Mamma og mormor krangler bittert

[AnonymBruker]

Syns faktisk at bittert er et altfor mildt ord, men vet ikke helt hvordan jeg skal definere det. Det starta i starten av desember, da mormor hadde skrevet melding "nå orker jeg ikke mer" til mamma, og mamma fikk ikke tak i henne på mange timer, hverken på melding eller telefon.. mamma var på jobb og kunne ikke bare dra, hu visste jo ikke engang hva som egentlig foregikk. Så spurte hu om jeg kunne ringe, og jeg prøvde kjempemange ganger uten noe svar. Da mamma kom dit satt mormor i stua.. min mor ble selvfølgelig irritert fordi hun hadde blitt redd.. så hadde de begynt å krangle ordentlig med å ta opp ting fra barndommen til mamma som de begge to dveler masse ved tydeligvis. 

Mormor bestemte seg for at hun ikke skulle feire jul hos oss. Da jeg besøkte henne sa hu at hu skulle ikke feire jul i det hele tatt, hu skulle grine hele jula.. jeg vsiste ikke helt hvordan jeg skulle forholde meg til den beskjeden fordi det kom fra mormoren min.. 

1. juledag bestemmer jeg og mamma oss for å ta en tur til mormor, for vi er den eneste familien hun har igjen (bortsett fra broren hennes som hun ikke er på talefot med), og vi er jo begge glade i henne selv om de krangler. Det som skjer er at de roper og krangler med en gang mamma tråkker inn døra.. og vi står i gangen i maks 10 min før mamma setter igjen gavene og stormer ut døra.. jeg som har vært musestille bare smyger etter henne.. vet liksom ikke hva jeg skal si eller gjøre.. 

Helt siden da har ikke mamma vært på talefot med mormor, for mamma tåler det åpenbart ikke, det er jo sårt for henne. Mamma vil at jeg skal være den som tar med lillebroren min (11 år) til mormor på besøk, uten mamma.. Hun vil så gjerne at vi skal ha en bestemor (som var en av tingene de har krangla mye om). 

Så nå i kveld fikk mamma melding av mormor hvor det stod "du tar livet mitt".. så ringte mamma til henne, så krangla de litt, også hørte hun en rar lyd også ble det plutselig helt stille. Hun fikk ikke noe mer svar så hun måtte legge på.. så fortalte mamma det til meg, og jeg spurte hva vi skulle gjøre med det.. men så fikk hun en siste melding fra mormor, og den ville hun ikke engang si hva det stod på.. 

Mormor har alltid vært en sånn som "alltid er syk", er det ikke det ene så er det noe annet.. og hu har bytta lege utallige ganger fordi de ikke alltid tar henne på alvor lenger.. Dette er noe mamma har oppvokst med og det har nok vært en del andre komplikasjoner uten å gå mer på detaljer.. 

Jeg selv er 19 år og blir litt stilt i midten, da jeg er nesten den eneste mamma kan prate med om dette.. og jeg vil jo hjelpe, men jeg er veldig redd for å bli stilt såpass i midten at jeg må "velge side".. og selvfølgelig vil jeg ikke det når det er snakk om min egen mor og bestemoren min. Jeg vet heller ikke hva jeg kan si eller gjøre for å løse opp stemningen, for det virker ikke som at de klarer å prate med hverandre.. men situasjonen er ganske kritisk for oss alle tre, og siden ingen av oss ser ut til å finne noen løsning så lurer jeg på om dere har noen innspill og forslag.. er veldig bekymret for både mormor og mamma, sånn som det er nå skjønner jeg ikke helt hva som foregår engang. 

Anonymkode: c6e43...d8d

[absinthia]

Dette er nok ikke lett, nei!

Jeg synes det virker som om din mor, med rette er utslitt av en oppmerksomhetssyk mor som liker å fremstille seg selv som et offer Dette kan bunne i en psykisk lidelse, det gjør det ganske sannsynlig når din mormor med vilje forsøker å få din mor til å bli redd for henne.  

Det beste du kan gjøre er å ignorere deres konflikt, samtidig som du respekterer den. Besøk din mormor, men ikke gi henne for mye oppmerksomhet når hun glir inn i " stakkars meg sonen" , da skal du heller snakke henne bort med noe hyggelig. Ellers skal du bare prøve å være et vanlig barnebarn, så langt du klarer, selvsagt.

 

De er voksne og dette må de nok sørge for å ordne mest mulig opp i selv, uten at det skal gå ut over neste generasjon. Pass på at du ikke tar på deg rollen som fredsmegler eller mellomledd,mselv om du er 19 og ganske voksen. 

Endret 18. januar 2016 av absinthia

[AnonymBruker]

Stakkars moren din som har måttet slitt med en slik mor hele livet. Står respekt av henne st hun vil at dere, barnebarna skal ha kontakt.

Anonymkode: c1b69...eca

[Gjest Blomsterert]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Syns faktisk at bittert er et altfor mildt ord, men vet ikke helt hvordan jeg skal definere det. Det starta i starten av desember, da mormor hadde skrevet melding "nå orker jeg ikke mer" til mamma, og mamma fikk ikke tak i henne på mange timer, hverken på melding eller telefon.. mamma var på jobb og kunne ikke bare dra, hu visste jo ikke engang hva som egentlig foregikk. Så spurte hu om jeg kunne ringe, og jeg prøvde kjempemange ganger uten noe svar. Da mamma kom dit satt mormor i stua.. min mor ble selvfølgelig irritert fordi hun hadde blitt redd.. så hadde de begynt å krangle ordentlig med å ta opp ting fra barndommen til mamma som de begge to dveler masse ved tydeligvis. 

Mormor bestemte seg for at hun ikke skulle feire jul hos oss. Da jeg besøkte henne sa hu at hu skulle ikke feire jul i det hele tatt, hu skulle grine hele jula.. jeg vsiste ikke helt hvordan jeg skulle forholde meg til den beskjeden fordi det kom fra mormoren min.. 

1. juledag bestemmer jeg og mamma oss for å ta en tur til mormor, for vi er den eneste familien hun har igjen (bortsett fra broren hennes som hun ikke er på talefot med), og vi er jo begge glade i henne selv om de krangler. Det som skjer er at de roper og krangler med en gang mamma tråkker inn døra.. og vi står i gangen i maks 10 min før mamma setter igjen gavene og stormer ut døra.. jeg som har vært musestille bare smyger etter henne.. vet liksom ikke hva jeg skal si eller gjøre.. 

Helt siden da har ikke mamma vært på talefot med mormor, for mamma tåler det åpenbart ikke, det er jo sårt for henne. Mamma vil at jeg skal være den som tar med lillebroren min (11 år) til mormor på besøk, uten mamma.. Hun vil så gjerne at vi skal ha en bestemor (som var en av tingene de har krangla mye om). 

Så nå i kveld fikk mamma melding av mormor hvor det stod "du tar livet mitt".. så ringte mamma til henne, så krangla de litt, også hørte hun en rar lyd også ble det plutselig helt stille. Hun fikk ikke noe mer svar så hun måtte legge på.. så fortalte mamma det til meg, og jeg spurte hva vi skulle gjøre med det.. men så fikk hun en siste melding fra mormor, og den ville hun ikke engang si hva det stod på.. 

Mormor har alltid vært en sånn som "alltid er syk", er det ikke det ene så er det noe annet.. og hu har bytta lege utallige ganger fordi de ikke alltid tar henne på alvor lenger.. Dette er noe mamma har oppvokst med og det har nok vært en del andre komplikasjoner uten å gå mer på detaljer.. 

Jeg selv er 19 år og blir litt stilt i midten, da jeg er nesten den eneste mamma kan prate med om dette.. og jeg vil jo hjelpe, men jeg er veldig redd for å bli stilt såpass i midten at jeg må "velge side".. og selvfølgelig vil jeg ikke det når det er snakk om min egen mor og bestemoren min. Jeg vet heller ikke hva jeg kan si eller gjøre for å løse opp stemningen, for det virker ikke som at de klarer å prate med hverandre.. men situasjonen er ganske kritisk for oss alle tre, og siden ingen av oss ser ut til å finne noen løsning så lurer jeg på om dere har noen innspill og forslag.. er veldig bekymret for både mormor og mamma, sånn som det er nå skjønner jeg ikke helt hva som foregår engang. 

Anonymkode: c6e43...d8d

Min sympati går helt klart til moren din her. Mormoren din virker vanskelig og selvopptatt,og hun burde ikke si til deg at hun skulle sitte å grine hele jula. Moren din vil jo at du og broren skal besøke henne,og det også forteller meg at det er moren din som er fornuftig og grei her. MEN jeg forstår at du syns situasjonen er vanskelig. Kan du si til begge at du helst ikke vil høre om dette? Si at du er glad i begge,og at du vil ha godt forhold til begge. Det har du rett til å ha,for uansett så har ikke DU gjort noe feil.

[Gjest Mrs. Random Nick]

Enig med de andre som mener at du må fortelle dem at du ønsker å ha et forhold til dem begge. Fortell dem også at du ikke ønsker å høre baksnakking av den andre personen mens du er hos en av dem da du er glad i dem begge. Voksne mennesker bør klare å ordne opp i slikt på tomannshånd. 

 

Det virker på meg som at de to egentlig burde tatt en tur til psykolog sammen for å snakke ordentlig ut om ting som har skjedd i din mammas barndom. Det virker jo som om at det er der de fleste ting ligger i deres tilfelle. Bare at de ikke klarer å snakke ordentlig sammen lengre, og det er synd. Dette er jo noe de burde prøve å få i orden før din mormor går bort fra dette livet. 

 

Hvis jeg var deg ville jeg ikke tilbrakt mer tid sammen med disse to samtidig mer. Kun én og én.

 

 

[AnonymBruker]

Jeg har selv en slik mor som din mormor. Min mor ble utsatt for onsorgsvikt som barn og er veldig opptatt av å få mye omsorg i form av å få folk til å bli bekymret for henne. Det er slitsomt å forholde seg til da vi vil alle ha en mor som er opptatt av at sine barn skal ha det bra. Din mor har en stor oppgave i å begynne å svelge kameler og bare jatte med. Det kan evt være "gaslighting" på gang her, gjerne igangsatt av personen som vil være offer. 

Anonymkode: 1d17e...fa3

[AnonymBruker]

Slik det fremstår i åpningsinnlegget så kan det virke som om det er din mormor som har skyld i dette. Hun benytter en klassisk offertankegang og spiller på din mors følelser.

Anonymkode: 325e4...aac

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har selv en slik mor som din mormor. Min mor ble utsatt for onsorgsvikt som barn og er veldig opptatt av å få mye omsorg i form av å få folk til å bli bekymret for henne. Det er slitsomt å forholde seg til da vi vil alle ha en mor som er opptatt av at sine barn skal ha det bra. Din mor har en stor oppgave i å begynne å svelge kameler og bare jatte med. Det kan evt være "gaslighting" på gang her, gjerne igangsatt av personen som vil være offer. 

Anonymkode: 1d17e...fa3

Å bare jatte med å la seg overkjøre er ofte ikke en god ide. Folk som alltid er ofre skyr ofte ikke noe middel for å manipulere og spille, og setter man ikke grenser blir man fullstendig overkjørt. 

Harde grenser er det eneste som fungerer. Vil ikke mormor være sammen med dem ved høytider og feiringer så kan f. eks. mor si at det er synd at hun føler det slik, men at hun (mormor) er en voksen kvinne som selv må velge hva hun ønsker å bruke tiden på. Det er til syvende og sist mormors tap om hun mister kontakten med dem begge og dør vitende om at hun selv har gjort seg utstøtt av familien. 

Anonymkode: 325e4...aac

[AnonymBruker]

19 timer siden, absinthia skrev:

Dette er nok ikke lett, nei!

Jeg synes det virker som om din mor, med rette er utslitt av en oppmerksomhetssyk mor som liker å fremstille seg selv som et offer Dette kan bunne i en psykisk lidelse, det gjør det ganske sannsynlig når din mormor med vilje forsøker å få din mor til å bli redd for henne.  

Det beste du kan gjøre er å ignorere deres konflikt, samtidig som du respekterer den. Besøk din mormor, men ikke gi henne for mye oppmerksomhet når hun glir inn i " stakkars meg sonen" , da skal du heller snakke henne bort med noe hyggelig. Ellers skal du bare prøve å være et vanlig barnebarn, så langt du klarer, selvsagt.

 

De er voksne og dette må de nok sørge for å ordne mest mulig opp i selv, uten at det skal gå ut over neste generasjon. Pass på at du ikke tar på deg rollen som fredsmegler eller mellomledd,mselv om du er 19 og ganske voksen. 

Jeg syns ufattelig synd på begge, fordi ingen av dem har hatt noen rettferdig og god oppvekst.. Mamma sa selv til meg at hun nok trenger en profesjonell å prate med, og det er jeg enig i. Mens mormor er vanskeligere, for hun blir så sint hvis hun hører noe hun ikke vil høre.. Så hvis en psykolog skulle sagt til henne noe hun ikke vil innrømme selv, så kan hun bli dødsfornærma og dermed aldri ville gå til psykolog igjen. Mamma sa at mormor har gått til psykolog en gang, og det var vel noe sånt som skjedde den gangen, det er som om mormor ikke vil innrømme at hun har et psykisk problem, selv om hun hele tiden sier at hun er deprimert. Jeg tror fullt og helt på at hun er deprimert, heller det fremfor alle de fysiske tingene hun kommer med. Men hvordan hjelper man en som ikke lar seg bli hjulpet? 

Tror du har rett i at jeg ikke kan ta på meg rollen som fredsmegler. De kunne heller trengt en familieterapeut eller noe sånt.. En som ikke er så nær dem begge. Får nok bare fokusere på å være datter og bestemor, som du sier

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har selv en slik mor som din mormor. Min mor ble utsatt for onsorgsvikt som barn og er veldig opptatt av å få mye omsorg i form av å få folk til å bli bekymret for henne. Det er slitsomt å forholde seg til da vi vil alle ha en mor som er opptatt av at sine barn skal ha det bra. Din mor har en stor oppgave i å begynne å svelge kameler og bare jatte med. Det kan evt være "gaslighting" på gang her, gjerne igangsatt av personen som vil være offer. 

Anonymkode: 1d17e...fa3

Mamma har nok svelget nok kameler tenker nå jeg.. Mormor har ikke bare gjort og sagt småting.. Da jeg var 3/4 år gammel var mamma sammen med en mann som slo henne.. Så måtte jeg og mamma bo på krisesenter i en uke, også bo på hemmelig adresse for at han ikke skulle finne oss. Mens dette pågikk pleide samme mannen å sitte hos mormor å drikke kaffe! Og hun visste at han hadde slått mamma.. Hun lot han til og med svare på meldinger og telefoner fra mamma når hun ringte til mormor! Og mamma turte ikke gå ut døra engang, hun var et nervevrak. Likevel har mamma latt sånne ting ligge i ettertid, hun dveler ikke ved det hvis ikke mormor får henne til å gjøre det (som når de krangler). Sånne ting gjør at jeg blir veldig sint på mormor for måten hun behandler mamma på. Jeg har rett og slett store problemer med å forstå mormor sin tankegang.. Men samtidig, vi er jo den eneste familien hun har igjen, og jeg syns ikke at noen fortjener å sitte igjen helt mutters alene. 

Mormor er nok veldig redd for å bli sittende alene, det er nok derfor hun sier sånne ting som hun gjør nå. Hun var også ekstra sjenerøs med gave til meg og lillebroren min mot jul. Jeg har tenkt å ta en tur til henne til helgen, for å se hvordan hun faktisk har det nå. 

Anonymkode: c6e43...d8d

[Ananas.]

Moren din burde slutte å blande deg inn i dette, om hun oppriktig mener at hun vil dere skal ha en mormor å være glad i. Ja, hun trenger noen å prate med, og det er lett å tenke at det skal være deg, men det behøver det ikke, og jeg mener bestemt at det heller ikke skal være det. Det er ikke dine problemer å løse. Min sympati ligger også hos moren din her, men det er ikke riktig å bruke deg som "psykolog" for å få ut frustrasjonene, uavhengig av hvem som har "rett". Du burde i minst mulig grad trenge å forholde deg til denne konflikten. De bør plasseres i samme rom og bes om å rydde opp seg imellom, men det er ikke din oppgave å få det til å skje, det er heller ikke sikkert at det ville virket. Konsentrer deg om å være datter og barnebarn på en måte som gjør at du kan være glad i dem begge fremfor å være fortvilet over dem begge. Si nei til å være mellomledd, være konsekvent på det, og gjør det du kan for å beholde relasjonene du selv ønsker å ha. Inkluder gjerne lillebroren din slik at han også får besøkt mormoren deres, han er mer avhengig av mammaen din for å gjøre det enn hva du er. 

[AnonymBruker]

Blir situasjonen uutholdelig (noe det kanskje høres ut som den er allerede) kan du også ta kontakt med familievernkontoret der dere bor, og spørre om de har noen råd til deg. Det beste er kanskje om din mor tar kontakt med de, da det strengt talt ikke er din oppgave.

Anonymkode: 84177...529

[AnonymBruker]

Hadde definitivt ringt politiet hver gang hun "truet" med selvmord, man er jo pliktig til å hjelpe de i nød. Regner med at det gir seg fort når hun får menn i uniform på døra hver gang og blir dratt med på legevakta for selvmordsrisikovurdering.

Anonymkode: dbfbc...931

[Olava]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hadde definitivt ringt politiet hver gang hun "truet" med selvmord, man er jo pliktig til å hjelpe de i nød. Regner med at det gir seg fort når hun får menn i uniform på døra hver gang og blir dratt med på legevakta for selvmordsrisikovurdering.

Anonymkode: dbfbc...931

Var det jeg tenkte at vi burde gjøre på søndag, da mamma fortalte meg om samtalen med mormor. Men så fikk hun jo melding.. Jeg er enig med deg, vi bør ringe politiet når hun sier sånn. Hvordan kan vi vite om hun vil være dramatisk eller om hun virkelig mener det? Og da kan hun jo stoppe med sånne trusler mot mamma for å slippe politiet på døra.. 

[AnonymBruker]

Den 1/19/2016 at 21.08, AnonymBruker skrev:

Jeg syns ufattelig synd på begge, fordi ingen av dem har hatt noen rettferdig og god oppvekst.. Mamma sa selv til meg at hun nok trenger en profesjonell å prate med, og det er jeg enig i. Mens mormor er vanskeligere, for hun blir så sint hvis hun hører noe hun ikke vil høre.. Så hvis en psykolog skulle sagt til henne noe hun ikke vil innrømme selv, så kan hun bli dødsfornærma og dermed aldri ville gå til psykolog igjen. Mamma sa at mormor har gått til psykolog en gang, og det var vel noe sånt som skjedde den gangen, det er som om mormor ikke vil innrømme at hun har et psykisk problem, selv om hun hele tiden sier at hun er deprimert. Jeg tror fullt og helt på at hun er deprimert, heller det fremfor alle de fysiske tingene hun kommer med. Men hvordan hjelper man en som ikke lar seg bli hjulpet? 

Tror du har rett i at jeg ikke kan ta på meg rollen som fredsmegler. De kunne heller trengt en familieterapeut eller noe sånt.. En som ikke er så nær dem begge. Får nok bare fokusere på å være datter og bestemor, som du sier

Mamma har nok svelget nok kameler tenker nå jeg.. Mormor har ikke bare gjort og sagt småting.. Da jeg var 3/4 år gammel var mamma sammen med en mann som slo henne.. Så måtte jeg og mamma bo på krisesenter i en uke, også bo på hemmelig adresse for at han ikke skulle finne oss. Mens dette pågikk pleide samme mannen å sitte hos mormor å drikke kaffe! Og hun visste at han hadde slått mamma.. Hun lot han til og med svare på meldinger og telefoner fra mamma når hun ringte til mormor! Og mamma turte ikke gå ut døra engang, hun var et nervevrak. Likevel har mamma latt sånne ting ligge i ettertid, hun dveler ikke ved det hvis ikke mormor får henne til å gjøre det (som når de krangler). Sånne ting gjør at jeg blir veldig sint på mormor for måten hun behandler mamma på. Jeg har rett og slett store problemer med å forstå mormor sin tankegang.. Men samtidig, vi er jo den eneste familien hun har igjen, og jeg syns ikke at noen fortjener å sitte igjen helt mutters alene. 

Mormor er nok veldig redd for å bli sittende alene, det er nok derfor hun sier sånne ting som hun gjør nå. Hun var også ekstra sjenerøs med gave til meg og lillebroren min mot jul. Jeg har tenkt å ta en tur til henne til helgen, for å se hvordan hun faktisk har det nå. 

Anonymkode: c6e43...d8d

Jeg forstår. Det virker som din mormor har sviktet din mor til de grader.

Det kan være at mormor prøver å huke tak i din mor på den eneste måten hun kan. Hun er nok redd da hun holder på å bli gammel og er alene. 

Det er vanskelig det her. Det er klart. Desverre så er det ikke så lett å lære " en gammel hund å sitte." Etter eldre man er, etter mer sliten blir man, og man går litt tilbake i barndommen, og mister liksom sin visdom og styrke. Det var det jeg mente med å svelge kameler. Min egen mor er 60 + og oppfører seg på samme måte - men jeg greier jo ikke å forandre henne, eller lære henne ny oppførsel. Hun blir værre og værre og værre etter gamlere hun blir. Hun er ikke store trusselen da..De fleste ser jo at hun bare prater tull og manipulerer.

Poenget mitt er at det kansje er mer stressende for din mor å bli sint og agere. At det kansje er best at hun feks treffer en psykolog slik at hun får fortelle hvordan hun har det, og få ut det hun tenker på slik at hun ikke tar det ut over sin mor, til tross for at din mormor fortjener å høre hvordan hun har det...Bare et forslag  Håper at det blir bedre for de.

Anonymkode: 1d17e...fa3

[AnonymBruker]

Den 21.1.2016 at 11.50, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår. Det virker som din mormor har sviktet din mor til de grader.

Det kan være at mormor prøver å huke tak i din mor på den eneste måten hun kan. Hun er nok redd da hun holder på å bli gammel og er alene. 

Det er vanskelig det her. Det er klart. Desverre så er det ikke så lett å lære " en gammel hund å sitte." Etter eldre man er, etter mer sliten blir man, og man går litt tilbake i barndommen, og mister liksom sin visdom og styrke. Det var det jeg mente med å svelge kameler. Min egen mor er 60 + og oppfører seg på samme måte - men jeg greier jo ikke å forandre henne, eller lære henne ny oppførsel. Hun blir værre og værre og værre etter gamlere hun blir. Hun er ikke store trusselen da..De fleste ser jo at hun bare prater tull og manipulerer.

Poenget mitt er at det kansje er mer stressende for din mor å bli sint og agere. At det kansje er best at hun feks treffer en psykolog slik at hun får fortelle hvordan hun har det, og få ut det hun tenker på slik at hun ikke tar det ut over sin mor, til tross for at din mormor fortjener å høre hvordan hun har det...Bare et forslag  Håper at det blir bedre for de.

Anonymkode: 1d17e...fa3

Ja det kan være en ideell idé.. men vet jo ikke hva mamma vil tenke om det. Tror hun lar seg manipulere og påvirkes litt av truslene fordi mormor hadde et selvmordsforsøk da mamma var 5 år.. mamma fortalte meg det. Så det kan hende det er tanken på at hun plutselig skulle ta ordene sine til handling som gjør det vanskelig for mamma. Men så kan jo reaksjonene hennes være litt av det som skaper de store kranglene, sånn som de er nå. Du er inne på noe interessant ihvertfall. Jeg syns ihvertfall at en psykolog er lurt uansett i en sånn situasjon. 

Tusen takk for gode svar! 

Anonymkode: c6e43...d8d