Hvis barna dine ikke ville at du skulle ha kjæreste...

[AnonymBruker]

Jeg tenker da på skilsmissebarn.

Case: To barn 10 -11 år. Jeg har har hatt kjæreste igjennom noen år. Vi bor ikke sammen. Kjæresten har også barn. Vi har det godt i lag, og hun er snill med barna mine. Jeg har mye tid med ungene alene, men man merker at barna mine helst vil ha hele pappaen for seg selv. De er hos meg annen hver uke. Forholdet til BM er ikke bra, og det merker barna.

Barna truer ofte meg,og sier ofte at de heller vil bo hos mor (Hvis de ikke får det som de vil) . Og hun vil aller helst ha de fullt, og jobber litt i mot meg her..

 

Så til spørsmålet: Hvis et eller begge barna sier følgende: Jeg vil ikke at du skal ha kjæreste pappa, hvis du skal det, vil jeg/vi heller bo hos mamma...

Hva svarer man på slikt, og hvordan forholder man seg til det?  

Jeg er redd for at barna ikke vil bo hos meg , men kan jeg virkelig ofre kjæresten på grunn av dem?

 

Anonymkode: 02f15...ba7

[MapleSirup]

Det går da fint å ha kjæreste og likevel barn. Det har de ikke noe med, rett og slett.

Kjæresten trenger jo ikke ta av barnas tid før de er modne for det.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at forskjellen "å ha kjæreste" og ha samboer er av avgjørende betydning her. Barna kan jo ikke diktere om du skal ha en kjæreste eller ikke, men de bør bli hørt når det gjelder hvor mye tid de skal tilbringe sammen med den kjæresten.

Anonymkode: 1f988...47f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, MapleSirup skrev:

Det går da fint å ha kjæreste og likevel barn. Det har de ikke noe med, rett og slett.

Kjæresten trenger jo ikke ta av barnas tid før de er modne for det.

Det jeg lurer på er hva gjør man i denne situasjonen. Jeg er selvsagt også sammen med kjæresten min når jeg har barna. Men siden vi ikke bor sammen , blir det ikke i uken, men noen helger.. Og ferier selvsagt.  (Vi har jo vært sammen noen år, og har etterhvert tenkt å flytte sammen , men ikke enda)

Jeg lurer på hvordan jeg forholder meg til disse "truslene" .. De har en type makt over meg, siden de spiller på mine følelser om at jeg kan "miste" de...

Anonymkode: 02f15...ba7

[AnonymBruker]

Selvfølgelig skal du ikke ofre kjærligheten fordi barna sier slike ting.

Anonymkode: b2883...954

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at forskjellen "å ha kjæreste" og ha samboer er av avgjørende betydning her. Barna kan jo ikke diktere om du skal ha en kjæreste eller ikke, men de bør bli hørt når det gjelder hvor mye tid de skal tilbringe sammen med den kjæresten.

Anonymkode: 1f988...47f

Så jeg må spørre barna mine om kjæresten kan komme eller ikke? 

Anonymkode: 02f15...ba7

[AnonymBruker]

4 minutter siden, MapleSirup skrev:

Det går da fint å ha kjæreste og likevel barn. Det har de ikke noe med, rett og slett.

Kjæresten trenger jo ikke ta av barnas tid før de er modne for det.

Han spør jo om trusselen fra barna er reell.

Hvis barna krever å bo fulltid hos mor, og mor motarbeider deg hvis du får kjæreste, spørs det om det er verdt kampen. Særlig når utfallet er såpass usikkert, må du nesten ta med i beregningen at du kan miste ungene om du står på ditt.

Anonymkode: 1cd09...9b4

[AnonymBruker]

Hvor skal du sette grensen for disse truslene? Skal de slippe å spise fisk og grønnsaker om de truer med at de vil bo hos mor? Skal de få pizza og snop hver dag om de truer med å bo hos mor? Jo mer du gir etter, jo mer ser de at det virker, og de kan snurre deg rundt lillefingeren til enhver tid. Truslene er nok av det tomme slaget.

Si rolig at det er synd de ikke liker det, men sånn er det. Du har behov for en kjæreste, så det får de bare lære seg å leve med. 

Anonymkode: b2883...954

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig skal du ikke ofre kjærligheten fordi barna sier slike ting.

Anonymkode: b2883...954

Nei, jeg tenker jo også det.. MEN: Hva hvis de faktisk gjør alvor av dette , altså truslene.. Hva hvis de får med BM på laget?

Hvis barna slår seg helt vrange og nekter å gjøre noe som helst av det du sier , fordi de skal ha viljen sin på dette. 

Vi kan ha en avtale om å besøke kjæresten en kveld (barna leker sammen, så det er ingen problem) , men rett før vi skal dra, så kan den yngste sette i gang å hyle, trasse og nekte å være med.. h*n bestemmer rett og slett at vi ikke skal dra, og jeg tørr ikke ta kampen , fordi, som nevnt før, jeg er redd for at de ikke liker meg, og flytter til BM...

 

Jeg trenger hjelp til å håndtere dette.. og på FVK er det faktisk ikke mye hjelp å få... 

Anonymkode: 02f15...ba7

[AnonymBruker]

Har du spurt barna hvorfor de oppfører seg slik? Hva er det som gjør at de ikke vil du skal ha kjæreste? 

Anonymkode: b2883...954

[Frk.34]

Du har rett til å ha en kjæreste - så lenge hun aksepterer og er snill mot barna dine.

Det er vel helt åpenbart at det er din x som påvirker barna her, for å ødelegge for deg.

Jeg ville flyttet sammen med kjæresten din hvis jeg var deg. Og tatt opp kampen mot xdama dersom det blir nødvendig. Det er ingen som kan ta fra deg samvær med barna pga at du har kjæreste.

Jeg vil forøvrig anta at din x fryder seg over å ha slik makt over deg. Vis henne at dette ikke er hennes sak, og forklar barna dine at du forstår at moren deres står bak dette og at dette er en sak for de voksne å rydde opp i. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du spurt barna hvorfor de oppfører seg slik? Hva er det som gjør at de ikke vil du skal ha kjæreste? 

Anonymkode: b2883...954

Jeg er ikke så god til å snakke med de, men jeg prøver.. Det virker som de har hørt litt for mye på BM, om bruddet og at alt er min skyld.. At de vil "straffe" meg litt.. Samtidig virker de ekstremt "eiesyke", om dere skjønner. De er ikke veldig glade i å dele generelt sett, ikke leker, ikke noe.. -Og ikke pappaen sin heller virker det som...

Anonymkode: 02f15...ba7

[AnonymBruker]

Jeg ville kontaktet en psykolog som har ekspertise på barn og skilsmisse og rådført meg der med hva du skal si og hvordan du skal gå frem.

Jeg forstår godt at dette ikke er enkelt for deg. Ganske utspekulert av barna å holde på slik.

Anonymkode: 2a049...994

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville kontaktet en psykolog som har ekspertise på barn og skilsmisse og rådført meg der med hva du skal si og hvordan du skal gå frem.

Jeg forstår godt at dette ikke er enkelt for deg. Ganske utspekulert av barna å holde på slik.

Anonymkode: 2a049...994

Ja, de spiller på mine følelser hele tiden , og jeg syntes det er veldig tungt til tider.. Og det går også utover min kjæreste, at jeg har veldig liten tålmodighet ovenfor henne.. Jeg setter henne veldig til side, og klandrer henne for mine problemer. Hun prøver å hjelpe meg, men jeg skyver henne vekk...

At hun holder ut er et mirakel.. Men jeg ønsker så gjerne å få dette til.. Men ungene er skikkelig vanskelige, og jeg føler meg veldig udugelig som far, som ikke klarer å hanskes med dette...

De truer meg, og jeg lar de gjøre det, fordi jeg er for feig til å sette ned foten, i frykt for å miste de..

Anonymkode: 02f15...ba7

[AnonymBruker]

Barna har det åpenbart ikke greit i denne tilværelsen. Du skal selvsagt ikke la barna diktere hva du gjør på denne fronten, men du bør nok møte dem med forståelse og gå litt dypere i hvorfor de sier sånt. Det viktigste her tror jeg faktisk er at du ser dem og viser at du hører på hva dem sier. 

Jeg tror du gjør lurt i å diskutere dette med en fagkompetent. Jeg tror også barna ser at du er redd for at de flytter til moren, og derfor at du heller ikke tør å sette ned foten. Derfor kan de bruke dette for å få gjennom viljen deres. Det er ikke av ondskap, men de ser svakheten din og utnytter den. Barn er ikke dumme.  De vil jo ha mer tid med deg og ha deg for dem selv. Ikke mindre. Dette er nok trass og manipulasjon. 

Med andre ord, vis at du hører dem og at du har forståelse for hva de sier, men du må også sette ned foten. Det er ikke barna som styrer deg, og kan nesten ikke være redd for å sette grenser på grunn av at du er redd for at barna ikke vil like deg lenger og flytte til moren. 

Anonymkode: f6d04...207

[AnonymBruker]

Har du prøvd å prate med dem? Forklart dem at det å ha kjæreste gjør deg glad, men at uansett hvor mange kjærester du har (nåja, du behøver kanskje ikke å si det helt sånn) er de det viktigste for deg, og at du lover det? Tror jeg hadde foreslått en kontrakt.

Be dem  fortelle hva de er redde for hvis du får kjæreste.  Og hva hvis moren også får det, hvor skal de bo da? Og hvorfor kan hun ha, men ikke du? 

Anonymkode: 47557...da1

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barna har det åpenbart ikke greit i denne tilværelsen. Du skal selvsagt ikke la barna diktere hva du gjør på denne fronten, men du bør nok møte dem med forståelse og gå litt dypere i hvorfor de sier sånt. Det viktigste her tror jeg faktisk er at du ser dem og viser at du hører på hva dem sier. 

Jeg tror du gjør lurt i å diskutere dette med en fagkompetent. Jeg tror også barna ser at du er redd for at de flytter til moren, og derfor at du heller ikke tør å sette ned foten. Derfor kan de bruke dette for å få gjennom viljen deres. Det er ikke av ondskap, men de ser svakheten din og utnytter den. Barn er ikke dumme.  De vil jo ha mer tid med deg og ha deg for dem selv. Ikke mindre. Dette er nok trass og manipulasjon. 

Med andre ord, vis at du hører dem og at du har forståelse for hva de sier, men du må også sette ned foten. Det er ikke barna som styrer deg, og kan nesten ikke være redd for å sette grenser på grunn av at du er redd for at barna ikke vil like deg lenger og flytte til moren. 

Anonymkode: f6d04...207

Det er her jeg lurer litt.. De vil sikkert ha mer tid med meg.. Men det som er rart er at når kjæresten min er her, så vil de aller helst være rundt meg hele tiden.. Men når vi er alene, vil de leke med venner, og er nesten ikke hjemme før leggetid...

Jeg er jo tilgjengelig da, men da er jeg ikke så interessant...

Så derfor føler jeg dette er en form for manipulasjon for å herske over meg rett og slett.. Men jeg vet ikke løsningen på det..

Jeg har ikke veldig lyst til å gå til psykolog i grunn, men mulig det ikke er annen utvei..

Anonymkode: 02f15...ba7

[Belbus]

"dra til mamma da" hadde jeg sagt. Synes ikke at å ha barn 50% av tiden skal være med på å styre ditt private/romantiske liv. 

Skjønner det er kjedelig for ungene å få ny stemor, men det gir dem ingen grunn til å svare frekt eller å komme med trusler. Da synes jeg de må settes på plass. 

[Adara]

Har du prøvd å ordne ting med barnas mor? Om hun snakker mye dritt om deg hjemme så vil dette såklart påvirke barna.

Om du greier å bli venner med barnemor, så vil kanskje hun slutte å snakke om deg og vise deg den respekten du viser henne. 

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker da på skilsmissebarn.

Case: To barn 10 -11 år. Jeg har har hatt kjæreste igjennom noen år. Vi bor ikke sammen. Kjæresten har også barn. Vi har det godt i lag, og hun er snill med barna mine. Jeg har mye tid med ungene alene, men man merker at barna mine helst vil ha hele pappaen for seg selv. De er hos meg annen hver uke. Forholdet til BM er ikke bra, og det merker barna.

Barna truer ofte meg,og sier ofte at de heller vil bo hos mor (Hvis de ikke får det som de vil) . Og hun vil aller helst ha de fullt, og jobber litt i mot meg her..

 

Så til spørsmålet: Hvis et eller begge barna sier følgende: Jeg vil ikke at du skal ha kjæreste pappa, hvis du skal det, vil jeg/vi heller bo hos mamma...

Hva svarer man på slikt, og hvordan forholder man seg til det?  

Jeg er redd for at barna ikke vil bo hos meg , men kan jeg virkelig ofre kjæresten på grunn av dem?

 

Anonymkode: 02f15...ba7

Lurer nesten på hvor gammel du er TS? Tankegangen din er nesten litt sånn, ja..barneaktig? Hvorfor lar du barna overkjøre deg? Du er far, du er pappa. du bestemmer over ditt liv og dine barn er ditt ansvar.

Jeg synes dere skal snakke med evt familievernkontoret (?) som vil gi gode råd. Hva med å dra alle sammen og snakke ut?

Det viktigste er jo at barna får se sine foreldre og at de vil ha det best mulig. Barna er jo ikke modne i hodet, de er jo barn. De vil jo manipulere. Jeg synes at du skal si at du er glad i din kjæreste, og at du er glad i de ( barna ) og at du er deres far, og at du har ansvar for at de skal ha det bra. Det går vel kansje også an å la barna bestemme litt selv også, da de begynner å bli så pass store. Du skal se at om de plutselig bare bor hos mor så vil de nok savne deg.  

 

Anonymkode: d5a68...214