Er du sjalu på de som ikke har barn ?

[AnonymBruker]

4 minutter siden, MapleSirup skrev:

Kjærligheten til kjæledyr kan være veldig sterk. Jeg har aldri hørt noen påstå at den ikke er "ekte". Den kan likevel ikke sidestilles med kjærligheten til ens barn. Du er jo inne på at ingen anerkjenner dette, og det er det det gode grunner til.

De trenger ikke måles opp mot hverandre, for min del. det er jo du som bringer det på banen.. :/

Men hvis man ikke har barn,og dyrene er det aller kjæreste man har.så kan det jo sidestilles.Fordi de som har dyr vil føle det som den sterkeste kjærligheten de har følt,på samme linje som de med barn føler at kjærligheten de har til sine barn er den sterkeste.

Anonymkode: d2d57...78f

[Gjest Blomsterert]

Den Monday, January 11, 2016 at 11.51, Jon Are skrev:

Kan denne tanken streife deg noen ganger når du ser hvor lite stress, fine reiser og hobbyer disse har?  Fri til å gjøre hva du vil og ingen bekymringer for barna. Jeg har opplevd (tror jeg) flere ganger den sjalusien fra de med barn på forskjellig vis. De vil gjøre meg oppmerksom på at jeg vil dø alene , har ingen etterkommere osv.

Alle skal dø alene, tenker ikke på etterkommere når en er død...
Dette må de vel si fordi de er slitne og muligens sjalu? Hva med deg, er du noen ganger litt sjalu ppåde som ikke har barn?

Med hilsen fra:

Jon Are

Nei,det er jeg ikke. Syns du får unødvendige kommentarer. Det er fordeler og ulemper med det meste,men jeg fikk ihvertfall ikke barn fordi jeg ikke skulle dø alene eller ikke få etterkommere :-)

 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvis man ikke har barn,og dyrene er det aller kjæreste man har.så kan det jo sidestilles.Fordi de som har dyr vil føle det som den sterkeste kjærligheten de har følt,på samme linje som de med barn føler at kjærligheten de har til sine barn er den sterkeste.

Anonymkode: d2d57...78f

Nettopp!! Takk!

Anonymkode: 2919d...223

[MapleSirup]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg refererte til mine venner som mener at den kjærligheten jeg føler til mine dyr ikke kan måles med den de føler for sine barn. Hvorvidt det stemmer eller ikke kan vel ingen måle eller bevise/motbevise. For meg betyr de tre hundene alt, for dem betyr barna alt.

Jeg ville bare frem til at vi ikke trenger å gjøre narr av hva som fyller en persons liv med mening versus et annet.

Anonymkode: 2919d...223

Det er jeg virkelig helt enig med deg i.

[AnonymBruker]

16 minutter siden, MapleSirup skrev:

Det er jeg virkelig helt enig med deg i.

Takk for det!

Anonymkode: 2919d...223

[AnonymBruker]

Den 1/11/2016 at 19.24, Badebuksa skrev:

Det finnes ikke noe som heter "barn". Smart ass. 

Er du så jævlig tøff at du tør å skrive med brukernavn, eller? Ikke? 

Dæven du er t***. Kan ikke du heller skrive hva som virkelig plager deg? 

Anonymkode: ea849...cde

[jabx]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette gjør meg så glad å lese, Jon Are. Jeg har også tre hunder som er "mine barn" og vet at de med "menneskebarn" ler bak ryggen min. Hvem bestemmer at den kjærligheten jeg deler med dyra ikke er ekte eller at den ikke kan måle seg med den venner føler til sine biologiske barn? Hvorfor må vi måle det ene opp mot det andre fremfor å være fornøyde med det vi faktisk har? Fin tråd du har starta her.

Anonymkode: 2919d...223

Det er en viss forskjell på å være glad i dyrene sine, og å tenke på dem som menneskebarn...

[AnonymBruker]

Jeg har aldri misunt de uten barn og er kjempeglad og takknemlig for den fine familien min. Mine barn er nå voksne og flyttet hjemmefra. Jeg fikk barna tidlig og er nå fremdeles ung og sprek og kan stort sett gjøre akkurat hva jeg vil til daglig. Er også så heldig å ha fått barnebarn og det er det mest fantastiske som har hendt meg. Elsker de små og vil ha dem så ofte som mulig. Savner de når de ikke er her. 

Har desverre opplevd å miste mannen min og det har fått meg enda mer takknemlig for mine voksne barn og ikke minst for mine barnebarn. 

Anonymkode: 96c5d...011

[AnonymBruker]

38 minutter siden, jabx skrev:

Det er en viss forskjell på å være glad i dyrene sine, og å tenke på dem som menneskebarn...

 

Enig. Og det er ikke som om folk med barn ikke har kjæledyr også og dermed vet hva de snakker om.

Anonymkode: 82867...713

[palamina]

55 minutter siden, jabx skrev:

Det er en viss forskjell på å være glad i dyrene sine, og å tenke på dem som menneskebarn...

Er det egentlig så fryktelig stor forskjell på de følelsene som er i sving i en relasjon mellom menneske og barn/ dyr? Det er vel ikke helt stuereint å si at man er mer knyttet til kjæledyr enn sine egne barn. men jeg tror absolutt det kan føles sånn for enkelte. Særlig de som har voksne barn.

Man kan utvikle veldig sterke følelser for dyr fordi de er så komplett avhengige av en og ikke dømmer. Omtrent som forholdet mellom en mor og et spedbarn. Forskjellen er at dyr aldri vokser opp, blir selvstendige og forlater redet. Jeg tror dette går på kjemi og tilknytning mer enn om det er et dyr eller et barn som er mottaker. Man skal ikke kimse av følelsene som kan oppstå mellom dyr og eier. 

Men for å svare på spørsmålet til Jon Are:

Nei, jeg har nok aldri vært direkte sjalu på de som ikke har barn. Men det var en periode de var i barnehagealder hvor jeg skulle ønske jeg kunne realisere meg selv i litt større grad på jobben sånn som de barnløse kunne. Man er jo veldig bundet med små barn.

Endret 13. januar 2016 av palamina

[Tanuki]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Gjelder det også de som er selvvalgt barnløse?

Anonymkode: d2d57...78f

ja

[Sandie]

Det finnes mange typer kjærlighet.Min egen mor som har 3 barn,sier hun har forstår godt at barnløse med kjæledyr ser på dyrene som sine "barn".

[Vera Vinge]

Den 11.1.2016 at 17.08, snoopy_93 skrev:

Jeg skrev bare ut ifra mitt eget stå sted. 
JEG tror at JEG kunne hatt godt av å få et barn. Ikke fordi det alltid er solskinn og rosa skyer, men fordi man må ta seg sammen selv om man møter motgang. Selvfølgelig blir man sliten av unger, men jeg tror det er en mye bedre sliten enn sliten av å ikke ha gjort så mye i løpet av dagen. 
Det å ha barn gjør jo at man ofte setter fokus på barnet i stede for seg selv og man kan fokusere mye mer på det positive i løpet av en dag kontra når en har "bare" seg selv. 

Jeg har ikke jobb atm, heller ingen spesiel struktur i hverdagen. Jeg gjør det jeg vil gjøre stort sett. Hadde jeg der i mot hatt barn hadde jeg mulig hatt jobb, hatt struktur i hverdagen OG jeg hadde blitt mer sliten på den gode måten og ikke den vonde. 

Jeg ser du skrive et annet sted at du får hjelp og ikke planlegger barn nå, og det er bra. Men jeg håper du likevel tenker annerledes den dagen du evt. vurderer å få barn. Ja, det fins jo historier med folk som fikk barn og som da endelig fikk livene sine på rett kjøl. Men sannsynligheten for det motsatte, er jo større. Dvs. når man allerede sliter, er det krevende å skulle følge opp et eller flere barn. Jeg mener man bør ha et visst overskudd og et ordnet liv før man får barn, slik at sannsynligheten er større for å klare seg bra. For det å få barn kan være slitsomt, både mentalt og fysisk (tenker spesielt på søvnmangelen mange har i småbarnsperioden). Å få barn bør jo være noe man får fordi man tror man har noe å gi det, ikke først og fremst pga. hva barnet skal gi deg.

[Gjest Jon Are]

Den 11.1.2016 at 14.38, AnonymBruker skrev:

Synes det blir feil å si at man er egoistisk fordi man ikke har barn. Noen mennesker kan ha veldig rike liv uten barn, det er ikke alle som er avhengig av å ha andre mennesker rundt seg til enhver tid. Å skrive at man ikke vet hva kjærlighet er før man har fått barn, synes jeg og blir helt feil å si, da det finnes forskjellige typer kjærlighet og de som legger all sin kjærlighet i det å være mor, synes jeg har mistet noe.

Anonymkode: 69baa...1ba

Dette er jeg helt enig i . Jeg vet godt hva kjærlighetg er , selv om jeg ikke har barn. Det er ikke sant at den enenste ekte kjærlighet er mellom foreldre og barn. Man kan oppleve kjærlighet på mange forskjellige plan.

 

Med hilsen fra:

Jon Are