Står bom fast hos psykologen

[AnonymBruker]

Hei

Jeg er en jente på 22 som har gått hos psykolog annen hver uke siden i mai. Jeg har kjempegod kjemi med henne og hun er lett å snakke med, men jeg føler ikke at det går noen vei.

Jeg har ikke fått noe særlig råd på hva som kan hjelpe mot angst og depresjon. Altså, vi snakker jo om det og årsaker til det, men problemet er bare at jeg er fullstendig klar over dem. Jeg vil ha hjelp til å komme meg UT av tankegangen og bort fra følelsene. For det meste nikker hun i forståelse og vrir litt om på det jeg sier. Selvfølgelig er det deilig å ha noen å snakke med som virkelig forstår, men er det ikke også mening at jeg skal bli bedre?

Hun har sagt at hun ikke bryr seg om diagnose og at hun ikke vil snakke om å sette en/flere på meg, men jeg vil ha noe å jobbe direkte med... Og jeg føler jeg er kravstor hvis jeg sier akkurat dette til henne. Jeg har ikke lyst til å bytte, for jeg er redd for å måtte vente kjempelenge for å få en ny en.

Vet ikke helt om det ga mening eller om noen her skjønner hva jeg mener, men råd mottas med stor takk!

Anonymous poster hash: 9c80f...998

[Polly Ester]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener. Og jeg er så enig med deg; hva er vitsen med å prate med en psykolog hvis hun ikke skal hjelpe deg?

Jeg tror du må si det til henne - at du er fullt klar over problemer, men at du trenger råd til å takle hverdagen. At du trenger løsninger. At det er fint å tømme deg hos henne og det er fint at hun virker grei og forståelsesfull, men det er jo ikke det du trenger. Det kan en venninne gjøre.

Jeg tror det beste er å muligens skrive ned det du vil ha konkret hjelp til og si det på neste time.

Lykke til.

[AnonymBruker]

Siden mai er jo bare et par måneder siden og du går bare annenhver uke + at det var sikkert en ferie i løpet av sommeren. Du må gi det tid, du er fremdeles i startgropa. Og spør gjerne henne "hva kan jeg gjøre foe å komme UT av tankegangen?" Ofte handler det om å snakke problemene ihjel

Anonymous poster hash: 323af...a2f

[AnonymBruker]

Tror du går til samme psykolog som jeg har gått til, lol

Anonymous poster hash: a44cc...aca

[Gjest Raptuza]

Du kan skifte behandler hvis du føler denne ikke gjør en tilfredsstillende jobb. Khenner folk som har gått til dårlige psykologer lenge og syns ikke de får særlig mye ut av det.

[AnonymBruker]

det eneste du får gjort er å fortelle psykologen din akkurat hvordan du føler det. det er eneste måten psykologen din kan forberede seg på også. psykologen trenger tilbakeeldinger fra deg for å kunne hjelpe deg på best mulig måte. siden mai er ikke så veldig lenge heller. har selv gått til behandling på DPS siden 2012, og fortsatt ikke kommet en millimeter i riktig retning. så et viktig stikkord her er tolmodighet og ta tiden til hjelp

Anonymous poster hash: ec236...811

[AnonymBruker]

Psykologer må sette en diagose (eller flere) for å kunne yte helsehjelp. De kan ikke gi behandling uten en diagnose. Så hun må feilinformere deg. Om man skulle trenge hjelp fra nav, er det også viktig med korrekt diagnose,

Jeg skjønner godt at du reagerer dersom hun ikke konkret kan hjelpe deg med å finne løsninger og mestringsstrategier. Bet du om hun jobber kognitivt eller psykodynamisk? Noen er litt begge deler, noen sverger til en av delene. Kognitivt er ofte mer her og nå (hvordan endre tankemønstre) og psykodynamisk graver litt mer i fortiden og ser på årsakssammenhenger.

Synes du kan ta det opp med henne, og om nødvendig bytte til en som kan hjelpe deg.

Anonymous poster hash: 2fb71...d31

[AnonymBruker]

Hun jeg går til er heller ikke opptatt av diagnose, men hun har allikevel satt diagnose og vi har jobbet utifra dem.

Høres litt rart ut hvis hun ikke har satt diagnose på deg? Det er jo bare slik hun kan finne behandlingsmetoder for deg. Uten det har man vel bare en helt vanlig samtale der man forteller hva som plager en. Det kan jo hjelpe det også. I begynnelsen i hvert fall.

Men det tar litt tid og jeg har gått siden 2011 og føler noen ganger at ingenting skjer og blir skikkelig frustrert.

Det er jo ikke slik at man nødvendigvis har kjemi med behandler heller. Noe hun også bør ha forståelse for, så det er jo fullt mulig å bytte til noen som kanskje er litt mer opptatt av at du skal jobbe med angsten og depresjonen.

Jeg driver med kognitiv terapi, har gått på gruppeterapi, mindfullness osv, men min behandler spurte meg om hva jeg ønsket i begynnelsen og da nevnte jeg kognitiv terapi. Føler at jeg har fått god hjelp og føler at det er bra å gå dit.

Gjør man ikke det på en eller annen måte så er det noe som ikke stemmer.

Anonymous poster hash: d022d...4d9

[Gjest Blomst83]

Du kan skifte behandler hvis du føler denne ikke gjør en tilfredsstillende jobb. Khenner folk som har gått til dårlige psykologer lenge og syns ikke de får særlig mye ut av det.

Hvis det er på DPS så kan man ytre ønske om å bytte,men det er ingen rettighet.Snakker av erfaring.

[AnonymBruker]

Jeg har gått til psykolog i snart 12 år og har fortsatt ikke fått hjelp med problemene mine. Føler bare at hun melker meg for penger.

Anonymous poster hash: 22b76...269

[AnonymBruker]

Jeg synes min psykolog er veldig bra på en måte. Men jeg kommer ikke så mye mer fremover. Hun er som en coach som prøver å få meg til å stå på. Men i lengden trengs jo noe annet....

Jeg kan føle meg dritt når jeg kommer dit, og så snakker jeg med henne om alt det bra jeg faktisk gjør for å få det bedre. Jeg er ute og jogger, trener på andre måter, baker, laget middag til meg og venner, inviterer på kaffe, er på besøk, leser, tegner..

Hun synes jeg skal fortsette med dette.

Men så har jeg også hatt dager hvor jeg våkner tidlig, tenker at jeg ikke orker å stå opp helt ennå, vil bare ligge litt til, så sovner jeg igjen. Det kan skje et par ganger, så står jeg opp kl 14. Jeg sjekker mail, surfer på data og ser tv. Plutselig er klokka mange. Jeg blir trøtt, men det tar lang tid før jeg sovner, jeg våkner flere ganger, men sovner igjen... Føler jeg må bruke ekstremt mye krefter på bare å dusje. Bare å lage den enkleste mat. Det er helt uaktuelt å gå ut eller invitere noen til meg da.

Hun sier bare at jeg må komme meg litt ut, selv om det byr meg i mot. Og at jeg bør være sosial, selv om jeg helst vil være alene. Men om jeg presser meg selv, føler jeg meg bare enda mer sliten etterpå som regel. Men det tror hun går over bla bla....

Føler meg sytete hos henne, så jeg merker jeg fokuserer på det positive, og sier ikke så mye om det som ikke fungerer. Men cluet er å være helt ærlig. Bare si det til henne, at du vil ha mer konkret hjelp.

De fleste behandlere vil også bruke nokså lang tid før de går dypere inn på ting, for de vet at du trenger tid for å stole på dem.

Anonymous poster hash: e2640...723

[AnonymBruker]

Hei og tusen takk for svar, alle sammen

Jeg går på DPS, og jeg er enig i at jeg har gått der i veldig kort tid til å kunne gjøre meg opp en ordentlig mening på om det hjelper eller ei.Men dette er problemer jeg har slitt med siden jeg var 11-12, og når jeg nå endelig har gjort det utrolig vanskelige valget om å faktisk ta i mot hjelp er jeg utålmodig.

Vi snakker for det meste om fortiden og hva mine tanker er rundt dette. Hun har foreslått såkalt EMDR-terapi for meg, og vil begynne med det neste måned selv om jeg har sagt at jeg ikke føler meg klar. Hun har den holdningen at man bare er nødt til å hoppe i ting selv om det virker skummelt, og det er jo forsåvidt greit, men jeg synes ikke det er greit at jeg føler meg tvungen til å gjøre ting.

Men hun skal altså sette en diagnose uansett? Har jeg lov til å kreve at det blir satt på meg? Kan jo også nevne at det aldri har vært snakk om medisiner.

TS

Anonymous poster hash: 9c80f...998

[AnonymBruker]

Ja, det er lov å kreve at det blir satt en diagnose. Om hun skal begynne på EMDR med deg, har hun trolig satt en diagnose. Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke skal få informasjon om hva det dreier seg om.

Anonymous poster hash: 2fb71...d31

[AnonymBruker]

Når jeg tenker "diagnose", så tenker jeg bipolar, ADHD, borderline og andre "heavy" greier.. Eller noe mildere, som depresjon og angst.

Men en diagnose kan også være krise/sorgreaksjon f.eks. og andre tilstander som egentlig ikke er en diagnose, men som omtales som det, for det er det mest passende.

Diagnose er bare utgangspunktet for behandlingen.

Synes det er bra at psykologer ikke er så ivrige på å sette en diagnose, men en enkel en bør jo settes tidlig, så man vet hva man faktisk har å jobbe med.

Anonymous poster hash: e2640...723

[AnonymBruker]

Når jeg tenker "diagnose", så tenker jeg bipolar, ADHD, borderline og andre "heavy" greier.. Eller noe mildere, som depresjon og angst.

Men en diagnose kan også være krise/sorgreaksjon f.eks. og andre tilstander som egentlig ikke er en diagnose, men som omtales som det, for det er det mest passende.

Diagnose er bare utgangspunktet for behandlingen.

Synes det er bra at psykologer ikke er så ivrige på å sette en diagnose, men en enkel en bør jo settes tidlig, så man vet hva man faktisk har å jobbe med.

Anonymous poster hash: e2640...723

Diagnose er en diagnose uansett hva man sliter med.

Min behandler har sagt at hun må sette det, fordi de må ha noe å legge i systemet. Det er en spesiell kode som hun alltid skriver ned.

Anonymous poster hash: d022d...4d9

[AnonymBruker]

Reagerer forresten litt på at hun mener at du skal begynne med noe du ikke er klar for.

Min behandler foreslår ting for meg, men det er samtidig opp til meg om jeg vil det. Føler jeg meg ikke klar, så gjør vi noe annet.

Syns det er rart å være så fastlåst på en ting.

Er jo greit nok å utfordre en pasient litt, men å tvinge noen til noe vil jo ikke hjelpe i det hele tatt.

Anonymous poster hash: d022d...4d9

[AnonymBruker]

Reagerer forresten litt på at hun mener at du skal begynne med noe du ikke er klar for.

Min behandler foreslår ting for meg, men det er samtidig opp til meg om jeg vil det. Føler jeg meg ikke klar, så gjør vi noe annet.

Syns det er rart å være så fastlåst på en ting.

Er jo greit nok å utfordre en pasient litt, men å tvinge noen til noe vil jo ikke hjelpe i det hele tatt.

Anonymous poster hash: d022d...4d9

Ja, jeg synes også det er veldig rart. For eksempel sa hun at jeg MÅTTE ringe til tannlegen, noe som er så ille at jeg griner bare jeg hører summetonen for jeg har så ekstrem tannlegeskrekk. Jeg skjønner jo dette med eksponering, men å måtte gjøre noe uten å jobbe med det i det hele tatt synes jeg er veldig leit

Anonymous poster hash: 9c80f...998

[AnonymBruker]

EMDR er i bunn og grunn eksponeringsterapi. Om du føler deg mer komfortabel med å eksponere deg ved å snakke om problemene uten "ekstragreiene" ved EMDR bør du si ifra om det.

Anonymous poster hash: da9c2...0e6

[AnonymBruker]

Ja, jeg synes også det er veldig rart. For eksempel sa hun at jeg MÅTTE ringe til tannlegen, noe som er så ille at jeg griner bare jeg hører summetonen for jeg har så ekstrem tannlegeskrekk. Jeg skjønner jo dette med eksponering, men å måtte gjøre noe uten å jobbe med det i det hele tatt synes jeg er veldig leit

Anonymous poster hash: 9c80f...998

Hørtes litt rart ut ja. Jeg er vant med at det går an å ta det gradvis og at man ikke må gjøre det man er mest redd for med en gang.

At man blir presset kan jo gjøre at det blir verre tror jeg.

Kanskje du kan høre om det er mulig å bytte behandler?

Anonymous poster hash: d022d...4d9

[AnonymBruker]

Som skrevet ovenfor har jeg veldig lite lyst til å bytte behandler. Ikke kun på grunn av mulig ny ventetid, men også fordi jeg for første gang i mitt liv føler at jeg faktisk har noen som er villig til å lytte og som viser at de bryr seg, men jeg vet ikke. Det er jo et valg mellom forståelse og bedring jeg må ta, da.

Jeg tror EMDR ble foreslått allerede andre timen jeg hadde med henne. Grunnen til dette er at jeg husker svært lite av livet mitt. Det som gjør meg skeptisk til det er at jeg har lest om det. Både positive sider og negative sider, og det er de negative tingene jeg er redd for - å huske det jeg ikke vil huske. Jeg takler ting veldig, veldig dårlig og jeg vet ikke om jeg er klar for det enda.

Anonymous poster hash: 9c80f...998