angrer du på at du fikk barn?

[Gjest Kaffelattn]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og mannen har vært gift i noen år nå, og vært sammen i over 12 år.
Vi har det veldig fint, og liker hverdagen slik som den er. 

Ingen av oss har spesielt lyst på barn (slik som mange som aktivt prøver å få barn har)
Vi snakker om det å få barn, og om dette er noe vi vil. Jeg har veldig lite lyst på spedbarn,...veldig veldig lite lyst på spedbarn, men ser for meg at det kan bli stas når ungen er litt større.
gubben tenker likt som meg.

den eneste grunnen per i dag til at vi kanskje vil ha barn, er fordi vi er "redde" for at vi kan komme til å angre på at vi ikke fikk barn når det er blitt forent.
Dersom jeg hadde blitt gravid ved et uhell, tror jeg ikke vi hadde tatt abort, men vi har heller ikke noe ønske om å aktivt forsøke å få en familieforøkelse.

Er det noen der ute som i utgangspunktet var fornøyde med livet uten barn, men som fikk barn og angret på det?
skriv gjerne anononymt om det gjør det lettere å komme med helt ærlige tanker om temaet.
 

Anonymkode: e59e6...bf8

Jeg var meget svært fornøyd med tilværelsen og alt før jeg fikk barn. Var forberedt på enten ingen barn eller barn fra 40-årsalderen. 

Det ble planlagt og ønsket  barn fra 40-årsalderen og det tok ca 3 år før jeg igjen kunne si at jeg er meget og svært fornøyd med tilværelsen igjen. Det tok lang tid å venne seg til å være en familie der andre alltid kommer først. Nå går det fint. Jeg har også funnet løsninger som også ivaretar mine interesser og behov for egentid - i tillegg til selvsagt barnas, som kommer først! 

 

 

[Epleskall]

Jeg ville ikke ha vært barna mine foruten. De er det beste som har hendt meg. Men livet uten barn var også fantastisk, og jeg vet jeg kunne ha levd lykkelig med mannen min, jobb, reising og opplevelser. Men jeg hadde nok alltid lurt på hva jeg gikk glipp av. Og det er forskjell på være frivillig og ufrivillig barnløs, naturligvis. 

Jeg kjenner til noen som har angret på å få barn. Men der er det mange omstendigheter som spiller inn, da. 

[Meline37]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og mannen har vært gift i noen år nå, og vært sammen i over 12 år.
Vi har det veldig fint, og liker hverdagen slik som den er. 

Ingen av oss har spesielt lyst på barn (slik som mange som aktivt prøver å få barn har)
Vi snakker om det å få barn, og om dette er noe vi vil. Jeg har veldig lite lyst på spedbarn,...veldig veldig lite lyst på spedbarn, men ser for meg at det kan bli stas når ungen er litt større.
gubben tenker likt som meg.

den eneste grunnen per i dag til at vi kanskje vil ha barn, er fordi vi er "redde" for at vi kan komme til å angre på at vi ikke fikk barn når det er blitt forent.
Dersom jeg hadde blitt gravid ved et uhell, tror jeg ikke vi hadde tatt abort, men vi har heller ikke noe ønske om å aktivt forsøke å få en familieforøkelse.

Er det noen der ute som i utgangspunktet var fornøyde med livet uten barn, men som fikk barn og angret på det?
skriv gjerne anononymt om det gjør det lettere å komme med helt ærlige tanker om temaet.
 

Anonymkode: e59e6...bf8

jeg bør gjerne ikke svare på dette....for jeg ønsket meg kjempemye barn som tenåring og lykkes med det... Jeg har aldri angret et sekund på det.. 

Men da jeg var barn selv,... og ble mobbet og utstøtt på skolen... så tenkte jeg at jeg aldri i livet ville ha barn... for jeg ville ikke utsette et barn for samme påkjenning ... dersom vedkommende skulle gå gjennom det samme som meg. Men senere forandret tankene seg. Jeg tok risikoen.. som jeg kaller det...

Vi har alle ulike tanker... forstår at du kanskje synes at det er ansvar, og jobb med å ha barn. For det er det. Det følger bekymringer og ansvar med. Det er jobb i å ha barn. Men hos meg veier gleden størst. De er det viktigste i livet mitt. Og de gir meg så mye kjærlighet og glede i livet. Ville aldri vært uten de... 

Endret 2. januar 2016 av Meline37

[AnonymBruker]

ja, jeg angrer til tider. Og skulle ønske jeg var barnløs. Jeg er veldig glad i de to barna jeg har, men jeg tar meg ofte i å tenke hvor mye lettere livet hadde vært uten barna. Hadde jeg fått begynne helt på nytt hadde jeg valgt å ikke få barn. 

 

Anonymkode: 04101...3e6

[Gjest morhjertegod]

Jeg angrer ikke på at jeg har fått mine tre barn. Hadde det fint uten og fint med, så angrer ikke, ville gjort det samme igjen om jeg fikk valget :o)

[AnonymBruker]

5 timer siden, Belsebub skrev:

Hvis noen angrer på at de fikk barn bør de virkelig gå i seg selv og tenke over hva slags menneske de er. (egoistisk svin, men det sa jeg ikke). Har hørt så mye piss fra folk som ikke skal ha barn fordi da vil jo det hindre de i å gjøre så mye, og de vil jo ikke angre på noe når de er 80. Å få barn er det beste som har hendt meg, og ville aldri vært det foruten.

 

......vet akkurat hva disse vil angre på når de er 80.

Personlig tror jeg at det er omvendt, ingen barn ber om å bli født. Det er foreldrenes ønske dermed er det heller de som velger å bli foreldre som er mer egoistiske om vi faktisk skal gå til det skrittet og kalle andre for egoistiske. 

Barn er uten tvil noe som stjeler masse tid og frihet til å gjøre det man drømmer om. Barn gjør det ikke umulig men at det blir en utfordring og i noen tilfeller så blir det vanskelig om ikke umulig å gjennomføre visse drømmer slik man ønsket seg. 

At du fikk barn er det beste som skjedde deg er flott for deg, men ikke kom å fortell andre som kanskje angrer eller mener det ikke er meningen med livet at deres liv og valg er egoistisk. At barn er en garanti for en grei alderdom er ingen garanti, det burde du tross alt vite nå som du er blitt far. 

 

TS. nå har jeg ikke barn selv  Men jeg har faktisk to gode eksempler i venninner som sitter litt på begge steder. Hun ene fikk barn og er lykkelig. Hun har aldri angret et sekund selv om hun tvilte veldig før den lille kom. Min andre venninne angrer foreløpig, det har vært tøft og det har vært veldig annerledes enn det hun trodde det kom til å være. Hun var den som gledet seg mest til å få barn og den som vi anså for å være mest klar.  Folk er forskjellige og reagerer ulikt, min venninne nr 2 som foreløpig angrer tror (og håper) det endrer seg etter hvert  som babyen blir eldre. Hun er jo ikke mindre glad i barnet og tar utrolig godt vare på den lille, hun har sagt at det handler vel mer om det livet hun hadde før som hun nå har innsett ikke kan bli sånn igjen. Det er ingen hemmelighet at det er en stor forandring og det jeg tror det handler mest om er sistnevnte, klarer du deg uten det livet du levde før? 

Anonymkode: cbb2a...e2f

[Gjest cheshirecat]

Herregud nei!! Det sto en artikkel i VG om dette for noen år tilbake, forskning viser at småbarnsforeldre er mindre lykkelige enn de i samme alder som som ikke har barn. Dvs; å måle lykke er jo tilnærmet umulig, men de var visstnok mindre stressa, stort sett mer fornøyd osv før de fikk barna, og de som ikke hadde barn scoret også "bedre". En annen undersøkelse hvor eldre mennesker, da med voksne barn, ble spurt om de angret, svarte basicly 100% NEI. Eldre mennesker som valgte å aldri få barn ble også spurt om de angret på å leve et liv uten barn. - og flesteparten angret faktisk!! Det er selvfølgelig både slitsomt og utfordrende å ha barn, men ærlig talt er livet tilnærmet meningsløst uten dem. Mine barn er små enkeltindivider med en personlighet, væremåte og karakter som er helt fantastisk. Jeg elsker å være i deres selskap. Det er for meg en ære, å ha dem i livet mitt. 

[AnonymBruker]

De to første årene var enormt hardt arbeid og en giga tisk omveltning. Forholdet var ikke supert i den perioden. Nå har vi hatt et kjempefint år, masse kos og det er fantastisk å være foreldre. Med unntak av et par ganger de to første månedene har jeg ikke angra et sekund. 

Nå er vi snart klar for en til og annerkjenner at det nok blir to nye tøffe år. Vi er ikke så glad i spedbarnstiden vi heller, og jeg blir litt kokko av å være hjemme. 

Men jeg gleder meg også til all den kjærligheten og gleden jeg også vet vil komme med nr to og vet at livet ikke vil kjennes fullkomment uten.

Anonymkode: 9db2a...80a

[AnonymBruker]

Angrer ikke at jeg fikk barnet mitt men har vært redd siden det første sekundet hun kom ut av meg og det tar knekken... Er redd for å miste henne, å feile, at hun skal gjennomgå det jeg har (social angst, mobbing, lav selvbilde)... Usikkerhet og frykten for det ukjente gjør at jeg ønsket at jeg ikke fikk henne men samtidig, hun er det herligste menneske jeg vet som er alltid bli og grei, Til tross for alt er hun det beste som har skjedd I livet (det og mannen I mitt liv).... Hun er det beste uhellet ever!

Anonymkode: 66a0b...3d8

[AnonymBruker]

ts her:
jeg har god erfaring med spedbarn. jeg er eldst i en stor søskenflokk, og har hatt babyer rundt meg fra jeg selv var lita til jeg var 18 og flyttet ut. jeg føler slik at jeg har hatt nok av unger i livet mitt. jeg har allerede hatt bleieskift og småbarnspassing for et helt liv føler jeg.

jeg har ikke særlig kontakt med min familie lengre, det er en lang og stygg historie, men jeg og gubben flyttet halve landet unna for å komme oss vekk fra det hele. slik vil jeg heller ikke ha det støtteapparatet som en familie er dersom vi skulle få barn. Hans familie har vi god kontakt med, men de bor også halve landet unna.

Samtidig har jeg også mild ME/CFS, og kjenner ganske mye på at det kan kollidere mye med unger som har mye behov for oppmerksomhet (og energi som mange nevner) fra sine foreldre.
når/ om vi får unger, vil jeg at vi skal ha unger fordi VI ønsker det, og ikke fordi foreldre/svigers og alle andre mener vi burde få det. vi ønsker jo også at Dersom vi får unger, at vi skal kunne gi denne ungen et godt liv.
vi er begge utdanna lærere, og jeg vil si vi er rimelig oppegående når det kommer til forståelse av hva som kan forventes av foreldre/oppdragerrollen (og som lærer møter man jaggu mange foreldre som skulle hatt et kurs eller to)

samtidig er jeg også der at jeg ikke føler et behov for egne biologiske barn. jeg kunne godt tenkt meg å adoptere, eller fått fosterunger. mannen vil gjerne ha en egen unge dersom vi skal ha barn.

vi har også jobbet med barn med spesielle behov, og noe av det som holder oss tilbake er fordi vi er redde for å få en unge med utviklingshemming. Ja, det er ukorrekt å si det, men blir jeg gravid med et barn som har noe syndrom som kan påvises i svangerskapet så blir det abort. og jeg føler veldig med mamma to autistisk gutt oppi her, for jeg vet hvor uendelig mye jobb det er med unger som har slike diagnoser og de enorme resursene som må brukes på dem.

 

 

Anonymkode: e59e6...bf8

[AnonymBruker]

for å si det slik, vi har alt det økonomiske og fysiske på plass. hus/ bil, minimalt med lån etc. så vi har en god startpakke dersom vi skulle få barn.

men vi er usikre på om det "følelsesmessige er der". jeg synes alle barn fortjener å ha det godt, og da jeg selv har vokst opp med ei fraværende mor vet jeg at dersom jeg får barn er dette noe jeg ikke ønsker for de(t).

jeg ser par som virkelig ønsker å få barn, og som prøver (og lykkes) med sine familieforøkelser, ære være til dem.
men per i dag har vi rett og slett ikke et ønske om det, og om det er så likegyldig for oss om vi har barn eller ikke. hvorfor skal man få barn da?

jeg ville nok blitt glad i en unge, det tror jeg, mannen min mer enn meg kanskje. jeg ser bare ikke poenget med det hele.

Anonymkode: e59e6...bf8

[Gjest Belle âme]

Vil berre sei til deg, Ts: onkelen min var som deg, ville ikkje ha barn, og no er han nesten 60 og angrer som berre f***.

[Fandenivoldsk]

Ei grandtante av meg levde i 90 år uten å få et eneste avkom og såvidt jeg fikk med meg var hun aldri noe annet enn fornøyd med livet. Er jo vanskelig å vite på forhånd om man blir en av de som angrer eller ikke. Planlegger et liv uten barn selv, fordi tanken på å få barn er så frastøtende at "men tenk om jeg angrer når jeg er 70" ikke er grunn nok for meg.

[Gjest cheshirecat]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

for å si det slik, vi har alt det økonomiske og fysiske på plass. hus/ bil, minimalt med lån etc. så vi har en god startpakke dersom vi skulle få barn.

men vi er usikre på om det "følelsesmessige er der". jeg synes alle barn fortjener å ha det godt, og da jeg selv har vokst opp med ei fraværende mor vet jeg at dersom jeg får barn er dette noe jeg ikke ønsker for de(t).

jeg ser par som virkelig ønsker å få barn, og som prøver (og lykkes) med sine familieforøkelser, ære være til dem.
men per i dag har vi rett og slett ikke et ønske om det, og om det er så likegyldig for oss om vi har barn eller ikke. hvorfor skal man få barn da?

jeg ville nok blitt glad i en unge, det tror jeg, mannen min mer enn meg kanskje. jeg ser bare ikke poenget med det hele.

Anonymkode: e59e6...bf8

Hva er egentlig poenget med tråden din her ..? Ønsker du at noen skal bekrefte for deg at det er OK for deg å velge å aldri få barn gjennom å skrive at de angrer på at de fikk sine..? Ærlig talt; viss du ikke vil ha barn - ikke få dem.. Simple as that... Jeg har ingen ønsker om å skaffe meg en gård. Starter ikke en tråd for å høre om de med gårdsbruk angrer på det, for å bekrefte at planen min er riktig for meg... Bare du skal leve ditt liv, gjør det som er riktig for deg. 

[AnonymBruker]

Var selv ikke interessert i barn og gikk også ut av et par forhold i 30-årene der barn ville være det naturlig neste steg. Reiste mye, god jobb og venner i inn- og utland, flere skiferier i året osv. Det skjedde noe da jeg ble tante, eller så var det bare at tiden var inne, for etter fylte 40 kom barneønsket for fullt. Hadde vel landet og funnet meg selv, reist fra meg, prosessert vonde ting fra oppveksten osv. Var i nytt forhold til barnløs mann som var fleksibel på barn/ikke-barn. Var forberedt på at kanskje toget var gått, og følte en irrasjonell sorg i anmarsj, men så ble vi gravid på naturmetoden. Svangerskap, fødsel og alt har gått mye lettere enn ventet, inkl våkenetter. Trette ja, men ikke mer enn jeg ofte var som single byjente. Og mindre stress enn forventet. Vi har hatt en frisk unge, men ikke spesielt enkel heller mht soving, men jeg føler at mange småbarnsforeldre liker å klage litt... Eller at folk hadde urealistiske forventninger, eller vi bare er veldig motiverte og takknemlige over at det ikke var for sent og vi samarbeider bra. Kjærligheten hadde andre snakket mye om, men vil også si det er mye mer humor og komikk i det å ha barn, og fantastisk å se verden gjennom øynene til en smårolling. 

Hadde vi ikke fått barn, hadde vi nok overlevd det fint etter en sorgperiode, men da hadde jeg nok prøvd å bearbeide typen til å ta til oss fosterbarn (for gamle for lang adopsjonskø, men omsorgsgenet mitt hadde kicket inn), og det kan også bli aktuelt med fosterbarn når vesla større. 

Jeg tror at det handlet om å bli klar for barn - bli ferdig med andre viktige (terapeutiske prosesser, bearbeiding av egen bagasje) og uviktige (selvrealisering, moro), og at jeg lever mye mer i nuet med ungen nå, nyter øyeblikkene, enn om jeg hadde fått det i 20- og tidlig 30-årene. Men hadde det vært lagt tilrette for det mht riktig mann ville jeg nok fått litt før og ikke ventet til det nesten var for sent. Fordelen var bedre oppfølging i svangerskap og mulighet for fostervannsprøve.

Jeg har fortsatt mange barnløse venninner og vennepar som ikke kommer til å få barn (frivillig og ufrivillig), og ser at de lever rike liv de også. Og noen med barn som kanskje burde venter eller latt være. Synes dere gjør det riktige ved å vurdere hva som er best for dere. Som lærere vet dere nok mer enn meg om utfordringer i fremtiden, men de første årene har for meg vært en enestående morsom, humørfylt, lærerik og kjærlighetsfylt reise.

Anonymkode: 164b1...a25

[AnonymBruker]

poenget med tråden her er for å høre andres erfaringer, om det er noen som har fått barn som har angret på det. er det noen som egentlig ikke ville ha barn, men som fikk- og det gikk bra. hva er poenget med å spørre andre om noe som helst, når man til slutt tar avgjørelsen selv, basert på hva som er best for en selv?

spør man noen ansikt til ansikt om de angrer på at de fikk barn, og de faktisk angrer, tror jeg ikke man får et ærlig svar fra dem- da PK tilsier at man skal elske barna sine ubetinget når man ført har krestet dem til verden. derfor spør jeg på et forum, hvor folk kan være anonyme og skrive sjela si ut. jeg tror ikke at folk som angrer nødvendigvis er dårlige foreldre, men jeg skulle likt å se ærlige kommentarer om temaet istedenfor babypropagandaen fra majoriteten som ikke ser ut til å fatte hvorfor noen kunne tenke seg et liv uten barn.

alt man får høre er bare at man kommer til å elske dem ubetinget uansett og at alt det dårlige blir oppveid av det gode.
jeg vil ha ærlige svar på hvordan ungen påvirket livet til foreldrene på gode, og kanskje spesielt dårlige måter for de som angrer på å ha satt en arving til verden.

en gård kan man jo selge om man ikke vil ha det. får man en unge er man stuck for life. det er overhodet ikke det samme i mine øyne.

hva er poenget med noen av trådene her inne? alt kan jo googles nå til dags.
 

Anonymkode: e59e6...bf8

[Gjest cheshirecat]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

poenget med tråden her er for å høre andres erfaringer, om det er noen som har fått barn som har angret på det. er det noen som egentlig ikke ville ha barn, men som fikk- og det gikk bra. hva er poenget med å spørre andre om noe som helst, når man til slutt tar avgjørelsen selv, basert på hva som er best for en selv?

spør man noen ansikt til ansikt om de angrer på at de fikk barn, og de faktisk angrer, tror jeg ikke man får et ærlig svar fra dem- da PK tilsier at man skal elske barna sine ubetinget når man ført har krestet dem til verden. derfor spør jeg på et forum, hvor folk kan være anonyme og skrive sjela si ut. jeg tror ikke at folk som angrer nødvendigvis er dårlige foreldre, men jeg skulle likt å se ærlige kommentarer om temaet istedenfor babypropagandaen fra majoriteten som ikke ser ut til å fatte hvorfor noen kunne tenke seg et liv uten barn.

alt man får høre er bare at man kommer til å elske dem ubetinget uansett og at alt det dårlige blir oppveid av det gode.
jeg vil ha ærlige svar på hvordan ungen påvirket livet til foreldrene på gode, og kanskje spesielt dårlige måter for de som angrer på å ha satt en arving til verden.

en gård kan man jo selge om man ikke vil ha det. får man en unge er man stuck for life. det er overhodet ikke det samme i mine øyne.

hva er poenget med noen av trådene her inne? alt kan jo googles nå til dags.
 

Anonymkode: e59e6...bf8

Det er stor forskjell på å be om råd, tips eller tilbakemelding om noe, enn å høre om folk angrer på å ha fått barn sånn at man lettere kan bestemme seg for å ikke få en selv.. Virker bare som en absurd måte å stille spørsmålet på. Kanskje jeg som mistolket, men virker som om du fisker etter at folk skal angre seg sånn at du lettere kan stå ved ditt valg.

[AnonymBruker]

33 minutter siden, cheshirecat skrev:

Det er stor forskjell på å be om råd, tips eller tilbakemelding om noe, enn å høre om folk angrer på å ha fått barn sånn at man lettere kan bestemme seg for å ikke få en selv.. Virker bare som en absurd måte å stille spørsmålet på. Kanskje jeg som mistolket, men virker som om du fisker etter at folk skal angre seg sånn at du lettere kan stå ved ditt valg.

ja, selvfølgelig gjør jeg det.
jeg fisker ikke etter at de skal angre seg, men jeg ber om at de som angrer seg kan fortelle om det her- FORDI:
jeg tror ikke noen kommer til å angre seg mer eller mindre etter å ha lest innlegget mitt- men kanskje de vil fortelle om sin opplevelse. og tro meg, for mennesker som sitter inne med slike skjulte følelser kan det være godt å få dele sin historie og se at andre faktisk kan føle det samme som dem uten at de trenger å føle seg som forferdelige monstre av den grunnen.

ingen (vil jeg tro) som faktisk angrer seg vil si det til deg om du spør ansikt til ansikt. den eneste plassen en kan får 100% ærlige meninger er hvor folk kan være anonyme nok til å kunne fortelle om følelsene de har, som samfunnet generelt vil fordømme dem for.

tror du ei mor eller en far som åpenlyst står frem og forteller noen om at de angrer dypt og inderlig på at de fikk barn blir hyllet for sin ærlighet? nei, de kommer til å bli buet ut og bli fortalt for noen fæle mennesker de er og det som værre er. vi vet begge to hvordan pk'heten råder overalt. alt skal være smil og fryd og gammen og nåde den som antyder noe annet.

jeg har ikke tatt et valg- og jeg har enda noen år på meg før jeg trenger å ta et. jeg er usikker, og ønsker erfaringer fra andre som en gang i tiden var i mitt ståsted, men jeg beklager at du har et problem med at jeg stiller spm. om dette.
 
 

Anonymkode: e59e6...bf8

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har to gutter med autisme. Prøv og lev en eneste dag i mine sko og kall meg et egoistisk svin,  fordi jeg angrer på at jeg fikk barn. I dare you!

 

til TS, ja jeg angrer. Man vet aldri hvilke barn man får.  Det var ikke slik jeg så for meg livet mitt. 

Anonymkode: bd672...6ba

Har en med autisme, angrer ikke- men forstår deg veldig godt!

Anonymkode: c0df5...f02

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg har fortsatt mange barnløse venninner og vennepar som ikke kommer til å få barn (frivillig og ufrivillig), og ser at de lever rike liv de også. Og noen med barn som kanskje burde venter eller latt være. Synes dere gjør det riktige ved å vurdere hva som er best for dere. Som lærere vet dere nok mer enn meg om utfordringer i fremtiden, men de første årene har for meg vært en enestående morsom, humørfylt, lærerik og kjærlighetsfylt reise.

Anonymkode: 164b1...a25

jeg redigerte bort begynnelsen på innlegget ditt her.
Det jeg ser ang. foreldre (og da orker jeg ikke å tenke på de jeg har møtt i jobbsammenheng engang) men med tanke på de man møter ute i dagliglivet er-
Det er fryktelig mange som ikke burde hatt barna sine, enten fordi de startet for umodne, de får barn basert på feil grunnlag, de har selv problemer etc. etc. 

Jeg ser selv at min mor startet med ungeproduksjon 10 år tidligere enn hva hun burde ha gjort, hun fungerte ikke som mor før han var i begynnelsen av 30 årene, og det er kanskje ekstra sårt for oss eldste i søskenflokken å se hvor klart det skillet er, og hvor utelukket følelsesmessig vi har vært (og er).
Av tanter/ onkler er det 4-5 stykker både på mors og farsside hvor barnevernet burde ha grepet inn for lenge siden.

Jeg er redd for at jeg kan bli en slik mor, som ikke evner å elske ungen helt og uforbeholdent, slik mødre "skal" gjøre.
Jeg kjenner ikke den indre klokka tikke, og har ikke noe lengsel etter å bli mor.
og om jeg blir det har jeg ikke noe behov for et biologisk barn. jeg personlig har mer lyst, om vi skal bli foreldre, å adoptere fremfor å få egne. de tankene har jeg hatt hele livet, jeg synes ikke det spiller noen rolle om ungen deler mitt dna eller ikke.
på mange måter synes jeg adopsjon er et bedre alternativ, for da kan man også hjelpe et barn med behov for det, fremfor å på død og liv skulle se en mini-utgave av seg selv.

Jeg synes det er en vanskelig avgjørelse å ta, og selv om det ikke haster for vår del, så går årene fort, så det er greit å mentalt forberede seg på enten det ene, eller det andre. jeg liker å ta fundere på ting, slik at når valget taes så er det ikke på måfå, men fordi det er veloverveid.
Spesielt når det gjelder barn, for uansett om man får unger eller ikke, så er valget uhyrlig stort og vil påvirke resten av livet ditt.


 

Anonymkode: e59e6...bf8