Er det håp for meg?

[Miklo Velka]

Jeg er en snart 40 år gammel mann, som ikke har hatt noen form for romantiske eller seksuelle relasjoner med noen på snart to tiår. Sist gang ei jente viste noen form for interesse var rett etter årtusenskiftet, og da feiget jeg ut fordi at jeg var for redd. Jeg har vært forelsket eller betatt flere ganger, men har aldri opplevd at disse følelsene har vært gjensidig, så jeg vet enda ikke hvordan det føles å få den man vil ha. Dette gjør meg redd og nervøs, delvis fordi at jeg ikke vet hvordan ting fungerer med kjærlighet, men også fordi at min mangel på erfaring skal gjøre at jeg skremmer bort den eller de som en gang skulle finne på å vise interesse.

Jeg har veldig få venner, men har to nære venner som jeg er vant til å se nesten daglig. Jeg har nå vært forelsket i min beste venn i alle fall det siste året, men det kan ha vært lenger også, bare at jeg ikke har vært i stand til å kjenne igjen disse følelsene tidligere. Hun har vært i et avstandsforhold hele tiden vi har kjent hverandre, helt til før jul, da hun fortalte at det var slutt, og at hun nå var singel igjen. Det hun ikke vet, er at jeg vet at hun allerede hadde funnet seg en ny, som er en nær bekjent, og som jobber sammen med oss, men dette er noe de foreløpig holder hemmelig, selv om jeg har "visst" det i en måneds tid. Dette er to stykker som jeg jobber nært med, og som jeg ser hver eneste dag, og får dermed daglige påminnelser på deres forhold, noe som gjør en allerede vanskelig arbeidshverdag verre. De siste ukene har det blitt så ille at jeg har vært inne på tanken på å slutte i jobben og flytte til et annet sted, men det er noe jeg absolutt ikke har lyst til.

Jeg har alltid vært sjenert, og har levd et liv med veldig mange nedturer og avvisninger, både når det gjelder helse, skole, jobb og kjærlighet, og dette har ført til at jeg har levd med depresjoner og angst siden starten av 20-årene. Det som derimot er nytt, er at jeg nå nylig også har fått diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse, men jeg har ikke helt rukket å tenke over hva jeg føler om det enda. Føler at jeg har gravd meg ned i ei dyp grav for tiden, selv om det siste året har vært en solid opptur, så sliter jeg veldig med motivasjon og energi, og klarer ikke å finne krefter til å kommer meg opp. Men dette er forhåpentligvis bare midlertidig, og er trolig forårsaket av at de siste ukene har inneholdt noen nedturer og vanskelige øyeblikk.

Har tidligere fått gode råd, som for eksempel "ta deg sammen", "skjerp deg", "gjør noe", "slutt å tenk sånn", "begynn å tenk sånn", men for de som har vært i lignende situasjoner tidligere, så vet dere at det ikke alltid er så enkelt, og at dette ikke er de beste, eller mest konstruktive rådene man kan få. Jeg vet at det er opp til meg, at det er bare jeg som kan skape min egen lykke, men jeg håper fortsatt at noen kan hjelpe meg med råd eller tips til hvordan jeg kan komme meg opp, og hvordan jeg kan finne håp og lykke i livet. Lykke, i mitt hode, er forresten ensbetydende med kjærlighet, men som dere forstår så er ikke fremtiden lys for meg når det kommer til akkurat det. Cupid og jeg er ikke akkurat på talefot for tiden, for å si det sånn.

Hva tror dere? Er det håp for meg, med tanke på min nye diagnose? Er det kanskje noen som har ei bok å anbefale som kan være verd et forsøk? Alle råd og tips blir tatt i mot med åpne armer. Jeg har skrevet her tidligere, og også fått tips tidligere, så om det er noen som kjenner meg igjen, og kanskje "irriterer" seg over at jeg igjen spyr ut mine problemer, så håper jeg på litt forståelse for at jeg er langt nede akkurat nå, og prøver litt i desperasjon å lete etter en magisk løsning på mine problemer.

[visp]

Jeg har desverre ikke så mange råd å komme med men syns det var litt vondt å lese. En ting jeg kan si er at det med at du er betatt av venninnen din; glem det først som sist. Noe hadde allerede skjedd om det var gjensidig så prøv å gå videre. Jeg har vært i venninnen din sine sko noen ganger og kun et vennskap klarte å bestå men de andre ble for kompliserte så du må tenke deg litt om; vil du miste henne som venn? Det kan kanskje aldri bli det samme nå som du har følelser for henne men det kan også bare være det at du fokuserer på en som står deg nær siden du føler deg ensom. Ville bare ikke at innlegget ditt skulle stå helt ubesvart:)

[Okapi]

Du tenker sånn og du er sånn. Det er deg, og selv om ting kan endres over tid, er det ikke sånn at man bare kan "ta seg sammen" og bli et helt annet menneske. Diagnosen du har beskriver en tilstand som er så dypt knyttet til din person at f.eks. eksponering, og da spesielt selveksponering, sjelden har noen positiv effekt. For de aller, aller fleste er dette en kronisk tilstand de har fra ung alder og til de dør. Det finnes ingen fullgod behandling, delvis fordi forskningen til nå primært har vært rettet mot de utagerende og ustabile. De unnvikende gjør jo ingen skade; ofte fungerer de helt fint i samfunnsnyttige jobber, og i verste fall ender de opp som trygdede eremitter eller selvmordsofre. 

Det er jo ikke dermed sagt at det er over og ut, da. Du kan jo åpenbart uttrykke deg, du har i det minste noen venner, og såvidt jeg kan se er du i jobb. Utover det deler du ikke så mye mer enn følelser, egentlig, og da blir det litt vanskelig for å andre å vurdere hvordan du ligger an. Du skriver ingenting om utseende ditt. Er du fornøyd? Om ikke, er det noe du kan forandre på? Noe du vil forandre på, og er reelt motivert for? Bare så det er sagt: Nei, ja og nei er en helt akseptabelt svarkombinasjon.

Du sier heller ingenting om hva du gjør. Tar du initiativ, men blir avvist? Kommer du deg ut blant folk, eller oppretter profiler på nettdatingsider? Du har jo tatt opp problemene dine på forumet noen ganger, kanskje ikke så direkte som du gjør nå, men innholdet i innleggene dine er ofte ganske likt. Du er helt klart ikke fornøyd, men du går sjelden i detaljer og legger aldri ut noe bilde av deg selv. Kanskje det hjelper å konkretisere mål og metode litt. Om jeg får være brutalt ærlig mistenker jeg at målet er litt for vagt og metoden på kanten til ikkeeksisterende.

[Miklo Velka]

41 minutter siden, visp skrev:

Jeg har desverre ikke så mange råd å komme med men syns det var litt vondt å lese. En ting jeg kan si er at det med at du er betatt av venninnen din; glem det først som sist. Noe hadde allerede skjedd om det var gjensidig så prøv å gå videre. 

Jeg har bestemt meg for å la det ligge også, og er helt klar over at det ikke er gjensidig. Den største grunnen til at jeg har bestemt meg for det, er som du sier, at jeg ikke er villig til å ta sjansen på å miste vennskapet. Det eneste positive jeg ser med å fortelle henne det er erfaringen jeg hadde fått med å faktisk si det. Å tørre å ta sjansen på å bli såret, og å bli avvist igjen, men vennskapet er viktigere for meg, så da velger jeg heller det.

12 minutter siden, Okapi skrev:

Du tenker sånn og du er sånn. Det er deg, og selv om ting kan endres over tid, er det ikke sånn at man bare kan "ta seg sammen" og bli et helt annet menneske. Diagnosen du har beskriver en tilstand som er så dypt knyttet til din person at f.eks. eksponering, og da spesielt selveksponering, sjelden har noen positiv effekt.

Det er sant, og jeg vet at det er mulig å bli bedre, men at det krever knallhard jobbing for å få resultater, men akkurat nå mangler jeg bare motivasjon og krefter til å gjøre noe. Den var bedre for et par måneder siden, så jeg er overbevist om at jeg kan få den tilbake, og at dette bare er en downperiode som jeg med tid og stunder klarer å komme meg gjennom. Gjør jeg det så er det opp til meg hvor bra jeg kan få det.

12 minutter siden, Okapi skrev:

Det er jo ikke dermed sagt at det er over og ut, da. Du kan jo åpenbart uttrykke deg, du har i det minste noen venner, og såvidt jeg kan se er du i jobb. Utover det deler du ikke så mye mer enn følelser, egentlig, og da blir det litt vanskelig for å andre å vurdere hvordan du ligger an. Du skriver ingenting om utseende ditt. Er du fornøyd? Om ikke, er det noe du kan forandre på? Noe du vil forandre på, og er reelt motivert for? Bare så det er sagt: Nei, ja og nei er en helt akseptabelt svarkombinasjon.

 

Jeg har alltid vært flink til å skrive, og har hatt en drøm om å skrive bøker, og har til og med bokidéer nedskrevet. Problemet er bare motivasjon, gjennomføringsevne og konsentrasjon, som stopper meg hver gang jeg forsøker å gjennomføre noe.

Jeg er ikke fornøyd med utseende nei, og det eneste jeg kan påvirke der er å gå litt ned i vekt, om det ikke hadde vært for utfordringene i avsnittet ovenfor. Jeg har aldri fått særlig med komplimenter for utseende noen gang, bortsett fra "Men, du er ikke stygg" (for 21 år siden), og "damn, for ei rumpe" (i fjor), og sistnevnte levde jeg lenge på. Manglende interesse og respons på nettdatingsider og Tinder forteller meg også at utseende ikke er min beste side, men for all del, jeg har også fått positive tilbakemeldinger på bilder jeg har lagt ut her, så det er ikke umulig at mye av det bare er i mitt hode. 

12 minutter siden, Okapi skrev:

Du sier heller ingenting om hva du gjør. Tar du initiativ, men blir avvist? Kommer du deg ut blant folk, eller oppretter profiler på nettdatingsider? 

 

Jeg tar ikke mye initiativ lenger nå, det må jeg ærlig innrømme. Grunnen til det er jo naturligvis at i løpet av mine snart 40 år så er det kun én gang jeg ikke har blitt avvist, og det var 20 år siden. Årevis med dårlige erfaringer og avvisninger gjør at dette i mitt hode er en fasit, og at jeg blir for redd for å bli avvist igjen, spesielt når jeg selv føler at jeg er direkte stygg. Jeg har vært rimelig aktiv på Tinder og datingsider det siste året, men 12-15 matcher på Tinder på to år, hvor ingen av de har skrevet tilbake til meg, gjør jo at jeg bare får bekreftet de tankene jeg har om meg selv.

Jeg har vært veldig sosial det siste året, til meg å være, og har kommet meg ut blant folk flere ganger, men jeg er ikke flink i det hele tatt på den sosiale biten, og jeg blir veldig lett stille og innesluttet, og føler som oftest at jeg ikke passer inn, og da er jeg jo sjanseløs. 

12 minutter siden, Okapi skrev:

Du har jo tatt opp problemene dine på forumet noen ganger, kanskje ikke så direkte som du gjør nå, men innholdet i innleggene dine er ofte ganske likt. Du er helt klart ikke fornøyd, men du går sjelden i detaljer og legger aldri ut noe bilde av deg selv. Kanskje det hjelper å konkretisere mål og metode litt. Om jeg får være brutalt ærlig mistenker jeg at målet er litt for vagt og metoden på kanten til ikkeeksisterende.

Jeg vet ærlig talt ikke om jeg vet selv hva målet mitt faktisk er, bortsett fra at jeg ønsker å oppleve kjærlighet. Jeg har ikke noen "metode", mest fordi at jeg rett og slett ikke vet bedre tror jeg. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, eller si, eller hvordan ting fungerer, og det gjør meg bare mere redd og reservert. 

På en måte så var det godt å få en diagnose til slutt, for da vet jeg litt mere konkret hva jeg har å jobbe med, i stedet for at jeg bare skulle ha vært fucka i hodet. Jeg håper bare at jeg ikke ender opp med å gjemme meg bak diagnosen, eller å bruke den som unnskyldning.

Bilde har jeg lagt ut, som anonym bruker, men glemte meg litt den ene gangen når jeg skulle svare på kommentarene, så svaret mitt ble ikke anonymt. Klarer ikke å legge ut bilde i en tråd som dette tror jeg, for da blir det lett knyttet opp mot det jeg skriver, og jeg vet ikke om jeg vil risikere at noen jeg kjenner skal se bildet mitt for eksempel i denne tråden.

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne og har også unnvikende personlighetsforstyrrelse + depresjon og sosial angst.
Virker håpløst å se for meg selv i et forhold, ønsker det jo innerst inne men merker at jeg trenger mye trening. Sosialtrening og trening på å akseptere og bli vant til nærhet. Dyreterapi har hjulpet meg til en viss grad og jeg går også i sosialgruppe for pasienter med unnvikende personlighetsforsyrrelse (de fleste av oss har også angst) og bruker tilbudene til Aktiv på Dagtid for å bli vant med, og lære meg å kommunisere og omgås andre mennesker. Der har jeg også fått noen venner som jeg kan møte i ny og ne, ikke for mye da det setter meg litt ut, men sånn av og til for å få litt mer sosial input enn den ene bestevenninden jeg har. Kanskje du kan prøve det?
Det er såklart håp for deg, men den største sperren sitter i hodet ditt om at du tror du er for udugelig. Det er du ikke

Anonymkode: cf5dd...d11

[Gjest Blomsterert]

1 time siden, Okapi skrev:

Du tenker sånn og du er sånn. Det er deg, og selv om ting kan endres over tid, er det ikke sånn at man bare kan "ta seg sammen" og bli et helt annet menneske. Diagnosen du har beskriver en tilstand som er så dypt knyttet til din person at f.eks. eksponering, og da spesielt selveksponering, sjelden har noen positiv effekt. For de aller, aller fleste er dette en kronisk tilstand de har fra ung alder og til de dør. Det finnes ingen fullgod behandling, delvis fordi forskningen til nå primært har vært rettet mot de utagerende og ustabile. De unnvikende gjør jo ingen skade; ofte fungerer de helt fint i samfunnsnyttige jobber, og i verste fall ender de opp som trygdede eremitter eller selvmordsofre. 

Det er jo ikke dermed sagt at det er over og ut, da. Du kan jo åpenbart uttrykke deg, du har i det minste noen venner, og såvidt jeg kan se er du i jobb. Utover det deler du ikke så mye mer enn følelser, egentlig, og da blir det litt vanskelig for å andre å vurdere hvordan du ligger an. Du skriver ingenting om utseende ditt. Er du fornøyd? Om ikke, er det noe du kan forandre på? Noe du vil forandre på, og er reelt motivert for? Bare så det er sagt: Nei, ja og nei er en helt akseptabelt svarkombinasjon.

Du sier heller ingenting om hva du gjør. Tar du initiativ, men blir avvist? Kommer du deg ut blant folk, eller oppretter profiler på nettdatingsider? Du har jo tatt opp problemene dine på forumet noen ganger, kanskje ikke så direkte som du gjør nå, men innholdet i innleggene dine er ofte ganske likt. Du er helt klart ikke fornøyd, men du går sjelden i detaljer og legger aldri ut noe bilde av deg selv. Kanskje det hjelper å konkretisere mål og metode litt. Om jeg får være brutalt ærlig mistenker jeg at målet er litt for vagt og metoden på kanten til ikkeeksisterende.

Du tar feil.De med unnvikende personlighetsforstyrrelse kan godt gjøre skade! De unngår åpenlyse konflikter samt at de ikke tør si fra.Dermed kan de være dem som farer mest med sladder samt at de kan dolke andre i ryggen(når de får "nok"). Det er nemlig ikke sånn at de ikke føler sinne og aggresjon,de VISER det bare ikke.

TS.Sier ikke at dette gjelder deg altså! Det kan bare ofte være sånn.

[Gjest Blomsterert]

2 timer siden, Miklo Velka skrev:

Jeg er en snart 40 år gammel mann, som ikke har hatt noen form for romantiske eller seksuelle relasjoner med noen på snart to tiår. Sist gang ei jente viste noen form for interesse var rett etter årtusenskiftet, og da feiget jeg ut fordi at jeg var for redd. Jeg har vært forelsket eller betatt flere ganger, men har aldri opplevd at disse følelsene har vært gjensidig, så jeg vet enda ikke hvordan det føles å få den man vil ha. Dette gjør meg redd og nervøs, delvis fordi at jeg ikke vet hvordan ting fungerer med kjærlighet, men også fordi at min mangel på erfaring skal gjøre at jeg skremmer bort den eller de som en gang skulle finne på å vise interesse.

Jeg har veldig få venner, men har to nære venner som jeg er vant til å se nesten daglig. Jeg har nå vært forelsket i min beste venn i alle fall det siste året, men det kan ha vært lenger også, bare at jeg ikke har vært i stand til å kjenne igjen disse følelsene tidligere. Hun har vært i et avstandsforhold hele tiden vi har kjent hverandre, helt til før jul, da hun fortalte at det var slutt, og at hun nå var singel igjen. Det hun ikke vet, er at jeg vet at hun allerede hadde funnet seg en ny, som er en nær bekjent, og som jobber sammen med oss, men dette er noe de foreløpig holder hemmelig, selv om jeg har "visst" det i en måneds tid. Dette er to stykker som jeg jobber nært med, og som jeg ser hver eneste dag, og får dermed daglige påminnelser på deres forhold, noe som gjør en allerede vanskelig arbeidshverdag verre. De siste ukene har det blitt så ille at jeg har vært inne på tanken på å slutte i jobben og flytte til et annet sted, men det er noe jeg absolutt ikke har lyst til.

Jeg har alltid vært sjenert, og har levd et liv med veldig mange nedturer og avvisninger, både når det gjelder helse, skole, jobb og kjærlighet, og dette har ført til at jeg har levd med depresjoner og angst siden starten av 20-årene. Det som derimot er nytt, er at jeg nå nylig også har fått diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse, men jeg har ikke helt rukket å tenke over hva jeg føler om det enda. Føler at jeg har gravd meg ned i ei dyp grav for tiden, selv om det siste året har vært en solid opptur, så sliter jeg veldig med motivasjon og energi, og klarer ikke å finne krefter til å kommer meg opp. Men dette er forhåpentligvis bare midlertidig, og er trolig forårsaket av at de siste ukene har inneholdt noen nedturer og vanskelige øyeblikk.

Har tidligere fått gode råd, som for eksempel "ta deg sammen", "skjerp deg", "gjør noe", "slutt å tenk sånn", "begynn å tenk sånn", men for de som har vært i lignende situasjoner tidligere, så vet dere at det ikke alltid er så enkelt, og at dette ikke er de beste, eller mest konstruktive rådene man kan få. Jeg vet at det er opp til meg, at det er bare jeg som kan skape min egen lykke, men jeg håper fortsatt at noen kan hjelpe meg med råd eller tips til hvordan jeg kan komme meg opp, og hvordan jeg kan finne håp og lykke i livet. Lykke, i mitt hode, er forresten ensbetydende med kjærlighet, men som dere forstår så er ikke fremtiden lys for meg når det kommer til akkurat det. Cupid og jeg er ikke akkurat på talefot for tiden, for å si det sånn.

Hva tror dere? Er det håp for meg, med tanke på min nye diagnose? Er det kanskje noen som har ei bok å anbefale som kan være verd et forsøk? Alle råd og tips blir tatt i mot med åpne armer. Jeg har skrevet her tidligere, og også fått tips tidligere, så om det er noen som kjenner meg igjen, og kanskje "irriterer" seg over at jeg igjen spyr ut mine problemer, så håper jeg på litt forståelse for at jeg er langt nede akkurat nå, og prøver litt i desperasjon å lete etter en magisk løsning på mine problemer.

Det er håp for deg.Du har tydeligvis både selvinnsikt og humor/ironi.Uten at det alene er en garanti :-)

Jeg vil komme med et råd.Finn ut hva du er god på.Alle er gode på noe,men mange vet ikke hva.Når en finner ut av det,så får en mye mer selvtillit,samt at en har noe å dele.Noe å snakke om.

Det er ingen som er håpløse :-) Angående disgnosen din,så kan du godt gjøre fremskritt.Du vet om den,og øv deg på å si meningen din.Det kommer alltid an på hvordan du sier ting.Om folk blir forbannet eller sinte og fornærmet kan du ta det som et godt tegn faktisk,for da har du vært tydelig,og din mening har blitt hørt.Bare nevner det selv om du tenker at du vil takle det :-) og,folk er sjelden sinte for all evighet.

Tenker du ikke må si opp jobben! Jeg tenker også at du bør ta vare på de vennene du har.Gode venner vokser ikke på trær.Håper du finner kjærligheten om ikke altfor lenge.Og vit at ingenting er håpløst!

[Gjest Blomsterert]

Et øyeblikk siden, Blomsterert skrev:

Det er håp for deg.Du har tydeligvis både selvinnsikt og humor/ironi.Uten at det alene er en garanti :-)

Jeg vil komme med et råd.Finn ut hva du er god på.Alle er gode på noe,men mange vet ikke hva.Når en finner ut av det,så får en mye mer selvtillit,samt at en har noe å dele.Noe å snakke om.

Det er ingen som er håpløse :-) Angående disgnosen din,så kan du godt gjøre fremskritt.Du vet om den,og øv deg på å si meningen din.Det kommer alltid an på hvordan du sier ting.Om folk blir forbannet eller sinte og fornærmet kan du ta det som et godt tegn faktisk,for da har du vært tydelig,og din mening har blitt hørt.Bare nevner det selv om du tenker at du vil takle det :-) og,folk er sjelden sinte for all evighet.

Tenker du ikke må si opp jobben! Jeg tenker også at du bør ta vare på de vennene du har.Gode venner vokser ikke på trær.Håper du finner kjærligheten om ikke altfor lenge.Og vit at ingenting er håpløst!

Det skulle stå :Selv om du tror du IKKE vil takle det!

[AnonymBruker]

Ikke gi opp. Fight. Om så ikke konkret for å finne kjæreste, men for å finne lykke i det daglige liv. Da vil det andre falle lettere på plass. 

Du er veldig flink til å skrive og du har noen bøker du ruger på. Hva med å melde seg på et skrivekurs? For å få er lite push bak til å skrive disse bøkene. Kanskje du til og med burde skrive en selvbiografi. Da vil du være til stor hjelp for andre også. 

Anonymkode: 523e1...0e6

[visp]

23 timer siden, Miklo Velka skrev:

Jeg har bestemt meg for å la det ligge også, og er helt klar over at det ikke er gjensidig. Den største grunnen til at jeg har bestemt meg for det, er som du sier, at jeg ikke er villig til å ta sjansen på å miste vennskapet. Det eneste positive jeg ser med å fortelle henne det er erfaringen jeg hadde fått med å faktisk si det. Å tørre å ta sjansen på å bli såret, og å bli avvist igjen, men vennskapet er viktigere for meg, så da velger jeg heller...

 

Nei, det er akkurat i det momentet ting blir ødelagt i vennskap. Med en gang det er sagt blir noe ødelagt. Du bør heller øve deg (om det er det du er ute etter) med andre som ikke betyr mye for deg. Spar på vennene dine.

[Miklo Velka]

Den 1/8/2016 at 6.45, AnonymBruker skrev:

Ikke gi opp. Fight. Om så ikke konkret for å finne kjæreste, men for å finne lykke i det daglige liv. Da vil det andre falle lettere på plass. 

Anonymkode: 523e1...0e6

Prøver på det, men da må jeg først klare å endre fokus, for akkurat nå er det kun mangelen på kjærlighet som opptar meg, og da ser det ikke ut til at jeg kommer langt dessverre.

Den 1/8/2016 at 1.54, Blomsterert skrev:

Det er håp for deg.Du har tydeligvis både selvinnsikt og humor/ironi.Uten at det alene er en garanti :-)

Jeg vil komme med et råd.Finn ut hva du er god på.Alle er gode på noe,men mange vet ikke hva.Når en finner ut av det,så får en mye mer selvtillit,samt at en har noe å dele.Noe å snakke om.

Det er noe jeg har tenkt mye på, men jeg klarer faktisk ikke å finne noe. Matlaging er vel egentlig det eneste, men å lage singelmiddager hele tiden gir meg bare bekreftelsen på at jeg er alene. 

Den 1/8/2016 at 1.54, Blomsterert skrev:

Det er ingen som er håpløse :-) Angående disgnosen din,så kan du godt gjøre fremskritt.Du vet om den,og øv deg på å si meningen din.Det kommer alltid an på hvordan du sier ting.Om folk blir forbannet eller sinte og fornærmet kan du ta det som et godt tegn faktisk,for da har du vært tydelig,og din mening har blitt hørt.Bare nevner det selv om du tenker at du vil takle det :-) og,folk er sjelden sinte for all evighet.

Tenker du ikke må si opp jobben! Jeg tenker også at du bør ta vare på de vennene du har.Gode venner vokser ikke på trær.Håper du finner kjærligheten om ikke altfor lenge.Og vit at ingenting er håpløst!

Det finnes noen som er håpløse, dessverre. ;-)

Har ikke lyst til å si opp jobben og flytte egentlig, men det er noe jeg tenker på fortsatt. Jobben har vært tung i det siste også, men kommer ikke til å gjøre noe drastisk enda i alle fall.

Den 1/8/2016 at 1.30, AnonymBruker skrev:

Dyreterapi har hjulpet meg til en viss grad og jeg går også i sosialgruppe for pasienter med unnvikende personlighetsforsyrrelse (de fleste av oss har også angst) og bruker tilbudene til Aktiv på Dagtid for å bli vant med, og lære meg å kommunisere og omgås andre mennesker. Der har jeg også fått noen venner som jeg kan møte i ny og ne, ikke for mye da det setter meg litt ut, men sånn av og til for å få litt mer sosial input enn den ene bestevenninden jeg har. Kanskje du kan prøve det?
Det er såklart håp for deg, men den største sperren sitter i hodet ditt om at du tror du er for udugelig. Det er du ikke

Anonymkode: cf5dd...d11

Det finnes ikke noen behandlingstilbud her hvor jeg bor som jeg kan benytte meg av, bortsett fra å fortsette til psykologen. 

Mulig du har rett angående sperren, men jeg føler meg i alle fall fullstendig ubrukelig og verdiløs, og sliter med å se noe lys i enden av tunnellen. 

[Gjest Blomsterert]

Prøv ut noe nytt? Noe kunstnerisk? Det er faktisk mange som er kreative der uten å vite det i det hele tatt! 

[AnonymBruker]

Det finnes alltids håp men for å være helt ærlig så begynner du å få fryktelig dårlig tid om du ønsker å stifte familie, om du straks er 40 og står helt uten forholdserfaring, er sjenert og ikke tør å være frempå. Skriver ikke dette for å være kjip, men om målet er egen familie så er dette noe som for de fleste er mye vanskeligere å få til etter fylte 40. Ikke fordi man ikke kan treffe ny partner etter 40, men i den alderen vil man som regel møte veldig mange som er ferdige med småbarnsalderen eller ikke ønsker å treffe barn. 

Uansett må man bare ufordre seg selv videre. Det er ikke så lett vet jeg, men er det kanskje noen støttegrupper eller lignende i nærheten av deg? Personlighetsforstyrrelse må det jobbes med kontinuerlig og jeg tror det beste er at man kan utfordre seg selv sammen med andre som har samme diagnose, hvertfall i begynnelsen. 

Anonymkode: d10af...91c

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det finnes alltids håp men for å være helt ærlig så begynner du å få fryktelig dårlig tid om du ønsker å stifte familie, om du straks er 40 og står helt uten forholdserfaring, er sjenert og ikke tør å være frempå. Skriver ikke dette for å være kjip, men om målet er egen familie så er dette noe som for de fleste er mye vanskeligere å få til etter fylte 40. Ikke fordi man ikke kan treffe ny partner etter 40, men i den alderen vil man som regel møte veldig mange som er ferdige med småbarnsalderen eller ikke ønsker å treffe barn. 

Uansett må man bare ufordre seg selv videre. Det er ikke så lett vet jeg, men er det kanskje noen støttegrupper eller lignende i nærheten av deg? Personlighetsforstyrrelse må det jobbes med kontinuerlig og jeg tror det beste er at man kan utfordre seg selv sammen med andre som har samme diagnose, hvertfall i begynnelsen. 

Anonymkode: d10af...91c

TS skriver da ingenting om å stifte familie, bare at han ønsker en kjæreste.

TS, jeg tror at du ikke må være problemorientert (som psykiatrien er), men heller flytter fokuset vekk fra det du synes er vanskelig og heller tenker på alt du synes er positivt. Positive tanker vil da smitte over på andre områder i livet ditt.

Anonymkode: ed667...49c

[Okapi]

Den 1/8/2016 at 1.42, Blomsterert skrev:

Du tar feil.De med unnvikende personlighetsforstyrrelse kan godt gjøre skade! De unngår åpenlyse konflikter samt at de ikke tør si fra.Dermed kan de være dem som farer mest med sladder samt at de kan dolke andre i ryggen(når de får "nok"). Det er nemlig ikke sånn at de ikke føler sinne og aggresjon,de VISER det bare ikke.

TS.Sier ikke at dette gjelder deg altså! Det kan bare ofte være sånn.

At de ikke gjør skade er ikke min påstand, men helsevesenets og myndighetenes begrunnelse for å fokusere på de utagerende. Indirekte kan selvsagt også unnvikende gjøre skade, men ikke på samme måte og sjelden i samme grad. Når det gjelder aggresjon spørs det helt på kontekst. Det er ikke uvanlig at mennesker med denne personlighetsforstyrrelsen funker bedre i åpen konflikt enn i vanlige sosiale settinger. Dersom deler av den sosiale fobien går på usikkerhet rundt ens egen rolle i en gitt setting, er det lettere å ta kontrollen om man havner i rollen som motstander.

[Gjest Blomsterert]

4 minutter siden, Okapi skrev:

At de ikke gjør skade er ikke min påstand, men helsevesenets og myndighetenes begrunnelse for å fokusere på de utagerende. Indirekte kan selvsagt også unnvikende gjøre skade, men ikke på samme måte og sjelden i samme grad. Når det gjelder aggresjon spørs det helt på kontekst. Det er ikke uvanlig at mennesker med denne personlighetsforstyrrelsen funker bedre i åpen konflikt enn i vanlige sosiale settinger. Dersom deler av den sosiale fobien går på usikkerhet rundt ens egen rolle i en gitt setting, er det lettere å ta kontrollen om man havner i rollen som motstander.

Hva begrunner du alt dette med? 

[Okapi]

36 minutter siden, Blomsterert skrev:

Hva begrunner du alt dette med? 

Hva er du ute etter? Anekdoter? Faglitteratur? Wikipedia har faktisk en ganske god artikkel om diagnosen.

[Gjest Blomsterert]

59 minutter siden, Okapi skrev:

Hva er du ute etter? Anekdoter? Faglitteratur? Wikipedia har faktisk en ganske god artikkel om diagnosen.

Vel,hvis du utfra det du har lest ikke kan se at de kan opparbeide en aggressivitet,så er det rart.De viser det bare ikke.De får den ut på andre måter.Som å bare kutte ut andre,"si fra"når de føler seg presset nok opp i et hjørne osv.Det kan være å dolke folk i ryggen.De blir ofte utnyttet,brukt og "jatter"med pga ekstremt dårlig selvbilde.Bare det alene kan forårsake mye sinne.

Jeg sier IKKE at alle med denne forstyrrelsen er sånn.Jeg sier de noen ganger KAN.Det er helt logisk.Men trenger ikke debattere i det uendelige.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Blomsterert skrev:

Vel,hvis du utfra det du har lest ikke kan se at de kan opparbeide en aggressivitet,så er det rart.De viser det bare ikke.De får den ut på andre måter.Som å bare kutte ut andre,"si fra"når de føler seg presset nok opp i et hjørne osv.Det kan være å dolke folk i ryggen.De blir ofte utnyttet,brukt og "jatter"med pga ekstremt dårlig selvbilde.Bare det alene kan forårsake mye sinne.

Beklager, men det er ubehagelig å lese innleggene dine når du ikke bruker mellomrom etter punktum.

Anonymkode: ed667...49c

[Gjest Blomsterert]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Beklager, men det er ubehagelig å lese innleggene dine når du ikke bruker mellomrom etter punktum.

Anonymkode: ed667...49c

Beklager.