X - forvirra etter dødsfall

[AnonymBruker]

(Beklager langt og forvirrende innlegg... må bare få det ut ett sted)

X'en min døde i jula. Det er mange år siden vi var sammen, men vi har allikevel beholdt ett slags vennskap (mest     aktivt fra hans side) i årene etter bruddet. Også slår det meg når jeg leser igjennom alle minneordene på facebook hvor alle lixom var så god venn med han (man blir jo alltid populær etter at man dør), hvor i helvete var de personene på slutten? Og hvorfor i all verden synes alle at han var så fantastisk person? Jeg syntes jo også det en gang i tiden, det var jo derfor jeg ble forelska i han.. Men skinnet bedro... Skal ikke si han var psykopat, men han var rett og slett en drittsekk mot meg, og det var mye psykisk misbruk. Jeg var helt ødelagt og hadde ingen tro på at jeg var verdt noe som helst etter at jeg endelig kom meg ut av det etter 5 år. Han var også notorisk utro, og en sleip lat faen... Jeg kutta han helt ut av livet en stund, men vi fikk veldig god kontakt igjen for ca 2 år siden, dog var det han som var mest ivrig på kontakt da jeg fortsatt ikke har klart å bygge meg opp igjen, og jeg var for svak  til å si nei... Og år alle "damene" hans skriver hvor fantastisk han var, og at han var verdens beste person, og jeg tenker "du skulle bare visst"... folk skriver de ble kjent med han i perioden vi var sammen og at de var soulmates osv... da tenker jeg bare "fy faen, jævla drittsekk"... Jeg er trist, men har fortsatt ikke grått en eneste tåre for han, og føler meg som verdes kaldeste drittkjerring.. Samtidig er det en stemme som sier at jeg har grått nok for han. Jeg hadde jo egentlig kuttet han ut, så hadde ikke visst noe om vi ikke fikk tilbake kotakten for ett par år siden... og vi fikk kjempegod kontakt, og jeg visste han var syk, men ikke SÅ syk... Og hadde vi ikke hatt kontakt igjen hadde jeg heller ikke fått vite at han døde, og jeg er usikker på  om jeg er glad for at vi fikk kontakt igjen, sånn at jeg vet... Eller om jeg hadde hatt det bedre med å ikke vite noe? Alt det gamle drittet blir jo rippet opp i igjen, men også de gode minnene... Og jeg er bare superforvirra og vet ikke hva jeg føler.. Gruer meg også veldig til begravelsen, virker jo som om hele haremet hans skal dit, og det vet jeg ikke om jeg takler.. Vet ikke om jeg kan få med meg noen å gå dit med heller... Og jeg har så lyst til å skrive ut av meg all frustrasjon og alle følelser, men jeg klarer ikke sette ord på det, for jeg vet jo ikke engang selv hva jeg føler...

 

Takk for at dere leste.. Noen som har opplevd noe lignende eller har tips til hvordan sortere tankene?

 

Anonymkode: b7336...0ee

[AnonymBruker]

Ingen som har noen råd eller tips til å sortere tanker?

Anonymkode: b7336...0ee

[Gjest Blomsterert]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingen som har noen råd eller tips til å sortere tanker?

Anonymkode: b7336...0ee

Du er ihvertfall ærlig mot deg selv.Det er bra.Selv opplevde jeg å ikke sørge når en nær døde.Jeg opplevde også mye negativt ifh til denne personen,men hadde tilgitt.Likevel ble sorgen at jeg IKKE sørget.Det føltes unaturlig for det var noen gode minner også,og vi hadde nære bånd.Tror du får ta litt tid til hjelp,for nå er jo tanker og følelser litt kaotiske og ambivalente.

[AnonymBruker]

Takk, er nok ikke annet å gjøre enn å bruke tiden... Er bare redd for å kræsje totalt i begravelsen.. Eller at jeg ikke reagerer i det hele tatt... Det verste er egentlig alle som sender meldinger og ringer å lurer på hvordan det går, de forventer på en måte at jeg skal sørge mye mer enn jeg faktisk gjør, og jeg har på en måte ikke lyst til å legge ut om alle tanker osv...

Anonymkode: b7336...0ee

[AnonymBruker]

Meg igjen med tankekaos... I morgen er begravelsen, og jeg er så sykt usikker på om jeg skal gå eller ikke... Våkna i natt å hadde mareritt om den.. Samtidig føler jeg at jeg burde gå for min egen del også, kansje få en slags "closure"/avslutning... Prøve å tenke at i det kista går ned, går også all dritten han påførte meg... Men jeg har ingen å gå dit med, kan vel sette meg i nærheten av noen av vennene hans hvis de kjenner meg igjen, er tross alt mange år siden..

Faen heller, jeg skulle aldri fått kontakt med han igjen... Da hadde jeg gått i uvisse... Nå går jeg hele tiden å tenker på om det er noe jeg kunne gjort, har dårlig samvittighet for at jeg ikke møtte han igjen når han ba om det, osv osv... Og alt, absolutt alt som jeg trodde var fortrengt og/eller bearbeidet har kommet til overflaten igjen...

Anonymkode: b7336...0ee

[Gjest SykkelJenny]

Jeg synes du skal prøve å fokusere på de gode minnene og sakte men sikkert legge bak deg det vonde. Han er død og borte for alltid, du vil aldri få noen unnskyldning fra ham. 

At det stort sett bare legges igjen positive ord når noen dør er jo bare naturlig. Man vil gjerne huske personen for det gode og være stor nok til å "legge lokk" på det mindre positive. Alle mennesker har noe negativt med seg, men når de dør så vil heldigvis dette komme i bakgrunnen. 

Det er lov (og i mange tilfeller naturlig) å føle en viss lettelse når noen dør. Det kan være mange grunner til det, vond sykdom, utroskap ol - dermed kan man bli litt splittet i sorgen. Man sørger over det gode man mistet, men samtidig kan man føle en viss lettelse for at man ikke lenger kan bli såret av personen. Det verste må være når de vonde tankene ikke slipper taket og at man fortsetter å nøre opp under tanker på alt man skulle ha gjort, og alt man skulle ha sagt mens man kunne. 

Jeg synes du skal gå i begravelsen hans. Reager på den måten som er naturlig for deg, ingenting er feil og ingenting er rett. Enhver har sin måte å sørge på. 

[AnonymBruker]

Hvordan gikk det Ts? Gikk du i begravelsen?

Anonymkode: 269b6...6fe

[AnonymBruker]

Jada, jeg gikk dit... Og jeg vet fortsatt ikke hva jeg føler.. Kom noen tårer, ble på en måte mer virkelig at han faktisk er borte, men jeg vet ikke... Det sykeste var egentlig å komme hjem, og se facebooken hans fylt av bilder fra begravelsen og kjærlighetsærklæringer fra alle disse damene hans..

Anonymkode: b7336...0ee

[Purple Basil]

Da min venninne døde fikk jeg innboksen full av meldinger og spørsmål fra folk som ville grave rundt dødsfallet. Alle våre felles venner skrev sorgtunge statuser på Facebook om hvor gode venner de var og hvor mye de savnet henne. Sannheten er at de alle sammen hadde vendt henne ryggen. Jeg husker jeg var fly forbannet, for hvor var disse vennene da hun trengte dem mest? De gav faen i henne. Fullstendig. Jeg var full av raseri i den perioden, og jeg har ikke kommet over det faenskapet enda. Hva faen er galt med folk?? 

Endret 26. januar 2016 av Purple Basil

[AnonymBruker]

Ja, akkurat sånn tenker jeg og... Hva faen er det med folk, som blir bestevenner med noen etter de er døde? Så også det kom opp i dagene etter dødsfallet at "X er nå venn med Y"... Tror det er facebook som godtar automatisk etter de skjønner noen er døde, men allikevel.. Det er som regel en grunn til at dere ikke var venner på facebook mens vedkommende var i live, og etter han noen er død så er dere bestevenner og ikke måte på hvor mye dere savner denne personen?

Håper virkelig ikke det skjer med meg etter min død.. Har sagt ifra til foreldra mine hva som skjer på facebook, så håper de er obs på det og ikke tror på falske fb-venner hvis jeg skulle falle fra før de...

Anonymkode: b7336...0ee