Takler ikke livet

[AnonymBruker]

Nyttårsaften forsøkte jeg å åpne meg for min såkalte "kjæreste", og sa at jeg er veldig nedstemt og sliter psykisk for tiden. At jeg ofte tenker på hvordan det ville vært å dø, det tenker jeg på før jeg sover. Finner en ro i det, at det føles som om det finnes en utvei (men ironisk nok er jeg redd for å dø). Jeg fikk som svar: "ja, så ta livet ditt, da". Det såret meg veldig, jeg forsøkte bare å fortelle at jeg ikke har det noe bra. Jeg er kanskje kravstor, men etter sykdom fikk jeg traumer og sliter veldig psykisk. Har mye angst. 

Jeg går til psykolog, han sier at jeg har for mange (feilaktige) negative tanker om meg selv og at mye av sinnet jeg bærer på blir rettet mot meg selv. Men hva skal jeg tro, da?  

Jeg har ingen å prate med, sånn egentlig, kjæresten min driter tydeligvis i meg. Påstår tidvis at jeg er sååå elsket, det er bare tull, for hvis jeg forsøker å åpne meg lytter han ikke, hvis jeg sitter og gråter så trøster han ikke. Foreldrene mine har jeg et dårlig forhold til, samme gjelder søsknene mine og øvrig familie. 

Det er så slitsomt å stille opp for de som ikke sprudler av glede. Jeg skjønner at det å snakke om mine problemer kan være energisugende, men de vet jo samtidig at hvis jeg får støtte og føler trygghet så stråler jeg som en sol. Ingen bryr seg.

Jeg tenker noen ganger: "skulle jeg kuttet kontakten med foreldrene mine, og slått opp med samboeren min?", men jeg takler ikke livet. Er livredd for å leve alene med alle tankene og angsten. Vet ikke hvorfor, for får som sagt ingen støtte eller trøst uansett. 

Jeg er vel bare en krevende og vanskelig liten dritt? Ikke ifølge psykologen min. Men det sier han vel bare for å gjøre jobben sin med å muntre folk opp  

Anonymkode: 5dc33...72e

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nyttårsaften forsøkte jeg å åpne meg for min såkalte "kjæreste", og sa at jeg er veldig nedstemt og sliter psykisk for tiden. At jeg ofte tenker på hvordan det ville vært å dø, det tenker jeg på før jeg sover. Finner en ro i det, at det føles som om det finnes en utvei (men ironisk nok er jeg redd for å dø). Jeg fikk som svar: "ja, så ta livet ditt, da". Det såret meg veldig, jeg forsøkte bare å fortelle at jeg ikke har det noe bra. Jeg er kanskje kravstor, men etter sykdom fikk jeg traumer og sliter veldig psykisk. Har mye angst. 

Jeg går til psykolog, han sier at jeg har for mange (feilaktige) negative tanker om meg selv og at mye av sinnet jeg bærer på blir rettet mot meg selv. Men hva skal jeg tro, da?  

Jeg har ingen å prate med, sånn egentlig, kjæresten min driter tydeligvis i meg. Påstår tidvis at jeg er sååå elsket, det er bare tull, for hvis jeg forsøker å åpne meg lytter han ikke, hvis jeg sitter og gråter så trøster han ikke. Foreldrene mine har jeg et dårlig forhold til, samme gjelder søsknene mine og øvrig familie. 

Det er så slitsomt å stille opp for de som ikke sprudler av glede. Jeg skjønner at det å snakke om mine problemer kan være energisugende, men de vet jo samtidig at hvis jeg får støtte og føler trygghet så stråler jeg som en sol. Ingen bryr seg.

Jeg tenker noen ganger: "skulle jeg kuttet kontakten med foreldrene mine, og slått opp med samboeren min?", men jeg takler ikke livet. Er livredd for å leve alene med alle tankene og angsten. Vet ikke hvorfor, for får som sagt ingen støtte eller trøst uansett. 

Jeg er vel bare en krevende og vanskelig liten dritt? Ikke ifølge psykologen min. Men det sier han vel bare for å gjøre jobben sin med å muntre folk opp  

Anonymkode: 5dc33...72e

Sånne ting må du snakke med psykologen om. Ikke bruk venner og familie som psykiatere fordi de har ingen forutsetning til å forstå. Ikke har de erfaring eller utdannelse til å kunne svare heller, oddsen for misforståelser er også stor. Det samme er oddsen for at de sier noe feil. Bare se her hvordan du reagerer på responsen. De har ingen forurensning til å kunne komme med råd på psykisk sykdom.

Anonymkode: b4296...aa0

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sånne ting må du snakke med psykologen om. Ikke bruk venner og familie som psykiatere fordi de har ingen forutsetning til å forstå. Ikke har de erfaring eller utdannelse til å kunne svare heller, oddsen for misforståelser er også stor. Det samme er oddsen for at de sier noe feil. Bare se her hvordan du reagerer på responsen. De har ingen forurensning til å kunne komme med råd på psykisk sykdom.

Anonymkode: b4296...aa0

Nei. De skal jo ikke bry seg om meg, jeg skal bare holde kjeft, smile falskt og late som om livet er fantastisk? For alt annet er så slitsomt for dem. 

Nei, livet handler ikke om å støtte hverandre. 

Anonymkode: 5dc33...72e

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei. De skal jo ikke bry seg om meg, jeg skal bare holde kjeft, smile falskt og late som om livet er fantastisk? For alt annet er så slitsomt for dem. 

Nei, livet handler ikke om å støtte hverandre. 

Anonymkode: 5dc33...72e

I rest my case. Du tolket alt jeg sa feil. Og ikke bare det, men du ilegger familie og venner meninger kun i fra din egen fantasi uten at de har sagt noe sånn. Derfor er det psykologer du må prate om dette med. Ikke venner og familie. For sier de ikke det du vil høre på riktig måte så vil du misforstå dem sannsynligvis.

Selvsagt bryr de seg om deg. Å hevde noe annet er bare smålig og tegn på umoden tankegang. Venner er venner. Familie er familie. Og psykolog er psykolog.

Anonymkode: b4296...aa0

[puppi]

Hei. Kan du sende meg en privat melding? Jeg sliter ganske mye med samme typen tanker, og du virker faktisk som en det kan gå ann å snakke om sånne ting med.

[Ciara]

Er det en ide å ta med deg kjæresten til en av psykologtimene dine? Kanskje han forstår litt bedre hva det er du går gjennom. Det er ikke enkelt å forstå når man ikke har erfart det selv.

Jeg håper du fortsetter å gå til psykologen, for slik skal du ikke ha det. Husk at du kan bli bedre med behandling, her er det håp!

Jeg håper også at du har andre positive ting i livet ditt. Jobber/studerer du, har du venner du kan snakke med, hobbyer?

 

[NegativeNancy]

Du trenger ikke nødvendigvis tømme alle de tunge tankene dine på samboer/familie, det holder kanskje bare å si at du har det tøft. Så kan du ta resten med psykologen din. 

Jeg tror det er viktig at du klarer å ta hensyn til deg selv, og finne indre styrke til å takle ting. Vær litt egoistisk, ikke tenk at du må smile og virke lykkelig for alle andres del.