Samboeren vil ha flere barn

[AnonymBruker]

Jeg er en mann på 41. Jeg har ett barn fra  jeg var i slutten av 20-årene. Og da det ble slutt med moren til barnet hadde jeg egentlig bestemt meg for at jeg ikke ville ha flere. Så for 5 år siden fikk jeg ny kjæreste. Hun hadde ikke barn fra før av. Så vi inngikk en avtale om at vi skulle prøve å få 1 (ett) barn i sammen. Jeg spurte henne til og med noen ekstra ganger om hun ville være fornøyd med det, noe hun bekreftet. For 3 år siden fikk vi en herlig liten gutt. Og alt var fint.

For et halvannet år siden begynte hun å ''lufte'' at hun kunne tenkt et barn til. Jeg minnet henne da om vår avtale, og hun virket å ta dette grei. Men det siste halvåret har hun nevnt dette ønsket flere ganger, og det har blitt vanskelig mellom oss. Jeg ser jo at hun virkelig ønsker et barn til.

Jeg har tenkt gjennom dette med antall barn tidligere, og er veldig fornøyd med to. I tillegg har jeg mye kjøring/transport med min eldste, da hun bor en times kjøring unna. Jeg kjører henne til og fra samvær, i tillegg til at jeg minst en gang i uke er på hennes fritidsaktiviteter. Totalbelastningen gjør at jeg føler at jeg hverken har energi eller tid til flere.

Noen som har vært i lignende situasjon, og kan komme med råd? Eller om du ikke har det, forslag til hvordan vi kan løse dette?

Anonymkode: b7cfb...5b1

[Gjest Blomsterert]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en mann på 41. Jeg har ett barn fra  jeg var i slutten av 20-årene. Og da det ble slutt med moren til barnet hadde jeg egentlig bestemt meg for at jeg ikke ville ha flere. Så for 5 år siden fikk jeg ny kjæreste. Hun hadde ikke barn fra før av. Så vi inngikk en avtale om at vi skulle prøve å få 1 (ett) barn i sammen. Jeg spurte henne til og med noen ekstra ganger om hun ville være fornøyd med det, noe hun bekreftet. For 3 år siden fikk vi en herlig liten gutt. Og alt var fint.

For et halvannet år siden begynte hun å ''lufte'' at hun kunne tenkt et barn til. Jeg minnet henne da om vår avtale, og hun virket å ta dette grei. Men det siste halvåret har hun nevnt dette ønsket flere ganger, og det har blitt vanskelig mellom oss. Jeg ser jo at hun virkelig ønsker et barn til.

Jeg har tenkt gjennom dette med antall barn tidligere, og er veldig fornøyd med to. I tillegg har jeg mye kjøring/transport med min eldste, da hun bor en times kjøring unna. Jeg kjører henne til og fra samvær, i tillegg til at jeg minst en gang i uke er på hennes fritidsaktiviteter. Totalbelastningen gjør at jeg føler at jeg hverken har energi eller tid til flere.

Noen som har vært i lignende situasjon, og kan komme med råd? Eller om du ikke har det, forslag til hvordan vi kan løse dette?

Anonymkode: b7cfb...5b1

Hun bør respektere avtalen.Du var ærlig,og hun var enig.Vet ikke hvordan dere sksl løse det med mindre du appelerer til hennes moral og lojalitet til deg.Og respekt.Hun tenker nemlig mest på seg selv her,og driver et press følelsemessig.Ikke ok.

[Juniper]

Det er jo ikke så mange alternativer når det gjelder barn. Man kan ikke få ett og et halvt, liksom. 

Men saken er at selv om du er fornøyd med to, så har hun bare ett. Denne trangen til et barn til kan bli veldig sterk hos kvinner. Jeg kjenner tilfeller der det har sprengt ellers bra forhold i fillebiter. 

Avtaler er avtaler, hva som er rettferdig kan diskuteres. Problemet er disse forbaskede instinktene som man ikke helt styrer selv. 

Dere må sette dere ned og prate grundig igjennom alle alternativer her. 
Kan hun bidra mer for at du ikke ville føle tyngden av et barn til like kraftig? 
Er det verdt det for deg at forholdet går til helvete med ett barn for å unngå å få to med henne? 
Hva er konsekvensen av å ikke komme til en enighet begge kan leve (sammen) med i deres tilfelle?
Og hvordan kan du føle deg trygg på at hun ikke setter alt inn på å få nr 3 også etter at nr 2 eventuelt er på plass?
Hva hvis barn nr 2 blir et sett med tvillinger? 
Hva gjør savnet av et barn til med livskvaliteten hennes? 

Tror dere burde få med en tredjepart for å prate igjennom dette. Kanskje kan dere finne en god løsning som fungerer for dere?

 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Blomsterert skrev:

Hun bør respektere avtalen.Du var ærlig,og hun var enig.Vet ikke hvordan dere sksl løse det med mindre du appelerer til hennes moral og lojalitet til deg.Og respekt.Hun tenker nemlig mest på seg selv her,og driver et press følelsemessig.Ikke ok.

Jeg har nevnt det vi tidligere er blitt enige om, problemet er ikke at hun motsier det, men at jeg ser at hun blir trist over det. Om dette er noen som skal plage henne resten av livet, så er jo ikke det gunstig akkurat, 

 

Ts

Anonymkode: b7cfb...5b1

[Kvinne87Rogaland]

Hvor gammel er samboeren din?

Du er 41, og hvis du får et barn til er du minst 60 når dette barnet fyller 18 år. Jeg er selv 28 og er VELDIG knyttet til pappaen min, og vil ha ham lengst mulig. Du er jo ikke for gammel enda, men tenk også på hvordan barnet kommer til å ha det, og ikke bare samboeren...

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Juniper skrev:

Det er jo ikke så mange alternativer når det gjelder barn. Man kan ikke få ett og et halvt, liksom. 

Men saken er at selv om du er fornøyd med to, så har hun bare ett. Denne trangen til et barn til kan bli veldig sterk hos kvinner. Jeg kjenner tilfeller der det har sprengt ellers bra forhold i fillebiter. 

Avtaler er avtaler, hva som er rettferdig kan diskuteres. Problemet er disse forbaskede instinktene som man ikke helt styrer selv. 

Dere må sette dere ned og prate grundig igjennom alle alternativer her. 
Kan hun bidra mer for at du ikke ville føle tyngden av et barn til like kraftig? 
Er det verdt det for deg at forholdet går til helvete med ett barn for å unngå å få to med henne? 
Hva er konsekvensen av å ikke komme til en enighet begge kan leve (sammen) med i deres tilfelle?
Og hvordan kan du føle deg trygg på at hun ikke setter alt inn på å få nr 3 også etter at nr 2 eventuelt er på plass?
Hva hvis barn nr 2 blir et sett med tvillinger? 
Hva gjør savnet av et barn til med livskvaliteten hennes? 

Tror dere burde få med en tredjepart for å prate igjennom dette. Kanskje kan dere finne en god løsning som fungerer for dere?

 

Du har rett i alt du skriver, og det er gode poenger. Og det er jo det jeg er redd for, at det vil kunne ødelegge vårt forhold. I forhold til det du skriver om det er noe jeg kan gjøre for å få flere, så er det som jeg skrev vanskelig, siden jeg har en datter som bor et stykke unna, men som jeg vil følge så godt opp som mulig. Det er allerede sånn at jeg bruker all min tid på jobb og mine barn, og jeg SKAL følge opp min datter fra tidligere uansett.

Anonymkode: b7cfb...5b1

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har nevnt det vi tidligere er blitt enige om, problemet er ikke at hun motsier det, men at jeg ser at hun blir trist over det. Om dette er noen som skal plage henne resten av livet, så er jo ikke det gunstig akkurat, 

 

Ts

Anonymkode: b7cfb...5b1

Syns faktisk dette er noe man kan tåle. 

Anonymkode: 6c2b6...bde

[Frøkenfryd30]

Utenfor tema... Men hvor gammel var du når du fikk ditt første barn, hvis det er i slutten av tyveårene og du er 41?

Når dere har inngått denne avtalen, burde hun holde seg til den.

Men på en annen side så kan jeg skjønne samboeren din... Hun har jo bare dette ene barnet, og det er fint å ha et søsken å vokse opp med (nå, har jo barnet et søsken, men når det er tyve år eldre så blir det jo på en måte enebarn).

Endret 6. januar 2016 av Frøkenfryd30

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Kvinne87Rogaland skrev:

Hvor gammel er samboeren din?

Du er 41, og hvis du får et barn til er du minst 60 når dette barnet fyller 18 år. Jeg er selv 28 og er VELDIG knyttet til pappaen min, og vil ha ham lengst mulig. Du er jo ikke for gammel enda, men tenk også på hvordan barnet kommer til å ha det, og ikke bare samboeren...

Samboeren er 36. Ja, jeg tenker også på det med alder, og skulle jeg få flere barn, så må det jo skje ganske kjapt ja. 

Anonymkode: b7cfb...5b1

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Frøkenfryd30 skrev:

Utenfor tema... Men hvor gammel var du når du fikk ditt første barn, hvis det er i slutten av tyveårene og du er 41?

Når dere har inngått denne avtalen, burde hun holde seg til den.

Men på en annen side så kan jeg skjønne samboeren din... Hun har jo bare dette ene barnet, og det er fint å ha et søsken å vokse opp med (nå, har jo barnet et søsken, men når det er tyve år eldre så blir det jo på en måte enebarn).

Han fikk barn I slutten av tyveårene. Vil da dro han har en ca 12-14 år gammel gutt. Lære seg å lese.

Anonymkode: 513f3...546

[AnonymBruker]

Jeg er en slik som sterkt ønsker meg et barn til. Vi har to fantastiske flotte barn og har et bra forhold. Jeg har alltid tenkt at to var det riktige antall for meg, men da jeg gikk gravid med den yngste skjedde det noe. Jeg fikk lyst på en til. 

Mannen min har på ingen måte lyst på en ny spedbarnstid med alt det styr det innebærer (yngste er snart 4). Og jeg respekterer og skjønner følelsene hans. De er lurere og mer rasjonelle enn mine. Samtidig lengter jeg helt enormt etter et barn til. Det gjør fysisk vondt og jeg er mye lei meg og trist på grunn av det. Jeg kommer ikke til å bryte opp den fine familien vår hvis ikke jeg får viljen min, men det er som sagt et stort og vondt savn. Jeg er snart for gammel til å få barn så jeg føler tiden renner ut. Jeg vil ikke ende opp som bitter men det er ikke lett å få følelsene til å gå vekk   Jeg tenker litt sådan at skulle vi få et barn til så hadde vi elsket det like høyt som de andre og det praktiske hadde vi fått til på et vis. Og jeg er sikker på at så snart det hadde blitt født hadde vi aldri kunnet tenke oss et liv uten.

Jeg vet ikke hva som er riktig løsning for dere eller for oss, men fikk lyst til å dele "min side" av saken   For det er virkelig virkelig vondt! 

Frode Thuen skrev en artikkel i Aftenposten om akkurat dette her for noen uker siden. Anbefaler deg å lese den - selv om jeg syns han var alt for mye på den som ikke ønsket barn sin side 

Lykke til uansett hva dere velger. 

Anonymkode: 82f4f...74f

[Juniper]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har rett i alt du skriver, og det er gode poenger. Og det er jo det jeg er redd for, at det vil kunne ødelegge vårt forhold. I forhold til det du skriver om det er noe jeg kan gjøre for å få flere, så er det som jeg skrev vanskelig, siden jeg har en datter som bor et stykke unna, men som jeg vil følge så godt opp som mulig. Det er allerede sånn at jeg bruker all min tid på jobb og mine barn, og jeg SKAL følge opp min datter fra tidligere uansett.

Anonymkode: b7cfb...5b1

Hva med at du jobber redusert om dere får et barn til og hun tar en større andel av ansvaret for økonomien deres? 
Slik at du kan følge opp jenta som bor et stykke unna og fortsatt ha overskudd til barna hjemme? 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en mann på 41. Jeg har ett barn fra  jeg var i slutten av 20-årene. Og da det ble slutt med moren til barnet hadde jeg egentlig bestemt meg for at jeg ikke ville ha flere. Så for 5 år siden fikk jeg ny kjæreste. Hun hadde ikke barn fra før av. Så vi inngikk en avtale om at vi skulle prøve å få 1 (ett) barn i sammen. Jeg spurte henne til og med noen ekstra ganger om hun ville være fornøyd med det, noe hun bekreftet. For 3 år siden fikk vi en herlig liten gutt. Og alt var fint.

For et halvannet år siden begynte hun å ''lufte'' at hun kunne tenkt et barn til. Jeg minnet henne da om vår avtale, og hun virket å ta dette grei. Men det siste halvåret har hun nevnt dette ønsket flere ganger, og det har blitt vanskelig mellom oss. Jeg ser jo at hun virkelig ønsker et barn til.

Jeg har tenkt gjennom dette med antall barn tidligere, og er veldig fornøyd med to. I tillegg har jeg mye kjøring/transport med min eldste, da hun bor en times kjøring unna. Jeg kjører henne til og fra samvær, i tillegg til at jeg minst en gang i uke er på hennes fritidsaktiviteter. Totalbelastningen gjør at jeg føler at jeg hverken har energi eller tid til flere.

Noen som har vært i lignende situasjon, og kan komme med råd? Eller om du ikke har det, forslag til hvordan vi kan løse dette?

Anonymkode: b7cfb...5b1

Da har hun ombestemt seg da. Det er vel ikke første gang i historien man noen har gjort det. Man kan "love" at man ikke komer til å ønske ett til, men det er jo i utgangspunktet en umulig ting å love, man vet jo ikke det før man sitter der...

Anonymkode: 2595a...1bf

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Juniper skrev:

Hva med at du jobber redusert om dere får et barn til og hun tar en større andel av ansvaret for økonomien deres? 
Slik at du kan følge opp jenta som bor et stykke unna og fortsatt ha overskudd til barna hjemme? 

😑🔫

Anonymkode: c15d3...50e

[Gjest Blomsterert]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har nevnt det vi tidligere er blitt enige om, problemet er ikke at hun motsier det, men at jeg ser at hun blir trist over det. Om dette er noen som skal plage henne resten av livet, så er jo ikke det gunstig akkurat, 

 

Ts

Anonymkode: b7cfb...5b1

Jeg skjønner dilemmaet ved å se henne trist.Men jeg mener at hun må legge det til side og innse at dere hadde en avtale.Ikke lett,men en får det ikke alltid som en vil.Ellers må det jo bli til at du ombestemmer deg.

[Juniper]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

😑🔫

Anonymkode: c15d3...50e

Hva pokker er problemet ditt her? 

Har du kanskje noen konstruktive innspill til TS? 

Om problemet er at all hans tid går til jobben og ungene, så må man da vel kunne ta en diskusjon på å redusere arbeidstiden i forhold til antall unger? 

Jeg tar som en selvfølge at TS sin samboer er en moderne kvinne med en solid økonomi som synes det er verdt det å dra en større del av lasset økonomisk for å få oppfylt sitt ønske om flere barn. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Frøkenfryd30 skrev:

Utenfor tema... Men hvor gammel var du når du fikk ditt første barn, hvis det er i slutten av tyveårene og du er 41?

Når dere har inngått denne avtalen, burde hun holde seg til den.

Men på en annen side så kan jeg skjønne samboeren din... Hun har jo bare dette ene barnet, og det er fint å ha et søsken å vokse opp med (nå, har jo barnet et søsken, men når det er tyve år eldre så blir det jo på en måte enebarn).

28.

Bare så det er sagt, jeg respekterer hennes følelser, men når man har barn fra to forhold, så er det ikke mye tid til overs.

Anonymkode: b7cfb...5b1

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en slik som sterkt ønsker meg et barn til. Vi har to fantastiske flotte barn og har et bra forhold. Jeg har alltid tenkt at to var det riktige antall for meg, men da jeg gikk gravid med den yngste skjedde det noe. Jeg fikk lyst på en til. 

Mannen min har på ingen måte lyst på en ny spedbarnstid med alt det styr det innebærer (yngste er snart 4). Og jeg respekterer og skjønner følelsene hans. De er lurere og mer rasjonelle enn mine. Samtidig lengter jeg helt enormt etter et barn til. Det gjør fysisk vondt og jeg er mye lei meg og trist på grunn av det. Jeg kommer ikke til å bryte opp den fine familien vår hvis ikke jeg får viljen min, men det er som sagt et stort og vondt savn. Jeg er snart for gammel til å få barn så jeg føler tiden renner ut. Jeg vil ikke ende opp som bitter men det er ikke lett å få følelsene til å gå vekk   Jeg tenker litt sådan at skulle vi få et barn til så hadde vi elsket det like høyt som de andre og det praktiske hadde vi fått til på et vis. Og jeg er sikker på at så snart det hadde blitt født hadde vi aldri kunnet tenke oss et liv uten.

Jeg vet ikke hva som er riktig løsning for dere eller for oss, men fikk lyst til å dele "min side" av saken   For det er virkelig virkelig vondt! 

Frode Thuen skrev en artikkel i Aftenposten om akkurat dette her for noen uker siden. Anbefaler deg å lese den - selv om jeg syns han var alt for mye på den som ikke ønsket barn sin side 

Lykke til uansett hva dere velger. 

Anonymkode: 82f4f...74f

Oi, det var lik historie...

Jeg tror min samboer føler det veldig likt som deg, og jeg er redd at hun kan bli bitter, eller at det alltid vil være et savn for henne, og dermed et nag mot meg. Det er vanskelig å forklare helt, uten å dele for mye informasjon her, om du forstår hva jeg mener. Men kan si så mye at annenhver helg + 1-2 ettermidager/kvelder pr uke bruker jeg nesten hele tiden på min datter. Det gjør at min samboer allerede har veldig mye ansvar, og jeg har dårlig nok samvittighet allerede, slik det er nå.

Skal prøve å finne artikkelen

Anonymkode: b7cfb...5b1

[AnonymBruker]

1 time siden, Juniper skrev:

Hva med at du jobber redusert om dere får et barn til og hun tar en større andel av ansvaret for økonomien deres? 
Slik at du kan følge opp jenta som bor et stykke unna og fortsatt ha overskudd til barna hjemme? 

Det kunne jeg ha gjort, men huset er såpass belånt, at det ikke er aktuelt pr nå. Kunne kanskje gått ned til 80%, men ikke mer enn det.

Anonymkode: b7cfb...5b1

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Da har hun ombestemt seg da. Det er vel ikke første gang i historien man noen har gjort det. Man kan "love" at man ikke komer til å ønske ett til, men det er jo i utgangspunktet en umulig ting å love, man vet jo ikke det før man sitter der...

Anonymkode: 2595a...1bf

Ja, jeg forstår det, og er ikke sint fordi hun føler det hun føler. Det er mer det at det fører til noe usagt og vanskelig mellom oss.

Anonymkode: b7cfb...5b1