Meget bekymret(langt innlegg)

[AnonymBruker]

Har skrevet litt rotete nå, håper det går fint.

Jeg bekymrer meg hele tiden, og jeg blir rett og slett så sliten av det. Jeg vet ikke hva det kommer av, og hvorfor jeg er sånn. Det har bare blitt sånn. Jeg tenker alltid på de verste sinarioene når det kommer til alt, og før jeg skal noe(flytur, bil, båt, ferie) sliter jeg med å sove for jeg er ligger og har tenk hvis-tanker.

Som jeg skrev lenger oppe, så vet jeg ikke hvorfor jeg har disse tankene. Om det pga utestengelse og lettere mobbing på barn- og ungdomskolen, eller det er fordi jeg opplevde en større naturkatastrofe som 12-åring. Når jeg tenker meg om, så var jeg litt "Ludvig" allerede fra barnehagen av, men det ble nok mye værre etter det som skjedde når jeg var 12, og med mobbingen.

Det er to områder jeg bekymrer meg mest over:

1. At enten foreldrene mine, kjæresten, eller søstra mi skal dø. Når noen av de er ute og flyr, kjører en lengre biltur, på fjellet osv, så sjekker jeg konstant avisene. Livredd for at det skal stå at flyet har kræsjet, "eldre ektepar død etter bil-ulykke", eller kvinne omkommet i snøras. Det er virkelig den største frykten min at noen av de 4 skal dø, for jeg er så uffatelig glad i de.

De siste årene har det blitt værre, ettersom faren min har blitt så gammel. Hvis han sover på sofaen, går jeg alltid bort å sjekker om han puster, og jeg er livredd for at han skal være alene hjemme for så få hjerteinfarkt. Han ligger dessverre i faresonen for å få det, og som 71-åring med kulmage og hjerteflimmer, er det heller ikke urealistisk.

Jeg merker derfor at jeg trekker meg litt vekk fra pappa, rett og slett for jeg vet ikke hvordan jeg skal takle å leve uten han. Noe som ikke er bra i det hele tatt, jeg burde jo absolutt reagert annerledes. Jeg klarer liksom ikke å forsone meg med at en gang, så vil foreldrene mine dø av alderdom. Jeg klarer ikke å forstå hvordan folk klarer hverdagen etter en slik hendelse, og hvordan man kommer seg tilbake på beina.

Jeg kunne sikkert utdypt denne delen enda mer, men jeg tror dere tar poenget.

2. Det andre jeg bekymrer meg over, kan fremstå som litt selvopptatt. Jeg går rett og slett konstant med negative tanker om hvordan folk oppfatter meg. Etter jeg for noen år siden ble dumpet av noen venninner, uten å få vite hverken hvorfor eller hva jeg hadde gjort, så har jeg blir så ekstremt kritisk til meg selv. Hver gang etter jeg har vært med venner, eller nye bekjentskap, tenker jeg igjennom hvordan jeg har fremstått. Også, spsesielt i nye situasjoner, kan jeg bli svært nervøs rundt andre. F.eks takler jeg ikke pinlige stilheter i en samtale, og føler det er min feil at det er så stille fordi jeg er så enormt uinteressant. Jeg begynner derfor å prate, og prater om all slags randome ting. Da tenker jeg at nå syns de i hvert fall jeg er dødssnål.

Jeg har blitt overfølsom på kroppsspråk, og får alltid dårlig magefølelse om at de syns jeg er rar. Etter jeg ble dumpet av de gamle venninnene mine, har jeg flere ganger gått gjennom hva jeg gjorde galt. Først og fremst så jeg at jeg hadde snakket veldig mye om meg selv, dette har jeg nå blitt livredd for å gjør.

Nå fremstår jeg meg litt som jeg ikke tørr å være meg selv i noen sammenhenger, det gjør jeg. Er ikke redd for å diskutere, og heller ikke redd for å si min mening(selv om den er mindre populær). Men føler at folk rett og slett trekker seg unna meg, for jeg er så snål og rar. Og det er en så utrolig vond følelse å ha.

De fleste på utsiden ville nok vært overrasket over disse tankene, da jeg har mange venner. Men dette er litt av tanker som går gjennom hodet mitt konstant.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med innlegget, men kanskje høre om andre som opplever noe lignende?
Kan legge til at jeg har begynt hos psykolog, da jeg har vært deprimert og slitt med trøstespising de siste årene.

 

ps: bare sånn tilfelle noen kommenterer det med trøstespisingen. Nei, jeg er ikke overvektig. Trener masse, og bruker størrelse small. Har hatt perioder der det er mer trøstespising enn ellers, så vekten går som oftest tilbake igjen i de bedre periodene.

 

 

Anonymkode: 28c76...003

[Elefantenirommet]

Dette er angst. Godt du har begynt i terapi, for det er tungt å leve med. Håper du vil ha utbytte av terapien og føler deg bedre snart. 

[AnonymBruker]

Takk for svar! Er det flere som har erfaringer rundt det? Tips til hvordan bli bedre?
Psykologen min har aldri nevnt noe om at jeg har angst, men sier jeg er en tenker og stresser. Og det gjør at jeg blir fort deprimert.

Anonymkode: 28c76...003

[AnonymBruker]

Det du beskriver er typisk generalisert angstlidelse, kanskje ispedd litt unnvikende personlighetstrekk og/eller sosial fobi. Grunnen til at jeg tror det,mer at jeg sliter med det samme selv (har litt andre bekymringer) og har disse diagnosene blant annet. Jeg er ikke sikker ennå på hvordan angsten skal bli bedre,mannet enn å jobbe med de ulike tingene man bekymrer seg om. Både åpne opp for terapeuten og gjøre noe led de bekymringene der det kan gjøres noe for at de minker, samt forsone seg med de bekymringene man ikke har noen innflytelse over. Det kan alltid skje ulykker, og en dag vil trolig ens foreldre dø før en. Det er vanskelig å forsone seg med det, men mulig, tror jeg. 

Anonymkode: 6405c...01e

[AnonymBruker]

Jeg tenker også at dette er angst. Du kan jo spørre psykologen din om han/hun tror det samme?  Håper du får god hjelp og oppfølging slik at du kan få det bedre.

Kan for øvrig anbefale en app som heter Mindspace: det er en meditasjonsapp med en veldig enkel og fin introduksjon til meditasjon som går over ti dager (kun ti minutter hver dag). Det kan være litt vanskelig i begynnelsen, men for meg så har det hjulpet veldig på det jeg kaller "tankekjør" - tanker og bekymringer som kverner konstant rundt i hodet uten at man klarer å stoppe det. Verdt å prøve

Anonymkode: 637b3...11f

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det du beskriver er typisk generalisert angstlidelse, kanskje ispedd litt unnvikende personlighetstrekk og/eller sosial fobi. Grunnen til at jeg tror det,mer at jeg sliter med det samme selv (har litt andre bekymringer) og har disse diagnosene blant annet. Jeg er ikke sikker ennå på hvordan angsten skal bli bedre,mannet enn å jobbe med de ulike tingene man bekymrer seg om. Både åpne opp for terapeuten og gjøre noe led de bekymringene der det kan gjøres noe for at de minker, samt forsone seg med de bekymringene man ikke har noen innflytelse over. Det kan alltid skje ulykker, og en dag vil trolig ens foreldre dø før en. Det er vanskelig å forsone seg med det, men mulig, tror jeg. 

Anonymkode: 6405c...01e

Takk for svar. Det kan nok være en form for angst, samtidig som jeg ikke kjenner meg igjen i alle symptomene. Jeg er svært sosial av meg, og er ikke redd for å bli sett på sosiale arenaer. Men det er mer de tankene jeg har om at folk syns jeg er hun rare, og redd jeg blir hardt baksnakket av bekjente. Nære venninner går det bedre med, men er ofte redd at jeg skal si noe galt som gjør at de dumper meg. Slik som de gamle venninnene mine hadde gjort. Men uansett, tusen takk for svar

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker også at dette er angst. Du kan jo spørre psykologen din om han/hun tror det samme?  Håper du får god hjelp og oppfølging slik at du kan få det bedre.

Kan for øvrig anbefale en app som heter Mindspace: det er en meditasjonsapp med en veldig enkel og fin introduksjon til meditasjon som går over ti dager (kun ti minutter hver dag). Det kan være litt vanskelig i begynnelsen, men for meg så har det hjulpet veldig på det jeg kaller "tankekjør" - tanker og bekymringer som kverner konstant rundt i hodet uten at man klarer å stoppe det. Verdt å prøve

Anonymkode: 637b3...11f

Psykologen min vet om litt av tankene mine, og snakker mye om stressingen og bekymringene mine. Men jeg kan kanskje gå mer i dybden med han neste time. Eneste er at jeg snart skal få ny psykolog, da jeg nå går til en på universitetet, og han prøver å få plass til meg på en avdeling for spiseforstyrrelser. 

Har prøvd meg på meditasjon før, men da hos en dame som snakket meg ned til å bli helt avslappet. Skal prøve å laste ned den appen. Tusen takk

Anonymkode: 28c76...003

[AnonymBruker]

Kjære TS

Har ikke noen svar på hvorfor du tenker som du gjør. Ville bare si at jeg har det omentrent helt likt. Ikke utredet for angst/ diagnoser- men sliter med "worst case scenario" tanker om alt fra helseproblemer/ fly/ bilulykker/ krig osv. Sliter meg ut. 

Lykke til.

Følger denne tråden!

 

Anonymkode: cdda8...1c6