Etter at mamma døde

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Hvordan jeg skal skrive det, eller hvorfor jeg skriver det. Det er bare vondt. Vondt på en merkelig måte. Det er selvmedlidenhet jeg kjenner. Denne merkelige vonde, men samtidig tilfredse følelsen jeg får av å trykke meg selv ned. Så har jeg denne forferdelige følelsen av å se den personen jeg nå elsker høyere enn livet slite med at jeg skader meg selv. Den vonde følelsen av å skade han, og ikke meg selv. Alt er følelser, og det er for mye av det. Jeg kan snakke om følelser, og vite hvor viktig det er å dele dem, og viktigheten av å kunne sette ord på ting som er vondt. Men jeg er nå kommet til et punkt hvor snakket om følelsene mine er blitt en ballong fylt med så mye luft at den snart sprekker. Og all den luften ballongen fylles med er blitt meningsløs. Jeg blåser, og blåser, og blåser – helt til den er på bristepunktet. Og ide ballongen sprekker, og alle ord om følelser trenger gjennom det tynne laget med gummi, så forsvinner ballongens form. Ballongens mening blir borte – ødelagt av for mye ord. For mye følelser. Dette er jeg redd skal skje. Hva denne ballongen representerer tror jeg er min kjæres utholdenhet, hans stadige forsøk på å forstå. Hans endeløse pågangsmot om at mine tanker en dag skal bli lysere. Han er blitt en så viktig del i livet mitt, og jeg er livredd for at han en dag skal tenke at tårene mine er ubetydelige. At de er selvpåført. Og sannheten er at de er nettopp det. Jeg maner de frem med selvskadende tanker. Det er så bevisst, så godt, så vondt. Jeg forsøker å forstå hvorfor jeg ønsker meg selv vondt. For jeg nyter det. Nyter å plage meg selv. Nyter å kjenne tårene trille nedover kinnet. Nyter å hikste etter luft når panikken slår inn. Men jeg hater å nyte det. Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? Hva er galt? Noe må jo være galt. Jeg vet at noe er galt fordi jeg er så endeløst glad i han. Fordi jeg ikke orker å se at HAN får vondt. Hadde ikke han vært i livet mitt, kunne jeg tankeløst fortsatt med selvskadingen. Jeg kunne ha gravd meg ned i dette hullet og blåst ballongen så stor jeg bare ønsket. Men han er her. Og da kan jeg ikke stikke hull på den. Rett og slett fordi et liv uten han er utenkelig. Og tanken på at det er ballongen som skal være skyld i det – gjør det uutholdelig. Dermed føler jeg meg fanget. Sammen med han kan jeg ikke blåse ballongen så stor jeg vil, den vil til slutt sprekke. Jeg klarer heller ikke stoppe og blåse denne meningsløse luften inn i ballongen. Og når jeg sitter her med leppene om en sprekkeklar ballong, vil jeg aller helst slippe den. Jeg vil knyte en knute i enden av ballongen, og slippe den.

Jeg har en mistanke om at all den elendigheten jeg påfører meg selv har med mammas bortgang å gjøre. Jeg forsøker febrilsk å finne et svar på hvorfor jeg graver meg ned i et sort hull. Er det andre som kan relatere til dette? Er dette normal tankegang for en 25 år gammel jente som mistet moren sin til kreft? Jeg er uendelig takknemlig for svar jeg måtte få. 

Anonymkode: d9ca6...cb4

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke hjelpe så mye med egen erfaring nå, men mamma fikk kreft (leukemi) for 1 år siden og jeg har siden da, og er enda redd for hvordan jeg vil takle det om hun evt skulle gått bort. Er nesten redd jeg ikke hadde klart å vært her mer selv, det er helt surrealistisk å se for meg et liv uten mamma.. Hjertet mitt blør for deg 😢 Håper du finner styrke til å føle deg bra igjen!

Anonymkode: 09bde...663

[AnonymBruker]

Jeg kan på en måte relatere meg til det du skriver, mistet mammaen min til kreft for 3 år siden, da jeg selv var tidlig i 30-årene. Jeg kjenner igjen den bunnløse fortvilelsen, følelsen av å være så uendelig, uendelig alene i hele universet - uten mammaen min. 

Du skriver ikke noe om hvor lenge det er siden du mistet mammaen din, og hvor lenge denne bunnløse sorgen føles så overveldende er det ingen fasit på. Kanskje er det noe bedre allerede siden det er nesten 1,5 mnd siden du skrev dette innlegget, kanskje ikke.

Jeg har egentlig ingen gode råd til deg, men jeg håper for din egen del at du slutter med selvskadingen. For meg var kjæresten min klippe - det var han som holdt meg oppe da jeg ikke orket å stå mer, han som var den trygge havnen og hadde den trygge armkroken jeg kunne krype inn i - det hjalp selv om det på ingen måte hjalp likevel.

Jeg savner mammen min fortsatt, men den bunnløse sorgen og fortvilelsen jeg kjente de første månedene har gitt seg. Jeg hadde en fantastisk mamma - dessverre fikk jeg ikke beholde henne så lenge som jeg ønsket og alltid hadde trodd, men jeg prøver å velge og være takknemlig og glad for at jeg fikk en så flott mamma som jeg fikk.

Jeg håper for din del at du klarer å finne styrke i deg selv, i kjæresten din og andre du har rundt deg - det er høyst sannsynlig flere rundt deg som vil hjelpe deg og være der for deg, du må bare ha styrke til å slippe dem inn. 

Anonymkode: d44e1...d44

[AnonymBruker]

Jeg mistet min kjære bestevenn og mor for 3 måneder siden av kreft . Det kom brått på oss selv om hun var syk og vi fikk sjokk over hennes brå død. Det føles fortsatt veldig bittert , urettferdig og tomt. Men , ting går litt lettere nå , jeg savner henne fortsatt like mye og det vil jeg alltid gjøre . 

Men jeg prøver å tenke hva hun hadde likt , mamma hadde ikke likt at jeg gravde meg ned og bare gråt. Det er så klart lov og fint å gråte men man kan ikke dyrke sorgen.. Man må prøve å komme seg igjennom det.. Jeg er i tillegg gravid så dette er vanskelig og sårt , og man får mange nye tanker og sp.mål som dykker opp.. Men jeg skal ikke la meg knekke , jeg skal se fremover for det hadde mamma likt.. Jeg skal mimre og savne henne, sørge fremover men hverdagen skal også ha andre innspill.. 

Gjør noe som gir deg energi , prøv å tenk på de gode minnene og hvor heldige vi begge har vært som har hatt en fin mamma i en del av livet , selv om man ville hatt henne der mange mange år til.. Livet er ikke rettferdig men man må gjøre det beste ut av det man har.. Å skade seg selv løser ingenting , og du må finne en annen vei ut av sorgen.. Psykolog ? Snakk m gode venner og familie, Finn en ny hobby ? 

Hilsen en som også sørger ... 

Anonymkode: 09903...1f9

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg er 25 år, og mistet også nettopp mammaen min til kreft. Selv om hun har vært syk lenge, ble hun brått dårligere før hun døde. Det kjennes helt grusomt ut, og jeg klarer liksom ikke se for meg at livet skal bli noe lettere. Mange jeg har snakket om sier at det blir bedre med tiden, men jeg ser bare for meg at det blir verre? Nå huske jeg fortsatt de småtingene, stemmen hennes, latteren hennes og vanene hennes. Ser for meg at dette kommer til å forsvinne etterhvert, og det tror jeg blir vanskelig... 

Det som har hjulpet meg litt er å skrive. Skriv ned småting- som hva hun likte til middag, hva hun så på på TV, hennes yndlingssang, noe morsomt hun har sagt. Sånne ting som kanskje blir vanskelig å huske etterhvert. Jeg har et langt dokument som sikkert ikke gir mening for noen andre enn meg. Men det kan være godt å ha noen minner og tanker skrevet ned etterhvert som tiden går?

Anonymkode: 376fe...91c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg er 25 år, og mistet også nettopp mammaen min til kreft. Selv om hun har vært syk lenge, ble hun brått dårligere før hun døde. Det kjennes helt grusomt ut, og jeg klarer liksom ikke se for meg at livet skal bli noe lettere. Mange jeg har snakket om sier at det blir bedre med tiden, men jeg ser bare for meg at det blir verre? Nå huske jeg fortsatt de småtingene, stemmen hennes, latteren hennes og vanene hennes. Ser for meg at dette kommer til å forsvinne etterhvert, og det tror jeg blir vanskelig... 

Det som har hjulpet meg litt er å skrive. Skriv ned småting- som hva hun likte til middag, hva hun så på på TV, hennes yndlingssang, noe morsomt hun har sagt. Sånne ting som kanskje blir vanskelig å huske etterhvert. Jeg har et langt dokument som sikkert ikke gir mening for noen andre enn meg. Men det kan være godt å ha noen minner og tanker skrevet ned etterhvert som tiden går?

Anonymkode: 376fe...91c

Så leit å høre om moren din. Jeg synes også ting fortsatt er tungt , vanskelig og tomt.. Det føles anderledes nå men fortsatt like vondt! Jeg tror ingen andre forstår enn de som selv har opplevd dette.. Det er mange minner , og jeg er livredd for å glemme stemmen hennes , hvordan hun luktet og andre ting om henne.. 

Det er så bittert at hun måtte forlate oss så tidig, og jeg klarer ikke slippe tanken på at mitt barn aldri får møte henne.. Og hun aldri får bli mormor som hun drømte om.det er urettferdig !! 

Jeg føler også at mange forventer ting skal gå så mye bedre fordi det er har gått noen måneder , men det har ikke gått lang tid for meg.. Mange som ikke spør mer eller tenker at jeg fortsatt sørger/ har det tungt... 

En god ide og tanke , som du skriver å skrive ned ting.. Jeg tenkte lage en type minnebok/album med bilder og tekst etterhevtt... Hvor jeg også skal ta med ting om henne , ting hun likte , hva hun var interesser i osv... 

Føler meg redd for å glemme , på en måte.. Jeg vet jeg aldri kommer til å glemme henne , men vil huske absolutt alt..!

 

Anonymkode: 09903...1f9