AnonymBruker Skrevet 8. januar 2016 #1 Del Skrevet 8. januar 2016 Vi er 17 år gamle. Hun bor 7 timer i fra hverandre, og begge er blakke som ei kirkerotte så vi kan ikke besøke hverandre. Nå har hun fortalt at hun sliter med deprisjoner! Jeg aner ikke hva jeg kan gjør, og føler at jeg har sviktet totalt som bestevenninne! Jeg aner ikke hvor lenge hun har slitt med det heller. Hun har en ganske tøff fortid og har slete med litt av hvert(f.eks selvskading.) men jeg fikk henne til å stoppe. Men hva kan jeg gjøre for henne nå? Jeg vet ingenting om deprisjoner og slikt! Jeg har bare hørt at det ofte fører til selvmord, og det er ikke akkurat så beroligende! Anonymkode: 8d552...958 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 8. januar 2016 #2 Del Skrevet 8. januar 2016 Fortsett å snakke med henne og bare vær der for henne. Du kan jo tipse henne om helsesøster eller sosoallærer dersom hun ikke har fått noe hjelp ennå. Dersom hun får hjelp er mitt beste råd å være der for henne på telefon, sms, skype o.l. lytt til henne og bare vær der. Lykke til, du høres ut som en god venn! 😊 Anonymkode: 42435...da7 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 8. januar 2016 #3 Del Skrevet 8. januar 2016 Snakk om helt vanlige ting, ring henne å fortell om noe hyggelig du har gjort eller sett den dagen, at du tenker på henne, spør hva hun har gjort, spør hva hun kunne tenke seg å gjøre og prøv å inspirer henne til å gjøre disse tingene selvom det er vanskelig å se mening i noen av dem. Når jeg var på mitt dypeste mørke hjalp det godt med en venninde som ikke bare viste at hun syntes synd på meg men som forholdt seg til meg på en helt vanlig måte også. Vi gjorde ting vi vanligvis ikke pleide å gjøre sammen. Skulle hun en tur å handle matvarer, så spurte hun om hun skulle plukke meg opp for å ta en liten runde, da fikk jeg meg en luftetur og sett litt andre ting ut av bilvinduet enn hva jeg vanligvis gjorde hjemme innenfor rommet mitt. Skulle hun lufte hunden kom hun ned til meg med hunden, og en glad hun går det jo ikke an å ikke bli glad av, selvom det er kortvarig. At hun snakket om vanlige ting, hverdagslige ting minte meg på at jeg fremdeles var et menneske og ikke en pasient eller en død robot. Det var viktig for meg at hun ikke bare tok i meg med silkehansker og sendte meg lei seg fjes og håpte jeg hadde det bra for det gjorde bare at jeg følte meg mere stakkarslig om du skjønner Anonymkode: bd004...752 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 8. januar 2016 #4 Del Skrevet 8. januar 2016 trådstarter her. Jeg har skrevet til henne at hun forsatt er "søsteren" min slik ho alltid har vært, men hun har skjult dette for alle i 5 år. Hun har vært langt nede i 5 år(!!) og jeg har ikke merket noe. Det er sinnsykt tøft å få vite. Hun skal få psykologhjelp. Blir det bedre av det? Anonymkode: 8d552...958 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 8. januar 2016 #5 Del Skrevet 8. januar 2016 2 timer siden, AnonymBruker skrev: Fortsett å snakke med henne og bare vær der for henne. Du kan jo tipse henne om helsesøster eller sosoallærer dersom hun ikke har fått noe hjelp ennå. Dersom hun får hjelp er mitt beste råd å være der for henne på telefon, sms, skype o.l. lytt til henne og bare vær der. Lykke til, du høres ut som en god venn! 😊 Anonymkode: 42435...da7 Tusen takk, jeg prøver Anonymkode: 8d552...958 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest cheshirecat Skrevet 8. januar 2016 #6 Del Skrevet 8. januar 2016 Så flott at du bryr deg. Ikke tenk så mye på den fysiske avstanden. Kanskje kan det tilogmed være en fordel: det kan være enklere å ta opp tema som er veldig personlig og sårt når man slipper å se noen ansikt til ansikt. Så fortsett å få henne til å åpne seg.. Nå har du kakket hull på skallet, så bare pass på at hun ikke lukker seg igjen. Ikke forvent at hun plutselig skal bli bra, men heller ikke forvent at hun skal "boltre" seg i sin egen lidelse. La henne føle,være,tenke,si - akkurat det som hun har behov for. Du er der for henne. Mer kan du ikke gjøre. Og det er btw kjempeflott av deg at du er det Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 9. januar 2016 #7 Del Skrevet 9. januar 2016 17 timer siden, AnonymBruker skrev: trådstarter her. Jeg har skrevet til henne at hun forsatt er "søsteren" min slik ho alltid har vært, men hun har skjult dette for alle i 5 år. Hun har vært langt nede i 5 år(!!) og jeg har ikke merket noe. Det er sinnsykt tøft å få vite. Hun skal få psykologhjelp. Blir det bedre av det? Anonymkode: 8d552...958 Det er ikke noe garanti for at hun blir bedre av å gå til psykolog. Jeg har selv vært deprimert i flere lange perioder, og har også gått til psykolog, men til syvende og sist er det kun jeg som kan gjøre meg selv mer lykkelig. Jeg bestemte meg for å dra meg selv ut av mørket, og har ikke vært deprimert siden 2013. Har laget gode rutiner for meg selv for å unngå ny depresjon. Ikke klandre deg selv fordi du ikke har visst om depresjonen hennes. Jeg har selv vært gift i ti år, og jeg har skjult mye av depresjonen min for mannen. Ønsket jo ikke å vise ham at jeg ikke var lykkelig, for da hadde han nok klandret seg selv. Alle tårene gråt jeg etter at han hadde sovnet, og da jeg var alene hjemme. Som deprimert ble jeg en ekspert på å skjule alt vondt for alle andre, og det er nok dette venninnen din også har gjort. Anonymkode: 1f668...b9e Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå