AnonymBruker Skrevet 14. januar 2016 #41 Skrevet 14. januar 2016 7 timer siden, Cordelia skrev: Har ikke lest boka, men kjenner til litt av det selv. Ikke snakk om at jeg tar offerrollen så mye ovenfor andre mennesker, men mer ovenfor meg selv. Ikke snakk om noe særlig traumatisk, men fikk en stor psykisk smell for noen år siden. Er i og for seg veldig selvkritisk, men på et punkt går dette litt over i å synes synd på seg selv også. Det var ikke før jeg leste en bok om depresjon for noen år siden, hvor jeg ble fullt klar over hvordan det påvirker tankemønstre. Jeg i tillegg til å dra meg selv ned meg selv med mine egne bebreidelser, brukte jeg utrolig mye energi på sinne og frustrasjon over de som sviktet hvor de kanskje egenltig skulle vært en styrke. Ved å innse at disse menneskene ikke var imot meg, men...vel. Uansett deres svakheter, så å slutte å tenke på at verden skylder meg noe, men eskisterer for seg selv. Vel, det gav meg vel en innsikt i hvor mye makt jeg gav andre mennesker. Vel, selvtilliten min blir ihvertfall ikke bedre av at jeg flyr rundt å synes synd på meg selv, men heller fokuserer på det som gir energi. Og ikke minst fokusere energien på litt andre enn seg selv og. Depresjon og angst kan virkelig gi en narsisistiske tendenser. Akkurat det med at verden skylder en noe tror jeg er noe som karakteriserer offerrollen. (Ser noen spurte om det lenger oppe i tråden, så det er derfor jeg nevner det.) Å fokusere energien på andre enn seg selv er så viktig! Jeg husker jeg leste en kronikk om at en prøvde ut å oppfordre deprimerte til å glede andre som et middel til å bli bedre. Anonymkode: ad848...e3e 1
AnonymBruker Skrevet 14. januar 2016 #42 Skrevet 14. januar 2016 20 timer siden, AnonymBruker skrev: Jeg brukte særlig to venninner. Hun ene forsøkte først å komme med råd, så sa hun ifra, og etterhvert brøt hun kontakten med meg. Det skjønner jeg godt. Hun andre har bare vært tålmodigheten selv, og jeg er så heldig at vi er venner den dag i dag. Ellers har jeg hatt en tendens til å prate mye om hva jeg har opplevd som barn når jeg har vært overstadig beruset. Uff, dette er noe jeg virkelig skammer meg over! Det er overraskende mange som har opplevd det samme eller liknende ting som meg. Noen av dem har jeg blitt kjent med og opplevd et visst fellesskap med, men det som jeg har oppdaget er at vi noen ganger drar hverandre ned, at det blir et slags oss som har opplevd så fæle ting mot resten av verden. Men det er jo ikke sånn verden fungerer! Og en kan ikke vite hva andre går rundt og bærer på. Dette fellesskapet føltes godt der og da, det oppleves som omsorg, men noen ganger trenger man både at noen holder rundt en og så gir en en liten dytt videre opp av gjørma også, om du skjønner? Men det er ikke sikkert en som selv sitter i gjørma er den rette til å dra en opp... Jeg tror den omsorgen jeg likte best var den jeg fikk av folk som hadde som jobb å hjelpe meg, hvor enn rart det høres ut. Da visste/vet jeg at de tåler det, at de sier ifra om jeg sliter dem ut :-) Hvordan jeg kom meg ut av offerrollen? Jeg vet ikke om jeg er helt ute av den ennå, men jeg tror det som gjorde utslaget var at det føltes som om øynene mine endelig åpnet seg for at jeg ikke ønsket å ende opp som en jeg kjenner, etter å selv ha vært klagemur for denne personen i x antall år. Der jeg før kjente en enorm sympati for vedkommende, tenker jeg nå mer: -Jammen, så gjør noe med det, da! I hvert fall når det gjelder ting en kan gjøre noe med. Det var vel litt som å møte seg selv i døra, tenker jeg. Anonymkode: ad848...e3e Da den ene venninnen din forsøkte å komme med råd og etter hvert brøt kontakten, skjønte du hvorfor hun gjorde det? Anonymkode: ff153...2e0
AnonymBruker Skrevet 14. januar 2016 #43 Skrevet 14. januar 2016 5 minutter siden, AnonymBruker skrev: Da den ene venninnen din forsøkte å komme med råd og etter hvert brøt kontakten, skjønte du hvorfor hun gjorde det? Anonymkode: ff153...2e0 Da hun kom med råd følte jeg at hun ikke forstod meg. Nå tenker jeg at hun bare forsøkte å hjelpe og sikkert ble lei av å stå på sidelinjen og se på at jeg hadde det vondt, -og trøtt og lei av å høre på meg, kanskje? I ettertid ser jeg jo at det går ikke an å forvente at unge jenter skal ha hodet fullt av hvordan få bukt med PTSD-symptomer, hun kom med råd med hva som hadde hjulpet henne i samme situasjon (søvnvansker, for å prøve å gjøre det kort). Jeg kunne ha sagt takk og vridd samtalen over på henne istedet. Og jeg burde i hvert fall ha begrenset mengden av tunge tema jeg snakket om. At hun brøt kontakten trodde jeg først var fordi vi hadde "vokst fra hverandre", men i ettertid tenker jeg at det mest sannsynlig var pga min oppførsel. Anonymkode: ad848...e3e
AnonymBruker Skrevet 14. januar 2016 #44 Skrevet 14. januar 2016 8 minutter siden, AnonymBruker skrev: Da hun kom med råd følte jeg at hun ikke forstod meg. Nå tenker jeg at hun bare forsøkte å hjelpe og sikkert ble lei av å stå på sidelinjen og se på at jeg hadde det vondt, -og trøtt og lei av å høre på meg, kanskje? I ettertid ser jeg jo at det går ikke an å forvente at unge jenter skal ha hodet fullt av hvordan få bukt med PTSD-symptomer, hun kom med råd med hva som hadde hjulpet henne i samme situasjon (søvnvansker, for å prøve å gjøre det kort). Jeg kunne ha sagt takk og vridd samtalen over på henne istedet. Og jeg burde i hvert fall ha begrenset mengden av tunge tema jeg snakket om. At hun brøt kontakten trodde jeg først var fordi vi hadde "vokst fra hverandre", men i ettertid tenker jeg at det mest sannsynlig var pga min oppførsel. Anonymkode: ad848...e3e Slik jeg oppfatter mennesker i offerrollen så er de så full av seg og sitt at de glemmer at også andre kan ha et liv med mange vanskeligheter. Denne blindheten og manglende interessen for andre sitt liv, forundrer meg.Merker de ikke selv at de stort sett snakker om seg selv og tenker de ikke over at den negative tankegangen kan være tyngende for andre? Anonymkode: ff153...2e0
AnonymBruker Skrevet 14. januar 2016 #45 Skrevet 14. januar 2016 36 minutter siden, AnonymBruker skrev: Slik jeg oppfatter mennesker i offerrollen så er de så full av seg og sitt at de glemmer at også andre kan ha et liv med mange vanskeligheter. Denne blindheten og manglende interessen for andre sitt liv, forundrer meg.Merker de ikke selv at de stort sett snakker om seg selv og tenker de ikke over at den negative tankegangen kan være tyngende for andre? Anonymkode: ff153...2e0 Det høres ut som en beskrivelse som kan passe på mange mennesker i offerrollen, ja. Så i forlengelsen av det: Noe jeg tror kan hjelpe en selv ut av offerrollen er å rett og slett løfte blikket, hjelpe og glede andre, snakke om hyggeligere tema. Samtidig er det gjerne ikke lett å se hva en selv gjø, at sliter ut andre.. Så for dem som blir sittende og høre på en som er enten deprimert eller fastlåst i offerrollen: Si ifra! Si f.eks "jeg skjønner at du har det tøft, men nå klarer jeg ikke å ta inn mer." Eller: "Hva har du tenkt å gjøre med situasjonen din?" (Og nei, jeg mener _ikke_ å skyve ansvaret over på andre personer for andres lykke, men mest for å beskytte denne som blir sittende og lytte. Bare så jeg ikke blir misforstått ) Reaksjonen til den som blir møtt med en slik konfrontasjon kan bli å gå rett i forsvar, noe som sikkert kan oppleves som frustrerende for begge parter, men jeg tror likevel at det kan sette igang noen veldig sunne tankeprosesser hos den som føler seg fastlåst. Anonymkode: ad848...e3e 1
AnonymBruker Skrevet 14. januar 2016 #46 Skrevet 14. januar 2016 Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev: Det høres ut som en beskrivelse som kan passe på mange mennesker i offerrollen, ja. Så i forlengelsen av det: Noe jeg tror kan hjelpe en selv ut av offerrollen er å rett og slett løfte blikket, hjelpe og glede andre, snakke om hyggeligere tema. Samtidig er det gjerne ikke lett å se hva en selv gjø, at sliter ut andre.. Så for dem som blir sittende og høre på en som er enten deprimert eller fastlåst i offerrollen: Si ifra! Si f.eks "jeg skjønner at du har det tøft, men nå klarer jeg ikke å ta inn mer." Eller: "Hva har du tenkt å gjøre med situasjonen din?" (Og nei, jeg mener _ikke_ å skyve ansvaret over på andre personer for andres lykke, men mest for å beskytte denne som blir sittende og lytte. Bare så jeg ikke blir misforstått ) Reaksjonen til den som blir møtt med en slik konfrontasjon kan bli å gå rett i forsvar, noe som sikkert kan oppleves som frustrerende for begge parter, men jeg tror likevel at det kan sette igang noen veldig sunne tankeprosesser hos den som føler seg fastlåst. Anonymkode: ad848...e3e *Samtidig er det gjerne ikke lett å se hva en selv gjør, at en sliter ut andre"- skulle det stå på 3. linje. Det gikk litt fort i svingene her Anonymkode: ad848...e3e
AnonymBruker Skrevet 14. januar 2016 #47 Skrevet 14. januar 2016 Jeg har aldri opplevd at mennesker med ekstreme traumer har satt seg selv i en offerrolle, heller er det dem som har opplevd en del men som også har opplevd mye kjærlighet som setter seg selv i en offerrolle, skjønner du mekanismene bak det? Anonymkode: ff153...2e0 1
Wenda Skrevet 14. januar 2016 #48 Skrevet 14. januar 2016 Har vært gjennom en hel del dritt. Tok på meg offerrollen i en periode. Rett og slett fordi jeg var så sliten av alt. Psykisk sliten som også gikk over til å bli fysisk sliten. Jeg la meg bokstavelig ned og tok på meg en offerrolle, og det var skikkelig deilig. Da slapp jeg å gjøre noe, jeg trengte ikke gjøre annet enn å puste og være live. Det var godt å bare grave seg ned i sin egen dritt. Klage, sutre og bare se det negative. Tror det faktisk var veldig sunt for meg å gjøre det slik, selv om det ble veldig tungt for alle andre rundt meg En dag innså jeg at jeg ikke lengre kunne ha det slik. At jeg kom til å miste alle rundt meg om jeg fortsatte. Jeg tok meg selv i nakken og skjerpet meg. Snudde helt om på livet, spiste sunn mat, beveget meg så mye jeg klarte, så det positive istedenfor det negative i ting. Det var ikke lett, men jeg klarte det. 5
AnonymBruker Skrevet 16. januar 2016 #49 Skrevet 16. januar 2016 Den 14.1.2016 at 18.30, AnonymBruker skrev: Jeg har aldri opplevd at mennesker med ekstreme traumer har satt seg selv i en offerrolle, heller er det dem som har opplevd en del men som også har opplevd mye kjærlighet som setter seg selv i en offerrolle, skjønner du mekanismene bak det? Anonymkode: ff153...2e0 Hmm.. Kanskje dem som er særlig selvkritisk og grubler mer enn de handler lettere kan havne i en offerrolle? Eller folk som har mange automatiske negative tanker? Slik at selv et mindre problem virkelig får mulighet til å "godgjøre" seg i tankekvernen til det føles uoverkommelig og en bare får lyst til å legge seg ned og gi opp? Hvordan man opplever ting varierer fra person til person. Det som er helt krise for noen kan andre tilsynelatende bare riste av seg. Kanskje noen bare er mer robuste av natur? Og så handler det vel litt om miljøet rundt en også. Blir du møtt med at folk sier: "Det var synd, men dette klarer du!" eller "Stakkars deg" og dulling? Jeg tenker det er mange faktorer som spiller inn. Og ikke minst: Selvinnsikt! Å se faresignalene når en er på vei inn i offerrollen. Eller at andre rundt en sier ifra. Anonymkode: ad848...e3e
Cordelia Skrevet 16. januar 2016 #50 Skrevet 16. januar 2016 Den 14.1.2016 at 18.42, Wenda skrev: Har vært gjennom en hel del dritt. Tok på meg offerrollen i en periode. Rett og slett fordi jeg var så sliten av alt. Psykisk sliten som også gikk over til å bli fysisk sliten. Jeg la meg bokstavelig ned og tok på meg en offerrolle, og det var skikkelig deilig. Da slapp jeg å gjøre noe, jeg trengte ikke gjøre annet enn å puste og være live. Det var godt å bare grave seg ned i sin egen dritt. Klage, sutre og bare se det negative. Tror det faktisk var veldig sunt for meg å gjøre det slik, selv om det ble veldig tungt for alle andre rundt meg En dag innså jeg at jeg ikke lengre kunne ha det slik. At jeg kom til å miste alle rundt meg om jeg fortsatte. Jeg tok meg selv i nakken og skjerpet meg. Snudde helt om på livet, spiste sunn mat, beveget meg så mye jeg klarte, så det positive istedenfor det negative i ting. Det var ikke lett, men jeg klarte det. Noen ganger må en ned på bånn for å kunne bygge seg opp igjen og. Å blokkere all smerte er ikke sunt det heller. Den derre hyper-optimstiske livsstilen tror jeg ikke er sunn. Det er jo lov å erkjenne at en har det dritt iblant og. 1
Wenda Skrevet 16. januar 2016 #51 Skrevet 16. januar 2016 3 minutter siden, Cordelia skrev: Noen ganger må en ned på bånn for å kunne bygge seg opp igjen og. Å blokkere all smerte er ikke sunt det heller. Den derre hyper-optimstiske livsstilen tror jeg ikke er sunn. Det er jo lov å erkjenne at en har det dritt iblant og. Enig. Man behøver å dyrke den negative følelsen innimellom. Da kommer man sterkere ut av det enn de som tror at positivitet kurerer alt. Det eneste som er viktig er at man ikke blir på bunnen for lenge 1
AnonymBruker Skrevet 17. januar 2016 #52 Skrevet 17. januar 2016 12 timer siden, Cordelia skrev: Noen ganger må en ned på bånn for å kunne bygge seg opp igjen og. Å blokkere all smerte er ikke sunt det heller. Den derre hyper-optimstiske livsstilen tror jeg ikke er sunn. Det er jo lov å erkjenne at en har det dritt iblant og. Hyper-optimisme ser jeg på som en forsvarsmekanisme, at man ikke orker å kjenne på det som er vondt fordi det blir for tøft. Å være født med et optimistisk sinn er derimot noe annet slik jeg ser det, da fornekter man ikke problemer, man ser dem, og ordner opp i dem..ikke ved å synke ned i depressiv grubling, men ved å tenke at dette ordner seg :-) . Anonymkode: ff153...2e0
AnonymBruker Skrevet 17. januar 2016 #53 Skrevet 17. januar 2016 13 timer siden, AnonymBruker skrev: Hmm.. Kanskje dem som er særlig selvkritisk og grubler mer enn de handler lettere kan havne i en offerrolle? Eller folk som har mange automatiske negative tanker? Slik at selv et mindre problem virkelig får mulighet til å "godgjøre" seg i tankekvernen til det føles uoverkommelig og en bare får lyst til å legge seg ned og gi opp? Hvordan man opplever ting varierer fra person til person. Det som er helt krise for noen kan andre tilsynelatende bare riste av seg. Kanskje noen bare er mer robuste av natur? Og så handler det vel litt om miljøet rundt en også. Blir du møtt med at folk sier: "Det var synd, men dette klarer du!" eller "Stakkars deg" og dulling? Jeg tenker det er mange faktorer som spiller inn. Og ikke minst: Selvinnsikt! Å se faresignalene når en er på vei inn i offerrollen. Eller at andre rundt en sier ifra. Anonymkode: ad848...e3e Kanskje det også handler om at den som har opplevd en del smerte men også mye kjærlighet, har en solid grunnmur, de vil ikke synke ned i grusom psykisk smerte om de setter ord på det som har vært vanskelig? Mennesker som har opplevd ekstreme traumer har kanskje ikke den solide grunnmuren, og risikerer å oppleve et mentalt kaos om de skulle begynne å snakke om sine opplevelser, det blir dermed tryggere for dem å legge lokk på det de har opplevd? Anonymkode: ff153...2e0 1
Cordelia Skrevet 17. januar 2016 #54 Skrevet 17. januar 2016 8 timer siden, AnonymBruker skrev: Hyper-optimisme ser jeg på som en forsvarsmekanisme, at man ikke orker å kjenne på det som er vondt fordi det blir for tøft. Å være født med et optimistisk sinn er derimot noe annet slik jeg ser det, da fornekter man ikke problemer, man ser dem, og ordner opp i dem..ikke ved å synke ned i depressiv grubling, men ved å tenke at dette ordner seg :-) . Anonymkode: ff153...2e0 Nja, hyperoptimisme forekommer jo mest ofte hos de som ikke har opplevd å være helt på bånn. Men er jo klart at det er mange av de som velger å ikke ta situasjoene innover seg heller. Det er nok klart individuelt, men som sagt noen ganger må man la seg falle ned i dritten og kjenne litt på det og, før man reiser seg. Poenget er vel hvor lenge man velger å bli der. Noe av det jeg refererte til var litt av det optimismebesttelsen man har i samfunnet idag, som jeg tror rett og slett ikke er sunt, men jeg skal ikke komme med noen stor utlegning om det her.
AnonymBruker Skrevet 17. januar 2016 #55 Skrevet 17. januar 2016 34 minutter siden, Cordelia skrev: Nja, hyperoptimisme forekommer jo mest ofte hos de som ikke har opplevd å være helt på bånn. Men er jo klart at det er mange av de som velger å ikke ta situasjoene innover seg heller. Det er nok klart individuelt, men som sagt noen ganger må man la seg falle ned i dritten og kjenne litt på det og, før man reiser seg. Poenget er vel hvor lenge man velger å bli der. Noe av det jeg refererte til var litt av det optimismebesttelsen man har i samfunnet idag, som jeg tror rett og slett ikke er sunt, men jeg skal ikke komme med noen stor utlegning om det her. Jeg er mye enig med deg, man skal tørre å la seg falle ned i dritten, tørre å kjenne på det, det er den måten man vokser på. Å falle ned i dritten var ikke så skummelt som man selv trodde, og neste gang man opplever noe veldig smertefullt vet man at man har stått i det før..og overlevd :) . De som ikke tør å la seg selv falle ned i dritten som du kaller det , begynner kanskje å ruse seg fordi det skremmer dem for mye,og dermed har man ikke bare en smerte som man ikke tør å kjenne på, men et rusproblem i tillegg. Anonymkode: ff153...2e0 1
AnonymBruker Skrevet 21. januar 2016 #56 Skrevet 21. januar 2016 Den 16.1.2016 at 20.56, Cordelia skrev: Noen ganger må en ned på bånn for å kunne bygge seg opp igjen og. Å blokkere all smerte er ikke sunt det heller. Den derre hyper-optimstiske livsstilen tror jeg ikke er sunn. Det er jo lov å erkjenne at en har det dritt iblant og. Godt sagt! Tror jeg burde skrive det ned og huske det til de gangene jeg bare vil rømme fra alt. Anonymkode: ad848...e3e 1
AnonymBruker Skrevet 21. januar 2016 #57 Skrevet 21. januar 2016 ja. det gjør de. men.... jeg liker dem ikke lenger. jeg bare tåler dem ikke lenger. de klarer for pokkern meg ikke å skru opp et jævla klesskap for folk en gang. Anonymkode: 3baa5...4d3
AnonymBruker Skrevet 22. januar 2016 #58 Skrevet 22. januar 2016 22 timer siden, AnonymBruker skrev: ja. det gjør de. men.... jeg liker dem ikke lenger. jeg bare tåler dem ikke lenger. de klarer for pokkern meg ikke å skru opp et jævla klesskap for folk en gang. Anonymkode: 3baa5...4d3 Beklager om det bare er jeg som er treig, men hva mener du egentlig? Hvem er "de"? Anonymkode: ad848...e3e 1
Cordelia Skrevet 22. januar 2016 #59 Skrevet 22. januar 2016 1 time siden, AnonymBruker skrev: Beklager om det bare er jeg som er treig, men hva mener du egentlig? Hvem er "de"? Anonymkode: ad848...e3e Det samme lurer jeg egentlig på.
AnonymBruker Skrevet 25. mai 2021 #60 Skrevet 25. mai 2021 Jeg har en venninne som jeg nettopp har kuttet kontakten med. Ikke på en dramatisk måte, bare trukket meg stille og rolig tilbake. Årsaken er at hun er så problemfokusert, og står med begge beina godt plantet i offerrollen.Det er selvfølgelig helt greit å ha det dårlig innimellom,men når det å være et offer omtrent blir en identitet,så kjenner jeg at jeg både blir steik forbanna og veldig sliten. Alle mennesker har sitt,men noen tror visst at de er de eneste som lider, og dette kommer stadig opp. Hvor ille de har det, hvor slem omgivelsene er, at barndommen var elendig etc, etc. Det tar aldri slutt. Jeg har gitt beskjed før, men ingenting ser ut til å hjelpe, så da får hun være offer alene, og uten min støtte eller omsorg. Anonymkode: ff153...2e0
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå