Dumpe han pga. ungen?

[gunzilla]

Jeg har et problem, og håper dere har innspill. Jeg er 20 år, og er sammen med en på 27. Vi har vært sammen i to år, og han er virkelig drømmemannen.

Han hadde sex med ei som er fra ei slekt der det visst er vanlig å få unger i hytt og pine, da han var 20. Hun ble gravid og skulle absolutt ha den ungen. Så han måtte ta ansvaret, og hun er her annenhver helg.

Problemet mitt er at jeg ikke liker den seksåringen i det hele tatt, og det har gjort meg ganske frustrert. :-(

Vi bor i en liten leilighet med et soverom, og når hun er her er det null privatliv, og jeg har ingen rom jeg kan være alene i.

Vi har planer om å flytte ca. 32 mil snart, og da slipper jeg se henne. Kjæresten har da tenkt å dra hit ca fire ganger i året for å treffe henne.

Så lurer jeg på hvor mye den ungen kommer til å måtte påvirke livet mitt hvis jeg skal være sammen med han.

Jeg er i utgangspunktet glad i barn, har sittet barnevakt for mange forskjellige barn før, som jeg ble glad i også.

Men ungen hans orker jeg ikke. Kan hende det blir enklere å omgås henne når hun blir større?

Vil gjerne ha råd fra dere som har erfaringer med stebarn etc. Det er så trist å ha det sånn. Føler jeg lever i et vakuum på en måte. Vet ikke om jeg skal vente det blir bedre eller rett og slett finne meg en som ikke har barn?

[Zaphirre]

Er stemor, har et lignende "problem".

Mitt problem er at jeg ikke tåler x'en hans.

Min kjære har en gutt på 7 år, og vet du hva! 6 år kontra 7 år, det er et hav av forskjell.

I hvertfall på gutter.

Du er 20 år, du har valget egentlig.

Men du bør ta det valget før du "ødelegger" hans kontakt med sitt barn, selv om det er et ONS barn.

Får du egne barn så tror jeg faktisk ting blir lettere, vi unge stemødre ser litt annerledes på ting enn de gamle alenemødrene. De ser bare et perfekt barn, vi kan fremdeles huske hvor ondskapsfulle barn er.

Tror du skal vente jeg, vente å se...

Dere har ungen så sjelden at det umulig kan være noe problem.

Men sjalusien er stor..

I mitt tilfellet så begynner det å bli så ille nå, ungens sjalusi mot meg, og morens lyst til å dominere min kjære. Jeg tror han kommer til å ta et oppgjør med henne nå snart, for slik det har vært det siste halve året kan det ikke være..

Han begynner å bli imun mot hennes propaganda... Og han begynner å blir lei av å ha ungen..

Uff, jeg håper alt ordner seg, men jo eldre unger blir, jo lettere blir de..

[Gjest Tex]

Gunzilla, det løser seg når du blir eldre og mer voksen.

[Molla]

Au da, ikke noen drømmesituasjon dette her. Men for å si det som det er, så er det vel kanskje sånn at om du vil ha faren så må du nok ta dattern med på kjøpet også...

En av grunnene til at du har problemer, med å tilpasse deg livet med dattern hans, kan være din unge alder. Pappan er jo mere kjærste og du er sikkert i fokus når det bare er dere to. Og når dattern hans kommer, så er hun som har oppmerksomheten hans. Noe som er helt normalt.

Men for å være erlig. Du viste at han hadde dattern sin da dere ble sammen, og du viste også at hun kom til å være sammen med dere annen hver helg. Faktisk er det vel litt smålig av deg og forvente fullt privatliv de helgene dattern hans er der. Når man har unger i hus, så blir det så som så med privatliv. Sånn er det bare. Selvsagt har man voksen tid, men den er ettter at barna er i seng. Og i og med at han har henne annen hver helg, så blir det nok inntenst når han har henne. Helgepappar har mye å ta igjen...

Om det blir bedre når hun blir større tviler jeg på i og med at du føler som du gjør, men man vet jo aldri.

En annen ting jeg har lyst til å påpeke. Du skriver at du ikke vet om du skal vente til det blir bedre eller om du rett og slett skal finne deg en som ikke har barn..

Denne setningen der får det til å skurre litt i ørene mine. Tar du så lett på forholdet at det bare er å finne seg en uten barn?

Jeg har ikke stebarn, men min samboer har en stesønn. Jeg vet at det ikke alltid har vært lett for han, men han har jobbet med det. Samboeren min gikk fra å ha bodd alene i 22 år til å flytte inn i min lille toroms med meg og en 8 åring som er hos oss annen hver uke. Det ble veldig intenst for han, men han var da voksen nok til å takkle det...

Tror nok du må gjennom en liten selvransakelse her.....

Du sier jo også noe om at dere skal flytte og at han da vil reise ca. 4 ganger i året for å treffe dattern.. De 4 gangene tror jeg det er lurt at du ikke er med. For da vil det bli ganske intest mellom far og datter. De vil komme til å gjøre akkurat som hun vil. Og hver gang dem treffes vil du bli satt på sidelinjen....

Beklager om du ikke fikk det svaret du ønsket... Men jeg ønsker deg lykke til....

Husk at det er et lite barn på 6 år det er snakk om

Beklager om du kanskje oppfatter svaret mitt som litt krasst, men kanskje det får deg til å tenke det litt om..

[Zaphirre]

Alltid like stor forståelse for stemødre Tex.

Det er ikke smart å hoppe i strupen på noen, da setter de seg alltid i angrep.

[Gjest Tex]

Alltid like stor forståelse for stemødre Tex.

Det er ikke smart å hoppe i strupen på noen, da setter de seg alltid i angrep.

Jeg har stor forståelse for stemødre, jeg kjenner tre stykker relativt godt og alle er fabelaktige eksempler. Men de færreste tyveåringer fungerer godt i rollen som stemor for seksåringer....

[Zaphirre]

Selvsagt ikke, tror egentlig at et barn på 1 år er lettere å svelge enn en på 6.

For en utenforstående stemor på 20 år...

[Væren]

Jeg ble først mor som 23 åring, og har aldri vært oppe i en slik situasjon selv. Likevel slår det meg at det er tidlig å bli "stemor" i en alder av 20 år. Det blir et ganske alvorlig valg å ta.

Valget er imidlertid enkelt, dersom du koker det helt ned til det grunnleggende: Kan du tenke deg et liv uten kjæresten din - eller kan du ikke?

Det er kanskje der du bør begynne. Og ser du ikke for deg et liv uten ham, synes jeg du skal gjøre maksimalt for å få forholdet mellom deg selv og datteren hans til å fungere så bra som overhodet mulig. Husk at hun er et barn og du faktisk er den voksne midt oppi dette, så det er du som er nødt å ta ansvar for at det skal fungere. Det er ikke hennes ansvar, det er hun for liten til - uansett hvordan personligheten hennes er. At du ikke helt har sansen for dette barnet, er faktisk ikke hennes problem, men ditt.

Det at du vurderer å kutte ut kjæresten din og dumpe ham på grunn av at han er far og har et barn å ta hensyn til, forteller meg at kjærligheten din til ham ikke betyr alt for deg. Det slår meg at du kanskje ikke er klar for en såpass alvorlig forpliktelse, og at du muligens er på jakt etter noe helt annet; litt mer ungdomstid, en fri kjæreste uten forpliktelser og evt. felles familie senere en gang. Jeg sier ikke at det er noe galt med dette, tvert i mot - du er bare 20 år!

At han vil reise og treffe datteren 4 ganger i året høres forsåvidt ikke urimelig ut, tvert i mot virker det som om han er en far som vil prøve å gjøre sitt for å holde kontakt med datteren sin, og det synes jeg viser at han tar ansvar. Og 4 ganger i året er bare hver 3. måned, det er ikke for ofte. Det bør du i såfall kunne være innstilt på hvis du velger å fortsette med ham.

Så spørs det hvor moden du er for dette.

Dette var bare noen ærlige og velmente tanker.

Lykke til med valget!

[:-) anna]

Jeg må bare få støtte Væren her.

For øvrig er jeg stemor, og har vært det siden jeg var 21. Da var stesønnen min sju. Så jeg har altså vært ung stemor... men det betyr ikke at jeg er enig hverken med Gunzilla eller Zaphirre.

Jeg skjønner deg Gunzilla.

Det er slett ikke enkelt av og til, det er ikke slik at alt er bare idyll og barnet er et lite fantastisk vesen som man elsker høyere enn det meste. Det er man ikke forpliktet til heller. Men man er forpliktet til å innse hvem som er barnet, og hvilke konsekvenser det har for en selv som voksen. Og det vil si at du ikke trenger å like stebarnet - men du må akseptere det. Og jeg lover deg at du kommer til å tjene på å støtte samværet. Det kommer du til å få tifolds tilbake, både fra samboer, stebarn og ikke minst deg selv. Det er noe med å kunne leve med seg selv og konsekvensene av handlingene sine.

Når du virkelig misliker stebarnet ditt vil jeg anbefale deg å jobbe veldig for å prøve å like henne. Hun er der og kommer til å fortsette å være der. Du får legge inn egne aktiviteter de helgene hun er der, slik at du er borte og hun ikke merker hva du føler.

Men det er faktisk slik at det er du som må jobbe med dine følelser, ikke hun som bør "skjerpe seg"

Det er aldri enkelt.

Å være stemor tvinger en til å bli voksen raskt... Man må lære seg å svelge noen kameler.

Man må skjønne hvem som er voksen og hvem som er et barn.

Det blir sagt her at man som "ung stemor" kanskje husker bedre hvordan det er å være barn. (at barn kan være ondskapsfulle også.) Da bør man kanskje tenke litt over hvordan en selv hadde følt det i barndommen om en plutselig skulle føle seg uvelkommen i hjemmet sitt. En voksen har mange ben å stå på... familie venner, jobb/skole, kjæreste o.s.v Et barn har bare noen få. Og mamma og pappa er fundamentet.

Om en virkelig har tenkt å rokke ved det fundamentet bør man tenke litt over hvor store konsekvenser det kan få for barnet. Det er her det å svelge kameler kommer inn.

Når Zaphirre skriver: Han begynner å bli imun mot hennes propaganda... Og han begynner å blir lei av å ha ungen..

Så blir jeg skremt.

Hvordan hadde du følt det som barn, Zaphirre, om pappan din ble lei av å ha deg?!

Du må ikke tro at samboeren din har noe mer rett til å trekke seg unna barnet sitt. Det er et svik mot barnet som er så og si utilgivelig. (Uavhengig av hvordan exen er)

Om en ikke greier å la et barn få ha sin plass i pappas liv så er man kanskje ikke moden nok til en stemorrolle.

Et barn har faktisk rett til å være sammen med pappaen sin.

(Og bare så det er sagt så HAR ikke Tex noe som helst mot stemødre... I et diskusjonsforum må man tåle at folk er uenige uten å gå til angrep på personen som skrev. (I voksenverdenen kaller man det å skille sak og person ))

[la Flaca]

Syns måten du formulerer deg på vitner om at du er ganske umoden, eller kanskje bare 20...?! Likevel kan jeg identifisere meg med deg ja. Jeg er gift med en mann som har ei datter på 6 fra et tidligere forhold, og det er søren meg ikke enkelt. Hun var atskillig lettere å svelge som yndig liten toåring, for da sto oppførselen hennes mer i samsvar med alderen. (senest i helga da vi var på navnefest lå hun og kravlet under bordet, forlangte høylytt å få ditten og datten fordi hun ikke likte det som ble servert etc. etc. Gjestene kommenterte oppførselen hennes, og det var som vanlig temmelig flaut!)

Hadde jeg fått valget hadde jeg likevel valgt å forelske meg i mannen min selv om han har et vanskelig barn, for han er lykken i livet mitt! Du skal heller ikke føle at du MÅ elske barnet hans som ditt eget, for hun har allerede en mor. Du behøver ikke engang like barnet, men da må du aldri la henne føle at du ikke gjør det.

[Lala]

Som ung stemor, må jeg erkjenne at Tex har et godt poeng..

Du kan jo f.eks. lese min historie som jeg lagt link til under. Ingen situasjoner er like, men innlegget ditt høres ut som meg for en liten stund tilbake.

http://forum.kvinneguiden.no/viewtopic.php?t=83752

[Ulrikke]

Jeg er også stemor, men jeg er 10 år eldre enn deg. Men så har jeg til gjengjeld TRE stebarn også, da - og ingen selv (foreløpig, det jobbes med saken, hehe...)

Du synes sannsynligvis selv at du er moden, reflektert osv. Man synes det som regel... Og så går det 5 år, og etter hvert 10 - og man skjønner at man egentlig ikke visste noe særlig da...

Jeg kan godt forstå at rollen som stemor er vanskelig. Jeg var heller ikke "den perfekte stemor" fra dag 1 (ikke at jeg er det nå heller, altså... hehe). Forskjellen på deg og meg tror jeg er at for meg var det "rollen" som var vanskelig, det å finne sin "posisjon" i den familien som allerede eksisterte. Ungene i seg selv har jeg ALLTID syntes har vært nydelige, og jeg likte dem med en gang.

Det er ikke sikkert du mener det sånn, men måten du skriver på gjør at jeg føler at du ikke respekterer det forholdet far og datter har. Det er normalt at datteren hans kommer før deg - for ham. Det er sunt, og det er sånn det bør være. Jeg sier ikke at du alltid vil være nr.2 - for du og datteren er selvfølgelig to ulike, men viktige, deler av hans liv. Men hvis han ble stilt til veggs, og måtte velge mellom datteren og deg, så håper jeg virkelig at han ville valgt henne. Sannsynligvis ville han det, etter hva du forteller...

Hvordan det vil påvirke livet ditt? For meg blir det fryktelig unaturlig hvis du ikke skal ha et forhold til henne - altså at du ikke skal se henne. Hva hvis du og din kjære får felles barn, skal de ikke kjenne sin søster? Du trenger ikke være en "reservemamma" for henne - hun har en mor! Men du kan være en voksenperson, en "venn". Hvis dere skal bo 32 mil unna er det jo begrenset hvor mye "oppdragelse" det blir når dere først sees uansett...

Når det er sagt: hvis du, til tross for oppriktige forsøk, selvransakelser osv, IKKE klarer å like barnet - så vil jeg råde deg til å bryte forholdet du er i. Barnet fortjener bedre.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg forguder mine tre stebarn (9, 5 og 4 år nå). Det er heldigvis gjensidig. Faren og jeg deltar på fullstendig lik linje når barna er hos oss (ca. 35%). Jeg hadde ikke sett for meg livet sånn - men det var nå engang sånn det ble, og jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av det. Nå vil jeg ikke bytte med noen!

Det ER ikke lett å bli steforelder. Men det er jammen ikke enkelt å bli steBARN heller! Hvis man bestemmer seg for å ta partneren, må man legge sine behov til side, og svelge en drøss med kameler, og få det til å fungere for alle parter.

For å si det sånn: jeg er veldig glad jeg ikke havnet i denne situasjonen da jeg var 20! Da hadde nok utfallet sannsynligvis vært annerledes enn det er nå.

Ta deg en grundig gjennomgang i hodet ditt og vær ærlig med deg selv. Datteren hans forsvinner ikke, hun kommer til å være det viktigste i livet hans så lenge han lever. Kan du leve med det?

[Gjest Ikke innlogget Zaph]

Jeg beklager så mye Anna, men det må bli en forandring på ting her i gården..

Vi kan ikke la livet vårt bli styrt av en sur x.

Og den stakkars ungen begynner å herme etter moren, er det så lett?

Du kan jo ikke gjøre noe fra eller til, når omsorgsforelderen skylder på oss pga nervøst sammenbrudd, og ungen ikke vil være hos oss fordi hun propper ham full med ideer, ta må noe gjøres.

Og vi kan ikke ta hensyn til at han ikke vil gjøre lekser.

Eller at han ikke vil legge seg...

Eller at han ikke får snop i ukedagene hos oss.

Vi må gå rett til problemet..

Moren, desverre...

Jeg vet om mange som er hyggelige og lite vanskelige/kranglevorne. Men hun er ekstrem til tider.

Lurer på om hun er Manisk..

Oppe der i det ene øyeblikket, krever at typen fraskriver seg foreldreansvaret i det andre..

Hva gjør man med slikt?

[Varja]

Jeg er ikke stemor selv, så egentlig skulle jeg vel ikke svart, men jeg synes jeg må det likevel. Det er fordi jeg synes det var så trist å lese at du ikke liker din stedatter. Hun er jo bare er 6 år! Som voksne må vi ha litt høyere krav til oss selv og kunne vise forståelse for andre mennesker kan være annerledes enn oss selv, det gjelder også (eller kanskje særlig) små barn. Hvis hun er hos dere annenhver helg så har jo du hele uken og annenhver helg alene med kjæresten din! Vel, er du ung, bare 20, og jeg har absolutt forståelse for at rollen som stemor sikkert er vanskelig, men dette synes jeg var leit.

[gunzilla]

Dere syntes tydeligvis innlegget mitt var kvasst?

Det er ikke ment sånn, legg ned våpnene litt og prøv å se det fra min side. (Selv er det iallefall fem-seks år til jeg evnt. skal ha barn.)

Merk at jeg ikke har sagt jeg skal gjøre det ene eller det andre. Jeg spør for å få vite hva jeg kan forvente meg i framtiden. Lurte også på om det mest sannsynlig blir bedre etter hvert? Jeg er ung som dere sier.

Har heller ikke sagt at jeg har noe som helst imot at far og barn treffes. Det skal sies at han har lite med henne å gjøre når hun er her, omtrent kun når hun skal spise eller legge seg.

[Gjest Anonymous]

Da kan du kanskje oppmuntre ham til å legge litt mer sjel i det, kanskje datteren forandrer seg når hun ser tydelig at faren bryr seg?

[Letti]

Ja, dette er ingen enkel situasjon.

Er tretten år eldre enn deg og har en stesønn på 18!

Var selv nitten da jeg ble stemor og hadde jeg visst det jeg vet i dag om hvor tøfft det ville bli, hadde jeg trukket meg ut for lengst.

Men da hadde jeg ikke fått de tre flotta gutta mine og jeg hadde ikke fått de erfaringene jeg har fått i løpet av disse årene.

Syns selv jeg var kjempevoksen og visste best bestandig. Syns ungen var en pest og en plage og skulle ønske han var en jente som jeg kunne finne på ting sammen. Var kjempesjalu og tålte ingenting. Trodde at som tyveåring så var jeg bare så voksen.......

I dag skulle jeg gjerne ha gjort mye anderledes.

I dag har jeg passert de tredve og har verdens flotteste stesønn. Vi har et kjempegodt forhold og kjefter jeg på faren eller de to eldste gutta mine, så støtter han meg mest.

De helgene han er hos oss, lager han mat og hjelper meg med gutta.

Det er aldri lett og "lære seg og bli glad" i et annet barn. Det er ikke ditt og vil aldri bli ditt, rent biologisk. Men du kan bli så glad i dette barnet, selvom jeg har fått tre barn selv, så betyr min stesønn ufattelig mye for meg.

Her i huset har alltid far jobbet mye og jeg har stort sett tatt meg av alle ungene og hus og det som hører til, men det er et valg jeg har tatt. Jeg valgte selv og være hjemme hvis min stesønn var syk når han var hos oss. Jeg har fått lov til og da selvsagt vært med aktivt på alt han har drevet med.

Må nevne at jeg har et flott forhold til mor og stefar også.

Vær forbredt på at det vil koste deg mange tunge stunder og mange erfaringer på godt og vondt, men er dette mannen i ditt liv.....så sats på dette.

Det er kun du selv som kan gjøre noe med det og det er kun du selv som kan bestemme hvordan dette livet vil bli. Men det krever mye av deg og kommunikasjon er veldig viktig, fra alle parter.

Men pass på at dere møtes på halvveien og at deres eget ego til tider må vike. Man kan ikke bare ta eller kreve i et forhold, man må også ofre og gi.

Ønsker deg lykke til! :klem2:

[Væren]

Dere syntes tydeligvis innlegget mitt var kvasst?

Det er ikke ment sånn, legg ned våpnene litt og prøv å se det fra min side.

Om innlegget ditt var så kvasst, vet jeg ikke. Du har vært både tøff og ærlig som har våget å sette ord på det man må kunne kalle "forbudte" negative følelser, og du har fått en del ærlige svar. Det måtte du nok regne med. Selv om følelser dessverre ikke er noe vi kan styre, så vekker dine uttalelser umiddelbart en del følelser hos den som leser innlegget ditt.

Når du bl.a. sier tre ganger i innlegget ditt at du ikke liker eller orker ungen, tenker på hvordan du kan slippe å se henne, og lurer på hvor mye den ungen vil komme til å måtte påvirke livet ditt - da må du nesten forvente reaksjoner. For min del ga jeg et ærlig svar på spørsmålet ditt, og det regner jeg med de andre også har gjort.

Du må regne med at datteren hans alltid vil komme til å påvirke livet ditt - på en eller annen måte - så lenge dere to er sammen! Og velger du å fortsette forholdet, er jeg redd du må jobbe kraftig med deg selv og holdningene dine, ellers blir det uutholdelig - ikke minst for deg selv.

Men husk: Du har muligheten til å velge her - det har ikke barnet!

Jeg skjønner for øvrig godt at du synes dette er vanskelig! Det er helt sikkert ingen lett avgjørelse.

[Gjest sexysadie]

Hvis man føler seg så voksen at man kan ha en samboer i en alder av 20 år så må man da vel være voksen nok til å ta barnet hans også på kjøpet.

Skjerp deg skittunge!

[Gjest Pjusk]

Stakkars, stakkars, stakkars barn som vokser opp med egoistiske foreldre/steforeldre, - som enten bruker barna som maktmiddel eller ser på den som noe "ekkelt"!!!!!!!