Inni hodet på et offer

[AnonymBruker]

Det står skrevet i ansiktet ditt, jeg kan lese men jeg velger å høre på ordene som kommer ut munnen din.
Løynene og bedragene jeg bare ikke kunne forstå, var sant. Jeg husker bare dagene med regn. De var de
beste dårlige dagene i mitt liv. Jeg kunne kommet meg unna med et blåmerke. Ingen trengte å ha visst.
Hvem du var. Du kunne enda vært sjult. Jeg var kanskje svak, men sterk nok til å gi deg kamp. Og en dag hevn.

Du trodde jeg var desperat. Du trodde ingen andre kunne tilfredstille meg. En deg.
Det ble ditt livs arbeid, men med ingenting i retur. Ingen lønn, ingen bonus. Jeg kunne gått med en skrape,
kanskje det ville vært et lite sjokk, men ikke 5 år med tortur. Jeg hadde tatt litt blod, for å sluppet å bli knust.

Hvordan kan du vite at du skal si stopp, når du ikke har en stemme i det store å hele spillet? Du tror du spiller,
men du har heletiden vært en brikke. Jeg trodde jeg var smart, jeg trodde jeg tok deg flere ganger. Manipulering.
Du ga meg tro, du ga meg en gulerot, du ga meg utholdelse slik at du kunne fortsette spillet. Du svekket meg, uten at jeg
visste at jeg var svekket. Du lot meg gå på en gullsti, som var veien til helvette. Hvordan kan dette ha foregått rett fremfor øynene mine?

 OM du har blitt utsatt for en psykopat burde du lese videre. Har du deriomot ikke det kan du lese for å lære hvordan et "offer" har det oppi hodet etter å ha blitt manipulert over lengre tid. Det er rotete men det er sannheten.
 

Dette var alt handlinger av deg, handlinger som du gjennomførte planvis. Du visste kanskje alltid hvordan sluttresultatet ville bli, du visste alle reaksjonene,
du visste hvordan jeg skulle føle meg. Dette var makt, dette var bestemt. Dette var bestemte handlinger, med en bestemt plan. Jeg var et utgangspunkt, et prosjekt. Kanskje ditt første. Kanskje ditt siste. Jeg stiller spørsmål til bakrunnen av kunnskapene dine. Hvor lenge før du møtte meg har dette vært i prosess?
Når fant du ut at jeg skulle være ditt offer? Var det tilfeldigt?

Et spørsmål jeg har lyst å stille er, om du angrer deg? Fordi noen ganger virket det som om du gjore det. Det gikk an å se det i øynene dine. Jeg såg at du strittet imot handlingene dine. Bare noen få ganger. Jeg så at du brukte lenger tid på svarene dine. Det var ikke alltid like jævli å ha deg i livet mitt nei. Det er kanskje derfor dette er vanskelig, var vanskelig.

Jeg har gitt deg alt jeg har allerede. Hva mer du vil ha? Hva mer har jeg å gi? Jeg vrir min verden i to. Jeg mener ikke å skade, jeg vil ikke kjenne varme tårer.
Jeg vil kjenne at jeg lever, når jeg lukker øynene. Et smil, et lys, et glimt. Hvordan kan du si at din sannhet er bedre en min, når vi står skulder mot skulder.
Jeg såver som en blind, jeg ser ikke, jeg lager bilder. Jeg ga deg alt. Alt jeg kjenner, alt jeg føler. Jeg kan ikke låse meg inne, jeg kan ikke nekte meg mot
verden. Du forsvinner, du drifter vekk. Jeg kan ikke se klart lenger, hvor gjemmer du deg?

Min sykdom, er ditt levebrød. Er jeg ikke syk, er ikke du levende. Ødelegg meg mer, fiks meg opp, knus meg på nytt. Hvor mange ganger skal du lappe meg
sammen? Du er min medisin. Du har min resept. Plukk den opp. Start på ny, du har en ny sjangse. Stikk hjem. Du kan komme deg vekk, men det er irrellevant.
Det er jo bare medisin. Du kan fortsatt bli det du vil, det du sa du ville være når jeg møtte deg. Du har et varmt hjerte, men det vil sende deg vekk. Det hører
plutselig ikke hjemme her lenger. Å du vet det. Så slipp taket. Jeg glipper, jeg mister taket.

Tatt av lyset for å ikke være fanget i mørket. Sitter jeg her. Jeg kan ikke såve når du vokter hvileplassen min. Jo lenger vekk jeg drar, jo nærmere er du. Jeg er halt vaken, halt såvende. Er dette realitet, er dette drøm? En skapning i mitt blod, valgte meg. Slik jeg kunne føle noe.. Gi meg en følelse. Fremmende. Bare jeg kan føle det, føle noe. Fortsatt vaken, men voktene øyne, bestemt stemme. Du drar meg tilbake. Jeg kjemper, jeg taper. Jeg føler ikke noe lenger.

Tilbake til der det startet, ut i det ville. Ikke spør, jeg vil aldri ha svaret. Jeg står fortsatt i min egen hage. Lurer på om jeg kan kjenne meg igjen. Noe lusker rund beina mine. Lokker meg ut på gaten. Et jorde, der ingen ser meg, bare du. Kast meg ut i det, ikke tenk på konsikvenser. Ikke tenk på valgene du tar. Kast meg i vannet, ikke bry deg om plaskene. Vit hva du nettop har kommet deg vekk ifra. dytt meg ut for å se, alt du har stelt i stand for meg. Gi meg et kart, la meg vente. Gå bort, ta igjen meg med tiden. Pin meg, toturer meg. Det er bare snakk om timer mellom oss. Å dette er farlig. Forlat meg i kulden, la meg frosse fast. Forlat meg i regnet, vent til jeg tørker. Tårene vekk. Du vil ikke føle noe smerte da? Det er snakk om minutter mellom oss, og det blir farligere. Jeg vil ha deg så mye, men jeg hater deg.

Alle ordene jeg egentlig skal si, forsvinner. De øynene snurrer meg rundt. Kan ikke holde oppe tempoet. Jeg blir svimmel, jeg klarer ikke løfte meg selv.
Jeg skjelver, og jeg rister. Det skal ikke syntes, men det er umulig å overse. Jeg ber. La problemene passere. Dekk deg til, slipp meg inn. La meg gå. Løft meg opp, slipp meg ned. Rist meg ut av denne transen. Ikke dekk meg, jeg må få opp øynene. En vakker kveld, vær hjemme, vær trygg. Gå ut, lev farlig. Vil jeg se deg igjen. Vi er hvor vi er, men vi er ikke her.

Kom inn, gå ut. Hvor alt begynte. Kan vi finne tilbake, kan du endre flammene. Jeg har klatret til toppen, men dette fjellet vokser i takt med mine skritt. Løp,
stopp. Jeg har jort meg klar. Ikke kom nærmere, jeg er borte. Hvor er du, hvor har du vært. Du er rastløs, jeg er urolig. Jeg føler ikke hjerte mitt slår lenger. Gi meg følelsen av å leve. La oss gå ut, sjekk om kysten er klar. Ingen må se meg. Dette er selvmord. Selv om jeg allerede er et spøkelse. Jeg kan ikke nå enden.
Flykten varer evig.

Hvordan jeg mister meg selv, når jeg prøver å finne sannhet i dine løyner. Lån meg en bit, slik at jeg kan forstå. Lån meg øynene dine slik at jeg kan vise deg hva du skal se. Svakheten min er klar. Lån meg hjertet ditt slik at jeg kan la deg falle. Sjelen din kan være fri. Du vekker meg til live, jeg mister alt jeg holder på,
jeg skal leve i denne kroppen, jeg skal dø i denne kroppen. Kan du innvistere dine kunster hos noen andre? Du kan ikke skrive noe, du kan ikke hinte noe. Jeg kan ikke si noe. Ikke elsk, hat. Han skrev, og ødela. Send meg bort. Du har allerde snakket for meg. Jeg spurte han hvordan han ble denne personen. Jeg ba han ikke bli, men han kunne ikke gå. Viss du hadde blitt, ville du kanskje sett, lingene mellom stykkene.

Jeg slo deg ned en gang, to ganger. Jeg tok deg på fersken, tre ganger. Du visste det, jeg visste det men, ingen sa noe. Jeg var redd,
du var redd. Redde var vi, med forskjellig grunn.. Jeg kunne ikke hjelpe noe for det men, kulene fløy ut av munnen min noen ganger,
og du merket at jeg var inne på noe. Du ble rasende, men alt jeg brydde meg om var om jeg hadde rett. Beklager....

Hva du sier, sier meg ingenting. Hva er sannheten? gi meg noe. Ta meg med på en vei jeg tror på. Mistet retningsans, mistet grunn. Søker fortiden, for å forstå. Det er bare knuste glass, ingen refleksjon. Ta meg bare med til en plass der alt gir mening. Vis meg att dette ikke er ruiner av en virkelighet. Vis meg hvordan jeg kan klare meg, og bestå testen. Jeg tar på meg en del av deg, så jeg kan føle meg nærme. Og kjenne på. Jeg er svak og du ser det i øye ditt. Du holder meg vaken på natten, jeg vil finne en vei slik jeg kan få av teipen på munnen. Jeg er redd for å være i mørket. Jeg føler meg klar. Bare kast litt lys på meg.
 

Jeg mister lett grepet, du forvirrer meg hver gang. du er sjenerøs og varm, og bygger paramyde rundt meg. Men du er også innesluttet og vill. Du er utilregnelig. Jeg blir dratt mot flammene, jeg vil brenne opp. Du kommer, du går. Du blir, du forlater. er dette deg? er dette skuespill? Jeg vil ikke ha trøbbel i hode, men da skulle jeg aldri ha avslørt hvordan jeg puster, når jeg er redd. Jeg skulle aldri ha tatt pause med vanskelige svar. Jeg skulle aldri ha sett bort når jeg løy til deg. Jeg har jo gitt deg alle signalene, men er alle signaler motakelige? ja for deg var de det.
 

Det begynner når sjelen din fanger opp det som ligger dypt i underbevisstheten. Uten kontroll eller beherskelse tar du den første hallusinerende dosen av noe du aldri før har innrømt at du har hatt lyst på. En emisjonell karusell med kjærlighet og spenning. Veldig snart begynner du å lengte etter den oppmerksomheten som en sulten opphengelse, veldig likt hvem som helst annen narkoman. Når du innser hva som skjer, blir du syk, gal å ikke for å glemme nektende fremfor han som oppmuntret til denne avhengigheten fra første stund. Først nå etter du har blitt hektet, nekter han å gi fra seg det gode dopet lenger. Han som pleide å gi meg det helt gratis. De neste dagene vil du finne deg selv ristene og redd i et hjørne, svergende på at du ville solgt din egen sjel bare for å få den opplevelsen en siste gang til. I mellomtiden blir styrken din fratatt. Å han vil se på deg som en han aldri har møtt eller kjendt før. Og ironien er at du kan nesten ikke legge skylden på han. Se på deg selv, du ser ut som et rot, som en gal. Ugjenkjennelig i selv dine egne øyner. Du har nå kommet til karusellens endestopp. Den komplette og nådeløse nedgraderingen av dømmekraft, selvtillit å selvrespekt. Han er "borte", men du lever videre som den halve delen som er igjen etter han rev deg i stykker, steg for steg. Hvordan kunne du vite at den ene dosen av tusen andre var farlig?

Ekko i kroppen, En plass der han dro fra. Mitt liv er ødelagt pågrunn av tomheten på galheten. Viss du fortsatt puster er du heldig. Jeg puster enda gjennom tette lunger. Vi er fryktløse og unge, jakter på fremtiden. En dag vil alle fortelle sanheten, men det er ofte forsent. Viss du blør er du heldig, for jeg blør på insiden. Et ødelagt hjem, et tryggt rom er utryddet. du tok det.

Jeg har så mange tekster, minner og utklipp fra 2010 til nå, jeg er enda ikke "frisk" men jeg er bedre.

Første steg var å blokkere han, så får vi se..

Anonymkode: 09556...f9b