Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Skrevet
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lest boken, " Det er ikke mer synd på deg enn andre" av Ingvard Wilhelmsen. Er det noen som vært i en offerrolle men som har klart å komme seg ut av den? Jeg har selv opplevd mye i mitt liv, men jeg har aldri forstått meg på mennesker som velger den rollen, hva var dere ute etter ved å innta den rollen,sympati fra andre? Brukte dere den som ansvarsfraskrivelse? Jeg er ikke ute etter å dømme noen, er rett og slett bare nysgjerrig på hva det går i, siden jeg selv ikke klarer å sette meg inn i det. For meg har det alltid vært ydmykende at andre synes synd på meg, har sett på det som nedlatende, så derfor er det vanskelig å forstå at andre aktivt eller ubevisst velger å se på seg selv som et offer, gjerne i år etter år.

Anonymkode: ff153...2e0

Jeg brukte offerrollen som en måte å fraskrive meg ansvar. Ting gikk galt og etter å ha vært sterk og kjempet i mange år orket jeg ikke mer. Så jeg gav opp. Offerrollen for meg var f.eks. å tenke at "det er ikke rart jeg har for mye fravær til å fullføre skolen når foreldrene mine døde, jeg brakk benet og bilen måtte vrakes samme år". Men etter flere år hvor jeg holdt på sånn og gav opp med en gang jeg møtte motgang, og brukte det som unnskyldning, innså jeg at det bare er meg selv det går utover. Ok, det er kanskje forståelig at man gir opp hvis man møter alt for mange hindringer, men man kommer dessverre ingen vei. Så nå står jeg på helt til jeg når målene mine, og skyr den tankegangen som pesten. 

Anonymkode: 5d885...ff3

  • Liker 1
Videoannonse
Annonse
Skrevet
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det jo ikke noen automatikk i at man ikke opplever nye traumer eller vonde ting som voksen også. Det er utrolig vanskelig å ikke bli minnet på ting som har skjedd før når tilsvarende eller lignende ting skjer igjen, kanskje til og med jevnlig. Det er også vanskelig å ikke minnes på traumer når man daglig minnes på det pga sykdom eller skader, psykisk eller fysisk. 

Anonymkode: cbe81...8eb

Dette er et godt poeng, synes jeg! Men jeg tror likefullt at man kan få et godt liv.  Det er en utfordrende balansegang der, mellom å akseptere (p)sykdom/skade og fortid og det å pga disse tingene fraskrive seg ansvar for sitt eget liv. 

Anonymkode: ad848...e3e

  • Liker 1
Skrevet (endret)

Synes det er verdt å skille mellom det å ha vært et offer for noe og de som mer eller mindre velger å gå inn i offerrollen. Slik jeg ser det misforstår mange begrepet og tror det handler om å "skjerpe seg" og glemme det vonde man er utsatt for. Noe som selfølgelig ikke er like lett. Jeg har ikke lest boka ts refererer til, men ser offerrollen som noe en til en viss grad velger å gå inni på fulltid. Jeg ville beskrevet folk som gjør dette slik:

Skylder alltid på andre, en selv har aldri gjort noe galt. Totalt mangel på selvkritikk

Ansvarsfraskrivelse. Jeg er ikke ansvarlig for mine handlinger slik andre mennesker er

Klager utrolig mye, og når mennesker rundt begynner å bli lei er det de som er ufølsomme og uforstående.

"Ingen forstår meg" tankegang.

Det er mer synd på meg enn på andre. Blir irritert og begynner omtrent å konkurere om hvem somhar/har hatt det værst.

Jeg fortjener mer omsorg enn andre. Har lite forståelse for andre personers problemer og liker ikke å snakke om andre for lenge.

Dette mønsteret gjelder overalt i alle sammenhenger og det har vært slik i årevis.

 

 

 

 

Endret av Kvark22
  • Liker 7
Skrevet
4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Selv synes jeg ordene offer og offerrolle ofte også blir brukt som maktmiddel. De blir noen ganger brukt for å distansere seg fra mennesker som har opplevd/opplever vanskelige ting.

Det kan værer stor forskjell på å ikke ha verktøyene/ressursene til å reise seg igjen når man blir utsatt for ting eller sliter i etterkant og å bruke det fordi de opplever det som mer behagelig enn å prøve å komme seg videre .

Mobbing, psykisk mishandling, økonomisk vold, ulykker, sykdom, ... Dette er opplevelser som setter forskjellige spor hos mennesker. Noen kommer seg lettere videre, enten de har en forståelse for at det ikke var egen skyld, de ser at de kan skape seg et bedre liv, de har ressurser i form av andre mennesker i livet sitt som støtter de eller tror på de, ... Andre kanskje kommer ikke bort fra opplevelsen at de ikke ville blitt mobbet om ikke det var noe galt med de. Eller opplevelsen av at hver gang de prøver noe så får de det ikke til. Kanskje har de utviklet forsvarsstrategier i forhold til andre mennesker som gjør at de isolerer seg eller ikke stoler på andre eller er konstant redde for hva andre vil si/gjøre mot de. Noen har flashback fra tidligere opplevelser.

Selv unngikk jeg å steke koteletter i lang tid, fordi jeg ble skjelt ut i timesvis og slått en gang jeg ikke stekte de "bra nok". Jeg klarte å omprogrammere meg over tid fordi jeg forstod/forstår at det egentlig ikke var maten han klikket på - men at han bygde opp et sinne over tid som han slapp ut på meg. Det kom like gjerne fra opplevelser på jobb, i trafikken og ikke minst hans egen følelse av at verden var urettferdig.  Men jeg forstår at noen ganger så kobler hjernen lukter, lyder, tonefall eller forskjellige sanseopplevelser opp mot fare og man reagerer instinktivt på ting ingen andre tenker over. Jeg er forstatt hele tiden på vakt i forhold til tonefall, blikk, stemning når jeg er sammen med andre. Om det gjør at jeg har satt meg i en offerrolle vet jeg ikke. Det er uansett flere som mener det. Jeg har diagnosen PTSD, og jobber med å ta tilbake kontrollen over eget liv og egne tanker og ikke minst følelser og hvordan de påvirker meg.

Det er ikke alltid så lett å omprogrammere hjernen dersom man ikke vet hvordan eller omgivelsene ikke har tålmodighet mens man jobber med saken.

Ellers så ser jeg også at det å aldri klare å gi slipp på vonde opplevelser også kan gjøre at problemene vokser seg større. Noen ganger så kan det bli veldig feil fokus, og man identifiserer seg mere med sykdommen eller opplevelsen av at man er utfordringene sine.

Anonymkode: 7671f...645

Det at du har flashback og dermed alltid er på vakt betyr ikke at du har satt deg i en offerrolle,det er rett og slett hodet ditt som har lært seg å være på vakt pga traumatiske hendelser. Men hvis du stadig snakker om dine opplevelser til venner og familie, og har gjort det i mange år og av et slikt omfang at de begynner å trekke seg unna, så vil jeg kalle det å være i en offerrolle. Når jeg leser gjennom det du har skrevet så ser det ikke ut som du er der?

Anonymkode: ff153...2e0

  • Liker 2
Skrevet
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enig, men hva former oss som person da? Livserfaring, tankemønstre, egen utvikling..ja, men ikke bare!

Vi formes også av våre foreldre når vi er små. De som opplever omsorgsvikt blir programmert til å enten blokkere av når man får omsorg, (enstøing) eller legge alt ansvar for eget velvære over på andre. (offer-oppførsel, jeg kan ikke)

Anonymkode: e74c3...6eb

Barn blir jo også født med forskjellige temperament,kanskje en kobling mellom et sensitivt men samtidig pessimistisk temperament kan føre til at man blir værende i en offerrolle som voksen? Jeg har opplevd mennesker med ekstreme traumer som ikke er i en offerrolle, de kan gjerne bli sint om noen hentyder til at de har hatt en veldig tøff barndom, men samtidig har jeg opplevd mennesker med langt mindre traumer som tviholder på offerrollen, og da skulle man jo tro at det medfødte temperamentet har noe å si?

Anonymkode: ff153...2e0

Skrevet
10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barn blir jo også født med forskjellige temperament,kanskje en kobling mellom et sensitivt men samtidig pessimistisk temperament kan føre til at man blir værende i en offerrolle som voksen? Jeg har opplevd mennesker med ekstreme traumer som ikke er i en offerrolle, de kan gjerne bli sint om noen hentyder til at de har hatt en veldig tøff barndom, men samtidig har jeg opplevd mennesker med langt mindre traumer som tviholder på offerrollen, og da skulle man jo tro at det medfødte temperamentet har noe å si?

Anonymkode: ff153...2e0

Som jeg skrev i posten min så er det mulig at man reagerer på forskjellige måter ved omsorgsvikt. Jeg var heller ikke uenig med deg, jeg prøvde bare å forklare hva jeg har lært på kurs.

Anonymkode: e74c3...6eb

  • Liker 1
Skrevet
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er greit nok det, men har det festet seg og blitt til angst er det ofte ikke like lett å bare gå videre som ingenting har hendt. Angst sitter i ryggmargen, den former deg som person. Man kan trosse den men den sitter alltid der, og når man har et annet utgangspunkt enn andre som ikke kan fikses er det vel bedre å godta situasjonen for egen del og lykke enn å presse seg for å tilfredsstille andre? 

Anonymkode: 71c46...b23

Selv om man har fått angst pga traumer så trenger man ikke å være i en offerrolle,det er fullt mulig å ha angst samtidig som man ikke stadig må snakke om alt det fæle man har opplevd som førte til angsten. Fortiden kan en rett og slett ikke gjøre noe med, men hvis en sliter veldig er det viktig å gå til psykolog,slik at en ikke bruker venner eller familie som " søppelbøtte".

Anonymkode: ff153...2e0

  • Liker 1
Gjest Blondie65
Skrevet

Interessant tema.

Hva er egentlig offerrollen? 

Slik jeg ser det er det ikke det at en har opplevd mye vondt - f.eks omsorgssvikt, rus, vold og misbruk som barn, det samme som at man inntar offerrollen. Man var et offer for disse hendelsene, og de fleste blir vel varig påvirket i ulik grad, og noen slik at de må ha hjelp mot psykiske lidelser som en følge.

Offerrollen er noe annet. Man trenger ikke ha opplevd noe traumatisk for å innta den. Det holder lenge å melde seg utval eget liv ved å tro/hevde at en er utsatt for spesielle ytre påvirkninger som gjør at en ikke har makt over sitt eget liv. Hvis en ser på programmet Luksusfellen så er det nettopp selvpåtatte offerroller som bekler de fleste av deltakerne. Med på kjøpet kommer ansvarsfraskrivelse, handlingslammelse og trøsteshopping. De fleste av dem er psykisk friske , om enn økonomisk tilbakestående.

Jeg har vært der selv. Men jeg har også lært: alt får man til dersom man setter seg (realistiske, om enn svulstige) mål og arbeider mot dem. Man må gjerne prøve og feile, men man lærer fort av feil (det virket ikke, da prøver vi noe annet neste gang).

De som ufrivillig er blitt et offer for uheldige omstendigheter kan mangle verktøyene til å komme videre i livet og trenge hjelp. Det er likevel viktig å forstå at en selv er nøkkelen til suksess - det er selve trylleformelen forbi komme ut av offerrollen. Skjønner en at en selv må gjøre jobben, er man ikke lenger i offerrollen.

Skrevet
6 timer siden, AnonymBruker skrev:

(Jeg har også lest den boka! Anbefaler den på det varmeste, dog-ikke akkurat etter at noe traumatisk har skjedd, evt om du nettopp har innsett at du har vært utsatt for noe du har fortrengt lenge.)

Det er interessante spørsmål du stiller, og det er så bra at temaet blir tatt opp! Jeg har selv også opplevd mye og hatt rollemodeller som takler ting med å gå inn i offerrollen. Når jeg ser tilbake på livet mitt ser jeg at det rett og slett var en møkkakombinasjon av hendelser og mennesker! Så er jeg nå så heldig at jeg kan velge hvordan jeg vil forholde meg til dette nå som jeg er voksen og har innsett at tidligere mestringsstrategier ikke fører meg noe videre i livet. I starten tror jeg ikke det å gå inn i offerrollen egentlig var et bevisst valg, -det var noe som bare skjedde, og også en rolle f.eks folk i hjelpeapparatet forventet av meg. I ettertid skulle jeg ønske de faktisk pushet meg mer. Noen ganger tror jeg det kan være lurt å synes synd på seg selv og graver seg ned, -men bare noen dager! Så må man opp og kjempe og stå i det!  

Jeg har også vært deprimert i lange perioder, og merker at mange av kjennetegnene på offerrollen og depresjon glir i hverandre, -følelsen av å være låst, handlingslammet.. Uten å gå i for mange detaljer opplevde jeg endel ting som barn hvor jeg faktisk _var_ handlingslammet og jeg ble aldri oppmuntret eller vist hvordan reise seg fra kriser. Man skulle heller ikke gråte eller snakke om ting, så de vonde tingene jeg bar på fikk virkelig sette seg godt fast inni meg.De rundt meg reagerte stort sett med å synes synd på seg selv og skylde på andre, så da tror jeg at jeg bare reagerte som jeg ble lært?  Jeg ble gitt ansvar for voksne mennesker da jeg selv var barn, og tenker kanskje at jeg forsøker/forsøkte å kompensere for dette ved å bli en som andre skulle ta seg av? Det å f.eks være innlagt på sykehus og være avhengig av sykepleiere og leger som hjalp meg, å faktisk være fysisk hjelpeløs var noe som jeg - jeg skammer meg over å skrive dette- trivdes i. I dag hadde jeg hatet det. Men akkurat da føltes det godt å bare kunne slippe alt ansvar.

Om man inntar offerrollen eller ei, tror jeg også kan bero på hvilken personlighet man har. Noen er kanskje bare mer robust fra naturens side? Jeg vet ikke om du ble så mye klokere av dette, ts, men det er bare til å stille spørsmål om det er noe du lurer på :)

 

Anonymkode: ad848...e3e

Interessant det du skriver :-) .Når du var i offerrollen brukte du venner eller familie som klagemur, og hvis du gjorde det, hvordan reagerte de? Var det noen som gav beskjed om at du klaget vel mye over fortiden? Var det noen som trakk seg unna? Hvordan klarte du å komme deg ut av offerrollen. Helt tilslutt, likte du den omsorgen du fikk av dine omgivelser?

Anonymkode: ff153...2e0

Skrevet
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Interessant det du skriver :-) .Når du var i offerrollen brukte du venner eller familie som klagemur, og hvis du gjorde det, hvordan reagerte de? Var det noen som gav beskjed om at du klaget vel mye over fortiden? Var det noen som trakk seg unna? Hvordan klarte du å komme deg ut av offerrollen. Helt tilslutt, likte du den omsorgen du fikk av dine omgivelser?

Anonymkode: ff153...2e0

Jeg brukte særlig to venninner. Hun ene forsøkte først å komme med råd, så sa hun ifra, og etterhvert brøt hun kontakten med meg. Det skjønner jeg godt. Hun andre har bare vært tålmodigheten selv, og jeg er så heldig at vi er venner den dag i dag. Ellers har jeg hatt en tendens til å prate mye om hva jeg har opplevd som barn når jeg har vært overstadig beruset. Uff, dette er noe jeg virkelig skammer meg over! Det er overraskende mange som har opplevd det samme eller liknende ting som meg. Noen av dem har jeg blitt kjent med og opplevd et visst fellesskap med, men det som jeg har oppdaget er at vi noen ganger drar hverandre ned, at det blir et slags oss som har opplevd så fæle ting mot resten av verden. Men det er jo ikke sånn verden fungerer! Og en kan ikke vite hva andre går rundt og bærer på. Dette fellesskapet føltes godt der og da, det oppleves som omsorg, men noen ganger trenger man både at noen holder rundt en og så gir en en liten dytt videre opp av gjørma også, om du skjønner? Men det er ikke sikkert en som selv sitter i gjørma er den rette til å dra en opp... Jeg tror den omsorgen jeg likte best var den jeg fikk av folk som hadde som jobb å hjelpe meg, hvor enn rart det høres ut. Da visste/vet jeg at de tåler det, at de sier ifra om jeg sliter dem ut :-)

Hvordan jeg kom meg ut av offerrollen? Jeg vet ikke om jeg er helt ute av den ennå, men jeg tror det som gjorde utslaget var at det føltes som om øynene mine endelig åpnet seg for at jeg ikke ønsket å ende opp som en jeg kjenner, etter å selv ha vært klagemur for denne personen i x antall år. Der jeg før kjente en enorm sympati for vedkommende, tenker jeg nå mer: -Jammen, så gjør noe med det, da! I hvert fall når det gjelder ting en kan gjøre noe med. Det var vel litt som å møte seg selv i døra, tenker jeg. 

Anonymkode: ad848...e3e

  • Liker 1
Gjest Hummels
Skrevet

Når man opplever mye negativt så er det ikke enkelt å se noe poeng i å komme seg ut av den rollen. Jeg prøver ofte, men reagerer alltid i sinne. Får ikke noe sympati ellers så hvordan skal jeg ellers få sympati? Trenger litt av og til for å ikke rase sammen. 

Skrevet

Jeg leste et sitat om dette engang og det gikk noe sånt som at alle vil bli elsket. Blir du ikke elsket vil du bli beundret og i det minste sett. Blir du ikke det vil du bli fryktet. Blir du ikke det vil du bli syntes synd på.

Det er altså minste motstands vei når du har sluttet å se på deg selv som en potensiell ressursperson. Sympati er lettere tilgjengelig enn de andre følelsene. 

Anonymkode: ec382...7e1

  • Liker 1
Skrevet
29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leste et sitat om dette engang og det gikk noe sånt som at alle vil bli elsket. Blir du ikke elsket vil du bli beundret og i det minste sett. Blir du ikke det vil du bli fryktet. Blir du ikke det vil du bli syntes synd på.

Det er altså minste motstands vei når du har sluttet å se på deg selv som en potensiell ressursperson. Sympati er lettere tilgjengelig enn de andre følelsene. 

Anonymkode: ec382...7e1

Sitatet er fra Hjalmar Söderbergs roman doktor Glas:

"Man vill bli älskad, i brist därpå beundrad, i brist därpå fruktad, i brist därpå avskydd och föraktad. Man vill ingiva människorna någon slags känsla. Själen ryser inför tomrummet och vill få kontakt till vilket pris som helst."

 

 

  • Liker 3
Skrevet
57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg brukte særlig to venninner. Hun ene forsøkte først å komme med råd, så sa hun ifra, og etterhvert brøt hun kontakten med meg. Det skjønner jeg godt. Hun andre har bare vært tålmodigheten selv, og jeg er så heldig at vi er venner den dag i dag. Ellers har jeg hatt en tendens til å prate mye om hva jeg har opplevd som barn når jeg har vært overstadig beruset. Uff, dette er noe jeg virkelig skammer meg over! Det er overraskende mange som har opplevd det samme eller liknende ting som meg. Noen av dem har jeg blitt kjent med og opplevd et visst fellesskap med, men det som jeg har oppdaget er at vi noen ganger drar hverandre ned, at det blir et slags oss som har opplevd så fæle ting mot resten av verden. Men det er jo ikke sånn verden fungerer! Og en kan ikke vite hva andre går rundt og bærer på. Dette fellesskapet føltes godt der og da, det oppleves som omsorg, men noen ganger trenger man både at noen holder rundt en og så gir en en liten dytt videre opp av gjørma også, om du skjønner? Men det er ikke sikkert en som selv sitter i gjørma er den rette til å dra en opp... Jeg tror den omsorgen jeg likte best var den jeg fikk av folk som hadde som jobb å hjelpe meg, hvor enn rart det høres ut. Da visste/vet jeg at de tåler det, at de sier ifra om jeg sliter dem ut :-)

Hvordan jeg kom meg ut av offerrollen? Jeg vet ikke om jeg er helt ute av den ennå, men jeg tror det som gjorde utslaget var at det føltes som om øynene mine endelig åpnet seg for at jeg ikke ønsket å ende opp som en jeg kjenner, etter å selv ha vært klagemur for denne personen i x antall år. Der jeg før kjente en enorm sympati for vedkommende, tenker jeg nå mer: -Jammen, så gjør noe med det, da! I hvert fall når det gjelder ting en kan gjøre noe med. Det var vel litt som å møte seg selv i døra, tenker jeg. 

Anonymkode: ad848...e3e

Du er nok på god vei ut av den rollen siden du tør å være så dønn ærlig! :-) . En venninne av meg innrømmet at hun selv hadde vært i den rollen,før jeg ble kjent med henne, hun sa at hun elsket den sympatien hun fikk og at hun syntes det var godt når folk syntes synd på henne ;-) . Hva jeg følte da hun sa det? Respekt, fordi hun turte å være ærlig om noe som egentlig er ganske flaut å innrømme.

Anonymkode: ff153...2e0

  • Liker 1
Skrevet

Vi unnskylder folk som vi synes synd på i mye større grad enn andre, ergo for mange blir det da et manipulativt greip å gå i offerrollen for et eller annet. Jeg hadde en venninne som i årevis snakket om hvor dårlig selvtillit hennes stefar gav henne, hvor usikker hun fremdeles var og hun brukte det for alt hva det var verdt. Hun beskylte gud og hvermann for å være etter mannen hennes og nåde henne som snakket for lenge med ham.

Hun var et fortapt menneske.

Skrevet

"Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det". I det ordtaket ligger vel egentlig mye av forklaringen på hvorfor folk reagerer forskjellig på hendelser og opplevelser i livet. Det er personligheten din som avgjør hvordan du tar det, pluss en dose selvinnsikt, innstilling til livet, og om man er grunnleggende positiv eller grunnleggende negativ. 

Anonymkode: c0d4a...db4

  • Liker 2
Skrevet

Offerrollen? Snakker du om kvinnesyndromet?

Anonymkode: 5630d...b08

Skrevet
4 timer siden, Kvark22 skrev:

Sitatet er fra Hjalmar Söderbergs roman doktor Glas:

"Man vill bli älskad, i brist därpå beundrad, i brist därpå fruktad, i brist därpå avskydd och föraktad. Man vill ingiva människorna någon slags känsla. Själen ryser inför tomrummet och vill få kontakt till vilket pris som helst."

 

 

Mye klokt å finne i bøker! 

Takk!

Skrevet (endret)

Har ikke lest boka, men kjenner til litt av det selv. Ikke snakk om at jeg tar offerrollen så mye ovenfor andre mennesker, men mer ovenfor meg selv. Ikke snakk om noe særlig traumatisk, men fikk en stor psykisk smell for noen år siden. Er i og for seg veldig selvkritisk, men på et punkt går dette litt over i å synes synd på seg selv også. Det var ikke før jeg leste en bok om depresjon for noen år siden, hvor jeg ble fullt klar over hvordan det påvirker tankemønstre. Jeg i tillegg til å dra meg selv ned meg selv med mine egne bebreidelser, brukte jeg utrolig mye energi på sinne og frustrasjon over de som sviktet hvor de kanskje egenltig skulle vært en styrke. Ved å innse at disse menneskene ikke var imot meg, men...vel. Uansett deres svakheter, så å slutte å tenke på at verden skylder meg noe, men eskisterer for seg selv. Det gav meg vel en innsikt i hvor mye makt jeg gav andre mennesker.

Selvtilliten min blir ihvertfall ikke bedre av at jeg flyr rundt å synes synd på meg selv, men heller fokuserer på det som gir energi. Og ikke minst fokusere energien på litt andre enn seg selv og. Depresjon og angst kan virkelig gi en narsisistiske tendenser.

 

Endret av Cordelia
fjernet gjentagelse
  • Liker 1
Skrevet
4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Offerrollen? Snakker du om kvinnesyndromet?

Anonymkode: 5630d...b08

Og med det mener du...?

Anonymkode: 348cd...541

  • Liker 1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...