Liker ikke mitt eget barn..

[AnonymBruker]

Vet jeg kommer til å få mye pepper, men håper at innimellom all pepperen kommer kanskje noen konstruktive råd... Det er datteren min jeg sliter med... Jeg elsker henne selvfølgelig, men jeg liker henne ikke (eller mer oppførselen hennes), og det påvirker måten jeg oppfører meg mot henne. I mine øyne er hun survete, oppmerksomhetssyk, aldri fornøyd og litt av en dramaqueen. Dette er de negative sidene som jeg reagerer på, hun har jo vanvittig mange gode sider også! Hva kan jeg gjøre? Bør vi/jeg gå til psykolog? 

For å gi noen eksempler kan jeg nevne at hun har lagt seg til en måte å snakke på som helt klart stammer fra alle de dårlige seriene som går på Disney.. Som å si halve setninger for så å vente på at vi skal hale og dra resten ut av henne, for å gjøre seg selv ekstra interessant. Det er noe jeg ikke liker og har gitt beskjed om til henne, men hun klarer ikke/vil ikke legge om. Hun elsker også å gjøre meg forlegen, si ting hun vet jeg reagerer på, når vi er på besøk eller har besøk. Rett og slett sette meg i pinlige situasjoner. Hun er jo såpass liten (11 år) at jeg er jo usikker på om det er bevisst, men jeg har også pratet med henne om det. Og da blir det jo ikke akkurat bedre neste gang vi har/er på besøk at hun sier "nei, forresten, det kan jeg ikke prate om, for det får jeg ikke lov til av mamma!"... Da igjen har hun allikevel satt meg i en pinlig situasjon. Hvis jeg ber henne finne klær hun skal ha på seg når vi får besøk, kan hun finne på å ta fram shorts og sommertopp til et juleselskap. Enten er det det som faller henne inn, eller så er det fordi hun vet jeg kommer til å si nei og dermed kan hun lage en situasjon ut av det og få litt ekstra oppmerksomhet.

Dette er bare noen eksempler som gjør at jeg ikke liker henne (oppførselen hennes). Jeg mener ikke at det hun gjør er så veldig ille eller galt, men det er ting jeg ikke takler... Og det er nok mye det det går på, at hun er helt annerledes enn de andre ungene og resten av familien forøvrig. Hun går liksom mot strømmen på alt som er... Og er helt ulik meg, vet ikke om jeg skal kalle det at vi ikke har kjemi..? Uansett resulterer det i at jeg tåler veldig lite fra henne, og ikke klarer å glede meg over henne som jeg burde gjøre... (og hun får mer kjeft/avmålt respons enn hun hadde behøvd)

Noen råd?

Anonymkode: dcdaf...736

[Puny]

Kanskje hun faktisk får for lite oppmerksomhet? Så lager hun seg situasjoner der hun vet hun får det. Det er en god gammel strategi mange barn bruker. Negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet...

[AnonymBruker]

Viktig med klare regler. Begrense TV tid om hun tar etter det. Sende på rommet, om hun er ufin. Selv om dere har besøk.

kan jo hende hun skjønner du reagerer på dette, og vil ha din oppmerksomhet. Prøv å endre det. Finn på noe med henne, tur ut i skog og mark, ikke bry deg med "fille" ting. 

Har du snakket ordentlig med henne?

lykke til

Anonymkode: 1805b...2e2

[AnonymBruker]

En 11 åring er ikke liten og burde klare å oppføre seg bedre. Har du snakket med henne om oppførselen hennes? 

Anonymkode: 39847...eb8

[Jerry Lee]

Angrer på at jeg leste dette...  😢

[Gjest MadameDeRosa]

Når jeg begynte å lese, trodde jeg ungen var fire eller fem år. Elleve år, da vet hun hvordan hun skal oppføre seg. Prøv å vie oppmerksomheten mer til henne, det virker som at hun vil ha mer oppmerksomhet. Finn på ting sammen, tegn, leke, lese, spille sammen. 

[AnonymBruker]

Konsekvenser og komunikasjon er løsningen her. Sett deg ned å prat med henne om dette. Spør henne hvorfor hun gjør dette og om det er noe du kan gjøre som får henne til å slutte med det. Deretter tar du frem konsekvenser og forteller henne konsekvenser av de forskjellige tingene. Som eks. som konsekvens på Upassende bekledning blir at dere må velge antrekket hennes. Konsekvenser på å snakke som Disney-karakterer (hva nå enn det betyr) gir konsekvenser av feks høytlesning av henne til deg av en bok som omhandler lingvistikk så hun får forståelsen av hvor viktig språket er for å kunne uttrykke seg, om hun bevisst prøver å ydmyke deg foran andre er konsekvensen at dere reiser hjem med en gang og mobil og tv fjernes så dere kan ha en dialog om hvorfor hun gjør som hun gjør. Evt kan du la vær å dra men si foran andre " Jeg synes ikke det er greit at du prater slik til meg. Hvorfor føler du at det er greit å gjøre?". Hun synes nok ikke det er årleit å bli snakket til foran andre hun heller så da vil det nok tones ganske fort ut.

Anonymkode: bf277...76d

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet jeg kommer til å få mye pepper, men håper at innimellom all pepperen kommer kanskje noen konstruktive råd... Det er datteren min jeg sliter med... Jeg elsker henne selvfølgelig, men jeg liker henne ikke (eller mer oppførselen hennes), og det påvirker måten jeg oppfører meg mot henne. I mine øyne er hun survete, oppmerksomhetssyk, aldri fornøyd og litt av en dramaqueen. Dette er de negative sidene som jeg reagerer på, hun har jo vanvittig mange gode sider også! Hva kan jeg gjøre? Bør vi/jeg gå til psykolog?

For å gi noen eksempler kan jeg nevne at hun har lagt seg til en måte å snakke på som helt klart stammer fra alle de dårlige seriene som går på Disney.. Som å si halve setninger for så å vente på at vi skal hale og dra resten ut av henne, for å gjøre seg selv ekstra interessant. Det er noe jeg ikke liker og har gitt beskjed om til henne, men hun klarer ikke/vil ikke legge om. Hun elsker også å gjøre meg forlegen, si ting hun vet jeg reagerer på, når vi er på besøk eller har besøk. Rett og slett sette meg i pinlige situasjoner. Hun er jo såpass liten (11 år) at jeg er jo usikker på om det er bevisst, men jeg har også pratet med henne om det. Og da blir det jo ikke akkurat bedre neste gang vi har/er på besøk at hun sier "nei, forresten, det kan jeg ikke prate om, for det får jeg ikke lov til av mamma!"... Da igjen har hun allikevel satt meg i en pinlig situasjon. Hvis jeg ber henne finne klær hun skal ha på seg når vi får besøk, kan hun finne på å ta fram shorts og sommertopp til et juleselskap. Enten er det det som faller henne inn, eller så er det fordi hun vet jeg kommer til å si nei og dermed kan hun lage en situasjon ut av det og få litt ekstra oppmerksomhet.

Dette er bare noen eksempler som gjør at jeg ikke liker henne (oppførselen hennes). Jeg mener ikke at det hun gjør er så veldig ille eller galt, men det er ting jeg ikke takler... Og det er nok mye det det går på, at hun er helt annerledes enn de andre ungene og resten av familien forøvrig. Hun går liksom mot strømmen på alt som er... Og er helt ulik meg, vet ikke om jeg skal kalle det at vi ikke har kjemi..? Uansett resulterer det i at jeg tåler veldig lite fra henne, og ikke klarer å glede meg over henne som jeg burde gjøre... (og hun får mer kjeft/avmålt respons enn hun hadde behøvd)

Noen råd?

Anonymkode: dcdaf...736

Du må fokuserere på de positive sidene hennes (motsatt av hva du gjør her). Og kan noen av de negative snus til å være positive?  Kan hun være intelligent? Et lite skuespillertalent? Ambisiøs, perfeksjonistisk?

Hun er ikke som resten av familien: Hun tør å være seg selv, går sine egne veier, hun er selvstendig, trygg, ikke redd for å drite seg selv ut (eller andre). Hun høres kul ut!

Hun skriker jo etter oppmerksomhet. Gi henne den.

Går det bra på skolen, faglig og sosialt?

Anonymkode: 3c085...69a

[AnonymBruker]

Gi henne masse positiv oppmerksomhet når hun gjør ting riktig, og prøv å ikke la henne få så mye oppmerksomhet rundt dårlig oppførsel. Kommer hun med rare klær kan du f. eks. si "nå går du og bytter til noe ordentlig" og ikke gå inn i noe diskusjon utover det. Kler hun seg riktig kan du rose kjempemasse og ta et bilde eller ja, belønne henne med masse oppmerksomhet for det istedenfor. Hvis hun er oppmerksomhetssyk så må jo det være drømmescenarioet.

Anonymkode: e735b...693

[AnonymBruker]

Kan man blokkere hele tråder?

Anonymkode: 5fedc...ce6

[AnonymBruker]

Jeg, i likhet med TS, forventet at denne tråden skulle være full av krasse innlegg. Jeg ble oppriktig glad da jeg så det nøyaktig motsatte. En fornøyelse å se på KG.  

Anonymkode: af58f...753

[Adara]

gjør det samme som henne. Snakk i uferdige setninger, kle på deg hawaiiskjorte og hatt når dere skal i møter med skolen eller du skal hente henne fra venner. 

Det kan ikke være noen god følelse for en mor å føle at hun ikke liker sitt eget barn, jeg håper du klarer å lære deg å like henne. Er ikke alltid lett å forandre andre, noen ganger er det lettere å forandre seg selv.

[minister-mio]

Jeg syntes hun høres morsom

[AnonymBruker]

Du bør vel enkelt og greit overse dårlig oppførsel, og oppmuntre god oppførsel. 

Siden det er hennes dårlige oppførsel du har skrevet om, er det den jeg kommenterer her. 

Når hun kommer med halvkvedede viser, kan du late som du ikke fikk med deg at det egentlig var noe mer hun ville si. Når hun stiller i sommerklær til juleselskapet, sier du at "ja, desember er jo usedvanlig varm i år". At hun kan fortelle masse som setter deg i forlegenhet sliter jeg litt med å skjønne, en 11-åring skal jo ikke vite så mye om feks samlvsproblemer. Men ikke vis at du blir forlegen, snu på situasjonen. Feks hvis hun sier at "mamma ble så sint på meg at hun kastet en vase i veggen", da kan du svare noe sånt som at "morsomt at du tar opp det, Sofie, jeg hadde håpet at noen ville kjøpe en ny vase til meg. Kanskje du og de andre gjestene som er her kan spleise?"

Anonymkode: d0dcb...d64

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vet jeg kommer til å få mye pepper, men håper at innimellom all pepperen kommer kanskje noen konstruktive råd... Det er datteren min jeg sliter med... Jeg elsker henne selvfølgelig, men jeg liker henne ikke (eller mer oppførselen hennes), og det påvirker måten jeg oppfører meg mot henne. I mine øyne er hun survete, oppmerksomhetssyk, aldri fornøyd og litt av en dramaqueen. Dette er de negative sidene som jeg reagerer på, hun har jo vanvittig mange gode sider også! Hva kan jeg gjøre? Bør vi/jeg gå til psykolog? 

For å gi noen eksempler kan jeg nevne at hun har lagt seg til en måte å snakke på som helt klart stammer fra alle de dårlige seriene som går på Disney.. Som å si halve setninger for så å vente på at vi skal hale og dra resten ut av henne, for å gjøre seg selv ekstra interessant. Det er noe jeg ikke liker og har gitt beskjed om til henne, men hun klarer ikke/vil ikke legge om. Hun elsker også å gjøre meg forlegen, si ting hun vet jeg reagerer på, når vi er på besøk eller har besøk. Rett og slett sette meg i pinlige situasjoner. Hun er jo såpass liten (11 år) at jeg er jo usikker på om det er bevisst, men jeg har også pratet med henne om det. Og da blir det jo ikke akkurat bedre neste gang vi har/er på besøk at hun sier "nei, forresten, det kan jeg ikke prate om, for det får jeg ikke lov til av mamma!"... Da igjen har hun allikevel satt meg i en pinlig situasjon. Hvis jeg ber henne finne klær hun skal ha på seg når vi får besøk, kan hun finne på å ta fram shorts og sommertopp til et juleselskap. Enten er det det som faller henne inn, eller så er det fordi hun vet jeg kommer til å si nei og dermed kan hun lage en situasjon ut av det og få litt ekstra oppmerksomhet.

Dette er bare noen eksempler som gjør at jeg ikke liker henne (oppførselen hennes). Jeg mener ikke at det hun gjør er så veldig ille eller galt, men det er ting jeg ikke takler... Og det er nok mye det det går på, at hun er helt annerledes enn de andre ungene og resten av familien forøvrig. Hun går liksom mot strømmen på alt som er... Og er helt ulik meg, vet ikke om jeg skal kalle det at vi ikke har kjemi..? Uansett resulterer det i at jeg tåler veldig lite fra henne, og ikke klarer å glede meg over henne som jeg burde gjøre... (og hun får mer kjeft/avmålt respons enn hun hadde behøvd)

Noen råd?

Anonymkode: dcdaf...736

Dette er IKKE bra TS! Jenta skaper seg for å få din oppmerksomhet, og det virker nesten som du ignorerer behovet hennes for å bli sett av DEG- DU som er den viktigste personen i hennes liv. Hun trenger å bli sett og hørt av DEG. ikke tanten, ikke bestemoren, DEG. og far!

 Som forelder så skal en glede seg over barnet og det hun gleder seg over. vis glede i at hun viser glede. Vis glede i det hun gjør og finner på (når det er god oppførsel) Fortell henne at du elsker henne og gi henne oppmerksomhet når hun trenger det. 

 

Anonymkode: f948e...c19

[Gjest Haaploes]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vet jeg kommer til å få mye pepper, men håper at innimellom all pepperen kommer kanskje noen konstruktive råd... Det er datteren min jeg sliter med... Jeg elsker henne selvfølgelig, men jeg liker henne ikke (eller mer oppførselen hennes), og det påvirker måten jeg oppfører meg mot henne. I mine øyne er hun survete, oppmerksomhetssyk, aldri fornøyd og litt av en dramaqueen. Dette er de negative sidene som jeg reagerer på, hun har jo vanvittig mange gode sider også! Hva kan jeg gjøre? Bør vi/jeg gå til psykolog? 

For å gi noen eksempler kan jeg nevne at hun har lagt seg til en måte å snakke på som helt klart stammer fra alle de dårlige seriene som går på Disney.. Som å si halve setninger for så å vente på at vi skal hale og dra resten ut av henne, for å gjøre seg selv ekstra interessant. Det er noe jeg ikke liker og har gitt beskjed om til henne, men hun klarer ikke/vil ikke legge om. Hun elsker også å gjøre meg forlegen, si ting hun vet jeg reagerer på, når vi er på besøk eller har besøk. Rett og slett sette meg i pinlige situasjoner. Hun er jo såpass liten (11 år) at jeg er jo usikker på om det er bevisst, men jeg har også pratet med henne om det. Og da blir det jo ikke akkurat bedre neste gang vi har/er på besøk at hun sier "nei, forresten, det kan jeg ikke prate om, for det får jeg ikke lov til av mamma!"... Da igjen har hun allikevel satt meg i en pinlig situasjon. Hvis jeg ber henne finne klær hun skal ha på seg når vi får besøk, kan hun finne på å ta fram shorts og sommertopp til et juleselskap. Enten er det det som faller henne inn, eller så er det fordi hun vet jeg kommer til å si nei og dermed kan hun lage en situasjon ut av det og få litt ekstra oppmerksomhet.

Dette er bare noen eksempler som gjør at jeg ikke liker henne (oppførselen hennes). Jeg mener ikke at det hun gjør er så veldig ille eller galt, men det er ting jeg ikke takler... Og det er nok mye det det går på, at hun er helt annerledes enn de andre ungene og resten av familien forøvrig. Hun går liksom mot strømmen på alt som er... Og er helt ulik meg, vet ikke om jeg skal kalle det at vi ikke har kjemi..? Uansett resulterer det i at jeg tåler veldig lite fra henne, og ikke klarer å glede meg over henne som jeg burde gjøre... (og hun får mer kjeft/avmålt respons enn hun hadde behøvd)

Noen råd?

Anonymkode: dcdaf...736

Jeg tror du presiserer noe veldig viktig, kanskje uten å være klar over det selv, helt innledningsvis i innlegget ditt: det er ikke datteren din du ikke liker - det er oppførselen hennes. Og slik som du legger det frem her, så skjønner jeg deg veldig godt.

Denne artikkelen leste jeg for en stund siden med interesse, kanskje du kan finne litt trøst i den? Jeg ville, som noen foreslår over her, ignorert dårlig oppførsel og sørget for å tilbringe tid sammen med henne. Fortsetter det ville jeg dratt det enda lenger, latt henne gå i bikini i familieselskap hvis hun vil det, og heller sendt avgårde en tekstmelding i forveien om hva som var på vei og at det ikke skulle kommenteres i større grad.

[Ferny]

Jeg trodde hun var yngre når jeg begynte å lese innlegget, for jo - hun forstår nok utmerket godt at shorts ikke er passende i julebesøk, og at hvis hun sier visse ting rundt andre så blir du forlegen (særlig når det da gjentar seg). Kan virke som om hun velger å være trassig av en eller annen grunn. Men hvorfor - det må dere nesten prøve å finne ut av. Noen nevner at hun roper på oppmerksomhet, kan det være noe?

Ellers må jeg bare legge til at andre neppe reagerer like negativt som deg når hun er litt frittalende, eller velger antrekk som ikke er helt passende for anledningen. Artig med barn som går litt andre veier, selv om jeg skjønner at du blir frustrert når hun gjør tingene for å irritere deg. Så ikke bli forlegen. De fleste barn har en eller annen trassig periode, og dette er folk veldig klar over.

Og det er jo oppførselen du ikke liker, ikke datteren din. Hun velger å provosere deg for tiden, så fokuset må være å finne ut hvorfor, og hvordan du skal møte denne oppførselen. Kan godt hende du kan få tips hos en psykolog... din situasjon er neppe unik, og det finnes nok en god forklaring på hva som ligger bak. Jeg ville nok gått alene og forklart situasjonen i så fall, og heller sett an om du kunne fått noen tips til hva som ligger bak der. Mulig hun nærmer seg puberteten, og da er det jo ikke akkurat unormalt at barna "løsriver seg" fra foreldrene og faste regler. Tror det var en periode i tenårene mamma umulig kan ha hatt særlig sansen for meg.

[Gjest Blomsterert]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet jeg kommer til å få mye pepper, men håper at innimellom all pepperen kommer kanskje noen konstruktive råd... Det er datteren min jeg sliter med... Jeg elsker henne selvfølgelig, men jeg liker henne ikke (eller mer oppførselen hennes), og det påvirker måten jeg oppfører meg mot henne. I mine øyne er hun survete, oppmerksomhetssyk, aldri fornøyd og litt av en dramaqueen. Dette er de negative sidene som jeg reagerer på, hun har jo vanvittig mange gode sider også! Hva kan jeg gjøre? Bør vi/jeg gå til psykolog? 

For å gi noen eksempler kan jeg nevne at hun har lagt seg til en måte å snakke på som helt klart stammer fra alle de dårlige seriene som går på Disney.. Som å si halve setninger for så å vente på at vi skal hale og dra resten ut av henne, for å gjøre seg selv ekstra interessant. Det er noe jeg ikke liker og har gitt beskjed om til henne, men hun klarer ikke/vil ikke legge om. Hun elsker også å gjøre meg forlegen, si ting hun vet jeg reagerer på, når vi er på besøk eller har besøk. Rett og slett sette meg i pinlige situasjoner. Hun er jo såpass liten (11 år) at jeg er jo usikker på om det er bevisst, men jeg har også pratet med henne om det. Og da blir det jo ikke akkurat bedre neste gang vi har/er på besøk at hun sier "nei, forresten, det kan jeg ikke prate om, for det får jeg ikke lov til av mamma!"... Da igjen har hun allikevel satt meg i en pinlig situasjon. Hvis jeg ber henne finne klær hun skal ha på seg når vi får besøk, kan hun finne på å ta fram shorts og sommertopp til et juleselskap. Enten er det det som faller henne inn, eller så er det fordi hun vet jeg kommer til å si nei og dermed kan hun lage en situasjon ut av det og få litt ekstra oppmerksomhet.

Dette er bare noen eksempler som gjør at jeg ikke liker henne (oppførselen hennes). Jeg mener ikke at det hun gjør er så veldig ille eller galt, men det er ting jeg ikke takler... Og det er nok mye det det går på, at hun er helt annerledes enn de andre ungene og resten av familien forøvrig. Hun går liksom mot strømmen på alt som er... Og er helt ulik meg, vet ikke om jeg skal kalle det at vi ikke har kjemi..? Uansett resulterer det i at jeg tåler veldig lite fra henne, og ikke klarer å glede meg over henne som jeg burde gjøre... (og hun får mer kjeft/avmålt respons enn hun hadde behøvd)

Noen råd?

Anonymkode: dcdaf...736

Du skriver at det påvirker måten du oppfører deg mot henne. Da regner jeg med at det er kritiik,utålmodighet og andre bemerkninger. Du syns hun ser på dårlige program,og hun etterligner. Vet ikke hva det betyr,men uansett så kan dere jo overse eller si at dere ikke svarer før hun gjør seg forstått.I det hele tatt bør du jobbe for å være mer overbærende. Hun merker jo at du ikke liker oppførselen. Det hjelper henne ikke til å føle for å bli "bedre". Vet heller ikke hva for pinligheter hun sier til andre,og om det er så ille som du oppfatter det.

Hva er hennes gode egenskaper og sider da? Personlig syns jeg hun virker befriende annerledes :-) litt morsom egentlig. 

[Gjest Hummels]

Skjønner deg godt ts. En 11 åring skal ikke oppføre seg som en liten unge. Har du prøvd å ignorere når hun vil ha oppmerksomhet? Hun vil jo gå lei tilslutt. 

[AnonymBruker]

Man sier jo at det som man misliker med egne barn er en refleksjon av en selv.

Ang klærne så ville jeg bare sagt OK, og så fikk hun bare møte opp i shorts på julebesøk. Hvis hun sier at hun ikke får lov å si noe så ville jeg prøve å reagere med at "dette har vi snakket om, innimellom passer det seg ikke å si alt i hele verden", "nå får du gi deg din tullebukk! " eller "ja... for det var det jeg mente....?" med et oppgitt uttrykk.
Etterpå så får hun høre det... Men jeg vil så legge til at jeg alltid har vært streng i tillegg til at jeg alltid har gitt henne rom for å være seg selv. Har hun slengt seg ned i butikken og skreket fordi hun ville ha kjærlighet på pinne så har jeg bare gått videre og sagt at hun får komme etter når hun er ferdig, det ordnet seg ganske så kjapt.
Har hun ønsket å dra i barnehagen kun i bleie og jakke har jeg begynt å le og sagt OK, men hva gjør du om du fryser og ikke har klær på deg?

Men det med klær har alltid vært en prøvelse for meg, klær og hår! For å beskrive meg med en setning; jeg hadde gått med dress hver dag på jobb om jeg kunne! Hun er derimot min motsetning og ønsker å dra på skolen med bukser i gul, rosa og svart leopardmønster. Håret har hun alltid satt opp i de mest finurlige varianter, gjerne med rosa tipper og fletter ustrategiske steder. MEN....! Det er så henne! Hun får det til å fungere på en måte som er imponerende selv for meg! Hun er populær, smart og har en sterk/fremtredende personlighet.
Så ser du på hele fra en annen vinkel kan det brått være at det er lettere å gi slipp? Det trenger ikke være negativt at hun er ulik, det kan være en styrke.

Anonymkode: 82650...368