Hvis barna dine ikke ville at du skulle ha kjæreste...

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke så god til å snakke med de, men jeg prøver.. Det virker som de har hørt litt for mye på BM, om bruddet og at alt er min skyld.. At de vil "straffe" meg litt.. Samtidig virker de ekstremt "eiesyke", om dere skjønner. De er ikke veldig glade i å dele generelt sett, ikke leker, ikke noe.. -Og ikke pappaen sin heller virker det som...

Anonymkode: 02f15...ba7

Du må jo snakke ut med barna om det og vise at de ikke kan kontrollere andre mennesker. Du oppdrar jo noen små monstre som ser at de kan styre og leke med andre sine følelser. Tror du at du blir den eneste de får drive sånn med? Dette former jo barna. HEr må jo du sette grenser og fortelle at sånn er det i livet til far og de er barn og de kan ikke bestemme over sine foreldre 

Anonymkode: d5a68...214

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Adara skrev:

Har du prøvd å ordne ting med barnas mor? Om hun snakker mye dritt om deg hjemme så vil dette såklart påvirke barna.

Om du greier å bli venner med barnemor, så vil kanskje hun slutte å snakke om deg og vise deg den respekten du viser henne. 

Ja, det er forsøkt , opptil flere ganger.. Advokater, rettsak og det meste..  Det er sikkert begge sin skyld, men hun har en enorm bitterhet ovenfor meg, og ikke minst hevngjerrighet.. Hun ønsker ikke at jeg skal ha det bra, og har sagt det rett til meg også.. Så det toget er nok gått..  Bare synd det går ut over barna...

Anonymkode: 02f15...ba7

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må jo snakke ut med barna om det og vise at de ikke kan kontrollere andre mennesker. Du oppdrar jo noen små monstre som ser at de kan styre og leke med andre sine følelser. Tror du at du blir den eneste de får drive sånn med? Dette former jo barna. HEr må jo du sette grenser og fortelle at sånn er det i livet til far og de er barn og de kan ikke bestemme over sine foreldre 

Anonymkode: d5a68...214

Jeg har passert 40 , som noen lurte på over her..

Min kjæreste har nesten brukt samme ord som deg her.. Hun advarer meg også mot senvirkningene av dette. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme ut av dette mønstret.. Jeg er antagelig ikke så godt fars-emne..  Men jeg ønsker å ha både kjæreste og barn.. Og jeg vil ikke måtte velge..

Men noen ganger syntes jeg faktisk barna min er nesten "onde" , bare fordi de kan.. om dere skjønner.. (Ikke onde altså, men ha til hensikt å være slemme)

Anonymkode: 02f15...ba7

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har passert 40 , som noen lurte på over her..

Min kjæreste har nesten brukt samme ord som deg her.. Hun advarer meg også mot senvirkningene av dette. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme ut av dette mønstret.. Jeg er antagelig ikke så godt fars-emne..  Men jeg ønsker å ha både kjæreste og barn.. Og jeg vil ikke måtte velge..

Men noen ganger syntes jeg faktisk barna min er nesten "onde" , bare fordi de kan.. om dere skjønner.. (Ikke onde altså, men ha til hensikt å være slemme)

Anonymkode: 02f15...ba7

Derfor bør du oppsøke en profesjonell. Anbefaler en privat psykolog fremfor familievernkontoret. Gå alene og så legger du en slagplan sammen med psykologen.

Anonymkode: 2a049...994

[Juniper]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har passert 40 , som noen lurte på over her..

Min kjæreste har nesten brukt samme ord som deg her.. Hun advarer meg også mot senvirkningene av dette. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme ut av dette mønstret.. Jeg er antagelig ikke så godt fars-emne..  Men jeg ønsker å ha både kjæreste og barn.. Og jeg vil ikke måtte velge..

Men noen ganger syntes jeg faktisk barna min er nesten "onde" , bare fordi de kan.. om dere skjønner.. (Ikke onde altså, men ha til hensikt å være slemme)

Anonymkode: 02f15...ba7

Har du pratet med de om hva det får deg til å føle at de kommer med sånne trusler?
Hvordan hadde de følt det om du eller moren brukte distanse som en trussel for at barna skulle gjøre som dere ønsket?

Siden du sier det er vanskelig for deg å snakke med ungene så er nok en psykolog med ekspertise på unger et bra sted å begynne. Du kan ikke la de fortsette med utpressingstaktikken sin. 

[Adara]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er forsøkt , opptil flere ganger.. Advokater, rettsak og det meste..  Det er sikkert begge sin skyld, men hun har en enorm bitterhet ovenfor meg, og ikke minst hevngjerrighet.. Hun ønsker ikke at jeg skal ha det bra, og har sagt det rett til meg også.. Så det toget er nok gått..  Bare synd det går ut over barna...

Anonymkode: 02f15...ba7

Ja, det er utrolig synd :/ noen mennesker ser seg så blinde på sine egne følelser at de lar det gå ut over de som er aller nærmest.

Hvis det er helt uaktuelt at mor vil bli venn med deg, så syntes jeg du er nødt til å vise barna dine hvem som bestemmer. Du har absolutt rett på kjærlighet, og det må barna dine vite. Du kan ikke la trusler skremme deg, selv om jeg skjønner det er skremmende og tenke på å miste barna. Forhåpentligvis kjenner de deg bare så godt at de vet at det er de som bestemmer så lenge de truer deg. Du må ta den makten tilbake, de må se at trusler ikke fungerer. Du er pappaen deres og de vil nok ikke forlate deg så lett.

 

[AnonymBruker]

Takker for alle svar dere gir meg. Jeg må virkelig vurdere hva jeg skal gjøre. Jeg er ikke typen til å oppsøke hjelp, som nevnt over. Jeg er vant til å klare meg selv, og grave ned problemene mine. Gjerne til det bobler over av sinne og frustrasjon...

Et spørsmål til: Hvis ungene virkelig mener at de vil flytte til mammaen sin.. Kan jeg nekte? Har jeg noen rettigheter? Hva skal til for at noen kan TA fra meg barna?

Problemet nå er at hverken jeg eller mammaen "oppdrar" barna skikkelig, i frykt for å bli minst populær.. Om dere skjønner.. Det er jo egentlig litt krise for barna senere.. 

Anonymkode: 02f15...ba7

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Så jeg må spørre barna mine om kjæresten kan komme eller ikke? 

Anonymkode: 02f15...ba7

Den tiden ungene er hos deg syns jeg faktisk at de skal ha sitt å si om hvorvidt kjæresten din kommer over eller ikke. Du kan fint treffe henne når barna er hos moren sin dersom barna dine vil ha deg for seg selv mens de er hos deg. 

Anonymkode: 01925...054

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den tiden ungene er hos deg syns jeg faktisk at de skal ha sitt å si om hvorvidt kjæresten din kommer over eller ikke. Du kan fint treffe henne når barna er hos moren sin dersom barna dine vil ha deg for seg selv mens de er hos deg. 

Anonymkode: 01925...054

Men hva hvis vi har tenkt til å flytte sammen? Vi bør vel ha litt tid sammen før den tid eventuelt? Hun har barna litt annerledes enn meg også, så hvis vi skal se hverandre , er vi nødt til å ha med barna av og til..

Anonymkode: 02f15...ba7

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takker for alle svar dere gir meg. Jeg må virkelig vurdere hva jeg skal gjøre. Jeg er ikke typen til å oppsøke hjelp, som nevnt over. Jeg er vant til å klare meg selv, og grave ned problemene mine. Gjerne til det bobler over av sinne og frustrasjon...

Et spørsmål til: Hvis ungene virkelig mener at de vil flytte til mammaen sin.. Kan jeg nekte? Har jeg noen rettigheter? Hva skal til for at noen kan TA fra meg barna?

Problemet nå er at hverken jeg eller mammaen "oppdrar" barna skikkelig, i frykt for å bli minst populær.. Om dere skjønner.. Det er jo egentlig litt krise for barna senere.. 

Anonymkode: 02f15...ba7

skjønner skjønner! Det er vanskelig. Hjelpe meg, det er jo virkelig ikke et godt rammeverk for barna å vokse opp i. Jeg skjønner at du ikke ønsker å bli minst populær, men du må virkelig få hjelp til å ta et tak her, om ikke så vokser barna til og tror det er normalt å drive splitt og hersk.

En psykolog er et godt tiltak men ser at du ikke egentlig ønsker å ta det steget.

Hva med å lese? kansje det er en godt start? Les bøker om hvordan man oppdrar barn i et "splittet hjem"

Desverre tror jeg et samarbeid mellom de voksne er hovedbrikken her..

At du ikke er typen til å ta tak i ting, det kan ikke gå ut over dine barn. Det er bare noe du må lære deg, helt ærlig. Du er pappa, du tar vare på. Jeg synes du skal ta tak i dårlig oppførsel med en gang du ser den, helt ærlig.  

Ang dine spørsmål..KG er ikke beste stedet å spørre..Ta kontakt med familievernkontoret i ditt område. Om du har flaks får du være med på et kurs som heter COS. Det er virkelig et fint sted å begynne ( jeg har gått der selv ) 

Anonymkode: d5a68...214

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker da på skilsmissebarn.

Case: To barn 10 -11 år. Jeg har har hatt kjæreste igjennom noen år. Vi bor ikke sammen. Kjæresten har også barn. Vi har det godt i lag, og hun er snill med barna mine. Jeg har mye tid med ungene alene, men man merker at barna mine helst vil ha hele pappaen for seg selv. De er hos meg annen hver uke. Forholdet til BM er ikke bra, og det merker barna.

Barna truer ofte meg,og sier ofte at de heller vil bo hos mor (Hvis de ikke får det som de vil) . Og hun vil aller helst ha de fullt, og jobber litt i mot meg her..

 

Så til spørsmålet: Hvis et eller begge barna sier følgende: Jeg vil ikke at du skal ha kjæreste pappa, hvis du skal det, vil jeg/vi heller bo hos mamma...

Hva svarer man på slikt, og hvordan forholder man seg til det?  

Jeg er redd for at barna ikke vil bo hos meg , men kan jeg virkelig ofre kjæresten på grunn av dem?

 

Anonymkode: 02f15...ba7

Da svarer man at pappa trenger også voksne som er glad i han og at han vil bli svært lei seg om han ikke får lov til å ha kjæreste så han må bli gammel helt alene.

Også gjør du hva pokker du vil. Barna kan ikke få ansvaret for å ta voksne avgjørelser. De er barn og de tenker som barn. Og ville du ha hatt det på samvitttigheten nå som du er voksen at din far hadde blitt ensom fordi du nektet han kjæreste når du var barn?

Anonymkode: 6b7ec...d73

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg tenker jo også det.. MEN: Hva hvis de faktisk gjør alvor av dette , altså truslene.. Hva hvis de får med BM på laget?

Hvis barna slår seg helt vrange og nekter å gjøre noe som helst av det du sier , fordi de skal ha viljen sin på dette. 

Vi kan ha en avtale om å besøke kjæresten en kveld (barna leker sammen, så det er ingen problem) , men rett før vi skal dra, så kan den yngste sette i gang å hyle, trasse og nekte å være med.. h*n bestemmer rett og slett at vi ikke skal dra, og jeg tørr ikke ta kampen , fordi, som nevnt før, jeg er redd for at de ikke liker meg, og flytter til BM...

 

Jeg trenger hjelp til å håndtere dette.. og på FVK er det faktisk ikke mye hjelp å få... 

Anonymkode: 02f15...ba7

Skjønner du ikke at det er derfor hun trasser da? Fordi det virker. Seriøst mann. Det er barn. Snakk til de som barn.

"Jo selvsagt må vi dra. Det er veldig dumt at du truer far til å flytte til mor fordi du ikke får viljen din. Pappa vil veldig, veldig gjerne at du fortsetter å være her siden jeg er forferdelig uendelig glad i deg og vil bli fryktelig lei meg. Men jeg som voksen kommer fremdeles til å være voksen å ta voksne valg. Det må jeg nødt til å gjøre siden jeg er pappa. Det er jobben min. Så jeg håper virkelig at du vil fortsette å komme hit selv om jeg må gjøre pappajobben min." eller noe sånn.

Så stikker dere innom mcdonalds eller tar en is på hjemveien (uten å si i fra på forhånd) så ungene får positive assosiasjoner til å dra bort på besøk.

Anonymkode: 6b7ec...d73

[KatyP]

Du sier at både du og din ex unnlater å oppdra dem skikkelig fordi dere begge vil unngå å bli upopulære. Slutt med det. Ta tak, sett grenser. Forklar at trusler ikke fungerer. At du elsker barna dine men også din kjæreste. De er ikke bittesmå og evner å forstå det du sier. Vær streng på de områdene som trengs, vær tydelig hvem som er voksen og hvor mye barna skal få styre. Kjærlighetslivet ditt er noe som ikke de kan styre feks, men hva dere skal finne på osv det kan de høres på.

gjør det klart for dem hvor mye du elsker dem ved å gi dem grenser ts. Kanskje vil de både true og "hate" deg nå, men de vil takke deg senere

[tingeling]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den tiden ungene er hos deg syns jeg faktisk at de skal ha sitt å si om hvorvidt kjæresten din kommer over eller ikke. Du kan fint treffe henne når barna er hos moren sin dersom barna dine vil ha deg for seg selv mens de er hos deg. 

Anonymkode: 01925...054

Dette er jeg ikke enig i. Barn bestemmer ikke hvem de voksne har besøk av. 

 

TS; barna er såpass store at man kan snakke med dem. Si det som det er: du opplever at de bruker trusler for at du ikke skal være sammen med kjæresten din. Det sårer deg. Du er uendelig glad i dem og ingen kjæreste kommer til å endre på det, men du er voksen og har behov for andre voksne i livet ditt. Be dem sette ord på hva det er de ikke liker. Spør hvorfor de mener det de mener. Finn ut om det er noe reelt som du må håndtere/ usikkerhet eller bare tull. 

Så forklarer du at du ikke på noen måte vil miste tid med dem, men at det ikke er de som bestemmer om du har kjæreste eller ikke og at du ikke aksepterer trusler. 

[AnonymBruker]

Klart du må ordne opp i dette for din egen skyld, og din kjærestes skyld. Men jeg vil faktisk påstå at det er aller viktigst for barnas skyld. Hva er det de erfarer nå? At de kan drive med utpressing? Spiltt og hersk. True pappa til å gjøre som de vil og manipulere mamma til å gjøre det samme.

For å sette det på spissen: det du og eksen din er i ferd med å gjøre, er å lage noen ganske uspiselige mennesker. Du kan ikke styre hva hun gjør, men du kan styre hva du gjør. vær snill, vær tålmodig, vær omsorgsfull- men vær bestemt, for nå sitter barna på en makt de ikke har godt av å ha.

Anonymkode: bb4b7...63a

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg tenker jo også det.. MEN: Hva hvis de faktisk gjør alvor av dette , altså truslene.. Hva hvis de får med BM på laget?

Hvis barna slår seg helt vrange og nekter å gjøre noe som helst av det du sier , fordi de skal ha viljen sin på dette. 

Vi kan ha en avtale om å besøke kjæresten en kveld (barna leker sammen, så det er ingen problem) , men rett før vi skal dra, så kan den yngste sette i gang å hyle, trasse og nekte å være med.. h*n bestemmer rett og slett at vi ikke skal dra, og jeg tørr ikke ta kampen , fordi, som nevnt før, jeg er redd for at de ikke liker meg, og flytter til BM...

 

Jeg trenger hjelp til å håndtere dette.. og på FVK er det faktisk ikke mye hjelp å få... 

Anonymkode: 02f15...ba7

For hver eneste gang du lar barnet trumfe viljen sin gjennom kommer det til å bli vanskeligere for deg når neste situasjon oppstår. Det er en kamp man burde ta med en gang, for alles beste. Du må lære (og konsekvent vise) barnet at slik oppførsel ikke virker på deg, dvs at det er du som bestemmer. Du gjør dem (og deg selv) en bjørnetjeneste ved å la være. Opplever barnet at sånn oppførsel virker én gang, kommer h*n garantert til å prøve samme taktikk flere ganger. Du burde heller ikke la dem true deg, du er den voksne og bestemmer.

Anonymkode: e780b...bd9

[Outlander]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker da på skilsmissebarn.

Case: To barn 10 -11 år. Jeg har har hatt kjæreste igjennom noen år. Vi bor ikke sammen. Kjæresten har også barn. Vi har det godt i lag, og hun er snill med barna mine. Jeg har mye tid med ungene alene, men man merker at barna mine helst vil ha hele pappaen for seg selv. De er hos meg annen hver uke. Forholdet til BM er ikke bra, og det merker barna.

Barna truer ofte meg,og sier ofte at de heller vil bo hos mor (Hvis de ikke får det som de vil) . Og hun vil aller helst ha de fullt, og jobber litt i mot meg her..

 

Så til spørsmålet: Hvis et eller begge barna sier følgende: Jeg vil ikke at du skal ha kjæreste pappa, hvis du skal det, vil jeg/vi heller bo hos mamma...

Hva svarer man på slikt, og hvordan forholder man seg til det?  

Jeg er redd for at barna ikke vil bo hos meg , men kan jeg virkelig ofre kjæresten på grunn av dem?

 

Anonymkode: 02f15...ba7

Hun vil sikkert ha de fullt slik at hun får mer penge OG barn som eventuelt hater deg.  De er 10 og 11, veldig ung fortsatt og sikkert lei seg, sint og skremt over disse nye tider uten mamma og pappa sammen.  Prøv å være talmådig men prate ganske mye med dem uten å bli irritert.  De best er til å fremføre så mye kommunikasjon mellom dere som mulig. 

 

[Outlander]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er forsøkt , opptil flere ganger.. Advokater, rettsak og det meste..  Det er sikkert begge sin skyld, men hun har en enorm bitterhet ovenfor meg, og ikke minst hevngjerrighet.. Hun ønsker ikke at jeg skal ha det bra, og har sagt det rett til meg også.. Så det toget er nok gått..  Bare synd det går ut over barna...

Anonymkode: 02f15...ba7

Da ville jeg har oppsøkt advokaten min da for å anmelde henne for mentalsk barnemishandling og sa til henne om at hvis hun fortsetter å manipulere barna deres mot deg, vil du søke om 100% samvær.  

Så lei å se så mange foreldre som skilles som bruker barna sine mot de andre.  Bør være straffbart. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takker for alle svar dere gir meg. Jeg må virkelig vurdere hva jeg skal gjøre. Jeg er ikke typen til å oppsøke hjelp, som nevnt over. Jeg er vant til å klare meg selv, og grave ned problemene mine. Gjerne til det bobler over av sinne og frustrasjon...

Et spørsmål til: Hvis ungene virkelig mener at de vil flytte til mammaen sin.. Kan jeg nekte? Har jeg noen rettigheter? Hva skal til for at noen kan TA fra meg barna?

Problemet nå er at hverken jeg eller mammaen "oppdrar" barna skikkelig, i frykt for å bli minst populær.. Om dere skjønner.. Det er jo egentlig litt krise for barna senere.. 

Anonymkode: 02f15...ba7

Men nå må du faktisk sette barna dine først, og det betyr at du må slutte med tankegangen om at "du ikke er typen til å oppsøke hjelp". Du skriver også at dere begge er for snille med barna i frykt for å miste de, dette er jo fullstendig krise. Nå må du ta tak her.

Anonymkode: 2a049...994

[AnonymBruker]

3 minutter siden, IamGroot skrev:

Da ville jeg har oppsøkt advokaten min da for å anmelde henne for mentalsk barnemishandling og sa til henne om at hvis hun fortsetter å manipulere barna deres mot deg, vil du søke om 100% samvær.  

Så lei å se så mange foreldre som skilles som bruker barna sine mot de andre.  Bør være straffbart. 

"Mentalsk barnemishandling", faktisk.

Han kan ikke bevise dette og kommer ikke til å vinne. Det er tragisk, men sånn er det. Er hundre prosent enig i de to siste setningene dine. 

Det eneste far kan gjøre her er å fokusere på å seg selv og hvordan han takler barna, ikke hvordan mor gjør det. Og for å snu denne skuta trenger han (ja, du ts) profesjonell hjelp.

Anonymkode: 2a049...994