Er det håp for meg?

[Okapi]

2 timer siden, Blomsterert skrev:

Vel,hvis du utfra det du har lest ikke kan se at de kan opparbeide en aggressivitet,så er det rart.De viser det bare ikke.De får den ut på andre måter.Som å bare kutte ut andre,"si fra"når de føler seg presset nok opp i et hjørne osv.Det kan være å dolke folk i ryggen.De blir ofte utnyttet,brukt og "jatter"med pga ekstremt dårlig selvbilde.Bare det alene kan forårsake mye sinne.

Jeg sier IKKE at alle med denne forstyrrelsen er sånn.Jeg sier de noen ganger KAN.Det er helt logisk.Men trenger ikke debattere i det uendelige.

Ja, det er jo hele poenget mitt. Hvordan mennesker med den personlighetsforstyrrelsen reagerer på den typen stimuli er individuelt og variert, og påvirkes av hvilken form den sosiale angsten tar. Det handler om å unngå risiko og kontrollere risikoen for negativ tilbakemelding, og for noen er nettopp åpen konflikt et sted man kan utfolde seg. Når man vet man er mislikt er det ikke så farlig å bli mislikt enda litt mer. Det er når man håper den andre personen kanskje liker en at det er skummelt.

Hvordan TS er er det vanskelig å si, men det er ikke gitt at han er stille og forsagt og finner seg i alt. For å rette det riktig vei: Er du, TS? Hvordan håndterer du konflikter? Setter du grenser, eller sier ja til alt? Snakker av erfaring, så vet det er vanskelig, men om du klarer å legge vekk følelsene litt: Hva synes folk om deg?

[Miklo Velka]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS skriver da ingenting om å stifte familie, bare at han ønsker en kjæreste.

TS, jeg tror at du ikke må være problemorientert (som psykiatrien er), men heller flytter fokuset vekk fra det du synes er vanskelig og heller tenker på alt du synes er positivt. Positive tanker vil da smitte over på andre områder i livet ditt.

Anonymkode: ed667...49c

Har lyktes litt med det tidligere, men har feilet litt de siste ukene, og det er derfor jeg er her jeg er akkurat nå. Har møtt veggen veldig, og finner ikke særlig mye positivt å bite fast i.

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det finnes alltids håp men for å være helt ærlig så begynner du å få fryktelig dårlig tid om du ønsker å stifte familie, om du straks er 40 og står helt uten forholdserfaring, er sjenert og ikke tør å være frempå. Skriver ikke dette for å være kjip, men om målet er egen familie så er dette noe som for de fleste er mye vanskeligere å få til etter fylte 40. Ikke fordi man ikke kan treffe ny partner etter 40, men i den alderen vil man som regel møte veldig mange som er ferdige med småbarnsalderen eller ikke ønsker å treffe barn. 

Uansett må man bare ufordre seg selv videre. Det er ikke så lett vet jeg, men er det kanskje noen støttegrupper eller lignende i nærheten av deg? Personlighetsforstyrrelse må det jobbes med kontinuerlig og jeg tror det beste er at man kan utfordre seg selv sammen med andre som har samme diagnose, hvertfall i begynnelsen. 

Anonymkode: d10af...91c

Jeg tror faktisk at det at jeg begynner å få dårlig tid er et problem også, fordi at jeg er klar over at jeg har dårlig tid, og lar det stresse meg.

Finnes ingen støttegrupper eller noe i nærheten her nei.

2 timer siden, Okapi skrev:

Hvordan TS er er det vanskelig å si, men det er ikke gitt at han er stille og forsagt og finner seg i alt. For å rette det riktig vei: Er du, TS? Hvordan håndterer du konflikter? Setter du grenser, eller sier ja til alt? Snakker av erfaring, så vet det er vanskelig, men om du klarer å legge vekk følelsene litt: Hva synes folk om deg?

Håndterer ikke konflikter, og styrer unna de. Setter ikke grenser, og sier ja til det meste.

En av mine beste venner sier at folk liker meg, og bryr seg om meg, men jeg har fortsatt mine tvil. Vet at mange oppfatter meg som uinteressert og kanskje litt arrogant, og at det har vært flere som har trodd at jeg ikke har likt de, fordi at jeg har en tendens til å lukke meg fullstendig. Samtidig så har jeg en god venn som sier at når jeg blir slik, så ødelegger jeg festlige anledninger for andre, og mener at jeg burde ha dårlig samvittighet for det. 

[Okapi]

9 minutter siden, Miklo Velka skrev:

Jeg tror faktisk at det at jeg begynner å få dårlig tid er et problem også, fordi at jeg er klar over at jeg har dårlig tid, og lar det stresse meg.

Finnes ingen støttegrupper eller noe i nærheten her nei.

Håndterer ikke konflikter, og styrer unna de. Setter ikke grenser, og sier ja til det meste.

En av mine beste venner sier at folk liker meg, og bryr seg om meg, men jeg har fortsatt mine tvil. Vet at mange oppfatter meg som uinteressert og kanskje litt arrogant, og at det har vært flere som har trodd at jeg ikke har likt de, fordi at jeg har en tendens til å lukke meg fullstendig. Samtidig så har jeg en god venn som sier at når jeg blir slik, så ødelegger jeg festlige anledninger for andre, og mener at jeg burde ha dårlig samvittighet for det. 

Her er du litt upresis igjen. Såvidt jeg ser sier du indirekte at du vil ha barn, men det er aldri helt lett å vite om man har tolket riktig. Unnskyld at jeg famler i blinde og tråkker på tær, men når du er litt vag og upresis i svarene dine, unnvikenhet en del av dette? Sitter det langt inne hos deg å si hva du egentlig mener, selv om ikke det er noen tydelig risiko for avvisning?

Det du sier om hvordan andre oppfatter deg høres kjent ut. Tror alle som er introverte får høre "du skaper dårlig steming" iblant, når de bare er seg selv. Jeg har vel egentlig lært meg at så snart jeg begynner å føle meg deppa i en sosial setting, prøver jeg å tvinge på meg et smil og si fra at jeg drar hjem. For meg gjør det vondt verre å henge rundt og håpe at det går over, og jeg tror nok også at følelsene skinner gjennom pokerfjeset når det blir for ille.

[danbanan]

TS,

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver, men for meg er ting kanskje ikke fult så ille, men kan fort bli det, hvis det ikke skjer en betydelig forandring i mitt liv. Er selv ca 10 år ynge en deg, så har fortsatt litt tid, men føler også jeg har gått glipp av mye.

Jeg har derimot muligens vært litt mer heldig med utseende en deg, men har egentlig ikke hjulpet meg særlig mye, siden jeg selv også kan være ganske dårlig på å kommunisere med andre mennesker og uttrykke meg selv. Vet ikke om jeg har noe diagnose, men er ikke umulig.For min del, så er det også en talefeil fra ung alder(som jeg hatet) som har ødelagt mye for meg og det har bare ballet seg på.

Men for å gi noen råd; hjelper alltid å tenke at noen har det verre en deg selv og prøv å finn deg en hobby eller interesse som du kan drive med. Kanskje ikke like lett i en alder av 40 årene, men er verdt et forsøk. Og begynn å trene, tren til du spyr, da føler du deg levende.

Er du glad i naturen? Prøv å camp litt, vær mye ute......mange finner ro og fred i naturen, selv om tanken om å dra ut å telte ikke alltid frister så mye. Men når man er ute i naturen, så føler man at man er del av noe mye større og viktigere en seg selv. Funker i hvert fall for meg. Også en ting til, du slipper alt "drama" rundt det med damer og ha familie.....du er fri som en fugl til å gjøre akkurat det du ønsker  

Nøkkel ordene er; trening, trening, trening, hobby og naturen(hvis du liker den)

[Miklo Velka]

15 timer siden, Okapi skrev:

Her er du litt upresis igjen. Såvidt jeg ser sier du indirekte at du vil ha barn, men det er aldri helt lett å vite om man har tolket riktig. Unnskyld at jeg famler i blinde og tråkker på tær, men når du er litt vag og upresis i svarene dine, unnvikenhet en del av dette? Sitter det langt inne hos deg å si hva du egentlig mener, selv om ikke det er noen tydelig risiko for avvisning?

Det du sier om hvordan andre oppfatter deg høres kjent ut. Tror alle som er introverte får høre "du skaper dårlig steming" iblant, når de bare er seg selv. Jeg har vel egentlig lært meg at så snart jeg begynner å føle meg deppa i en sosial setting, prøver jeg å tvinge på meg et smil og si fra at jeg drar hjem. For meg gjør det vondt verre å henge rundt og håpe at det går over, og jeg tror nok også at følelsene skinner gjennom pokerfjeset når det blir for ille.

Ja, vil jo egentlig det, men er usikker om jeg er egnet til det, det er det eneste.

Jeg har aldri tenkt over det særlig mye tidligere, men har innsett noen ganger at jeg kanskje har vært veldig vag i kommunikasjonen, og der er jeg nøyaktig slik som min far er. Det er ikke noe jeg tenker på eller planlegger, men som bare skjer automatisk.

Jeg har bestemt meg for å prøve det samme jeg også, og late som at alt er bra, og heller bare takke for meg. Har gjort det et par ganger i det siste, og tror nok det kan være lurt.

14 timer siden, danbanan skrev:

TS,

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver, men for meg er ting kanskje ikke fult så ille, men kan fort bli det, hvis det ikke skjer en betydelig forandring i mitt liv. Er selv ca 10 år ynge en deg, så har fortsatt litt tid, men føler også jeg har gått glipp av mye.

Jeg har derimot muligens vært litt mer heldig med utseende en deg, men har egentlig ikke hjulpet meg særlig mye, siden jeg selv også kan være ganske dårlig på å kommunisere med andre mennesker og uttrykke meg selv. Vet ikke om jeg har noe diagnose, men er ikke umulig.For min del, så er det også en talefeil fra ung alder(som jeg hatet) som har ødelagt mye for meg og det har bare ballet seg på.

Men for å gi noen råd; hjelper alltid å tenke at noen har det verre en deg selv og prøv å finn deg en hobby eller interesse som du kan drive med. Kanskje ikke like lett i en alder av 40 årene, men er verdt et forsøk. Og begynn å trene, tren til du spyr, da føler du deg levende.

Er du glad i naturen? Prøv å camp litt, vær mye ute......mange finner ro og fred i naturen, selv om tanken om å dra ut å telte ikke alltid frister så mye. Men når man er ute i naturen, så føler man at man er del av noe mye større og viktigere en seg selv. Funker i hvert fall for meg. Også en ting til, du slipper alt "drama" rundt det med damer og ha familie.....du er fri som en fugl til å gjøre akkurat det du ønsker  

Nøkkel ordene er; trening, trening, trening, hobby og naturen(hvis du liker den)

Prøver å trene faktisk, men sliter med å komme i gang, så det går dessverre for lang tid mellom hver gang til at kroppen og hodet klarer å bli vant til det, eller til jeg ser noen forbedring.

Naturen er jeg ikke veldig begeistret for egentlig. Er alt for rastløs, og blir alt for ensom til at det hadde vært noen idé å dra på telttur alene. 

Føler jeg har gått glipp av mye, og at jeg rett og slett har kastet bort nesten 20 år av mitt liv, og derfor stresser jeg nok veldig mye ekstra nå, fordi at jeg føler at jeg har det travelt med å ta igjen det tapte.

[Miklo Velka]

-Finnes det noen kvinner her som ikke hadde blitt skremt av en mann som i denne tråden?

-Hvordan kan man se eller finne ut om ei jente er interessert?

[Gjest Spiderman]

7 minutter siden, Miklo Velka skrev:

-Finnes det noen kvinner her som ikke hadde blitt skremt av en mann som i denne tråden?

-Hvordan kan man se eller finne ut om ei jente er interessert?

Det er håp for deg.

Bare legg fra deg den needy og desperate attituden. Jeg kan love deg at dette er kvaliteter kvinner ikke ser etter hos menn og sjansene dine blir større hvis du får et fint forhold til deg selv. 

[Miklo Velka]

14 timer siden, Plaskebrus skrev:

Bare legg fra deg den needy og desperate attituden. 

Hvordan gjør jeg det?

[Gjest Spiderman]

1 time siden, Miklo Velka skrev:

Hvordan gjør jeg det?

Få orden på eget liv slik at du ikke trenger andre enn deg selv for å være fornøyd. Da vil du automatisk  være mindre desperat for å ha andre for å kompensere for noe du mangler med deg selv. Lettere sagt enn gjort, men du har fått flere pekepinner denne tråden  

Endret 16. januar 2016 av Plaskebrus

[Gjest Cartman]

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Må bare ønske deg alt det beste. Håper det ordner seg for deg.

[Miklo Velka]

8 timer siden, Plaskebrus skrev:

Få orden på eget liv slik at du ikke trenger andre enn deg selv for å være fornøyd. 

Ja, det er lettere sagt enn gjort, det har du helt rett i. Hvordan skal man ha troen på seg selv når man ikke har vært bra nok tidligere i livet? Hvorfor skal kvinner plutselig nå finne meg attraktiv eller interessant, når de ikke har gjort det de siste 15-16 årene? Hva er det som skulle tilsi at de plutselig får nye preferanser nå? Det handler ikke bare om at jeg muligens fremstår needy og desperat, for hvor needy og desperat er det mulig å fremstå i en Tinder-profil, som inneholder så lite info, at man skulle få absolutt null treff eller tilbakemeldinger?

Jeg mener ikke å syte akkurat nå, men jeg forstår bare ikke hvordan man skal kunne klare å få opp optimismen og positiviteten når tidligere erfaringer drar en i motsatt retning.

Endret 17. januar 2016 av Miklo Velka

[Gjest Spiderman]

44 minutter siden, Miklo Velka skrev:

Ja, det er lettere sagt enn gjort, det har du helt rett i. Hvordan skal man ha troen på seg selv når man ikke har vært bra nok tidligere i livet? Hvorfor skal kvinner plutselig nå finne meg attraktiv eller interessant, når de ikke har gjort det de siste 15-16 årene? Hva er det som skulle tilsi at de plutselig får nye preferanser nå? Det handler ikke bare om at jeg muligens fremstår needy og desperat, for hvor needy og desperat er det mulig å fremstå i en Tinder-profil, som inneholder så lite info, at man skulle få absolutt null treff eller tilbakemeldinger?

Jeg mener ikke å syte akkurat nå, men jeg forstår bare ikke hvordan man skal kunne klare å få opp optimismen og positiviteten når tidligere erfaringer drar en i motsatt retning.

Det handler ikke om kvinner det handler om deg selv. Du vil utsråle andre vibber hvis du føler deg komfortabel i eget skinn og disse vibbene vil gjøre deg mer atraktiv. Kvaliteten på livet ditt vil bli bedre og det burde være prioritert først. Ta deg en lang backpacker tur rundt om i en verdensdel. Du kommer til å forstå at du i bunn og grunn ikke trenger andre enn deg selv og at folk som blir med på veien blir en bonus, Få ting har gitt meg mer giv enn å være over 12 timer med fly fra hjemmet mitt alene hvor man kan slappe av, møte folk, være meg selv og lykkes. Uten å være opphengt i tinder.

[Miklo Velka]

17 timer siden, Plaskebrus skrev:

Det handler ikke om kvinner det handler om deg selv. Du vil utsråle andre vibber hvis du føler deg komfortabel i eget skinn og disse vibbene vil gjøre deg mer atraktiv. 

Men hvilke vibber utstråler man via Tinder, eller andre datingsider, som fremstår så negative?

17 timer siden, Plaskebrus skrev:

Ta deg en lang backpacker tur rundt om i en verdensdel. Du kommer til å forstå at du i bunn og grunn ikke trenger andre enn deg selv og at folk som blir med på veien blir en bonus, Få ting har gitt meg mer giv enn å være over 12 timer med fly fra hjemmet mitt alene hvor man kan slappe av, møte folk, være meg selv og lykkes. Uten å være opphengt i tinder.

Tok meg en fireukers tur til andre siden av jorden i fjor, og merket at det gjorde godt, selv om jeg ikke møtte eller ble kjent med noen. Omtrent 10 dager av denne turen var alene.

[AnonymBruker]

Jeg tror at du ikke burde fokusere på dette temaet. For jo mer pessimistiske tanker du har om det, jo mindre sjans er det for å lykkes. Selvoppfyllende profetier, vet du. Blir man nervøs og redd for å mislykkes, jo større sjans er det for at man gjør nettopp det. Tror du må prøve å se litt lettere på ting. Gi litt blaffen i dating og kjæresteliv. Finn gleden i andre ting. Det er større sjanse for at en potensiell kjæreste vil dukke opp mens du morer deg med en annen aktivitet, enn mens du går og kikker på jenter og lurer på om noen av dem kan like deg.

Anonymkode: ed667...49c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror at du ikke burde fokusere på dette temaet. For jo mer pessimistiske tanker du har om det, jo mindre sjans er det for å lykkes. Selvoppfyllende profetier, vet du. Blir man nervøs og redd for å mislykkes, jo større sjans er det for at man gjør nettopp det. Tror du må prøve å se litt lettere på ting. Gi litt blaffen i dating og kjæresteliv. Finn gleden i andre ting. Det er større sjanse for at en potensiell kjæreste vil dukke opp mens du morer deg med en annen aktivitet, enn mens du går og kikker på jenter og lurer på om noen av dem kan like deg.

Anonymkode: ed667...49c

Deette her!!

Anonymkode: 42233...cdd

[Okapi]

Jeg vet ikke om jeg er helt enig i den. Jeg er på mange måter ganske lik trådstarter, og jeg kan nesten garantere at for sånne som oss dukker ikke jenter tilfeldigvis opp når vi morer oss. For unnvikende mennesker er det mer naturlig å trekke seg tilbake og drive med ting alene, i grupper med svært nære venner, eller med aktiviteter der fokus ligger mest på selve aktiviteten, og lite på sosialisering (og ofte er disse aktivitetene av typen som omtrent bare menn driver med). "Henging" og målløs sosialisering ligger ofte ikke naturlig for sjenerte mennesker, da dette oftere fremmer ubehag enn glede.

Å vie all sin tid til å lete etter kjæreste er neppe noen god idé heller, eller la alle tanker dreier seg om sorgen over å ikke ha en. Det er ganske åpenbart. På den annen side er det viktig å erkjenne at "når du minst venter det" stort sett bare funker for folk som allerede er sosiale, utadvendte og glade. For oss andre, mer tilbaketrukne, tror jeg ærlig talt at det må litt mer aktiv innsats til. Spørsmålet er jo selvsagt hvilken form denne innsatsen skal ta.

[Sveva]

Kanskje du nettopp burde bytte jobb/flytte, for å få ny input. Finne en slags gruppeterapi? Bytte psykolog? Ny hobby, som noen foreslo, gjøre noe DU liker for din egen del, ikke gruble på at det du ikke har. Og du burde skrive - skrivekurs el lignende, for å få et spark bak?

[AnonymBruker]

 

Den 17.1.2016 at 3.44, Miklo Velka skrev:

Ja, det er lettere sagt enn gjort, det har du helt rett i. Hvordan skal man ha troen på seg selv når man ikke har vært bra nok tidligere i livet? Hvorfor skal kvinner plutselig nå finne meg attraktiv eller interessant, når de ikke har gjort det de siste 15-16 årene? Hva er det som skulle tilsi at de plutselig får nye preferanser nå? Det handler ikke bare om at jeg muligens fremstår needy og desperat, for hvor needy og desperat er det mulig å fremstå i en Tinder-profil, som inneholder så lite info, at man skulle få absolutt null treff eller tilbakemeldinger?

Jeg mener ikke å syte akkurat nå, men jeg forstår bare ikke hvordan man skal kunne klare å få opp optimismen og positiviteten når tidligere erfaringer drar en i motsatt retning.

Jeg har ingen erfaring med Tinder, men jeg har i det minste skjønt at det er veldig utseendebasert, om en i tillegg har en litt nøktern profil, så er det nok ikke så rart man ikke får så mye napp. Jeg er en jente på 25 og blant mine venner så syns jeg i det minste det virker som at dem som har Tinder-profil er de som gjerne har rimelig god selvtillit, har et pent utseende og gjerne er ganske opptatt av utseende generelt. Det er rett og slett de mest overfladiske av vennene mine som er på Tinder. Jeg ser på meg selv som en veldig jordnær og snill person som egentlig har veldig mye å bidra med i et forhold, men jeg har ikke verdens beste selvtillit og det ville aldri falt meg inn å lage meg profil på et sted som Tinder hvor menn skal vurdere om jeg er verdt deres tid kun utfra et bilde av meg (jeg har jo så mye mer å komme med). Jeg tror derfor at om man ikke er veldig pen, og kanskje heller ikke har veldig god selvtillit, så er ikke Tinder helt stedet for en. Da har jeg lagt større tro på andre datingsider. For jeg tror virkelig datingsider er tingen for dem som ikke er veldig sosiale med andre enn nære venner. Jeg er selv ganske introvert og liker meg godt i eget selskap. Jeg har merket veldig godt de siste årene at når jeg var ferdig med det å dra ut på byn, så ble det liksom ikke til at man traff så mange nye potensielle partnere lengre. Jeg møter jo bare de samme folkene hele tiden, og skulle det utviklet seg noen følelser overfor noen av dem, så burde det jo liksom ha hendt allerede, derfor har jeg tr på nattdating (da er man også litt bedre beskyttet for avslag enn ansikt til ansikt). Jeg ser at TS også har har profil på Cupid, men ikke har tro på det for tiden. Kan du si noe om hvorfor du ikke har tro på Cupid for tiden? Får du ikke svar på meldinger du sender? Har du laget en god og utfyllende profil? Har du svart på en del av spørmålene deres? Jeg har selv profil på Cupid, men jeg er på et punkt i livet der jeg ikke har peiling på hvor jeg befinner meg om et halvt år (da jeg er ferdig utdannet til sommeren og jeg må nok flytte dit jeg eventuelt får jobb pga. ojekrisen og dermed et dårlig jobbmarked), så jeg har lagt kjærestejakten litt på hyllen for øyeblikket, slik at jeg slipper å måtte ta hensyn til en annen når jeg søker jobber (i tillegg til at jeg egentlig trives godt som singel, selv om jeg føler det begynner å haste litt med tanke på ønske om en familie med tiden). Det som er litt dumt med Cupid er det at det er en internasjonal side og som kvinne mottar man mye meldinger, spesielt fra utenlandske menn, så du som mann må skille seg litt ut når du sender en melding. Jeg svarer aldri på "Hei" meldinger, sånn er det bare. Skriv en litt lang og utfyllende første melding som viser at du har lest og likt profilen hennes, dra frem ting dere har til felles og still spørsmål om det du har lest. Når jeg får slike meldinger så svarer jeg alltid (i hvert fall om det er fra norske). Prøv å fremstå positiv og glad og fortell om sidene av deg som du liker og som gjør deg spennende. De mer vanskelige tingene tar man siden når man har blitt bedre kjent. 

Anonymkode: 47626...5b5

[Miklo Velka]

13 timer siden, Okapi skrev:

Jeg vet ikke om jeg er helt enig i den. Jeg er på mange måter ganske lik trådstarter, og jeg kan nesten garantere at for sånne som oss dukker ikke jenter tilfeldigvis opp når vi morer oss. For unnvikende mennesker er det mer naturlig å trekke seg tilbake og drive med ting alene, i grupper med svært nære venner, eller med aktiviteter der fokus ligger mest på selve aktiviteten, og lite på sosialisering (og ofte er disse aktivitetene av typen som omtrent bare menn driver med). "Henging" og målløs sosialisering ligger ofte ikke naturlig for sjenerte mennesker, da dette oftere fremmer ubehag enn glede.

Det er helt sant, og på tross av de sperrene jeg har så jobber jeg hardt for å utfordre meg selv, og sette meg selv i posisjoner som er utenfor min komfortsone.

13 timer siden, Okapi skrev:

Å vie all sin tid til å lete etter kjæreste er neppe noen god idé heller, eller la alle tanker dreier seg om sorgen over å ikke ha en. Det er ganske åpenbart. På den annen side er det viktig å erkjenne at "når du minst venter det" stort sett bare funker for folk som allerede er sosiale, utadvendte og glade. For oss andre, mer tilbaketrukne, tror jeg ærlig talt at det må litt mer aktiv innsats til. Spørsmålet er jo selvsagt hvilken form denne innsatsen skal ta.

Men på tross av at jeg jevnlig utfordrer min komfortsone, så er dette en komfortsone som jeg rett og slett ikke klarer å åpne opp. Jeg bør nok også kanskje legge det fra meg, og jeg tror nok at grunnen til at jeg fokuserer så mye på det nå er på grunn av at jeg har vært forelsket så lenge, og at hun nå har funnet en annen. Samtidig så begynner jeg å stresse på grunn av alderen, og jeg forstår jo at det er ting som påvirker meg, og kommer frem på en mindre heldig måte. Hadde jeg bare opplevd en opptur så tror jeg nok at det kunne gjort underverker for meg.

[Gjest Hummels]

Det finnes håp så lenge man lever