Forelskelse!

[alisia4]

Jeg opplever at jeg er kanskje litt utenom det vanlige, og lurer på om andre har det på samme måte. Men vil først redegjøre for hva det engentlig gjelder.

Av menn jeg har vært sammen med, så opplevde jeg aldri å bli forelsket i det jeg så hos dem de første gangene, men ble forelsket i personen etterhvert som jeg ble kjent med dem. Personligheten. Jeg har ikke lett for å blir forelsket, men blir gjerne betatt.

Lurer derfor på om noen andre også har det på denne måten? eller om det faktisk har noe å si at man bør/må bli forelsket for at dere skal ha interesse for å innlede et forhold?

:hjerter2:

[~Viva~]

I begynnerfasen av et forhold trenger jeg ikke å føle meg superforelska nei, jeg blir nemlig heller ikke det med mindre jeg kjenner mannen godt. Men skal jeg gå inn i et forhold må det selvsagt ligge klart i lufta at dette er en type jeg har sansen for på alle måter. Jeg ville ikke blitt sammen med en jeg ikke var veldig betatt av og følte at jeg hadde skikkelig kjemi med. Føler kanskje grensene er litt glidende mellom å være kjempebetatt og forelska. Når jeg prøver å huske tilbake fem år, klarer jeg nemlig ikke å avgjøre når jeg kunne kalle meg forelsket i ham som er min sambo i dag, vet at det skjedde ganske fort etter at vi hadde blitt et par, men husker det å bare være tiltrukket, facsinert og opptatt i starten var en like fin og spennende følelse så tidlig i et forhold.

[~Viva~]

Legger til at jeg tror kanskje det kan være endel forskjeller blant oss på når vi kaller oss forelska. Opplever at det for noen venninner ikke er mer enn en drittlei-av-å-være-singel-periode, en sjarmerende interessert fyr og litt gnister i lufta så er de stormforelsket. For meg tar det som sagt lenger tid. Eller kanskje sterkere følelser, før jeg velger å bruke ord som "forelska".