Hva ER det med meg?

Ja... jeg er så innigranskauen lat.

Det er nå forsåvidt greit nok det, jeg ER kanskje det.

Men jeg har en stund lurt på om det kan være lavt stoffskifte.

Jeg sitter på jobb, helt ute av stand til å konsentrere meg om jobbinga. Kan sitte og spille kabal jeg, mens bunkene rundt meg ikke krymper. Eller regne ut hva jeg ville fått i uførepensjon om det skulle gå sånn. Eller lese aviser, men ikke at jeg vet hva der står da. Uførepensjon virker nok totalt ulogisk, men i dg var det logisk for meg, fordi jeg har hatt merkbart vondt i hoftene både i dag og i går, og et kne når jeg går en del. Siden mamma har leddgikt og jeg generelt har en del uforklarlige smerter i armer og ben er dette noe jeg tenker på av og til, spesielt de dagene jeg har litt mer vondt enn vanlig. (altså: setter jeg meg ned og kjenner etter har jeg helt sikekrt vondt en eller annen plass, uten at det bekymrer meg. De dagene jeg tenker på det er de dagene jeg plages av at jeg konstant kjenner smertene selv om jeg prøver å slett IKKE kjenne dem...)

Tenker at nå SKAL jeg konsentrere meg.. og det varer i et par minutter. Så har jeg helt glemt hva jeg holdte på med.

På hjemmebane orker jeg ikke engang prøve. Jeg legger planer for hva jeg skal rydde og vaske, men det skjer bare ikke. Jeg er lat, sliten og trøtt, vil helst sove. Ikke det, jeg sover ikke mye (det gjør vel de med lavt stoffskrifte?) for i helgene våkner jeg ganske tidelig likevel. Kjempetrøtt på kvelden da. Særlig om jeg har lagt våken lengre perioder av natta, det skjer fra tid til annen.

Sexlysta er ganske totalt fraværende (men jeg skal prøve å slutte med p-pillene nå, kanskje det hjelper), og fordøyelsen er meget treg. Jeg fryser lett, selv om min samboer påstår det er varmt nok.

Innimellom er jeg svimmel også, men det er bare i perioder.

Jeg har ikke jernmangel eller spesielt lav blodprosent (Det vet jeg fordi jeg er blodgiver) Vel og merke var blodprosenten for lav da jeg var til tapping, men det antok hun var fordi jeg hadde drukket masse på forhånd. Neste gang skal de måle før tapping for å se om den er grei igjen da.

Jada, jeg kan jo gå til legen og be om at hun tester stoffskriftet mitt (gjør de det dersom jeg ber om det?) ... men, hva om det er helt normalt da? Da er jeg bare innigranskauen lat, og ute av stand til å konsentrere meg? (Dette har ikke vært sånn hele mitt liv, men har blitt mer og mer de siste årene)

Jeg er 25 år gammel, og lider ikke av den typsike overvekten ved lavt stoffskifte, jeg har vært tynn hele mitt liv, og er vel litt undervektig, uten at jeg noen gang har slanket meg.

Min bror fikk diagnosen lavt stoffskifte tidlig i tenårene, og legen mistenker at mamma også har lavt stoffskrifte, men uten at det viser på blodprøvene (?) Mormor har også lavt stoffskifte (men hun er jo gammel, og "det aller meste" feiler henne)

Det er liksom det at "Jeg er vel bare rett og slett veldig lat!" som kverner i hodet mitt, og å få det bekrefta av en lege er jeg ikke så innmari lysten på....

Vet ikke hvorfor jeg skriver dette engang jeg... Et forsøk på å ta meg sammen og skjerpe meg kanskje. FAKTISK vaske klær når jeg kommer hjem, ikke bare planlegge det...

Det høres ikke noe bra ut i det hele tatt, og jeg syntes absolutt du kan prate med legen din om det. Kanskje du kan skrive ut innlegget ditt her og ta det med deg?

Først og fremst syntes jeg du skal få utelukket at det er en fysisk årsak til at du er slik. Men du bør også tenke på ting som; får du nok dagslys, nok frisk luft, nok mosjon og sånn noenlunde sunn og riktig mat? De tingene har ihvertfall en enorm innvirkning på min tiltakslyst - skulle jo tro at en ble sliten av å bevege på seg/trene, men for meg virker det stikk motsatt.

En kjapp halvtimes spasertur hver dag etter jobb, f.eks - kunne det vært noe? Jeg vet jo ikke hvor mye fysisk aktivitet du er i iløpet av dagen, men med den årstiden vi har bak oss nå er det veldig lett at det blir for lite.

Men som sagt, jeg syntes du skal ta deg en tur til legen aller først.

Lykke til, håper du føler deg bedre snart - og husk, våren og sollyset er på vei!

kan du ha b12 mangel?

Her er det nok bare å ta en tur til legen. Når flere i familen har lavt stoffskifte, er det større sjangs for at du også kan ha det. Svigermor fikk også konstatert lavt stoffskifte for en tid tilbake. Hun hadde vært trøtt, manglet metthetsfølelse bl.a. Hadde også flere familimedlemer som hadde det samme. Be legen ta en test. Du kan samtidig få utelukket at du feiler eller mangler noe annet. Tror ikke du er lat. Høres jo ut som du engetlig vil gjøre mye men du klarer det ikke. Tipper at det finnes hjelp å få.

Det høres ikke noe bra ut i det hele tatt, og jeg syntes absolutt du kan prate med legen din om det. Kanskje du kan skrive ut innlegget ditt her og ta det med deg?

Først og fremst syntes jeg du skal få utelukket at det er en fysisk årsak til at du er slik. Men du bør også tenke på ting som; får du nok dagslys, nok frisk luft, nok mosjon og sånn noenlunde sunn og riktig mat? De tingene har ihvertfall en enorm innvirkning på min tiltakslyst - skulle jo tro at en ble sliten av å bevege på seg/trene, men for meg virker det stikk motsatt.

En kjapp halvtimes spasertur hver dag etter jobb, f.eks - kunne det vært noe? Jeg vet jo ikke hvor mye fysisk aktivitet du er i iløpet av dagen, men med den årstiden vi har bak oss nå er det veldig lett at det blir for lite.

Men som sagt, jeg syntes du skal ta deg en tur til legen aller først.

Lykke til, håper du føler deg bedre snart - og husk, våren og sollyset er på vei!  

Jeg går til og fra jobb, en kjapp halvtimes gange hver vei, hver eneste dag. Utover det er jeg kke spesielt aktiv, jeg trener ikke, men denne gåturen er jo mosjon da. Da får jeg jo litt dagslys (i alle fall nå fremover, en periode i vinter var det jo mørkt når jeg gikk hjemmefra og mørkt når jeg kom hjem) og frisk luft (vel, litt eksos i den da) Jeg spiser vel ikke kjempesunt, men variert kosthold, ikke allverden med snop. Også tar jeg multivitaminer ved siden av, sånn for å være sikker på at det jeg kke får i meg i spesielt disse vintermånedene med lite ferske grønnsaker, erstattes på et vis.

Men.... det er vel kanskje ingen vei utenom et legebesøk da... Har bare ikke noe slyst til det.... Vanskelig nok å innrømme ovenfor min samboer hvor lat jeg føler meg (og han SER det jo) om ikke jeg skal sitte og fortelle legen min at jeg gjør ingenting på jobb og enda mindre hjemme, fordi jeg ikke orker, og ikke klarer å konsentrere meg i det hele tatt? "hei, du legen min. Je er lat jeg. Kan du fikse det?" Føles litt "nedverdigende" å være så lat, og måtte be om hjelp for det.

for jeg føler at jeg ER lat. Jeg VIL gjerne gjøre mange ting, jeg bare gidder ikke....

Jeg VIL gjerne gjøre mange ting, jeg bare orker ikke....

endret den litt jeg. For jeg tror heller det er det som er tilfelle

"hei, du legen min. Je er lat jeg. Kan du fikse det?" Føles litt "nedverdigende" å være så lat, og måtte be om hjelp for det.

Hva med;" Hei, du legen min. Jeg er sliten og mangler overskudd. Vil så gjerne, men orker ikke. "

Vet du, det er ingenting i innlegget ditt som tyder på at du er lat, jeg oppfatter deg ikke slik i det hele tatt. Hvis du virkelig hadde vært lat så hadde du vært fornøyd med ståa.

Må vel kanskje bare sulle meg avsted til legen da...

I det minste prøve å forklare dette for min samboer. For, jeg sier jo til ham at jeg legger planer, men ikke gjennomfører, at jeg føler meg lat og utilstrekkelig. Og han forsøker å oppmuntre meg til å gjøre mer. Men... jeg klarer det ikke likevel.

"Problemet" er bare at dersom jeg forklarer ham at jeg mistenker det kan være en fysisk årsak, så vil han jo selvsagt ha meg til legen med en gang. Jeg bare liker ikke å gå til legen. Jeg føler jo at dette ikke er noe... noe lege-greier, bare meg. Så jeg har ikke lyst å gå til lege, men skjønner at jeg kanskje må. Forklarer jeg dette for min samboer så følger han meg nesten til legen (nei, det gjør han ikke, jeg må gjøre det selv).

Frusterende dette her. Jeg må vel bare bite tenna sammen og ringe legen... Men, egentlig så har jeg det jo ikke så ILLE! Jeg mener, jeg sover, stør opp (trøtt, men jeg står opp) og går på jobb. Ok, ikke så effektiv på jobb, og får ikke gjort noe hjemme, men... det er ikke vondt. Jeg har det jo på en måte bra. Bare at jeg får ikke gjort noen ting.... Og da får jeg dårlig smvittighet. Også føler jeg at jeg kanskje burde høre på min samboer, og bare GJØRE ting.... Så da sitter jeg her og planlegger hva jeg skal gjøre. Men det blir somregel ikke gjort... Men jeg SATTE på vaskemaskina da jeg kom hjem i går. Så jeg kan vel... visst jeg vil?

Husk at det er en stor forskjell på å være lat og å være syk!

Husk at det er en stor forskjell på å være lat og å være syk!

Ja, det er det jeg vet, og det er derfor jeg er litt "redd" for å unnskylde det med en sykdom, om jeg kanskje bare er lat...

Dette fant jeg på en nettside om lavt stoffskifte:

Hypothyreose er kjent som en snikende sykdom og hos de fleste kommer den gradvis. Derfor kan det være vanskelig å legge merke til forandringer.  

Symptomer

Trøtt og tiltaksløs

Aldri uthvilt selv om en sover mye

Ukonsentrert

Glemsk

Fryser

Hovne fingrer og ben

Håravfall, tørt og livløst hår

Tørr hud

Tynne og sprø negler

Hes og uklar stemme

Vektøkning til tross for dårlig appetitt

Forstoppelse eller treg mage

Søvnforstyrrelser

Hyppige humørsvingninger

Depresjon, nedstemthet

Nedsatt eller ingen sexlyst

K

Dette fant jeg på en nettside om lavt stoffskifte:

K

Så jeg har jo ikke alle disse da, og en del av det har jeg tilskrevet p-pillene som jeg skal slutte med til helga (bla for å se om sexlysta kommer tilbake) så kanskje jeg skal vente og se hvordan det går? (Ja, jeg finner masse unnskyldninger for å slippe å gå til legen... Legen tilskriver det kanskje også p-pillene, og vil heller gi meg andre? (Jeg vil heller slutte, ikke ha de hormonene i kroppen) Kanskje det er bare hormonene?

Kjenner meg veldig mye igjen i det du skriver. Går på skole, og føler meg ganske tiltaksløs. Orker aldri å gjøre noe, er alltid trøtt, ja jeg kan faktisk krysse av på de fleste symptomene. Begynte på p-piller for ca. et halvt år siden, og har følt at ting bare har blitt verre og verre. Har byttet merke opptil tre ganger nå, men føler fortsatt at jeg ikke trives helt med å tilføre kroppen hormoner. Har bestilt legetime selv nå, og jeg vil anbefale deg til å gjøre det samme. Lykke til!

Altså.

Du bør dra til legen. Få sjekket om det er stoffskiftet eller noe annet.

Hvis det ikke er noe "fysisk" galt med deg, må du bare sette deg ned og forsøke å tenke gjennom hva du kan gjøre for deg selv, for at livet ditt skal bli bra.

Korrigerer den om "glemsk" til JA!

Før i tiden hadde jeg kjempegod hukommelse, og trengte ikke skrive ned noe som helst, men gjorde det sånn bare for syns skyld.

Nå husker jeg ikke noe som helst, med mindre det er skrevet ned, og helst med alarm...

Skal ta meg en tur til legen ja, jeg må nok det. Sånn for å få vite, om det er noe fysisk eller noe jeg må ordne selv.

Mye av det du beskriver kan også være en form for depresjon eller utbrenthet. Liker du jobben din? Det er ikke mange som bare "er late" i din alder, det kan hende du har behov for en lang hvil for å kunne finne igjen gleden og tiltakslysten? Noen ganer driver vi jo på med et liv vi kanskje ikke liker, neste uten å vite det selv. Kanskje du skal gå til legen og si at du vil snakke med en psykolog.

Jeg LIKER ikke jobben min i den grad at jeg våkner og tenker "JA, jeg skal på jobb i dag, jippi, det er ikke helg enda!", men det jeg har mest mot jobben er nettopp det at jeg må stå opp før jeg er våken, og at jeg føler at jeg ikke klarer å gjøre en god nok innsats på jobb, fordi jeg er så ukonsentrert og glemsk og sliten.

Arbeidsmiljøet er kanskje litt "anstrengt", men jeg plages ikke merkbart av det, særlig ikke etter at jeg byttet kontor og nå sitter "skjermet" fra det meste. En del andre irriterer seg /plages mer av det.

Jeg er uansett bare vikar, og vet ikke om jeg har jobb i april enda. Derfor er det ekstra viktig for meg å vise at jeg "gjør en god jobb", noe jeg ikke helt klarer enda jeg prøver. Men jeg får jo gjort det som må gjøres da.

Jeg føler ikke behov for å snakke med en psykolog. Dersom ikke dette skyldes noe fysisk, så er det noe jeg må ta tak i selv. Jeg har min samboer til å hjelpe meg, og ham kan jeg snakke med om hva som helst, og det gjør jeg.

Jeg vil i alle fall prøve selv om jeg kan ordne det, dersom det ikke er fysisk, før jeg snakker med en psykolog. Jeg vet at det kan være til hjelp for mange altså, jeg føler bare ikke at det er noe jeg har bruk for nå.

jeg er jo egentlig grunnleggende lykkelig. Bare sliten... Og dermed dårlig samvittighet for det jeg ikke får gjort.

Jeg synes det høres ut som klassiske depresjonssymptomer du sliter med. Kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver, første gang jeg fikk hjelp for depresjon trodde jeg selv at jeg bare var kronisk lat. Hadde liksom fått det for meg at hvis man var deprimert, gråt man hele tiden og var lei seg, men jeg var bare likeglad med alt.

Oppsøk hjelp, vær så snill.

Jada, jeg skal ringe legen og be om en time.

Men, altså, jeg er ikke "likeglad med alt", jeg bryr meg om det meste jeg. Bekymrer meg for noen ting, blir lei meg for noen ting, og er glad for mange ting.

Og det er veldig vanlig at lavt stoffskifte feiltolkes som depresjon, nettopp fordi man blir jo litt lei av å gå rundt og ikke få gjort noe... Men som det presisers alle steder jeg leser: det kreves vidt forskjellig behandling av disse diagnosene, så det er viktig å finne rett.

Jeg føler meg ikke deprimert, fordi jeg hverken er veldig lei meg eller er likeglad. Jeg er LEI av å aldri få gjort alle de tinga jeg vil, selv ikke hobbyting jeg liker å gjøre, og av å aldri klare å konsentrere meg, av å glemme ting og av at det er så rotete hjemme som det blir når jeg aldri får gjort noe. Men jeg er glad, glad for at jeg har den samboeren jeg har, glad for forholdet til familien, glad for at det går not vår, gleder meg til påskeferien, da skal vi besøke familien. Selvsagt blir jeg trist når min samboers bestefar døde nylig, når tre av mine fire besteforeldre vekser på å innlegges på sykehuset, morfar var nær ved å dø forrige uke. Jeg engster meg når jeg leser at en medisin jeg tror mamma tar har bivrikninger med hjerteproblemer, siden jeg vet at mamma tross alt er arvelig disponert for hejrteproblemer, både fra sin mor og sin far, og har høyt blodtrykk. (Dette er noe jeg leste om i går, en ny undersøkelse som de enda ikke er ferdig med å finne utav da, så jeg har ikke fått snakka med mamma om hun bruker disse tablettene enda)

Men jeg er glad for at det er fredag, at jeg snart skal gå fra jobb, gleder meg til å lage middag, og kose meg hjemme med min samboer, jeg finner små gleder i hverdagen, derfor føler jeg meg ikke deprimert.

Men sliten, og derfor lei.

Jeg er uansett bare vikar, og vet ikke om jeg har jobb i april enda. Derfor er det ekstra viktig for meg å vise at jeg "gjør en god jobb", noe jeg ikke helt klarer enda jeg prøver. Men jeg får jo gjort det som må gjøres da.

Har du vært hos legen nå?

Vi her på KG kan jo ikke stille noen diagnoser, men vi kan spekulere.

Jeg vil bare si at jeg vet hvordan det er å være vikar og så gjerne ha lyst på fast jobb!

Jeg prøvde altfor hardt, jeg kjente ikke lenger at jeg var sliten i kroppen (jobbet 10-20 flere dager), og til slutt sa det bare stopp. Jeg klarte ingenting (orket ike vanne plantene engang...).

Så nå sitter jeg her, 24 år gammel med fast jobb, men er 100% sykmeldt (depresjon/utbrent).

Håper alt ordner seg for deg.