Liker ikke mitt eget barn..

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blir bare trist av å lese denne tråden. Her har samspillet mellom deg og datteren din blitt fastlåst og vanskelig. Slik du fresmstår for meg er du lite varm og omsorgsfull, og du fremstår umoden. Jeg mener rådene du får her, om å bli strengere, sette grenser m.m. blir helt feilslått. Du bør få hjelp til å se jenta di og forstå jenta di. Det er ikke datteren din det er noe galt med, det er samspillet mellom dere. 

Du er ikke alene om å ikke like barnet ditt, men husk at barnet får det med seg. Det er ødleggende for et barn å vokse opp med en følelse av å ikke være elsket. 

Be om hjelp til å sortere følelsene dine og hvirdan du skal håndtere dem. For din og datterens dins skyld. Lykke til!

Anonymkode: 1f883...df9

TS fremstår som umoden? Har vi lest samme tråd? Jeg har det nøyaktig motsatte inntrykket. Hun erkjenner følelsene hun har og åpner seg opp for andre, selv om hun vet at hun kan få servert ufyselige kommentarer, for å få råd til å bedre situasjonen. Dette kalles modenhet og selvinnsikt. TS kan også selvsagt være varm og omsorgsfull selv om hun har disse følelsene. 

Anonymkode: af58f...753

[AnonymBruker]

Den Wednesday, January 13, 2016 at 14.19, AnonymBruker skrev:

Vet jeg kommer til å få mye pepper, men håper at innimellom all pepperen kommer kanskje noen konstruktive råd... Det er datteren min jeg sliter med... Jeg elsker henne selvfølgelig, men jeg liker henne ikke (eller mer oppførselen hennes), og det påvirker måten jeg oppfører meg mot henne. I mine øyne er hun survete, oppmerksomhetssyk, aldri fornøyd og litt av en dramaqueen. Dette er de negative sidene som jeg reagerer på, hun har jo vanvittig mange gode sider også! Hva kan jeg gjøre? Bør vi/jeg gå til psykolog? 

For å gi noen eksempler kan jeg nevne at hun har lagt seg til en måte å snakke på som helt klart stammer fra alle de dårlige seriene som går på Disney.. Som å si halve setninger for så å vente på at vi skal hale og dra resten ut av henne, for å gjøre seg selv ekstra interessant. Det er noe jeg ikke liker og har gitt beskjed om til henne, men hun klarer ikke/vil ikke legge om. Hun elsker også å gjøre meg forlegen, si ting hun vet jeg reagerer på, når vi er på besøk eller har besøk. Rett og slett sette meg i pinlige situasjoner. Hun er jo såpass liten (11 år) at jeg er jo usikker på om det er bevisst, men jeg har også pratet med henne om det. Og da blir det jo ikke akkurat bedre neste gang vi har/er på besøk at hun sier "nei, forresten, det kan jeg ikke prate om, for det får jeg ikke lov til av mamma!"... Da igjen har hun allikevel satt meg i en pinlig situasjon. Hvis jeg ber henne finne klær hun skal ha på seg når vi får besøk, kan hun finne på å ta fram shorts og sommertopp til et juleselskap. Enten er det det som faller henne inn, eller så er det fordi hun vet jeg kommer til å si nei og dermed kan hun lage en situasjon ut av det og få litt ekstra oppmerksomhet.

Dette er bare noen eksempler som gjør at jeg ikke liker henne (oppførselen hennes). Jeg mener ikke at det hun gjør er så veldig ille eller galt, men det er ting jeg ikke takler... Og det er nok mye det det går på, at hun er helt annerledes enn de andre ungene og resten av familien forøvrig. Hun går liksom mot strømmen på alt som er... Og er helt ulik meg, vet ikke om jeg skal kalle det at vi ikke har kjemi..? Uansett resulterer det i at jeg tåler veldig lite fra henne, og ikke klarer å glede meg over henne som jeg burde gjøre... (og hun får mer kjeft/avmålt respons enn hun hadde behøvd)

Noen råd?

Anonymkode: dcdaf...736

Uff, jeg synes du virker veldig opptatt av hva andre synes og mener, følge normer og være A4... Ungen derimot høres ut som meg! Kan huske fra jeg  var enda yngre at jeg foraktet litt min mors svakhet når  hun ble flau over meg ute, at hun brydde seg så mye om andres mening. Det gjorde meg selvsagt ikke  noe greiere! 

Datteren din nærmer seg tenåra, og de kommer tidligere enn før!  Vær litt mer fleksibel sjøl - dra på byen og slå deg løs, farger håret i en sprø farge, dans på gaten og syng i regnet! Ikke vær så konform - det er gøy å skille seg ut! Og DET trenger ungen din å se før hun blir en  disneyprinsesse....

Anonymkode: 9cb94...fe7

[AnonymBruker]

Dette høres ut som en jente på vei inn i tenårene som skriker etter oppmerksomhet. Jeg har sett tilsvarende på 6-åringer, og det er veldig trist. Heldigvis er det ikke slik at det ikke kan endres, men jeg tror du må gå i deg selv først. På hvilke arenaer i livet får hun ikke din oppmerksomhet, siden hun så desperat søker etter den i alle disse andre eksemplene du kommer med? 

Anonymkode: 2de71...96a

[AnonymBruker]

Mulig det har kommet frem senere i tråden, men jeg lurer på: er dette eneste barnet i familien? Er du alene om daglig omsorg?

Får litt følelse av at det også handler om forventninger. Hva forventer du av å ha en datter? Du nevner kjemi og det er noe jeg forbinder mer med veninner, kjærester - ikke mellom mor og barn. Tenk litt over hvilke forventninger du har i forhold til å ha en datter? Hvis forventningene handler om at ting skal "flyte", kommunikasjon skal være god, tenke likt, være like hverandre?

Hva gjør det med deg at hun har på sommerklær når det kommer besøk? Er du redd for at hun skal bli kald? Eller blir du flau? Føler du at hun "utmanøvrerer" deg, setter deg ut av spill? Igjen tenker jeg hvilke forventninger du har. Til henne og relasjonen deres.

Jeg håper datteren din har andre voksne rundt seg, nære voksne. Og jeg håper du deler disse tankene med andre voksne. Ikke bare her på facebook. For det er som andre her også har sagt, veldig skadelig for ei jente på 11 år å oppleve at mamma ikke har helt kontroll. At du blir satt ut, irritert av hennes oppførsel. Hvis det er den responsen hun er vant til å få av deg, så er det ganske logisk at hun gjør ting for å få nettopp respons. Er det lite respons fra deg, sånn generelt?

 

Syns det er fint at du er åpen og søker råd og innspill. Fortsett med deg

Anonymkode: 19fad...ce0

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for mange gode råd, og mange råd jeg bare bladde rett forbi.

For å utdype litt, eller svare på noen av spørsmålene;
Hun er midterste barn i en søskenflokk på tre.
Far er så absolutt til stede og vi har et stabilt familieforhold (inne i vårt 20. år nå). Han takler henne på en helt utrolig bra måte, altså med tålmodighet og ro... Så jeg ser jo helt klart at det er min feil, da jeg ikke klarer det. Alt bare knyter seg i meg når hun driver med "tull"...
Hun sliter veldig på skolen også. Hun har heldigvis fått seg en venninne i det siste, men har gått gjennom flere skoleår uten å bli bedt med hjem til noen en eneste gang. De gangene hun ba med noen hjem til oss, var det så som så hvor mange ganger noen kunne bli med henne. Hun blir utestengt fra det meste som skjer på fritiden, fordi hun sliter veldig med sosiale koder (tror jeg) og de andre syns hun er "slitsom". Lærer anbefalte oss BUP, men der fikk vi avslag. Jeg kommer til å gå på helsesøster nå og håpe på at PPT kanskje kan hjelpe oss. Og da tenker jeg på alt, ikke bare det fastlåste forholdet oss imellom. Det hadde vært veldig fint hvis hun fikk på plass litt mer før hun begynner på ungdomsskolen. 

Og for å presisere; det er ikke å snakke som Disney-figurer, men å snakke som de dubbede seriene som går på Disney-kanalene. Ordentlig "click-baite" som en nevnte her.

Og hun vet ikke så mye som kan sette meg i forlegenhet, egentlig. Men et eksempel er at mine foreldre gikk gjennom en opprivende skilsmisse. Bestefar flyttet langt avgårde, og det ble liten kontakt. Hun nevnte aldri bestefar, ikke da vi så på bilder, ikke da vi andre pratet om han, men da vi hadde middagsbesøk av bestemor og hennes nye mann, da fant hun ut at hun skulle fortelle alle hvor utrolig mye hun savnet bestefar, og at det var så dumt at bestefar hadde flyttet osv osv. Jeg tok henne med inn på et annet rom og forklarte at det kunne være sårende for bestemor og hennes nye mann når hun pratet så mye om bestefar og at vi kunne prate om bestefar når de ikke var på besøk. Neste gang de kom på besøk, begynte hun å si noe om bestefar, men tok seg i det "å nei, jeg kan jo ikke si det, jeg. Jeg får jo ikke lov av mamma å prate om sånt, jeg, nå"... (og når du leser dette, husk å dra ut "o"-en litt i lov.... )

Anonymkode: dcdaf...736

[Gjest Vena Cava]

Den 13. januar 2016 at 15.07, AnonymBruker skrev:

Jeg, i likhet med TS, forventet at denne tråden skulle være full av krasse innlegg. Jeg ble oppriktig glad da jeg så det nøyaktig motsatte. En fornøyelse å se på KG.  

Anonymkode: af58f...753

Jeg kan fortelle deg hvorfor.

Bytt ut det ene ordet "datter" med "stedatter", da skulle du fått sett en annen reaksjon. 

[Gjest Glidelås]

Hvordan går det her?

[AnonymBruker]

Den 1/25/2016 at 13.36, AnonymBruker skrev:

Og hun vet ikke så mye som kan sette meg i forlegenhet, egentlig. Men et eksempel er at mine foreldre gikk gjennom en opprivende skilsmisse. Bestefar flyttet langt avgårde, og det ble liten kontakt. Hun nevnte aldri bestefar, ikke da vi så på bilder, ikke da vi andre pratet om han, men da vi hadde middagsbesøk av bestemor og hennes nye mann, da fant hun ut at hun skulle fortelle alle hvor utrolig mye hun savnet bestefar, og at det var så dumt at bestefar hadde flyttet osv osv. Jeg tok henne med inn på et annet rom og forklarte at det kunne være sårende for bestemor og hennes nye mann når hun pratet så mye om bestefar og at vi kunne prate om bestefar når de ikke var på besøk. Neste gang de kom på besøk, begynte hun å si noe om bestefar, men tok seg i det "å nei, jeg kan jo ikke si det, jeg. Jeg får jo ikke lov av mamma å prate om sånt, jeg, nå"... (og når du leser dette, husk å dra ut "o"-en litt i lov.... )

Digger henne!

Anonymkode: ed4fd...3aa