Har ikke empati med andre lengre.

[AnonymBruker]

Dette innlegget kan sikkert provosere, men det er akkurat det som er problemet. Jeg blir også provosert av meg selv for hvordan jeg reagerer. 

Jeg har opplevd mye sorg og traumer i livet, noe man ofte gjør når man lever tett på rus. Det ene dødsfallet etter det andre preget familien, og det var bare slik det var. Men i 2008 mistet jeg faren min, da var jeg 16 år og verden falt i grus. Jeg tok det fryktelig tungt, og har ingen minner fra det påfølgende året. Jeg sluttet på skolen og låste meg inne. Så døde onkel 1 år senere, men det gikk helt fint. Jeg syntes ikke det var trist en gang, enda hvor nære vi var. Så døde farmor 2 år etter det igjen, og jeg like kald som alltid, til tross for at farmor var en viktig figur i livet mitt. Høsten 2014 fant jeg min mor død, det var tungt og fælt, men jeg felte ikke èn eneste tåre. Jeg sto i det, til tross for at jeg bare var 22 år og faktisk foreldreløs. Bare dager etter begravelsen hennes fant min storebror ut at dette var for tøft, så han endte like greit livet sitt. Begravelsesbyrået hadde ikke gjort seg ferdig med mamma, før jeg ringte å meldte dødsfallet til min bror. Nye tøffe uker, bisettelse etc. Jeg gråt ikke. Ikke en eneste gang.. Jeg lo. Jeg satt å lo i mamma sin begravelse, jeg brøt ut i fullstendig latterkrampe når jeg så at folk sto å gråt. Hvorfor i helvete skulle de gråte, når selv datteren ikke gjorde det? 

Nå får jeg helt spasmer av folk som hyler og skriker over folk som dør. Jeg blir nesten sint over noen som sørger over en de ikke har snakket med de siste 5 årene er død. Hvorfor sørge over noen du ikke engang pratet med? Av og til virker det som om ALLE skal være der når en person er død, og høste mye sympati etc. Det plager meg. En jeg gikk i klasse med tok livet sitt for noen mnd siden, og kirken var fullsatt av folk som egentlig ikke kjente han lengre. Jeg var ikke der, men sendte noen tanker til familie. Hvorfor skulle jeg være der når alt jeg hadde delt med han var noen år i samme klasserom? 

Også folk som klager over å ha mistet èn forelder. Du har fremdeles en igjen.. Ja jeg vet det er fryktelig, og fælt av meg. Men jeg klarer ikke å føle med andre, når jeg selv har opplevd så mange nære tap. Jeg har ikke druknet meg i sorgen, og syntes det er tragisk av folk som gjør det. Jeg blir fysisk dårlig når se&hør har saker om en og annen kjendis og hvordan de overlevde tapet av besteforeldrene!

Jeg er ikke laget av stein, for de som måtte tro det. Jeg har masse følelser, kan gråte lett av rørende ting og jeg bryr meg oppriktig om mennesker jeg er glade i. Men hvorfor kan jeg ikke ha sympati med mennesker som mister noen de er glad i? Er det fordi jeg har bygget meg en så solid vegg at jeg ikke preges lengre? Jeg har jo faktisk mistet hele den nærmeste familien min, og står på bar bakke, men likevel setter jeg meg ikke ned å gråter av den grunn. Noen andre som har det på samme måte? 

Anonymkode: 26d7d...50c

[AnonymBruker]

Kjære deg, jeg tror du trenger hjelp til å sortere følelser. Du har opplevd altfor mye i ung alder til å kunne håndtere dette på egenhånd. 

Anonymkode: 92d1a...c88

[Dr. A. Kula]

Jeg vil anbefale deg å delta i en sorggruppe. Der vil du lære om ulike sorgreaksjoner og forstå at dine reaksjoner ikke er feil. Sorg kommer frem i ulike reaksjoner, og disse er svært preget av forhold til den avdøde, tidligere erfaringer, egen "plass" i livet, omstendigheter rundt bortgang og mye mer. Sorg trenger ikke få utløp umiddelbart men kan komme i lang tid etterpå. Sorg er heller ikke bare tristhet, det kan også inkludere skuffelse, sinne,lettelse, savn, redsel, og likegyldighet som du nevner. Det gir en trygghet i å kjenne til sorgens ulike lurer. Selv fant jeg slik ut hvorfor jeg plutselig ikke orket noe som helst.

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette innlegget kan sikkert provosere, men det er akkurat det som er problemet. Jeg blir også provosert av meg selv for hvordan jeg reagerer. 

Jeg har opplevd mye sorg og traumer i livet, noe man ofte gjør når man lever tett på rus. Det ene dødsfallet etter det andre preget familien, og det var bare slik det var. Men i 2008 mistet jeg faren min, da var jeg 16 år og verden falt i grus. Jeg tok det fryktelig tungt, og har ingen minner fra det påfølgende året. Jeg sluttet på skolen og låste meg inne. Så døde onkel 1 år senere, men det gikk helt fint. Jeg syntes ikke det var trist en gang, enda hvor nære vi var. Så døde farmor 2 år etter det igjen, og jeg like kald som alltid, til tross for at farmor var en viktig figur i livet mitt. Høsten 2014 fant jeg min mor død, det var tungt og fælt, men jeg felte ikke èn eneste tåre. Jeg sto i det, til tross for at jeg bare var 22 år og faktisk foreldreløs. Bare dager etter begravelsen hennes fant min storebror ut at dette var for tøft, så han endte like greit livet sitt. Begravelsesbyrået hadde ikke gjort seg ferdig med mamma, før jeg ringte å meldte dødsfallet til min bror. Nye tøffe uker, bisettelse etc. Jeg gråt ikke. Ikke en eneste gang.. Jeg lo. Jeg satt å lo i mamma sin begravelse, jeg brøt ut i fullstendig latterkrampe når jeg så at folk sto å gråt. Hvorfor i helvete skulle de gråte, når selv datteren ikke gjorde det? 

Nå får jeg helt spasmer av folk som hyler og skriker over folk som dør. Jeg blir nesten sint over noen som sørger over en de ikke har snakket med de siste 5 årene er død. Hvorfor sørge over noen du ikke engang pratet med? Av og til virker det som om ALLE skal være der når en person er død, og høste mye sympati etc. Det plager meg. En jeg gikk i klasse med tok livet sitt for noen mnd siden, og kirken var fullsatt av folk som egentlig ikke kjente han lengre. Jeg var ikke der, men sendte noen tanker til familie. Hvorfor skulle jeg være der når alt jeg hadde delt med han var noen år i samme klasserom? 

Også folk som klager over å ha mistet èn forelder. Du har fremdeles en igjen.. Ja jeg vet det er fryktelig, og fælt av meg. Men jeg klarer ikke å føle med andre, når jeg selv har opplevd så mange nære tap. Jeg har ikke druknet meg i sorgen, og syntes det er tragisk av folk som gjør det. Jeg blir fysisk dårlig når se&hør har saker om en og annen kjendis og hvordan de overlevde tapet av besteforeldrene!

Jeg er ikke laget av stein, for de som måtte tro det. Jeg har masse følelser, kan gråte lett av rørende ting og jeg bryr meg oppriktig om mennesker jeg er glade i. Men hvorfor kan jeg ikke ha sympati med mennesker som mister noen de er glad i? Er det fordi jeg har bygget meg en så solid vegg at jeg ikke preges lengre? Jeg har jo faktisk mistet hele den nærmeste familien min, og står på bar bakke, men likevel setter jeg meg ikke ned å gråter av den grunn. Noen andre som har det på samme måte? 

Anonymkode: 26d7d...50c

Jeg får følelsen av at du er sint. Fryktelig sint. Og at du sørger. Du gir inn i sorgen med en fryktelig sinne. Sorg er ikke bare å være lei seg. Sorg er også  sinne, smerte og likegyldighet.

Du har gått inn i forsvarsmodus - bygd deg en solid vegg, som du selv sier så fint. Ikke fordi du ikka kan preges lengre, for det kan du nok. Men fordi du kanskje ikke orker mer smerte? For på en måte så har du her druknet deg selv i sorgen, selv om du ikke ser det selv. Å si at du ikke føler sympati med de som "kun" har mistet en forelder, er en  sorgreaksjon. Du sørger over tapet av din familie, og ser dermed ikke at folk kan ha det vondt siden de ikke har mistet like mange

Og jeg skjønner deg - så ufattelig godt. Søk hjelp. Søk deg til en sorggruppe hvor du får sortert ut tanker og følelser. Det kan du nok ha veldig godt av, for det virker som du har det fryktelig vondt. 

Anonymkode: 2b205...744

[AnonymBruker]

Den Monday, January 18, 2016 at 13.17, AnonymBruker skrev:

Dette innlegget kan sikkert provosere, men det er akkurat det som er problemet. Jeg blir også provosert av meg selv for hvordan jeg reagerer. 

Jeg har opplevd mye sorg og traumer i livet, noe man ofte gjør når man lever tett på rus. Det ene dødsfallet etter det andre preget familien, og det var bare slik det var. Men i 2008 mistet jeg faren min, da var jeg 16 år og verden falt i grus. Jeg tok det fryktelig tungt, og har ingen minner fra det påfølgende året. Jeg sluttet på skolen og låste meg inne. Så døde onkel 1 år senere, men det gikk helt fint. Jeg syntes ikke det var trist en gang, enda hvor nære vi var. Så døde farmor 2 år etter det igjen, og jeg like kald som alltid, til tross for at farmor var en viktig figur i livet mitt. Høsten 2014 fant jeg min mor død, det var tungt og fælt, men jeg felte ikke èn eneste tåre. Jeg sto i det, til tross for at jeg bare var 22 år og faktisk foreldreløs. Bare dager etter begravelsen hennes fant min storebror ut at dette var for tøft, så han endte like greit livet sitt. Begravelsesbyrået hadde ikke gjort seg ferdig med mamma, før jeg ringte å meldte dødsfallet til min bror. Nye tøffe uker, bisettelse etc. Jeg gråt ikke. Ikke en eneste gang.. Jeg lo. Jeg satt å lo i mamma sin begravelse, jeg brøt ut i fullstendig latterkrampe når jeg så at folk sto å gråt. Hvorfor i helvete skulle de gråte, når selv datteren ikke gjorde det? 

Nå får jeg helt spasmer av folk som hyler og skriker over folk som dør. Jeg blir nesten sint over noen som sørger over en de ikke har snakket med de siste 5 årene er død. Hvorfor sørge over noen du ikke engang pratet med? Av og til virker det som om ALLE skal være der når en person er død, og høste mye sympati etc. Det plager meg. En jeg gikk i klasse med tok livet sitt for noen mnd siden, og kirken var fullsatt av folk som egentlig ikke kjente han lengre. Jeg var ikke der, men sendte noen tanker til familie. Hvorfor skulle jeg være der når alt jeg hadde delt med han var noen år i samme klasserom? 

Også folk som klager over å ha mistet èn forelder. Du har fremdeles en igjen.. Ja jeg vet det er fryktelig, og fælt av meg. Men jeg klarer ikke å føle med andre, når jeg selv har opplevd så mange nære tap. Jeg har ikke druknet meg i sorgen, og syntes det er tragisk av folk som gjør det. Jeg blir fysisk dårlig når se&hør har saker om en og annen kjendis og hvordan de overlevde tapet av besteforeldrene!

Jeg er ikke laget av stein, for de som måtte tro det. Jeg har masse følelser, kan gråte lett av rørende ting og jeg bryr meg oppriktig om mennesker jeg er glade i. Men hvorfor kan jeg ikke ha sympati med mennesker som mister noen de er glad i? Er det fordi jeg har bygget meg en så solid vegg at jeg ikke preges lengre? Jeg har jo faktisk mistet hele den nærmeste familien min, og står på bar bakke, men likevel setter jeg meg ikke ned å gråter av den grunn. Noen andre som har det på samme måte? 

Anonymkode: 26d7d...50c

Jeg skulle her om dagen skrive Mye av det samme du skriver her. 

Anonymkode: 86289...c22

[219712]

Jeg forstår det veldig godt. Jeg har "kun" mistet min far, men opplever også å ha medfølelse med venner som mister besteforeldre, onkler, tanter osv. Det er liksom ikke like "ille" som det jeg opplevde. Tror dette er en ganske naturlig reaksjon. Det føles som om en er mettet med triste følelser og ikke har mer å gi. Slik føler hvertfall jeg det. 

[Anonym92]

Utrolig trist å lese! Jeg føler med deg! Føler litt det samme. Jeg mistet mamma da jeg var 8 av langvarig sykdom og pappa da jeg var 15, brått og uventet. Har ingen besteforeldre og onkelen min døde i 2014. En nær onkel, men kom ikke frem en tåre. mistet også en kompis i sommer, som preget vennekretsen min, jeg tok avstand fordi jeg ikke klarte å føle med dem. nå er jeg 24.

Jeg ble moderat depressiv og innlagt da jeg var 19, kom meg på beina igjen, men psykologen sa at jeg ikke hadde fått bearbeidet den traumatiske opplevelsen etter pappas bortgang. Jeg tror han har rett. Jeg hadde samboer i 4 1/2 år, etter innleggelsen stengte jeg han sakte, men sikkert ute. Jeg ble "følelsesløs". Han som har støtta meg så mye, fikk ikke noe støtte tilbake (som jeg da har innsett i ettertid), så han dro fra meg. Nå føler jeg meg kald, hater følelser og relasjoner.

Ser at flere anbefaler deg å delta i sorggruppe, og det er kanskje ikke så dumt. Jeg var med i sorggruppe rett før jeg mistet pappa, men da han også gikk bort klarte jeg ikke møte opp lenger. Dette er snart 9 år siden, nå vurderer jeg å søke igjen. For jeg veit med meg sjøl, at jeg er ikke ferdig med å sørge. Trenger å få satt følelser og tanker på plass.

PS. Jeg føler virkelig med deg, krysser fingrene for deg. Livet er en kamp. Det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere.

 

[AnonymBruker]

Du har iallefall selvmedlidenhet nok! Tror du du er den eneste som har rett til å sørge? Eller at din måte å sørge på er fasit?

Anonymkode: 41cf9...bc9