Offerrollen.

[AnonymBruker]

Jeg har lest boken, " Det er ikke mer synd på deg enn andre" av Ingvard Wilhelmsen. Er det noen som vært i en offerrolle men som har klart å komme seg ut av den? Jeg har selv opplevd mye i mitt liv, men jeg har aldri forstått meg på mennesker som velger den rollen, hva var dere ute etter ved å innta den rollen,sympati fra andre? Brukte dere den som ansvarsfraskrivelse? Jeg er ikke ute etter å dømme noen, er rett og slett bare nysgjerrig på hva det går i, siden jeg selv ikke klarer å sette meg inn i det. For meg har det alltid vært ydmykende at andre synes synd på meg, har sett på det som nedlatende, så derfor er det vanskelig å forstå at andre aktivt eller ubevisst velger å se på seg selv som et offer, gjerne i år etter år.

Anonymkode: ff153...2e0

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lest boken, " Det er ikke mer synd på deg enn andre" av Ingvard Wilhelmsen. Er det noen som vært i en offerrolle men som har klart å komme seg ut av den? Jeg har selv opplevd mye i mitt liv, men jeg har aldri forstått meg på mennesker som velger den rollen, hva var dere ute etter ved å innta den rollen,sympati fra andre? Brukte dere den som ansvarsfraskrivelse? Jeg er ikke ute etter å dømme noen, er rett og slett bare nysgjerrig på hva det går i, siden jeg selv ikke klarer å sette meg inn i det. For meg har det alltid vært ydmykende at andre synes synd på meg, har sett på det som nedlatende, så derfor er det vanskelig å forstå at andre aktivt eller ubevisst velger å se på seg selv som et offer, gjerne i år etter år.

Anonymkode: ff153...2e0

Enig.

Men det er mange som liker å være "pasient" av andre. Det handler mye om hva slags barndom man har hatt. Feks voksne som har hatt en vanskelig barndom med omsorgsvikt kan ha stort behov for å få mye omsorg av andre, og legger alt av sine følelser over på andre. "her er alle mine tunge bører, bær dem for meg. jeg er så sliten" - mens noen som har hatt en vanskelig barndom kan også stenge ute andre og si "mine tunge bører deler jeg ikke med noen, jeg vil bare verne meg selv mot andre og tar ikke imot hjelp"  

Ingen av delene er bra for oss. Det er viktig for selvfølelsen å ha noen å støtte seg til, men samtidig så må man jo ta ansvar for å få det bedre selv gjennom positiv tenking. "JA..Jeg GREIER dette. Jeg har troen på meg."

Anonymkode: e74c3...6eb

[AnonymBruker]

Kan du forklare hva du mener med å være i eller å velge en offerrolle?

Så vidt jeg kan forstå er det i svært mange tilfeller den/de/det/tilfeldighetene som gjør en til et offer, ikke en selv. Eller prøver du å si at det å bli utsatt for for eksempel overgrep, vold, svindel, trakassering eller naturkatastrofer er noe man velger...? 

Anonymkode: cbe81...8eb

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Så vidt jeg kan forstå er det i svært mange tilfeller den/de/det/tilfeldighetene som gjør en til et offer, ikke en selv. 

Jeg mente selvfølgelig å skrive "Så vidt jeg kan forstå er det i svært mange tilfeller den/de/det/tilfeldighetene som skader en som gjør en til et offer, ikke en selv."

Anonymkode: cbe81...8eb

[AnonymBruker]

(Jeg har også lest den boka! Anbefaler den på det varmeste, dog-ikke akkurat etter at noe traumatisk har skjedd, evt om du nettopp har innsett at du har vært utsatt for noe du har fortrengt lenge.)

Det er interessante spørsmål du stiller, og det er så bra at temaet blir tatt opp! Jeg har selv også opplevd mye og hatt rollemodeller som takler ting med å gå inn i offerrollen. Når jeg ser tilbake på livet mitt ser jeg at det rett og slett var en møkkakombinasjon av hendelser og mennesker! Så er jeg nå så heldig at jeg kan velge hvordan jeg vil forholde meg til dette nå som jeg er voksen og har innsett at tidligere mestringsstrategier ikke fører meg noe videre i livet. I starten tror jeg ikke det å gå inn i offerrollen egentlig var et bevisst valg, -det var noe som bare skjedde, og også en rolle f.eks folk i hjelpeapparatet forventet av meg. I ettertid skulle jeg ønske de faktisk pushet meg mer. Noen ganger tror jeg det kan være lurt å synes synd på seg selv og graver seg ned, -men bare noen dager! Så må man opp og kjempe og stå i det!  

Jeg har også vært deprimert i lange perioder, og merker at mange av kjennetegnene på offerrollen og depresjon glir i hverandre, -følelsen av å være låst, handlingslammet.. Uten å gå i for mange detaljer opplevde jeg endel ting som barn hvor jeg faktisk _var_ handlingslammet og jeg ble aldri oppmuntret eller vist hvordan reise seg fra kriser. Man skulle heller ikke gråte eller snakke om ting, så de vonde tingene jeg bar på fikk virkelig sette seg godt fast inni meg.De rundt meg reagerte stort sett med å synes synd på seg selv og skylde på andre, så da tror jeg at jeg bare reagerte som jeg ble lært?  Jeg ble gitt ansvar for voksne mennesker da jeg selv var barn, og tenker kanskje at jeg forsøker/forsøkte å kompensere for dette ved å bli en som andre skulle ta seg av? Det å f.eks være innlagt på sykehus og være avhengig av sykepleiere og leger som hjalp meg, å faktisk være fysisk hjelpeløs var noe som jeg - jeg skammer meg over å skrive dette- trivdes i. I dag hadde jeg hatet det. Men akkurat da føltes det godt å bare kunne slippe alt ansvar.

Om man inntar offerrollen eller ei, tror jeg også kan bero på hvilken personlighet man har. Noen er kanskje bare mer robust fra naturens side? Jeg vet ikke om du ble så mye klokere av dette, ts, men det er bare til å stille spørsmål om det er noe du lurer på

 

Anonymkode: ad848...e3e

[AnonymBruker]

Kjenner ikke til den boka, men som et offer for sykdom, rusmisbrukende foreldre og mye kjipt så har jeg lite annet positivt å snakke om. Jeg mener ikke å være noe offer eller få sympati, ønsker faktisk ikke sympati, men har blitt misforstått mye i oppveksten og av systemet etter jeg ble syk og ønsker bare å bli forstått. Når jeg sier at livet er jævlig så er det ikke for at noen skal ta på meg med silkehansker men for at noen skal sitte ved min side å si "ja jeg vet det" og få meg på bedre tanker.

Anonymkode: bd52e...5ae

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Enig.

Men det er mange som liker å være "pasient" av andre. Det handler mye om hva slags barndom man har hatt. Feks voksne som har hatt en vanskelig barndom med omsorgsvikt kan ha stort behov for å få mye omsorg av andre, og legger alt av sine følelser over på andre. "her er alle mine tunge bører, bær dem for meg. jeg er så sliten" - mens noen som har hatt en vanskelig barndom kan også stenge ute andre og si "mine tunge bører deler jeg ikke med noen, jeg vil bare verne meg selv mot andre og tar ikke imot hjelp"  

Ingen av delene er bra for oss. Det er viktig for selvfølelsen å ha noen å støtte seg til, men samtidig så må man jo ta ansvar for å få det bedre selv gjennom positiv tenking. "JA..Jeg GREIER dette. Jeg har troen på meg."

Anonymkode: e74c3...6eb

Kjenner meg så godt igjen i begge deler! Jeg tror selv jeg har gått fra det ene ytterpunktet til det andre, nå sliter jeg med å åpe opp. (Bortsett fra her, da, det føles trygt å være anonym  ) Jeg beundrer så dem som ikke glir inn i offerrollen! 

Anonymkode: ad848...e3e

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du forklare hva du mener med å være i eller å velge en offerrolle?

Så vidt jeg kan forstå er det i svært mange tilfeller den/de/det/tilfeldighetene som gjør en til et offer, ikke en selv. Eller prøver du å si at det å bli utsatt for for eksempel overgrep, vold, svindel, trakassering eller naturkatastrofer er noe man velger...? 

Anonymkode: cbe81...8eb

Det er veldig mange som har opplevd mye traumatisk i sin barndom, selvsagt er man et offer hvis man som barn blir svært dårlig behandlet, opplever gjentatte traumer etc, men noen blir værende i den rollen også som voksen mens andre klarer å gi slipp på den, det er det jeg mener med offerrollen. Mange opplever for eksempel fysisk, psykisk eller seksuell mishandling fra sine foreldre som barn og får psykiske lidelser pga det, men så er det noen mennesker som aldri klarer å legge bak seg bitterheten  eller følelsen av å være et offer, og kommer stadig tilbake til  det vonde de har opplevd, kanskje i en slik grad at det oppleves tyngende for omgivelsene.

Anonymkode: ff153...2e0

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner ikke til den boka, men som et offer for sykdom, rusmisbrukende foreldre og mye kjipt så har jeg lite annet positivt å snakke om. Jeg mener ikke å være noe offer eller få sympati, ønsker faktisk ikke sympati, men har blitt misforstått mye i oppveksten og av systemet etter jeg ble syk og ønsker bare å bli forstått. Når jeg sier at livet er jævlig så er det ikke for at noen skal ta på meg med silkehansker men for at noen skal sitte ved min side å si "ja jeg vet det" og få meg på bedre tanker.

Anonymkode: bd52e...5ae

Hvis jeg sier at jeg har opplevd det samme, men at jeg har mye positivt å si, hverdagen kan ofte være tøff men samtidig har jeg ingen problemer med å se det positive i ting, det gir meg nemlig ingenting å grave meg ned i det negative, den eneste DET går utover er meg selv og selvsagt også mine omgivelser.

Anonymkode: ff153...2e0

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er veldig mange som har opplevd mye traumatisk i sin barndom, selvsagt er man et offer hvis man som barn blir svært dårlig behandlet, opplever gjentatte traumer etc, men noen blir værende i den rollen også som voksen mens andre klarer å gi slipp på den, det er det jeg mener med offerrollen. Mange opplever for eksempel fysisk, psykisk eller seksuell mishandling fra sine foreldre som barn og får psykiske lidelser pga det, men så er det noen mennesker som aldri klarer å legge bak seg bitterheten  eller følelsen av å være et offer, og kommer stadig tilbake til  det vonde de har opplevd, kanskje i en slik grad at det oppleves tyngende for omgivelsene.

Anonymkode: ff153...2e0

Nå er det jo ikke noen automatikk i at man ikke opplever nye traumer eller vonde ting som voksen også. Det er utrolig vanskelig å ikke bli minnet på ting som har skjedd før når tilsvarende eller lignende ting skjer igjen, kanskje til og med jevnlig. Det er også vanskelig å ikke minnes på traumer når man daglig minnes på det pga sykdom eller skader, psykisk eller fysisk. 

Anonymkode: cbe81...8eb

[Blokkfløyte]

mulig det er et dumt spørsmål, men hva betyr at det at man går inn i en offerrolle? Eksempler?

[AnonymBruker]

Selv synes jeg ordene offer og offerrolle ofte også blir brukt som maktmiddel. De blir noen ganger brukt for å distansere seg fra mennesker som har opplevd/opplever vanskelige ting.

Det kan værer stor forskjell på å ikke ha verktøyene/ressursene til å reise seg igjen når man blir utsatt for ting eller sliter i etterkant og å bruke det fordi de opplever det som mer behagelig enn å prøve å komme seg videre .

Mobbing, psykisk mishandling, økonomisk vold, ulykker, sykdom, ... Dette er opplevelser som setter forskjellige spor hos mennesker. Noen kommer seg lettere videre, enten de har en forståelse for at det ikke var egen skyld, de ser at de kan skape seg et bedre liv, de har ressurser i form av andre mennesker i livet sitt som støtter de eller tror på de, ... Andre kanskje kommer ikke bort fra opplevelsen at de ikke ville blitt mobbet om ikke det var noe galt med de. Eller opplevelsen av at hver gang de prøver noe så får de det ikke til. Kanskje har de utviklet forsvarsstrategier i forhold til andre mennesker som gjør at de isolerer seg eller ikke stoler på andre eller er konstant redde for hva andre vil si/gjøre mot de. Noen har flashback fra tidligere opplevelser.

Selv unngikk jeg å steke koteletter i lang tid, fordi jeg ble skjelt ut i timesvis og slått en gang jeg ikke stekte de "bra nok". Jeg klarte å omprogrammere meg over tid fordi jeg forstod/forstår at det egentlig ikke var maten han klikket på - men at han bygde opp et sinne over tid som han slapp ut på meg. Det kom like gjerne fra opplevelser på jobb, i trafikken og ikke minst hans egen følelse av at verden var urettferdig.  Men jeg forstår at noen ganger så kobler hjernen lukter, lyder, tonefall eller forskjellige sanseopplevelser opp mot fare og man reagerer instinktivt på ting ingen andre tenker over. Jeg er forstatt hele tiden på vakt i forhold til tonefall, blikk, stemning når jeg er sammen med andre. Om det gjør at jeg har satt meg i en offerrolle vet jeg ikke. Det er uansett flere som mener det. Jeg har diagnosen PTSD, og jobber med å ta tilbake kontrollen over eget liv og egne tanker og ikke minst følelser og hvordan de påvirker meg.

Det er ikke alltid så lett å omprogrammere hjernen dersom man ikke vet hvordan eller omgivelsene ikke har tålmodighet mens man jobber med saken.

Ellers så ser jeg også at det å aldri klare å gi slipp på vonde opplevelser også kan gjøre at problemene vokser seg større. Noen ganger så kan det bli veldig feil fokus, og man identifiserer seg mere med sykdommen eller opplevelsen av at man er utfordringene sine.

Anonymkode: 7671f...645

[Sinsiew]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis jeg sier at jeg har opplevd det samme, men at jeg har mye positivt å si, hverdagen kan ofte være tøff men samtidig har jeg ingen problemer med å se det positive i ting, det gir meg nemlig ingenting å grave meg ned i det negative, den eneste DET går utover er meg selv og selvsagt også mine omgivelser.

Anonymkode: ff153...2e0

Så vil jeg si at ingen takler hendelser likt. 

For når det gjelder å komme seg over traumer, spiller omgivelsene stor rolle, og det er ikke alle som har familie/venner som kan hjelpe videre. Kanskje vil ikke familie og venner hjelpe, og da er det særdelels vanskelig å komme seg over det. 

I hvilken grad man sliter, kommer mye ann på hvilke type omsorgssvikt eller traumer man har opplevd. Og jeg syns det er helt greit at voksne og barn sliter. Voksne selv om det er mange år siden ting skjedde. Det er faktisk ikke sikkert at de fikk nok hjelp, og derfor har det vært noe som ligger å ulmer. Enkelte ting klarer man desverre ikke selv, uten et støtteapparat rundt seg. 

Selvfølgelig vil jeg da heller si til personen at "Nei, livet suger. Det er hardt. Så kanskje du skal søke hjelp hos en som kan noe om dette?". Desverre er det ikke alle som får en slik. Men som heller har "venner" som bare snur ryggen til. Derfor syns jeg innlegg som dette blir lite nyanserte, da man legger alt på pasientens skuldre, en pasient som kanskje er så tynget ned at en blykappe at hen ikke vet hvor hen skal gjøre av seg. Da er eneste valg da, å legge tyngene på noen andre. I et forsøk på å lette. Selv om jeg personlig heller ikke synes det blir rett, har jeg ingen problemer med å forstå hvorfor voksne er ofre for ting som skjedde i barndommen, selv om jeg syns man selv er ansvarlig for å skaffe nødvendig helsehjelp. Men noen ganger så går det ikke, og noen ganger er daler vanskelige å klatre opp fra. 

Jeg tror ingen ønsker offerrollen. Ingen ønsker vel å høre "åh, så synd det er på deg". Men noen ganger går livet rett og slett ikke, fordi man ikke har holdepunkter. Og da blir det vanskelig å være en gladfisk. 

[Gjest Vevila]

Jeg tror dette helt enkelt kommer av forskjellige personlighetstyper. Vi velger som oftest den veien vi synes er lettest, og som samtidig til en viss grad fungerer for oss. For noen vil det letteste velge være å velge "offerrollen" for å kunne legge ansvaret over på andre, mens f.eks jeg hadde syntes det å legge ansvaret over på andre hadde vært utrolig vanskelig da jeg ville følt mangel av kontroll på min egen fremtid og lykke.

[AnonymBruker]

51 minutter siden, Blokkfløyte skrev:

mulig det er et dumt spørsmål, men hva betyr at det at man går inn i en offerrolle? Eksempler?

et eksempel er min mor. 

min mor vokste opp på 50 tallet med en alkoholisert far og en mor som ikke tok seg av henne som en mor skal. en mor skal tilføre TRYGGHET og omsorg. Moren min ble banket og utsatt for omsorgsvikt og var utrygg mye av barndommen.

Nå er hun 60 år, og er veldig avhengig av at folk skal GI henne omsorg. for å få omsorg så smører hun på tykt for å få folk bekymret. hun baksnakker meg og mine søsken til familie slik at de skal synes synd på henne, og nekter for at hun gjør dette ellers. min mor krevde at jeg skulle ta meg av henne som om hun var mitt barn, til tross for at hun aldri passer på MEG eller fikk MEG til å føle meg trygg.

Hun er egoistisk og opptatt av seg selv. OG er ALLTID offeret i hver en situasjon. Fordi hun opplevde omsorgsvikten som barn. 

Vi ER omsorgen våre foreldre ga oss som barn, om vi er uoppmerksomme. Derfor er det viktig å bli obs på vår egen oppførsel og tankemønstre når vi får barn.

Anonymkode: e74c3...6eb

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Vevila skrev:

Jeg tror dette helt enkelt kommer av forskjellige personlighetstyper. Vi velger som oftest den veien vi synes er lettest, og som samtidig til en viss grad fungerer for oss. For noen vil det letteste velge være å velge "offerrollen" for å kunne legge ansvaret over på andre, mens f.eks jeg hadde syntes det å legge ansvaret over på andre hadde vært utrolig vanskelig da jeg ville følt mangel av kontroll på min egen fremtid og lykke.

Enig, men hva former oss som person da? Livserfaring, tankemønstre, egen utvikling..ja, men ikke bare!

Vi formes også av våre foreldre når vi er små. De som opplever omsorgsvikt blir programmert til å enten blokkere av når man får omsorg, (enstøing) eller legge alt ansvar for eget velvære over på andre. (offer-oppførsel, jeg kan ikke)

Anonymkode: e74c3...6eb

[AnonymBruker]

Uansett hva man har opplevd og hvor mye det har påvirket deg så har man ansvar for sin egen lykke. Brøt ut av offermentaliteten i slutten av tenårene fordi det var destruktivt for meg selv og det gjorde meg bitter. Ingen kan forandre det som har skjedd eller det man har blitt utsatt for, og det og holde fast på dette gjør at du holder deg selv tilbake.

Anonymkode: 8fd38...3d0

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uansett hva man har opplevd og hvor mye det har påvirket deg så har man ansvar for sin egen lykke. Brøt ut av offermentaliteten i slutten av tenårene fordi det var destruktivt for meg selv og det gjorde meg bitter. Ingen kan forandre det som har skjedd eller det man har blitt utsatt for, og det og holde fast på dette gjør at du holder deg selv tilbake.

Anonymkode: 8fd38...3d0

Det er greit nok det, men har det festet seg og blitt til angst er det ofte ikke like lett å bare gå videre som ingenting har hendt. Angst sitter i ryggmargen, den former deg som person. Man kan trosse den men den sitter alltid der, og når man har et annet utgangspunkt enn andre som ikke kan fikses er det vel bedre å godta situasjonen for egen del og lykke enn å presse seg for å tilfredsstille andre? 

Anonymkode: 71c46...b23

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Det er greit nok det, men har det festet seg og blitt til angst er det ofte ikke like lett å bare gå videre som ingenting har hendt. Angst sitter i ryggmargen, den former deg som person. Man kan trosse den men den sitter alltid der, og når man har et annet utgangspunkt enn andre som ikke kan fikses er det vel bedre å godta situasjonen for egen del og lykke enn å presse seg for å tilfredsstille andre? 

Anonymkode: 71c46...b23

Om dette er å være et offer, so be it. Jeg vil heller si det er å godta situasjonen man er i og prøve å leve så bra man kan med det og samtidig beholde både forstanden og roen.

Anonymkode: 71c46...b23

[AnonymBruker]

For meg var det uten tvil ansvarsfraskrivelse som var grunnen.

Anonymkode: f8bcb...4a9