Brors samboer kommenterer kroppen min

[SPOCA]

19 minutter siden, Dwight skrev:

Igjen, hun manglet evnen å si det fint og hun skulle tatt det på tomannshånd. Hun har lovt til å være bekymret, men ikke alt trenger å bli snakket om spesielt i plenum. 

Jeg selv ville aldri kommentert eller tenkt tanken, på den måten du sier så de tankene kan du legge fra deg. Det er mange grunner til at man forblir stor, går opp i vekt, går ned og såklart trenger man å kose seg innimellom. Cluet er innimellom. Samboeren kan ha nevnt det fordi hun ikke ønsket at TS skulle ødelegge for seg selv. Feil måte å si det på, men jeg forstår ikke hvorfor TS fokuserer på dette kontra bemerkningen broren kom med.

Jeg fokuserer på begge to, ikke bare henne. Hadde hun derimot ikke kommentert så ville dette antagelig aldri vært en sak i det hele tatt. Jeg mener ingen av dem hadde rett til å si det de sa, men selvfølgelig var det min bror sa mest alvorlig fordi han sa noe som var forferdelig vondt og stygt. Det gir allikevel ikke min brors samboer rett til å kommentere min kropp. Et så nært forhold har vi for det første ikke, og for det andre er det heller ikke noe hun har noe med.

Og hun snakket jo med meg på tomannshånd, det gjør allikevel ikke saken bedre. Så enkelt er det. Det er mangel på folkeskikk og er rett og slett uhøflig. Hun vet selv at jeg har gått ned mye, i så fall må hun være blind hvis hun ikke har sett det, og i stedet for å si "jøss, du har jammen vært flink" så velger hun altså vri dette til noe negativt fordi jeg velger å faktisk kose meg på julaften, av alle dager.

Det er én ting. En annen ting er at jeg har ikke gaflet i meg. Det er snakk om at jeg spiste helt normal porsjon med mat på julaften, til og med mindre enn hva hun selv spiste, uten at det faktisk har noe å si. Og jeg spiste litt godteri og tok meg litt dessert, og det er det jeg legger i å kose meg. Noe jeg mener er helt normalt og lov. Det var aldri overdrevent spise-så-man-sprekker. Som jeg også har nevnt, jeg har ikke gått opp en eneste kilo i jula, og i følge vekta mi har jeg faktisk gått ned ytterligere to kilo siden sist jeg veide meg.

Uansett. Vekt og kropp er privat anliggende, og jeg mener man skal respektere dette. 

Endret 9. januar 2016 av SPOCA

[Gjest Sisti]

23 minutter siden, Dwight skrev:

Igjen, hun manglet evnen å si det fint og hun skulle tatt det på tomannshånd. Hun har lovt til å være bekymret, men ikke alt trenger å bli snakket om spesielt i plenum. 

Jeg selv ville aldri kommentert eller tenkt tanken, på den måten du sier så de tankene kan du legge fra deg. Det er mange grunner til at man forblir stor, går opp i vekt, går ned og såklart trenger man å kose seg innimellom. Cluet er innimellom. Samboeren kan ha nevnt det fordi hun ikke ønsket at TS skulle ødelegge for seg selv. Feil måte å si det på, men jeg forstår ikke hvorfor TS fokuserer på dette kontra bemerkningen broren kom med.

Tatt det på tomannshånd? Hun skulle tatt det på ingenmannshånd! Når du ser at et menneske har greid å gå ned FØRTI kilo, så er det ganske åpenbart vedkommende ikke trenger "råd" bare fordi man velger å kose seg to stakkars dager i jula! Man skal ha fullstendig ujusterte sosiale antenner hvis man innbiller seg at dette er noe man trenger å ta opp med vedkommende på noen som helst måte. Hva med å heller si "vet du, jeg syns du har vært imponerende flink!" til en person som har gått ned så mye? Hva med å tenke at du kanskje har noe å lære av en slik person, i stedetfor å tro at et udugelig PT-kurs gir deg bedre kompetanse enn vedkommende som har gått ned 40 (!) kilo? 

[Gjest Dwight]

11 minutter siden, SPOCA skrev:

Jeg fokuserer på begge to, ikke bare henne. Hadde hun derimot ikke kommentert så ville dette antagelig aldri vært en sak i det hele tatt. Jeg mener ingen av dem hadde rett til å si det de sa, men selvfølgelig var det min bror sa mest alvorlig fordi han sa noe som var forferdelig vondt og stygt. Det gir allikevel ikke min brors samboer rett til å kommentere min kropp. Et så nært forhold har vi for det første ikke, og for det andre er det heller ikke noe hun har noe med.

Og hun snakket jo med meg på tomannshånd, det gjør allikevel ikke saken bedre. Så enkelt er det. Det er mangel på folkeskikk og er rett og slett uhøflig. Hun vet selv at jeg har gått ned mye, i så fall må hun være blind hvis hun ikke har sett det, og i stedet for å si "jøss, du har jammen vært flink" så velger hun altså vri dette til noe negativt fordi jeg velger å faktisk kose meg på julaften, av alle dager.

Det er én ting. En annen ting er at jeg har ikke gaflet i meg. Det er snakk om at jeg spiste helt normal porsjon med mat på julaften, til og med mindre enn hva hun selv spiste, uten at det faktisk har noe å si. Og jeg spiste litt godteri og tok meg litt dessert, og det er det jeg legger i å kose meg. Noe jeg mener er helt normalt og lov. Det var aldri overdrevent spise-så-man-sprekker. Som jeg også har nevnt, jeg har ikke gått opp en eneste kilo i jula, og i følge vekta mi har jeg faktisk gått ned ytterligere to kilo siden sist jeg veide meg.

Uansett. Vekt og kropp er privat anliggende, og jeg mener man skal respektere dette. 

Jeg skjønner at det er sårt.

Noen klarer bare ikke å fokusere på det positive og har problemer å skryte. Det ligger nok bare ikke naturlig for henne. 

Som jeg skrev i min første post; godt jobba med vektnedgang og avbrutt forhold. 

[AnonymBruker]

Så sterk du er! Utrolig trist å høre at ens eget kjøtt og blod kan si noe så stygt!! 

Jeg lurer på om samboeren hans kan ha overdrevet når hun sa til han hva du hadde sagt. Jeg kan ikke forestille meg at noen engang kan bli småirritert over hva du sa. Om han sier at han skulle ønske du var død, må hun jo ha sagt noe helt forferdelig om deg eller så må han ha et alvorlig sinneproblem! (ikke at det forsvarer det han sa uansett) 

Anonymkode: d10df...553

[VitaSana]

1 time siden, Dwight skrev:

Igjen, hun manglet evnen å si det fint og hun skulle tatt det på tomannshånd. Hun har lovt til å være bekymret, men ikke alt trenger å bli snakket om spesielt i plenum. 

...

Jeg kan forstå at man ønsker å hjelpe noen man er glad i. Jeg forstår også at man kan si ting i beste mening, men her er det en moralisering som er i beste fall tankeløs. Da bør det ringe en bjelle når man får et høflig svar tilbake - dette ønsker jeg ikke å snakke om.

Dersom man er noenlunde oppegående så sier man unnskyld. Eventuelt forklarer man at man mente det godt, men respekterer den andres grenser.

Sånn generelt om man ønsker å støtte og hjelpe andre mennesker, så er det vanlig høflighet å spørre om de ønsker det og hvordan man best kan hjelpe, eller hvordan de har  om man er bekymret. På de fleste områder i livet så er det også lurt å prøve å lære litt før man belærer. Dessverre er det ofte de med minst kunnskap som tror de vet best. Som samboeren til broren her "bekrefter". Slike kommentarer gjør skade i de fleste tilfeller. Den eneste som føler seg bedre , er den som sie de ønsker å hjelpe. 

 

 

 

Endret 9. januar 2016 av VitaSana

[Gjest cheshirecat]

2 timer siden, SPOCA skrev:

 Se

Jeg vil derimot karakterisere meg som en sterk person som aldri har latt meg bli tråkket på. Hadde jeg vært en som lot meg tråkke på så hadde jeg antagelig vært i forholdet ennå. Jeg klarte å komme meg ut uten hjelp fra andre, men det var også mitt store problem: jeg var sammen med en mann som gikk fra å være "verdens snilleste" til å plutselig stå der med kniv og true meg for livet. Det skulle ikke mer enn én voldsepisode til, men det gjorde dessverre sitt. At han var svært psykisk ustabil er noe jeg ikke visste før i etterkant (at han hadde litt psykiske problemer som angst var nå en ting, at det skulle eskalere så til de grader hadde jeg aldri trodd). Han lurte ikke bare meg, han klarte å lure oss alle, også min bror og mine foreldre. For å være helt ærlig: i den situasjonen hvor jeg kom meg ut av forholdet hadde jeg ikke ressurser til å ta vare på meg selv, jeg hadde mer enn nok med å i det hele tatt overleve. Det var én voldsepisode, men dette første til at jeg måtte rømme til krisesenteret og i denne tiden truet meg han meg slik at jeg var redd for mitt liv. Og det var i denne tiden, hvor jeg følte at jeg mistet kontrollen over livet mitt, at det også gikk ut over kroppen.

Jeg er derfor grunnleggende uenig i at jeg har latt meg overkjøre, og jeg blir faktisk litt småprovosert av at man prøver å fremstille meg som en liten nikkedukke som har latt seg bli et voldsoffer. Kroppen min er én ting, det er ingen tvil om at jeg burde gjort ting annerledes, og ja, jeg er kanskje min største fiende når det gjelder egen kropp, men jeg skal ikke ha på meg at jeg valgte å bli utsatt for vold. Det er ikke min feil at min eks var en voldelig og brutal mann. 

Det at jeg klarer å bevare roen har ingenting med at jeg er vant til å bli overkjørt. Jeg har ingen problemer med å stå opp for meg selv og den jeg er. Jeg liker kanskje ikke kroppen min, men det er heldigvis noe jeg har lært av det jeg har opplevd og det er at det nytter ikke å legge seg ned og synes synd på seg selv. Derimot har jeg lært meg at det kommer ingenting

Har croppa innlegget ditt litt da jeg vil kun poengtere det du har skrevet her .. Først av alt så skriver du i H.I at du "kjempet deg ut av et voldelig forhold" så kommer det frem at han var "verdens snilleste fyr" men det var "en episode" som gjorde at du flyktet. Når du skriver at du har "kjempet deg ut av et voldelig forhold" oppfattet jeg det iallefall som at du har levd i et destruktivt parforhold i lengre tid. Det kunne forklare hvorfor du har blitt så sykelig fet. Jeg er selv litt chubby og går i perioder opp og ned i vekt.  Da jeg var yngre kunne jeg godt få samme type kommentarer som du nevner (da var jeg også vesentlig større enn hva jeg er nå) - fra "velmenende" familie og venner. Min erfaring er seriøst at er du feit blir du nærmest ansett som dum og viljesvak. At noen tar seg friheten til å stille spørsmål til deg under julemiddagen hvor mye du bør spise - er et eksempel. (Som om du ikke vet dette selv... ) - Jeg vet ikke hvem du er eller hvordan du er. Mitt svar til deg var/er basert på det du skrev i H.I og mine egne personlige erfaringer. Derfor bør du ikke bli "provosert" eller irritert fordi jeg eller andre leser situasjonen på en måte du ikke er enig i.. - Når du har veid over 160kg så har du åpenlyst et misbruker problem. Det kan du ikke spise eller trene vekk. Det sitter så psykologisk dypt at du må jobbe med også den delen av degselv. Du kan nekte så mye du vil, men ærlig talt så er det ingen som bikker 150kg fordi de ikke vet hva som er usunt/sunt eller har SÅ "lav viljestyrke".. - det er er misbruk. Du kunne like gjerne vært alkoholiker eller narkoman. Det triste er at den type misbruk har nærmest mer "respekt" og forståelse enn matmisbruk. Jeg var aldri så stor som du men har slitt som sagt med det samme. Jeg vet i ettertid at jeg ble faktisk overkjørt, nærmest "sett ned på" og hadde en bestemt "rolle" blant mange. Jeg var også veldig opptatt av å bevare fred og fordragelighet blant alle parter, så selv om jeg hadde bestemte meninger og ikke var redd for å ytre meg, (fremstår som sterk og bestemt) - satte jeg sjeldent grenser til hva andre kunne tillate seg å si eller gjøre ovenfor meg. Og viss noen gikk for langt ble jeg ofte "lei meg" kontra "sint".. Og noen ganger er faktisk "sinne" mer produktivt enn å sette seg ned å være "lei seg".. Idag er det ingen som kommenterer hva jeg gjør eller hvordan jeg gjør det. Ingen kommenterer hva jeg spiser (men nå er jeg heller ikke så stor lenger) og ingen tar meg for gitt eller "tramper" på meg sånn som før. For meg tok det ca 10år å klare å sette de grensene, kvitte meg med mitt misbruker "problem" (henger sammen med grensesetting ovenfor andre og å tørre å prioritere segselv og sin kropp/sitt behov) - og mye hardt arbeid.. Jeg måtte også distansere meg til mange nære familiemedlemmer for å "nullstille" relasjonen mellom oss. Du skriver at du mest sannsynlig kommer til å ta kontakt med broren din, selv om du intellektuelt sett vet at han burde komme til deg og unnskylde seg. Det er akkurat DEN type adferd jeg mener er til en viss grad selvdestruktiv og selvutslettende.. Og det er DEN type adferd som kan være mye av forklaringa på matmisbruket ditt; du døyver ditt eget behov, selvrespekt og din integritet til fordel for familiefred og å opprettholde kontakt/"please" - andre.. Og igjen; mitt innlegg er basert på mine erfaringer. De trenger åpenlyst ikke gjelde for deg. Men viss mine erfaringer på noen som helst måte kan hjelpe deg, eller andre, - deler jeg dem gladelig. 

[SPOCA]

2 timer siden, cheshirecat skrev:

Har croppa innlegget ditt litt da jeg vil kun poengtere det du har skrevet her .. Først av alt så skriver du i H.I at du "kjempet deg ut av et voldelig forhold" så kommer det frem at han var "verdens snilleste fyr" men det var "en episode" som gjorde at du flyktet. Når du skriver at du har "kjempet deg ut av et voldelig forhold" oppfattet jeg det iallefall som at du har levd i et destruktivt parforhold i lengre tid. Det kunne forklare hvorfor du har blitt så sykelig fet. Jeg er selv litt chubby og går i perioder opp og ned i vekt.  Da jeg var yngre kunne jeg godt få samme type kommentarer som du nevner (da var jeg også vesentlig større enn hva jeg er nå) - fra "velmenende" familie og venner. Min erfaring er seriøst at er du feit blir du nærmest ansett som dum og viljesvak. At noen tar seg friheten til å stille spørsmål til deg under julemiddagen hvor mye du bør spise - er et eksempel. (Som om du ikke vet dette selv... ) - Jeg vet ikke hvem du er eller hvordan du er. Mitt svar til deg var/er basert på det du skrev i H.I og mine egne personlige erfaringer. Derfor bør du ikke bli "provosert" eller irritert fordi jeg eller andre leser situasjonen på en måte du ikke er enig i.. - Når du har veid over 160kg så har du åpenlyst et misbruker problem. Det kan du ikke spise eller trene vekk. Det sitter så psykologisk dypt at du må jobbe med også den delen av degselv. Du kan nekte så mye du vil, men ærlig talt så er det ingen som bikker 150kg fordi de ikke vet hva som er usunt/sunt eller har SÅ "lav viljestyrke".. - det er er misbruk. Du kunne like gjerne vært alkoholiker eller narkoman. Det triste er at den type misbruk har nærmest mer "respekt" og forståelse enn matmisbruk. Jeg var aldri så stor som du men har slitt som sagt med det samme. Jeg vet i ettertid at jeg ble faktisk overkjørt, nærmest "sett ned på" og hadde en bestemt "rolle" blant mange. Jeg var også veldig opptatt av å bevare fred og fordragelighet blant alle parter, så selv om jeg hadde bestemte meninger og ikke var redd for å ytre meg, (fremstår som sterk og bestemt) - satte jeg sjeldent grenser til hva andre kunne tillate seg å si eller gjøre ovenfor meg. Og viss noen gikk for langt ble jeg ofte "lei meg" kontra "sint".. Og noen ganger er faktisk "sinne" mer produktivt enn å sette seg ned å være "lei seg".. Idag er det ingen som kommenterer hva jeg gjør eller hvordan jeg gjør det. Ingen kommenterer hva jeg spiser (men nå er jeg heller ikke så stor lenger) og ingen tar meg for gitt eller "tramper" på meg sånn som før. For meg tok det ca 10år å klare å sette de grensene, kvitte meg med mitt misbruker "problem" (henger sammen med grensesetting ovenfor andre og å tørre å prioritere segselv og sin kropp/sitt behov) - og mye hardt arbeid.. Jeg måtte også distansere meg til mange nære familiemedlemmer for å "nullstille" relasjonen mellom oss. Du skriver at du mest sannsynlig kommer til å ta kontakt med broren din, selv om du intellektuelt sett vet at han burde komme til deg og unnskylde seg. Det er akkurat DEN type adferd jeg mener er til en viss grad selvdestruktiv og selvutslettende.. Og det er DEN type adferd som kan være mye av forklaringa på matmisbruket ditt; du døyver ditt eget behov, selvrespekt og din integritet til fordel for familiefred og å opprettholde kontakt/"please" - andre.. Og igjen; mitt innlegg er basert på mine erfaringer. De trenger åpenlyst ikke gjelde for deg. Men viss mine erfaringer på noen som helst måte kan hjelpe deg, eller andre, - deler jeg dem gladelig. 

Å komme seg ut av et voldelig forhold ER en kamp, enten man har vært i et voldelig forhold i en lengre periode, eller man klarer å gå rett etter at volden skjer. For min del var det et sted midt i mellom. Jeg opplevde én hendelse med fysisk vold, men jeg levde i en viss periode i forholdet fordi jeg måtte planlegge og time når jeg skulle komme meg ut. Det er ikke så enkelt som å gå ut døra og aldri se seg tilbake. For min del var dette også starten på en kamp mellom liv og død, og det var et liv jeg egentlig bare kan beskrive som et helvete. Og det er i denne perioden at maten ble en trøst fordi det ikke var noen andre der for meg. Det var en måte unnslippe det vonde jeg levde i, i perioden hvor jeg egentlig ikke visste hvordan jeg skulle komme meg ut av en situasjon der følte meg ganske fortapt.

Og så vil jeg også si det: det er ikke nødvendigvis svakhet som gjør at man blir i et voldelig forhold. Det kan være like mye redselen for vold. Det er også psykisk vold, og for min del var den mye verre enn den fysiske volden jeg ble utsatt for. Ikke bare banket han meg opp, truet med kniv og voldtok meg, han truet meg - han lovet at hvis jeg klarte å komme meg vekk skulle han drepe meg.

Jeg var livredd. Og allikevel klarte jeg å komme meg bort, jeg rømte til krisesenteret med de få tingene jeg fikk med meg. Og jeg levde i konstant frykt i lang tid, det er snakk om mange, mange måneder hvor jeg levde uten egentlig et vanlig liv. Og i hele denne perioden var det fremdeles maten som ble min trøst, min redning. Jeg levde på instinkt og ikke så veldig mye mer. I denne perioden fikk jeg også konstatert PTSD og det er noe jeg nok vil slite med i lang tid, selv om jeg har blitt mye bedre med tiden. Spesielt voldtekten sitter dypt i meg, den dag i dag. Til slutt fikk jeg heldigvis hjelp fra de rundt meg, og klarte å flytte. Jeg flyttet til andre siden av landet og igjen kunne jeg begynne å ta vare på meg selv.

Jeg synes du skal være litt forsiktig å sette merkelapper på den jeg er og hvem jeg har vært. Og med mindre du har vært i min situasjon vil du aldri kunne forstå dette. Kampen er ikke over selv om man ikke lenger blir banket opp.

For min del er mye av kampen endelig over, og det har tatt lang tid. Noe vil jeg alltid vil bære med meg. Og mitt innlegg er ikke skrevet for å få sympati, bare for å understreke det. Dette har vært min realitet og den realitet jeg har forholdt meg til. Og nå som jeg endelig kan leve igjen, nå som jeg endelig kan være meg selv, nå som jeg endelig kan faktisk lytte til det jeg ønsker og trenger så har jeg også en mulighet til å ta vare på kroppen. Resultatet er dermed at jeg har gått det ganske mye i vekt, og kommer nok til å fortsette å gå ned i vekt.

Så når du skriver at andre er vant til å tråkke på meg eller kjøre over meg så er jeg ikke enig i dette. Hvis jeg snakker med min bror så er det kun for å si min mening, så er det opp til han å si unnskyld for sine handlinger. Er det noe som ihvertfall forteller at man er kuet så er det å holde tyst og ikke si sin mening. Og det har jeg virkelig ikke tenkt til å gjøre.

Når det gjelder dette med julaften, så handler det først og fremst om tid og sted. Hadde det vært en annen anledning er det klart jeg hadde sagt i fra, men på julaften, med massevis av folk til stede laget jeg faktisk ingen scene. Det var bare hun og meg som hørte det hun sa, det var ikke slik at hun ropte det over ribba slik at alle kunne høre det. Vi satt ved siden av hverandre og hun sa det såpass lavt at jeg blir forundret om noen andre hørte det over all skravlingen. Hvis du mener dette gjør meg til en kuet og underdanig person som lar seg bli tråkket på så får det bare være, jeg er grunnleggende og fullstendig uenig.

Endret 9. januar 2016 av SPOCA

[Gjest cheshirecat]

2 minutter siden, SPOCA skrev:

Jeg synes du skal være litt forsiktig å sette merkelapper på den jeg er og hvem jeg har vært. Og med mindre du har vært i min situasjon vil du aldri kunne forstå dette. Kampen er ikke over selv om man ikke lenger blir banket opp.

For min del er mye av kampen endelig over, og det har tatt lang tid. Noe vil jeg alltid vil bære med meg. Og mitt innlegg er ikke skrevet for å få sympati, bare for å understreke det. Dette har vært min realitet og den realitet jeg har forholdt meg til. Og nå som jeg endelig kan leve igjen, nå som jeg endelig kan være meg selv, nå som jeg endelig kan faktisk lytte til det jeg ønsker og trenger så har jeg også en mulighet til å ta vare på kroppen. Resultatet er dermed at jeg har gått det ganske mye i vekt, og kommer nok til å fortsette å gå ned i vekt.

Så når du skriver at andre er vant til å tråkke på meg eller kjøre over meg så er jeg ikke enig i dette. Hvis jeg snakker med min bror så er det kun for å si min mening, så er det opp til han å si unnskyld for sine handlinger. Er det noe som ihvertfall forteller at man er kuet så er det å holde tyst og ikke si sin mening. Og det har jeg virkelig ikke tenkt til å gjøre.

 

Jeg har ikke satt noe merkelapp på deg. Jeg har gjentatt for deg nå utallige ganger at mitt svar er basert på mine erfaringer og trenger ikke være aktuelt for deg.. Jeg ønsker deg lykke til videre, du har en god start på en lang vei  

[Gjest O.G.]

9 timer siden, Sisti skrev:

Mitt førsteinntrykk er at det er broren din som er det store problemet, ikke samboeren (ennå). Henne kan du prøve å snakke med - si at du er glad i henne, liker henne, men at du på ingen måte, noen sinne, vil høre henne kommentere kropp og vekt. Er hun en oppegående dame vil hun respektere det. 

Det broren din sa, derimot... Utilgivelig! Forkastelig! Jeg har ikke ord... Ja, skriv et brev. Eller vis han denne tråden. Og vær ærlig med han og si at oppførselen hans er fullstendig tragisk og uakseptabel. Han bør legge seg så langflat som overhodet mulig. Å ønske noen død er bare det laveste man kan synke! 

Du skylder faktisk ikke broren din noe som helst. Du skylder ham ikke en forklaring. Du og samboeren bør uten hans innblanding finne ut av dette, og så må du håndtere han som en separat hendelse. 

Du har vært råflink, og fortjener ikke dette, og det VET du! Så stå opp for deg selv, og gi klart beskjed om at du ikke tolererer å bli behandlet som søppel av egen familie. 

Enig med denne posten.