Jeg er redd... Tenk om pappa har kreft?

[AnonymBruker]

Pappa har helt siden juletider hatt vondt i underlivet pga. prostata problemer. Han har hvert mye frem og tilbake til legen. Jeg har i det siste lest litt om det, og nå er jeg livredd for at han har prostatakreft. Jeg leste på en nettside at det bare er rundt 3%  ikke blir friske og dør av det i Norge, og at det ikke forkorter livet så veldig om det ikke skal gå an å helbrede det. 

Men likevel er jeg redd... Jeg vet jeg til tider sier jeg hater pappa, ønsker han vonde ting, og kaller han stygge ting. Jeg vet jeg innimellom skulle ønske pappa ikke kunne hvert tilstede så jeg kunne gjort som jeg vil, men herregud jeg er likevel kjempe glad i han. Jeg elsker han og kunne ikke overlevd om han skulle ha fått påvist kreft og ikke overlevd. 

Helt siden pappa har hatt problemer nå har jeg tenkt mye på døden. Jeg er personlig ikke redd for å dø, men jeg er redd for å miste folk jeg er glad i til døden. Bare tanken på å aldri høre stemmen, vitsene og kunne ta på en jeg er glad i igjen, dreper meg. Jeg er redd at pappa ikke kan være der når jeg blir ferdig på vgs. Jeg er redd for at pappa ikke kan være der når jeg er ferdig med videre studier. Jeg er redd for at pappa ikke kan være der når jeg gifter meg. Jeg er redd for at pappa ikke kan være der og se sitt første barnebarn. Men mest av alt, jeg er redd for å aldri kunne snakke med pappa igjen og høre alt det kloke han har å si.

Nå er jeg ikke bare redd for at pappa skal dø, men mamma, søsken, venner og andre jeg er glad i også. Sist jeg var så redd for at noen jeg er glad i skulle dø, var jeg rundt 10 år bare. 

 

Anonymkode: a57cf...308

[Gjest The Lost Dreamer]

Åh det er ikke godt å gå rundt å ha det som du har det nå. Kan du ikke snakke med faren din om hvordan du har det? 

Hvis du vil, kan du godt sende meg PM <3

[minister-mio]

Aldri les på nettsiden, det er det verste man kan gjøre. Om så faren din har kreft er han bare én person og uansett hva du leser er det på en måte anekdotisk bevisføring og trenger ikke stemme for faren din.

Min erfaring er at å lese om kreft som pårørende gjør vondt verre. Ikke bare litt verre, men tusen ganger verre.

[AnonymBruker]

Min pappa har kreft. Han har bare kort tid igjen. Han får ikke lenger behandling, annet enn morfin for å stilne smerten. Vi har skjønt en stund hvilken vei det går og det er ufattelig trist. Pappaen min kan dø før januar blir februar, før snøen smelter, eller før vi feirer påske. Før tenkte jeg de samme tankene som du gjør, tenk at pappaen min ikke skal få oppleve å møte barnebarnet sitt. (Jeg er gravid) Tenk at mammaen min, som har levd sammen med pappaen min i over 40 år, nå skal bli alene. Det er vonde, triste tanker. Men...hva kan vi gjøre? Vi kan velge å gjøre de dagene vi har sammen til gode dager. Vi kan velge å akseptere at sånn er det. Alle skal møte døden en dag. Det er det eneste sikre i livet. Vi skal alle dø. 

Gi pappaen din en stor klem og fortell ham hvor glad du er i ham. Kanskje har han kreft, kanskje ikke. Kanskje blir han frisk, kanskje ikke. Uansett er det ingen ting du kan gjøre med det. Du kan bestemme deg for å ta vare på de dagene dere har sammen, skape gode minner og la bagateller være bagateller. Gi ham den klemmen, du. 

Anonymkode: 21ce6...4db