Hva ER det med meg?

[Malama]

Nei, jeg har ikke vært til legen enda. (Det er jeg som var denne gjesten, har registrert meg igjen nå...)

Jeg sluttet på p-pillene, og var enig med min samboer at dersom det ikke hadde hjulpet særlig på en måneds tid skulle jeg likevel gå til legen. Men, tida har gått, og han maser ikke. Og jeg liker ikke tanken på å gå til legen i det hele tatt. Så jeg har skudd det bak i hodet og ikke tenkt mer på det.

Men rota meg inn å lese om det i dag igjen, og kom på denne tråden. Har lest igjennom den en gang til, og må innrømme at, noe har bedret seg, ikke alt.

Ja, å droppe p-pillene hadde en god effekt på sexlysta, ingen tvil om det. Og det i seg selv hjalp på humøret, jeg slapp å ligge gråtende og tenke "hvorfor vil ikke kroppen min dette, jeg elsker ham jo!!!"

Fortsatt er jeg dog "lat", jeg får gjort lite på jobb, og lite hjemme. Jeg er ukonsentrert (jeg sitte rjo faktsik og skriver dette på jobb!) og glemsk. Skiver lister da, og lapper for alt jeg ikke må glemme, og har (heldigvis?) en slik jobb at det jeg glemmer, det kommer uansett tilbake, det dukker opp igjen uansett. Hjemme ser det ut slik man kan forvente når jeg ikke orker noe, rotete.

Jeg vil ikke tilskrive mine "anovulare sykluser" (altså det at jeg ikke har eggløsning) til dette, det er etter alt å dømme bare kroppen min som ikke er kommet igang igjen etter p-pillebruk, det har bare vært to måender enda. Dersom det fortsatt er slik etter et halvt års tid vil jeg kanskje begynne å tenke i de retninger. De kraftige blødningene som er ansett som typsik for lavt stoffskrifte har jeg faktsik ikke, heller sparsomt (overrasket meg, jeg hadde mye kraftigere blødninger før jeg begynte med p-piller, men det kan jo være bare en overgang, at det blir mer "som normalt" når jeg får EL igjen?)

Vet ikke jeg, kanskje er det ikke stoffskriftet. Kanskje er det bare "ikke noe". Depresjon tviler jeg fortsatt på at det er. For, jeg er ikke likegyldig på noen måte, jeg gleder meg over det meste jeg. Bekymrer meg for noe, men har små gleder i hverdagen hele tida. Det jeg er LEI av er rotet hjemme og å være ukonsentrert på jobb. Det er visst ikke blitt lagt merke til, jeg får ros for å jobbe strukturert og ta nye oppgaver greit. Føler meg ikke slik da, men... kanskje føler jeg meg verre enn jeg oppleves? Kanskje er jeg egentlig bare helt normal? Men, andre har det ikke så rotete hjemme i alle fall? Så, da er jeg bare lat da, som ikke orker holde orden hjemme, om jeg egentlig er normal?

Lurer på å sende linken til denne tråden til min samboer, for jeg snakker mye med ham om hvordan jeg føler meg, men holder kanskje litt tilbake, nettopp fordi jeg er redd han skal kreve at jeg går til legen, når jeg ikke har lyst til det... Ikke det, legen min er grei hun altså (fikk ny for ikke lenge siden, har bare vært der et par ganger, men hun virker grei) jeg bare liker ikke grunnleggende tanken på å gå til legen. For å.... kanskje få høre at jeg er deprimert (hvilket jeg er 99% sikker på at jeg IKKE er) eller lat, at jeg bare må komme igang...

Edit: Så begynner det å gnage i bakhodet.... gjorde jeg det, sendte linken altså, da jeg laget denne tråden? Eller tenkte jeg bare på det? Det irriterer meg at jeg ikke husker (men det er blitt mer og mer typsik meg, før husket jeg alle detaljer, slik er det ikke lenger) det blir dumt å gjøre det en gang til...

[Malama]

Ja, jeg innrømmer at jeg er "kontrollfreak", men når tråden har fått minst 40 nye visinger etter at jeg skrev dagens innlegg, og ikke en eneste kommentar.... da begynner jeg å lure "hva sitter de der og tenker om meg nå....?"

[Gjest madam butterfly]

Det jeg tenker etter å ha lest i gjennom er: hvorfor har du ikke sjekket stoffskiftet ennå? Du har så mange av symtomene og det er kun en blodprøve. Da vil du vite, i stedet for å lure. Har selv lavt stoffskifte og depresjon kan være en del av sykdomsbilde. Les boka Hypothyreosen og meg så kan kanskje tenke i andre baner enn at du er lat

Men sjekk deg hos legen, ikke greit å gå å føle seg slik.

[Malama]

Det jeg tenker etter å ha lest i gjennom er: hvorfor har du ikke sjekket stoffskiftet ennå? Du har så mange av symtomene og det er kun en blodprøve. Da vil du vite' date=' i stedet for å lure. [/quote']

Men da vil jeg også vite om det slett IKKE er det, og altså vite at "da er jeg vel bare lat". Føler at legen vil se dumt på meg når jeg kommer og "krever" en slik test. At da tenker hun at jeg bare har "lest meg til en diagnose" på nettet. Også tenker jeg at... ja, kanskje det er nettopp det jeg har gjort...

Også, grunnleggende, har jeg ikke lyst til å være syk, vil ikke ha noen diagnose, kroniske sykdommer er ikke noe gøy.

På en måte, ok, dette høres rart ut, men jeg har ikke selvtillit nok til å foreslå ovenfor legen min at jeg kanskje har lavt stoffskifte. Jeg har alvorlige problemer med å ta dette opp med min samboer, fordi jeg føler at jeg bare "bortforklarer latskapen min". HAN kan jeg snakke med om alt, men legen min... vet ikke om jeg tørr, rett og slett...

[Gjest *Fiona*]

Ojda.

Denne tråden hjalp i alle fall meg...

98% av symptomene passer på meg, og når du i tillegg nevner kraftige blødninger, så ringte det noen bjeller.

Jeg tenker som så: Jeg har fast jobb, pent sted å bo, mye familie og venner, et friskt barn. Jeg lever på alle måter slik sett et priviligert liv, i forhold til hva jeg ønsker meg. Jeg savner ingenting, jeg føler jeg har alt. Likevel denne onde sirkelen - hjem fra jobb, slepe seg gjennom timene til poden skal i seng (vi koser oss og gjør ting, altså, men det er jo fordi han fortjener det, ikke fordi jeg er proppfull av energi - det er en viljekamp hver gang) og etterpå sitter jeg og tenker på alt som burde vært gjort, skulle vært gjort, og ting jeg har lyst til å gjøre, og hvorfor jeg ikke gjør dem. Jeg fatter det ikke. Det eneste jeg har i hodet, er å sove.

Har kjempet beinhardt for å komme dit jeg er idag egentlig, og nå er jeg her - så nå skal jeg egentlig være hoppende glad og lykkelig. Så har jeg bare lyst til å være i fred, sove, gjøre ingenting.

Jeg er heller ikke likegyldig; ikke HELT iallfall... jeg bryr meg om sønnen min. Men ikke om så veldig mye annet, liksom; det er ingenting som får igang det helt store engasjementet.

Jeg tenker at det er latterlig at en frisk person på 30 liksom skal være "utbrent" eller "deprimert". JEg tenker at det er en skam å kalle seg det, når vi har det så godt som vi har det - tenk hva de tålte i gamle dager av sånt, tenk hva folk holder ut, av sykdommer og depresjoner og gud vet hva. Så sitter man her og føler seg tygget og spyttet ut igjen uten noen apparent reason - det henger jo ikke på greip i det hele tatt.

Men jeg tror faktisk det er på tide med en liten reality check. Starte med en tur til legen for å utelukke det fysiologiske, eventuelt finne noen å ha noen vettuge samtaler med hvis det ikke er noe fysisk.

Ønsker deg lykke til - håper du virkelig gjennomfører legebesøket! La oss høre hvordan det går!!

[Gjest Madeline]

vet ikke om jeg tørr' date=' rett og slett...[/quote']

At du tør la være å sjekke. Er det ikke stoffskifte så har du ihvertfall ikke blitt noe verre av å utelukke det som en grunn til dine problemer. Skulle det derimot være stoffskiftet som er problemet så kan det gjøres noe med og du vil føle deg mye bedre. Er det vanskelig å snakke med legen ville jeg ha skrevet alt ned på forhånd og latt legen lese det. Løsningen er nok å ta en tur til legen. Jeg forstår forsåvidt hvorfor du ikke vil gå for jeg har selv legeskrekk. Men jeg har heldigvis kommet meg avgårde når jeg har forstått at det ikke blir bedre av seg selv. Bestill legetime du.

[Malama]

Jeg har vel kanskje bare ikke innsett at dette ikke går over av seg selv, jeg da.

Jeg går til legen om jeg må. Jeg er ikke i utgangspunktet redd legen. Vil bare ikke gå dit med "unødvendigheter".

[Gjest fremmend]

Dette er da ikke unødvendigheter!!! :o Dette er din kropp og ditt ansvar! Hvis ikke det er stoffskiftet så er du vel ikke lat for det. Tenk om du mangler noe så enkelt som b12 eller jern, som kan gi utmattelse. Kom deg av gårde til legen, de er der for oss

[Malama]

Jeg har vært flink jente, og ringt legen.

Kunne få en time I DAG, men det ble litt kort frist med en halvtimes frist, jeg er tross alt på jobb og ville trenge all den tida mellom telefonen og timen på å komme meg dit. Har jeg ikke anledning til. Men jeg skal dit 3. juni.

Så, da har jeg vel vært flink jente?

[Gjest *Fiona*]

:blomst_opp:

[Gjest sørsniba]

da jeg hadde det slik du beskriver, ventet jeg altfor lenge med legebesøket. Jeg fikk en alvorlig depresjon.

Jeg tenkte som deg, at jeg bare var lat. Og hadde masse ubestemmelige vondter. Spesielt i hendene. Jeg slet med hukommelse og konsentrasjon. Men stoffskiftet mitt var d ingenting iveien med.

Jeg og tenkte at jeg ikke hadde lyst å gå til lege bare for å få min latskap bekreftet.

Ikke gjør som jeg, ikke vent med legebesøk. Har vært sykemeldt nå i over 2 år

[lillesky]

da jeg hadde det slik du beskriver, ventet jeg altfor lenge med legebesøket. Jeg fikk en alvorlig depresjon.

Jeg tenkte som deg, at jeg bare var lat. Og hadde masse ubestemmelige vondter. Spesielt i hendene. Jeg slet med hukommelse og konsentrasjon. Men stoffskiftet mitt var d ingenting iveien med.

Jeg og tenkte at jeg ikke hadde lyst å gå til lege bare for å få min latskap bekreftet.  

Ikke gjør som jeg, ikke vent med legebesøk. Har vært sykemeldt nå i over 2 år

Kjenner meg godt igjen jeg og!

Sexlysta forsvant, og det er ofte det første som forsvinner ved en depresjon. Jeg trodde også det var noe galt meg meg, og skjønte ingenting (jeg er jo også utrolig glad i samboeren min!!!).

Samboeren prøvde å pushe meg til legen. Men det var liksom så vanskelig, tungvint, hva skulle jeg si?

Jeg følte meg også lat, og ble fort sliten.

I høst jobbet jeg så mye at jeg ikke kjente at jeg hadde det vondt i kroppen lenger. Jeg ble ikke sliten. Fikk ikke sove, tenkte bare på jobben. Hva jeg skulle gjøre, om jeg rakk alt etc.

Så fikk jeg "heldigvis" influensa, og dro til legen. Da fikk jeg også lettet på trykket og snakket ut. Jeg har vært sykmeldt i et halvt år

nå og går på antidepressiva. Hadde jeg gått til legen før, er jeg sikker på at jeg hadde sluppet å ta piller i dag...

P-pillene går jeg fortsatt på, og sexlysta kommer sånn smått tilbake.

Jeg vil bare fortelle hvordan jeg har opplevd ting, det er slettes ikke sikkert at du har en depresjon.

Men det er godt å søke lege i tide for å finne ut av ting! Vi kan ikke klare alt på egenhånd, vi er bare mennesker.

Lykke til iallefall!

[Malama]

Sexlysta mi kom jo tilbake da jeg droppa p-pillene, så det tilsrkiver jeg i stor grad hormonene, tenker jeg.

Men.. takk for alle svar her. I dag skal jeg til legen. (fordi jeg drar rett derfra avsted for å være bortreist i helga får jeg ikke "avlagt rapport" før over helga da, men ikke tro at ingen svar fra meg betyr noe alvorlig, jeg skal bare reise bort)

Jeg er et lite nervevrak, redd for at legen skal si at det ikke er noe som helst galt med meg, at jeg bare må ta meg sammen, eller legge denne "deprimert"-saken på meg. Jeg føler meg slett ikke, slett IKKE deprimert. Jeg er sliten og tiltaksløs. Jeg er ikke likegyldig, jeg finner mange små gleder, jeg gleder meg, gruer meg, engster meg og gleder meg igjen, om hverandre. Likegyldig er jeg slett ikke. Jeg VAR litt mer lei og "lett deprimert", kanskje, men det humøret forsvant samtidig med at sexlysta kom tilbake, da jeg slutta å putte i meg hormoner hver morgen.

Jaja, i dag får jeg vel vite hva legens dom er...

[Gjest Madeline]

Lykke til. Det går nok bra hos legen.

[Malama]

Kjapt innom her mens jeg venter på at sambo skal komme fra jobb så vi drar: Legen kunne godt teste stoffskriftet mitt (uten at hun hørtes sånn kjempeoverbevist ut om det en eller andre, men slik er hun) og da må jeg jo ta blodprøve. Fikk et skjema jeg skulle gi til de som tar den, men da jeg kom dit fikk jeg vite at på fredager må blodprøver tas før halv to, fordi de skal rekke å være i stenrifuge (?) i en halvtime før de hentes av budet til haukeland. Og jeg hade time ti på halv to, var ute derfra kvart på to (noe forsinka inn ja) Så det gikk ikke. Jeg sa da jeg bestilte timen at det var stoffskriftet jeg ville teste, da måtte de jo vite det skulle tas blodprøve vel? Jeg skal komme tilbake der og ta blodprøve neste uke, da kan jeg bare komme innom sånn itt etter åtte, når de åpner. Blir tirsdag det, manag er vi jo ikke hjemme. So, time will tell.

Nå skal jeg pakke siste rest, spise ei skive, og reise avsted i konfirmasjon.

[Lilleloveli]

Jeg blir veldig lat og ustrukturert når jeg ikke får trent....gå en tur hver dag,og se om ikke kroppen kvikner til!trening gir overskudd!

[Malama]

Jeg går to turer på 30 minutter (til og fra jobb) hver enste dag! Og ja, vi går ganske fort.

Jeg var og fikk tatt blodprøven i dag. De forventer å ha resultatet på mandag. Så får vi se. Jeg håper jo at det ikke er stoffskriftet, for det er jo ikke noe kjekt å få en sånn diagnose. Samtidig ville det være greit å få en forklaring, noe annet enn "latskap, gå en tur, få frisk luft, spis fornutig" For jeg SPISER ganske variert, og jeg GÅR jo hver eneste dag, jge drikker vann, jeg får frisk luft. Jeg synes jeg gjør "det meste rett", og likevel følre jeg meg sånn...

[Malama]

Da har jeg ringt legen, og stoffskiftet mitt er helt normalt.

Så, da slipper jeg nå i alle fall å få en slik diagnose, heldigvis, men.... da er det vel bare å ta seg sammen da....