sina 3 - åring!!

[AnonymBruker]

Hun blir såååå sinna at jeg blir helt skremt! 
Skriker, slår, «klikker» om hun feks skal frem med noe trillesaker og en liten ting står i veien!
1 minutt senere kommer hun like rolig og sukersøt som hun vanligvis er.

Hun har «alltid» vært sånn, og den såkalte trassalderen er vært, om man kan si det sånn.

Ingen problemer med å godta nei, (litt hos far). Eller flink til å høre, oppføre seg pent osv.

Vi har prøvd å konfrontere henne, prøvd og bare la henne være, prøvd å snakke om det etterpå, spørre hvorfor hun blir så sint osv osv...

På de verste raserianfallene har jeg bært henne opp på rommet og sagt hun kan komme når hun roer seg. Føler egentlig det er litt feil... Men vet ikke annet råd! Hun skremmer jo alt og alle i huset. + at ting blir ødelagt.. Hun har en lillebror som kun er noen mnd,  å tenke på nå og så derfor det putselig har blit ett problem.

Er det liksom sånn «alle» barn er???

Men det går liksom ikke over..

Ingen av oss er spesielt sinna av oss heller. Diskuterer så å si aldri foran barna eller noe slikt heller.

Anonymkode: 21675...64a

[Sushi]

Det er normalt, og jo, det går over!  Men dere må sette grensene for henne. Det er lov å bli sint, men det er ikke lov å rope og skrike på stua (f.eks.). Ta henne med et annet sted og la henne roe seg - ikke som straff, men fordi hun forstyrrer dere andre eller vekker lillebror. Forklar henne hvorfor hun ikke kan hyle og skrike, og gi henne et alternativ (gå ut, gå på rommet og hyle, slå i puta si etc. - det spørs helt hva dere synes er greit og hva som passer med huset deres og naboene). Poenget er at følelsene og frustrasjonen hennes er ok, men hun må lære å styre handlingene sine. Og det tar tid.

[AnonymBruker]

Nei... Kan kun snakke for mitt eget og barna i barnehagen jeg jobber i. Nei, dette er ikke normal oppførsel og slik skal det ikke være. 

Når startet dette? Kan det ha med lillebror sin fødsel å gjøre, da større behov for anerkjennelse? 

Har hun vært delaktig hele graviditeten og glad for å ha en lillebror? 

Anonymkode: 2cbab...4cd

[Gjest erteblomst]

Min erfaring er i allefall at det ikke nytter å være sint tilbake når det "står på". 3 åringer er vel ofte i skjæringen mellom å være store og små. Dersom sinnet er rettet mot ting og frustrasjon over å ikke få til ting som å trille kofferten, høres det vel relativt normalt ut for en 3 åring som vil opp og frem her i verden å få raserianfall nå og da. Vi prøver å snakke sammen etter utbruddet. Dersom 3 åringen oppfører seg dårlig mot andre,  f.eks lillebroren får det konsekvenser i form at vi tar 3 åringen/lillebroren ut i forskjellige rom slik at lillebror ikke blir redd støynivået og snakker med/til henne der.  Vi er ofte med henne rommet hun er (har lest at man ikke skal sende de på soverommet sitt, slik at dette rommet forbindes med straff). Dersom det er samme type ting hun blir sint for, går det an å leke noe som kan lære mestringsstrategier? Vi hadde feks utfordringer med at vår ble hylsint når hun ikke vant, var først osv. Da begynte vi å spille kort, leke flasketuten peker på for å øve, så etterhvert gav sinnet seg:) 

Trekk pusten og lykke til! 

[Vera Vinge]

Jeg har et barn som er sånn, og han er snart fire. Dvs hos ham er det litt i perioder, og det var absolutt verst da han var rundt to. Jeg har i grunnen ingen gode råd, for jeg lurer selv på hva vi skal gjøre i blant. Men vi merker at det henger mye sammen med hvor sliten han er, og at irettesettelser ikke har noen effekt, da det er som anfall hvor fornuft ikke når inn. Så vi puster med magen, og snakker med ham når det er over. Men veldig slitsomt, ja. Men jeg tror f.eks. ikke at mitt barn har det vondt på noen måte, slik en over antyder at noe må være galt hjemme, men litt at det er hans personlighet og en del at han er mye syk og snorker (dvs trolig har dårlig søvnkvalitet). Noen barn sliter jo med å regulere seg selv og følelsene sine, en del ganger fordi de reagerer på ting i omgivelsene sine, men noen ganger tror jeg det bare skyldes personligheten deres også.

[AnonymBruker]

47 minutter siden, Vera Vinge skrev:

Jeg har et barn som er sånn, og han er snart fire. Dvs hos ham er det litt i perioder, og det var absolutt verst da han var rundt to. Jeg har i grunnen ingen gode råd, for jeg lurer selv på hva vi skal gjøre i blant. Men vi merker at det henger mye sammen med hvor sliten han er, og at irettesettelser ikke har noen effekt, da det er som anfall hvor fornuft ikke når inn. Så vi puster med magen, og snakker med ham når det er over. Men veldig slitsomt, ja. Men jeg tror f.eks. ikke at mitt barn har det vondt på noen måte, slik en over antyder at noe må være galt hjemme, men litt at det er hans personlighet og en del at han er mye syk og snorker (dvs trolig har dårlig søvnkvalitet). Noen barn sliter jo med å regulere seg selv og følelsene sine, en del ganger fordi de reagerer på ting i omgivelsene sine, men noen ganger tror jeg det bare skyldes personligheten deres også.

Ja enig. merker det veldig her om hun er sliten ja!
Hun er veldig aktiv av seg og sover gjerne fra 19-9 og om hun da våkner 6 en morgen er hun heeelt utlitt til kvelden.
Ja å irettesette er ingen vits. prøve også å snakke med henne etterpå, for ender ofte med at hun går fra å være sinna til å bli lei seg. Og hun er jo helt med og enig i alt. men det er tydligvis glemt til nesten gang..
nei tror heller ikke det er noen spesiell sammenheng med noe her hjemme. Hun har jo vært sånn siden hun var ja kasnkje 2 omtrent. Lenge før babyen kom.

TS

Anonymkode: 21675...64a

[AnonymBruker]

1 time siden, Sushi skrev:

Det er normalt, og jo, det går over!  Men dere må sette grensene for henne. Det er lov å bli sint, men det er ikke lov å rope og skrike på stua (f.eks.). Ta henne med et annet sted og la henne roe seg - ikke som straff, men fordi hun forstyrrer dere andre eller vekker lillebror. Forklar henne hvorfor hun ikke kan hyle og skrike, og gi henne et alternativ (gå ut, gå på rommet og hyle, slå i puta si etc. - det spørs helt hva dere synes er greit og hva som passer med huset deres og naboene). Poenget er at følelsene og frustrasjonen hennes er ok, men hun må lære å styre handlingene sine. Og det tar tid.

ja sant. Det tror jeg faktisk ikke jeg har sagt. Om at det ikke er lov på stua. Sier bare at hun ikke «må bli så sint» og skrike. og det er jo egentlig helt teit, for man må jo få lov å bli sint. Det er jo helt normalt..

ja vi får prøve noen nye måter og si ting på tror jeg. Går ofte i det samme gamle,og det har jo ingen effekt.

TS

Anonymkode: 21675...64a

[AnonymBruker]

1 time siden, erteblomst skrev:

Min erfaring er i allefall at det ikke nytter å være sint tilbake når det "står på". 3 åringer er vel ofte i skjæringen mellom å være store og små. Dersom sinnet er rettet mot ting og frustrasjon over å ikke få til ting som å trille kofferten, høres det vel relativt normalt ut for en 3 åring som vil opp og frem her i verden å få raserianfall nå og da. Vi prøver å snakke sammen etter utbruddet. Dersom 3 åringen oppfører seg dårlig mot andre,  f.eks lillebroren får det konsekvenser i form at vi tar 3 åringen/lillebroren ut i forskjellige rom slik at lillebror ikke blir redd støynivået og snakker med/til henne der.  Vi er ofte med henne rommet hun er (har lest at man ikke skal sende de på soverommet sitt, slik at dette rommet forbindes med straff). Dersom det er samme type ting hun blir sint for, går det an å leke noe som kan lære mestringsstrategier? Vi hadde feks utfordringer med at vår ble hylsint når hun ikke vant, var først osv. Da begynte vi å spille kort, leke flasketuten peker på for å øve, så etterhvert gav sinnet seg:) 

Trekk pusten og lykke til! 

Ja ikke sant. Prøver så godt jeg kan å «overse» det litt når det står på. ikke bli snt tilbake, irettesette for mye osv. heller ta det etter anfallet.

Hu er og ganske opptatt av det at hun vil vinne, være størst og best ....... sjarmerende igrunn  haha.

jaja får håpe det bare går litt over etterhvert.

TS

Anonymkode: 21675...64a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei... Kan kun snakke for mitt eget og barna i barnehagen jeg jobber i. Nei, dette er ikke normal oppførsel og slik skal det ikke være. 

Når startet dette? Kan det ha med lillebror sin fødsel å gjøre, da større behov for anerkjennelse? 

Har hun vært delaktig hele graviditeten og glad for å ha en lillebror? 

Anonymkode: 2cbab...4cd

nei det har nok ingen sammenheng med babyen. Holdt på slik bestandig og sjalusien ovenfor han er lik null.

og tror nok ikke du burde ta alle under en kam. Vet du sier du bare kan snakke for deg selv. Men hun er ikke slik i bhg, så det er store forskjeller der og

Det er nok litt ekstremt til tider ja, men at det ikke skal være slik og unormalt?? neppe

TS

Anonymkode: 21675...64a