Krevende 2-åring, raserianfall. Hva kan vi gjøre annerledes?

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei igjen. Tja, vi hadde vel ikke en fast måte å reagere på, for situasjoner er jo så ulike. Hvis vi bare var utenfor huset eller på lekeplassen, tok vi henne gjerne med inn med beskjed om at vi kunne gå ut igjen når hun hadde roet seg. Så fikk hun rase fra seg her inne. Det hendte jeg nesten så at naboene sukket idet vi kom ut, for de visste at her ble det bråk 😄! Andre ganger var det ikke så lett å ta henne ut av situasjonen, f.x på et fly. Da må jeg innrømme at vi ga etter for mye, for å unngå raserianfall. På natta var det igrunnen best å bare la henne rase fra seg, for hun ble enda mer sint hvor vi prøvde å snakke til henne. Da satt vi ofte bare inne sammen med henne sånn at hun ikke skulle bli redd, og når hun etterhvert roet seg, kom hun ofte i fanget og så kunne vi legge oss sammen med henne. Ofte snakket vi litt om det dagen etter. Ikke det at hun nødvendigvis forsto så mye av det vi snakket om, men jeg syntes allikevel det var ok å gjøre. Jeg synes en del bøker og annen litteratur om emnet ofte ikke tar høyde for at situasjoner er ulike. Greit nok at man skal ta barnet rolig borg fra situasjonen etc, men hva hvis man sitter på en buss eller er i andre situasjoner hvor det er fysisk vanskelig å gå bort? Dessuten er jo alt enklere når man er opplagt..etter mange netter med lite søvn, er det helt menneskelig å gi etter noen ganger. Sier ikke at det er den beste løsningen på sikt, bare at det er forståelig. Forresten opplever jeg nå som hun er eldre at det er lettere å snakke til henne. For eksempel har vi noen netter bare sagt at hun kan få ligge i vår seng når hun våkner, men da får hun ikke skrike eller rope. Det har hun faktisk i stor grad foeholdt seg til (-dog ikke alltid 😄).

Anonymkode: 6f4cc...b16

Takk for nyttig svar!

Å være konsekvent er vanskelig ja, all den tid situasjonene varierer hele tiden.

Dere er tøffe, å ta med gutten vår på buss eller fly er noe vi bare ikke gjør... 

Ts

Anonymkode: feb3d...78e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for nyttig svar!

Å være konsekvent er vanskelig ja, all den tid situasjonene varierer hele tiden.

Dere er tøffe, å ta med gutten vår på buss eller fly er noe vi bare ikke gjør... 

Ts

Anonymkode: feb3d...78e

Hehe, er nok ikke alle som satte like stor pris på den ene flyturen vår (var charter, så i utgangspunktet høy toleranse for barn).

Anonymkode: 6f4cc...b16

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Høres mer som hun trenger oppmerksomhet fordi hun ikke klarer å håndtere følelsene sine selv. Barnet ditt trenger å lære at det er greit at det finnes negative følelser uten at man konstant skal bli trøstet for det. Her snakker vi om sinne og frustrasjon. Hvordan tror du utviklinga på ungen din vil bli på sikt? Tror du overdreven trøsting vil oppmuntre til selvstendighet og selvsikkerhet senere eller at reaksjonenmønsteret vil gå ut på at man må skynde seg og finne en man kan lene seg på når ting blir litt for mye?

Det er mulig å la barnet utrykke følelser uten at man skal degge med det. Man skal selvsagt trøste hvis barnet er redd eller har det vondt. Her høres det ut som barnet ditt er i ferd med å  utvikle en usunn vane. Spesielt mtp. at hun spør om det i forkant. 

Slenger du med kilde på forskningen og?

 

 

Anonymkode: 11a51...fdc

Om du vil lese forskning kan du lese om tilknytning og trygghetssirkelen. Jeg har dem selv i bokform, men på siden circleofsecurity.net finner det masse fagstoff. 

Din bekymring tar jeg med knusende ro. Barn som får syøtte, trøst og omsorg lærer seg å håndtere følelser med på egenhånd enn de som ikke får dette. Jeg ser jo stadig at hun utvikler seg til å bli mer selvstendig og ordne op mer i egne følelser på egenhånd, gjerne mer enn hva mange andre gjør på hennes alder også, så bekymringene dine deler jeg ikke. Vansker får barnet først om de slipper å løse utfordringene selv, ikke om vi trøster og støtter dem samtidig. 

Du snakker om overdreven trøsting, og mener kanskje at å trøste eller vise forståelse til et sint barn er nettopp det. Jeg tenker overdreven trøsting vil være å trøste et barn som ikke er sint, leiz har det vondt etc. Selv kan jeg da godt trenge trøst og støtte når ueg selv er sint og ser ikke noe overdrevent eller uselvstendit i det. 

Anonymkode: 65239...79c

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Din bekymring tar jeg med knusende ro. Barn som får syøtte, trøst og omsorg lærer seg å håndtere følelser med på egenhånd enn de som ikke får dette. Jeg ser jo stadig at hun utvikler seg til å bli mer selvstendig og ordne op mer i egne følelser på egenhånd, gjerne mer enn hva mange andre gjør på hennes alder også, så bekymringene dine deler jeg ikke. Vansker får barnet først om de slipper å løse utfordringene selv, ikke om vi trøster og støtter dem samtidig. 

Du snakker om overdreven trøsting, og mener kanskje at å trøste eller vise forståelse til et sint barn er nettopp det. Jeg tenker overdreven trøsting vil være å trøste et barn som ikke er sint, leiz har det vondt etc. Selv kan jeg da godt trenge trøst og støtte når ueg selv er sint og ser ikke noe overdrevent eller uselvstendit i det. 

Anonymkode: 65239...79c

Forskjellen på oss her er at jeg faktisk har vært vitne til den negative utviklingen til flere barn som resultat av at de blir trøstet for mye og med tanke på at ungen din er såpass ung så har du ikke et særlig tidsperspektiv til å se så mye uvtikling som du ønsker å tro. Regner også med at du sitter og lurer deg selv når du tror du kjenner følelseslivet til så mange treåringer at du kan si at kan si at dattera de håndterer det bedre enn de fleste. Har mammaegoet tatt litt av her?

Overdreven trøsting for meg er å trøste barn når de ikke har det vondt eller er redd. Blir barn trøstet for mye i situasjoner de ikke kan forvente trøst i vil det få det veldig hardt når ikke få trøst i de situasjonene senere når mor ikke er der. Har faller skylden på foreldrene for barn har det ikke lett når det stresser og blir frustrerte fordi de ikke får den vandte trøsten å lene seg på. 

Trøst er veldig sakbasert. Jeg mener det er tegn på en dårlig utvikling på barnet når det spør om trøst i forkant av en situasjon det ikke kan forvente trøst i senere i livet. Barn lærer ikke å håndtere følelsene på en selvstendig måte hvis de trenger trøst for å takle de hver gang. Har sett titallsganger tilfeller hvor trøst har blitt en destruktiv uvane for barn.

Jeg skrev ikke dette for å være slem. Nå har du bare en ting til å ha i bakhodet.

Anonymkode: 11a51...fdc

[AnonymBruker]

Den 1/17/2016 at 22.13, AnonymBruker skrev:

Mange visninger men ingen svar.

Er det ingen her som har erfaring fra 2-åringer og kan si om det er vanlig å ha det slik, eller om vi er skikkelig ute å kjøre..?

Ts

Anonymkode: feb3d...78e

Hvordan er han når du spør han om han er lei seg når han blir sint? Får du forsikre han om at du forstår og ser hvorfor han ble sint?

Anonymkode: de8a8...e8e

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om du vil lese forskning kan du lese om tilknytning og trygghetssirkelen. Jeg har dem selv i bokform, men på siden circleofsecurity.net finner det masse fagstoff. 

Din bekymring tar jeg med knusende ro. Barn som får syøtte, trøst og omsorg lærer seg å håndtere følelser med på egenhånd enn de som ikke får dette. Jeg ser jo stadig at hun utvikler seg til å bli mer selvstendig og ordne op mer i egne følelser på egenhånd, gjerne mer enn hva mange andre gjør på hennes alder også, så bekymringene dine deler jeg ikke. Vansker får barnet først om de slipper å løse utfordringene selv, ikke om vi trøster og støtter dem samtidig. 

Du snakker om overdreven trøsting, og mener kanskje at å trøste eller vise forståelse til et sint barn er nettopp det. Jeg tenker overdreven trøsting vil være å trøste et barn som ikke er sint, leiz har det vondt etc. Selv kan jeg da godt trenge trøst og støtte når ueg selv er sint og ser ikke noe overdrevent eller uselvstendit i det. 

Anonymkode: 65239...79c

Jeg var selv på COS kurs og det var mye fint å lære der. Det største for meg var å finne ut at barnet var lei seg når det var sinna (mm)  vi kunne plutselig kommunisere med 3 åringen som var sinna, og lærte han i å snakke om følelsene sine. 

Anonymkode: de8a8...e8e

[Outlander]

Anbefaler å se litt taktikk fra The Super Nanny - Jo Frost i forhold til EKTE konsekventer fordi de faktisk virker.  Vi hadde et time out sted (trappen våres) og dette fungert UTMERKET.  Først og fremst la han bare legge seg ned og skriker.  Da går dere å gjør alt annet du trenger til han slutter.  Men mest viktig er det å komme ned til hans nivå når han endelig har sluttet å skrike og gjør seg vrang og snakket med han i en helt rolig stemme.  

Hadde en gutt som var akkurat sann.  Ikke bare når han ikke fikk viljen sin, men når han ikke mestret noe med engang. Herregud hvor sint kunne han bli.  Men å skrike tilbake med hevet stemme fra oss virket helt motsatt. Han klart ikke å følge med. Men vi lært å prøve å roe han ned først..så snakke vi om hvorfor han kunne ikke oppfølger seg sann når han var mer rolig. 

Men en viktig ting var "time out" når han ikke gjøre det vi vil.  Når han nekter å skifte bleie - time out i 2 minutter.  Hver gang han komme opp ut av "time out" før han får lov, rett tilbake, og tiden starter på nytt.  Dette krever INTENS mye de første ganger, man lover at det fungerer til slutt.  

Endret 20. januar 2016 av IamGroot

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Forskjellen på oss her er at jeg faktisk har vært vitne til den negative utviklingen til flere barn som resultat av at de blir trøstet for mye og med tanke på at ungen din er såpass ung så har du ikke et særlig tidsperspektiv til å se så mye uvtikling som du ønsker å tro. Regner også med at du sitter og lurer deg selv når du tror du kjenner følelseslivet til så mange treåringer at du kan si at kan si at dattera de håndterer det bedre enn de fleste. Har mammaegoet tatt litt av her?

Overdreven trøsting for meg er å trøste barn når de ikke har det vondt eller er redd. Blir barn trøstet for mye i situasjoner de ikke kan forvente trøst i vil det få det veldig hardt når ikke få trøst i de situasjonene senere når mor ikke er der. Har faller skylden på foreldrene for barn har det ikke lett når det stresser og blir frustrerte fordi de ikke får den vandte trøsten å lene seg på. 

Trøst er veldig sakbasert. Jeg mener det er tegn på en dårlig utvikling på barnet når det spør om trøst i forkant av en situasjon det ikke kan forvente trøst i senere i livet. Barn lærer ikke å håndtere følelsene på en selvstendig måte hvis de trenger trøst for å takle de hver gang. Har sett titallsganger tilfeller hvor trøst har blitt en destruktiv uvane for barn.

Jeg skrev ikke dette for å være slem. Nå har du bare en ting til å ha i bakhodet.

Anonymkode: 11a51...fdc

Du skriver ikke for å være slem men betviler mitt mammaego og min kunnskap om treåringer uten å vite noe om meg som person eller bakgrunn. Kanskje har jeg møtt 500 treåringer? Kanskje har jeg forsket på barns utvikling? Kanskje er mitt barn utredet med beskjed om at det sosialt og emosjonellt ligger forran?

Når barn er sinte er de i bunn og grunn leie seg for noe som skaper frustrasjon. Det å bli møtt og forstått også i sinne leder ikke til barn som ikke kan håndtere følelser alene, men nettopp det motsatte - barn som kan gjenkjenne og trøste seg selv når ting er frustrerende, triste eller når de er sinte. Din oppfattning er en helt vanlig oppfattning som forskning tilsier faktisk ikke har rot i virkeligheten. De resultatene du beskriver du har sett må nok ha sammenheng med noe langt mer enn at barnet fikk trøst og hjelp til å håndtere vonde føleser som sinne. Barn må få utfordringer, også i følelseslivet, men trøst og støtte er ikke til hindernfor dette. Barn som får hjelp til å håndtere sinne blir flinkere til å håndtere dette selv på egenhånd. Barn som ikke får støtte og forståelse når de er sinte, men feks timeout eller andre former for avvisning, kan godt slutte å bli sinte fordi de skrur av og benketer følelsen fordi den er "negativ" og "gal". Men på sikt lærer de ikke å håndtere sinnet, og får vansker med å håndtere dette når de blir eldre. Mange, særlig jenter, sliter nettopp med at de undertrykker sinne og godtar alt for mye og lar seg tråkke på. Barn som lærer at det er ok å være sint, lærer og roe seg ned sammen med noen og jobbe seg gjennom de sinte følelsene vil ha et langt mer balansert følelsesliv. 

Som sagt når jeg selv er sint, berettiget eller ei, ønsker jeg mer egentlig trøst og forståelse og barn fortjener det samme. Barn som får hjelp til å håndtere å knytte sko blir ikke avhengige av hjelp for alltid. Barn som får hjelp og trøst til å håndtere også sinne vil heller ikke trenge dette for alltid. Å håndtere sinne og skoknytting læres faktisk på samme måte. Min datter bad ikke uoppfordret om trøst i forkant, men sa at det var til hjelp når JEG spurte hva jeg kunne gjøre for å hjelpe når hun blir frustrert, lei og sint. Selv ønsker jeg meg det samme og ser ikke på det som et svakhetstegn at hun også er klar over hva som er godt og nyttig når hun er sint. En skal ikke kunne forvente at en treåring skal håndtere sinne alene, ikke før mange år frem i tid skal jeg forvente at hun er helt selvdreven på det. Mange voksne er heller ikke selvdrevne på det. 

Vi er nok uenige. Du ønsker å belære meg og betvile min kunnskap og mitt ego, jeg har mitt ståsted som er resultat av å ha lest teori og forskning og står stødig i mine vurderinger. For meg er det ok at vi er uenige, uten at noen trenger å belæres av den grunn. Ts får vurdere selv hvilke råd hun tar til seg her. 

Anonymkode: 65239...79c

[Gjest Spiderman]

Slett..

Endret 20. januar 2016 av Plaskebrus

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan er han når du spør han om han er lei seg når han blir sint? Får du forsikre han om at du forstår og ser hvorfor han ble sint?

Anonymkode: de8a8...e8e

Eh.. Han bryr seg vel egentlig katta om mitt forsøk på å snakke med han. 

TS

Anonymkode: feb3d...78e

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Eh.. Han bryr seg vel egentlig katta om mitt forsøk på å snakke med han. 

TS

Anonymkode: feb3d...78e

Derfor er hjelp til å roe ned og trøst en fin ting. Jeg vil heller ikke snkke eller høre når jeg er ordentlig sinna, haha. Å si noe som "jeg ser du er sinnt, vil du ha en klem for å få roa litt ned" fint for da får man roa ned og etterpå kan han kanskje være mer mottakelig for å snakke om hva som var galt og finne løsninger.

Nå er jo dette selvsagt ikke en vidunderkur sånn umiddelbart, og kortsiktig funker time out mye bedre men lærer barnet at det blir avvist om de ikke oppfører seg. Å snakke om følelsene og å lære barnet at de kan søke hjelp for å roe seg ned når de har det vondt vil på sikt gi barn som lettere kan sette ord på følelser. 

Mange barn i skolealder kan faktisk ikke sette ord på følelsene sine, og i alle fall ikke snakke om det å være sint eller frustrert. Men dette er mulig å lære dem allerede fra to-tre års alder og på sikt er det en stor bonus. Det er også langt mer komfortabelt å være forelder når hovedjobben er å hjelpe barna til å håndtere følelsene sine heller enn å bare få dem til å oppføre seg via konsekvenser og time out/avvisning. For når de forstår følelsene sine og kjenner seg sett og forstått vil de på sikt også oppføre seg, men veien dit blir da med mye mindre kjefting. 

Anonymkode: 65239...79c

[AnonymBruker]

Han bryr seg katta uansett om han er sint eller ei. Når sinnet går over er han like blid igjen, leker med broren, tuller med oss, leser en bok osv. Da er han helt rolig, men bryr seg ikke om å snakke om det. Vi sier jo likevel at vi forstår at han ble sint fordi han ikke fikk fylle doen med papir/ bade i håndvasken/ stjele mac'en min, men forklarer hvorfor han ikke kan gjøre det. Før vi har rukket å si at vi forstår, men.... så er han i andre enden av rommet og driver med noe helt annet. Tror rett og slett han er for liten til å forstå så mye. Trøst er han helt uinteressert i, da dytter han oss bare bort.

Anonymkode: feb3d...78e

[AnonymBruker]

Ts over

Anonymkode: feb3d...78e

[AnonymBruker]

6 timer siden, IamGroot skrev:

Anbefaler å se litt taktikk fra The Super Nanny - Jo Frost i forhold til EKTE konsekventer fordi de faktisk virker.  Vi hadde et time out sted (trappen våres) og dette fungert UTMERKET.  Først og fremst la han bare legge seg ned og skriker.  Da går dere å gjør alt annet du trenger til han slutter.  Men mest viktig er det å komme ned til hans nivå når han endelig har sluttet å skrike og gjør seg vrang og snakket med han i en helt rolig stemme.  

Hadde en gutt som var akkurat sann.  Ikke bare når han ikke fikk viljen sin, men når han ikke mestret noe med engang. Herregud hvor sint kunne han bli.  Men å skrike tilbake med hevet stemme fra oss virket helt motsatt. Han klart ikke å følge med. Men vi lært å prøve å roe han ned først..så snakke vi om hvorfor han kunne ikke oppfølger seg sann når han var mer rolig. 

Men en viktig ting var "time out" når han ikke gjøre det vi vil.  Når han nekter å skifte bleie - time out i 2 minutter.  Hver gang han komme opp ut av "time out" før han får lov, rett tilbake, og tiden starter på nytt.  Dette krever INTENS mye de første ganger, man lover at det fungerer til slutt.  

Timeout er en utdatert teknikk. Hurra for å ignorere barnet og lære det at at det fortjener å bli satt vekk når det har følelser..

Anonymkode: de8a8...e8e

[AnonymBruker]

Ts her igjen.

Jeg er nok heller ingen tilhenger av "time-out". Har ikke noe faglig grunnlag, men det føles bare feil og nedverdigende for barnet.

Kan oppdatere litt om situasjonen i heimen!

Jeg og mannen satte oss ned og tok en skikkelig prat om situasjonen med mye sinne og frustrasjon, og hva vi kunne gjøre for å endre den. Vi gikk gjennom svarene i denne tråden, tenkte oss godt om, og bestemte oss for å ha fullt fokus på forberedning, legge til rette for at småen får ta sine egne valg, forklare og være klare på grensene, og gi positive tilbakemeldinger. Når den ene av oss er sliten og føler at vi ikke klarer å ta de verste kampene tilpasser vi slik at den som er mest opplagt er mest "utsatt". Har montert krok på noen av dørene som han absolutt skal inn gjennom hele tiden, for å slippe å diskutere det. 

Resultatet: Småen er mye mer fornøyd, vi har færre raseriutbrudd, og de han får er mindre intense og varer kortere tid. Kroker på dørene fungerer utmerket! Blir sint, men på langt nær så sint som når vi må stå å nekte han å åpne døra. Har hatt gode episoder i det som tidligere har vært vanskelige situasjoner, men også raseriutbrudd på stellebordet fordi en bæsjebleie måtte skiftes. 15 kg illsint sprellemann med bæsj overalt er en utfordring... Det kan være slitsomt å altid være i forkant og forbygge, men på langt nær så slitsomt som når han klikker i vinkel stadig vekk!

Totalt sett veldig godt fornøyde!!

Anonymkode: feb3d...78e

[missLynch]

Jeg vil bare si: ungen din er helt normal! 

Her har vi vært i gjennom det samme. Forsøkt å forstå, avlede, forklare, lokke og true, kjefte (når vi har vært på det mest slitne), time- out på rom, bla bla bla. Men det går over!! 

Nå er ungen 4 og han er med på butikk, får i oppdrag å finne varer. Får være med å lage middag, dekke på bord, og rydder av etterpå. Det hjalp oss å gi ham små jobber som han mestrer- det har vært vår vei ut av anfallene  

hold ut! Det går over!

[Olava]

Jeg har ingen barn, men sånn jeg tenker er at kanskje noe frustrerer han? Om han ikke er så flink med språket enda så er det vel ikke så greit for han å uttrykke hva han tenker og føler. Tenker på tanker rundt det å bli storebror, kanskje han syns det virker skummelt? Eller kanskje han føler seg ensom og ønsker mer oppmerksomhet? Kanskje han trenger mer selvstendighet (så langt en 2-åring kan være selvstendig selvfølgelig)? 

Jeg vet ikke hvordan dere er i forhold til noen av disse tingene. Men da jeg skjønte at det var snakk om både en eldre søsken og en kommende, så lurte jeg litt på om han dveler ved følelser han ikke klarer å uttrykke? 

[Outlander]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Timeout er en utdatert teknikk. Hurra for å ignorere barnet og lære det at at det fortjener å bli satt vekk når det har følelser..

Anonymkode: de8a8...e8e

Hvem sa du må ignorere barna?  Utdatert?  HAHA!  Men mye bedre dere som klarer ikke å oppdra barn som er høflig og respektfull.  Har vært rundt nok barn her for å se konsekvensene av dere som klarer ikke å ta hånd om dårlig oppførsel. 

[AnonymBruker]

36 minutter siden, Sasandra skrev:

Jeg har ingen barn, men sånn jeg tenker er at kanskje noe frustrerer han? Om han ikke er så flink med språket enda så er det vel ikke så greit for han å uttrykke hva han tenker og føler. Tenker på tanker rundt det å bli storebror, kanskje han syns det virker skummelt? Eller kanskje han føler seg ensom og ønsker mer oppmerksomhet? Kanskje han trenger mer selvstendighet (så langt en 2-åring kan være selvstendig selvfølgelig)? 

Jeg vet ikke hvordan dere er i forhold til noen av disse tingene. Men da jeg skjønte at det var snakk om både en eldre søsken og en kommende, så lurte jeg litt på om han dveler ved følelser han ikke klarer å uttrykke? 

Han er ganske fjern i forhold til det med den nye babyen, og han har vært krevende siden før jeg ble gravid igjen. Men det vi gjør nå virker mye bedre enn noe annet (se noen poster over), så det er tydelig at han har vært misfornøyd med noe. Gleder meg til språket kommer mer i gang. 

Ts

Anonymkode: feb3d...78e

[AnonymBruker]

20 minutter siden, IamGroot skrev:

Hvem sa du må ignorere barna?  Utdatert?  HAHA!  Men mye bedre dere som klarer ikke å oppdra barn som er høflig og respektfull.  Har vært rundt nok barn her for å se konsekvensene av dere som klarer ikke å ta hånd om dårlig oppførsel. 

Kanskje dere skulle ha startet en ny tråd om time-out? Det er ikke aktuelt i vårt tilfelle, uansett om det skulle være aldri så riktig eller nødvendig. 

Ts

Anonymkode: feb3d...78e