"nevøen" hans er så slitsom at vi nesten tar avstand fra familien

[AnonymBruker]

Du som voksenperson er også pliktig til å melde fra til barnevernet i tilfeller hvor forelders omsorgsevne er heller tvilsom, noe den åpenbart er i dette tilfellet. Bare tenk deg hvordan den ungen kommer til å fortsette å utvikle seg om ingen stopper ham umiddelbart - det blir ikke bra for ungen, og dere vil stå igjen som medskyldige til grov omsorgssvikt fordi ingen av dere sa ifra.

At et voksent menneske i fulle alvor kan mene de ikke kan forventes å ta tak i en alvorlig situasjon som omhandler barn "fordi de er konfliktsky" synes jeg er fullstendig på trynet. Er virkelig ditt/deres "ubehag" ved å ta opp disse problemstillingene med dette kvinnemennesket viktigere enn ungens ve og vel? Og tenk på hvordan deres normaltfungerende barn opplever denne gutten - det er neppe noe moro verken for dem eller ham at dere presser dem til å treffes når denne gutten åpenbart ikke greier å kommunisere med andre barn på en ordentlig måte, fordi ingen noen gang har lært ham hva som er akseptabel atferd. 

Dere som voksne bør og må gå sammen og si ifra til "Anne" at hun ødelegger for sønnen sin ved å gi ham så frie tøyler at han ender opp med å bli en vill, ukontrollerbar drittunge som ingen, verken voksne eller barn, vil ha noe med å gjøre. Det er neppe det hun egentlig vil for sin sønn. Og at broren til din samboer ikke ser dette sier dessverre også en del om ham. Alternativt får dere slutte å invitere dem til sammenkomster, og spør de hvorfor får dere si det som det er, at de har en gutt som dere ikke ønsker å ha i hus pga hans ekstreme abnormale atferd og ufyselige oppførsel, og at det ødelegger kvelden for alle andre når de har ham med. 

Anonymkode: 2294d...39d

[AnonymBruker]

Forstod jeg det riktig nå? Ungen kaster mobiler, tallerkner og kopper? Altså løfter de fra bordet, tar fart med armen og slipper så gjenstanden fyker bortover, og logisk nok blir en del av dette knust/ødelagt? Med mindre dere har plastfat og gamle nokiatelefoner fra 90-tallet? Hvis Anne må erstatte disse tingene, så gidder hun gjerne å sette grenser? Diagnose på ungen eller ikke, kanskje man heller skulle lett etter diagnoser hos mor?

Har selv hatt selskap med barn som ikke kunne oppføre seg. Og når mor ikke greier å si fra, så gjør jeg det. Jeg gidder ikke sitte å vente på at mor skal reagere, mens inventaret går i bakken og gjestene flyr ut dørene.

Anonymkode: b8f8f...c26

[ViljaH]

Gi tilsnakk, hverken dere voksne eller gutten har godt av slik det er nå. Be Anne på privaten om å ta tak i situasjoner med barnet når familien er samlet. I selve situasjonen gir dere Anne første sjanse, om hun bare ser på og smiler, så ta affære selv. Se så på Anne og si at dånn synes du ikke barn skal få gjøre. Ikke nedlatende eller overbærende, men oppriktig. På voksne spillkvelder sier verskapet ved invitasjon direkte til Anne rammene som gjelder for alle - det er en voksen spillkveld, barn er enten hjemme eller leker på siderommet. Om hun begynner å skal ha ham med, si nei beklager, kun voksne denne gang. Ikke sitt der som mutte østers og la henne bestemme alt. Vær inkluderende og høflige, men også bestemte og sett rammer. 

[AnonymBruker]

 

 

TS her!

Ser at mange mener vi er "dårlige" som bare ser på og ikke gjør noe. Jeg vil bare legge til at hun som sagt ikke har vært i familien så lenge at vi føler det er naturlig å snakke om et sånt tema med henne. Det er vanskelig for oss også. 

Tror jeg leste en kommenter her som var noe om hvordan våre barn liksom kunne være så veloppdragende når familien er konfliktsky. Vel dette er ganske vanskelig å ta opp. Dessuten klarer alle andre i familien å oppdra sine egne barn, ikke at våre bare er engler - for barn er barn, men det er forskjell på litt styr en gang i mellom og denne gutten.

Jeg vet ikke hvordan han er på skolen, men jeg har mine mistanker om at han kanskje ikke har så mange venner. Han nevner aldri noen av vennene hans, har ikke en eneste gang hørt om at han er i bursdag eller noe sånn. De hadde heller ikke barnebursdag for han når han hadde bursdag sist (så vidt jeg vet, jeg har jo Anne på snap så får jo med meg det meste som skjer i livet deres). Han driver heller ikke med noe fritidsaktiviteter, noe jeg også stusser litt på - for de fleste barn i den alderen driver jo gjerne med flere aktiviteter.

Men jeg tok rådene deres  Eller i hvert fall halvveis. Vi snakket med foreldrene til samboeren min om det, hvor vi sa ifra at vi faktisk må trekke oss mer og mer unna om ikke noe blir gjort og at dette er veldig vanskelig for oss. Vi ble da enige om at foreldrene hans skulle ta en prat med Anne og broren til sambo, for jeg følte det kanskje var bedre om de sa ifra enn om vi gjorde det. De skulle dit i dag så da ble det vel en prat.
De hadde dog ikke så lyst til å gjøre det fordi hun på en måte ikke er en del av familien. Eller altså, hun har vært der så kort tid! Hun er mer "dama til" enn liksom en av oss enda, for det tar gjerne litt lenger tid enn et halvt år å bli en ordentlig del av familien.

Hvis ikke det hjelper (eller faktisk - løser problemet) så aner jeg ikke hva vi skal gjøre. Da frister det mer å flytte nærmere min familie så vi har familie rundt oss, for det er viktig for oss. Det er stygt å si det men jeg ønsker faktisk at de to skal slå opp sånn at vi får tilbake familien vår. Måten han oppfører seg på har gjort at hverken jeg eller min samboer føler en tilknytting eller lyst til å være med han eller rundt han. Det kan jo ikke være sunt for noen at det er et BARN i familien som ingen liker eller er ordentlig glad i på en måte..

9 timer siden, SykkelJenny skrev:

Altså, dere snakker om Anne og sønnen bak ryggen hennes - men ingen tør ta en samtale om at sønnen hennes er blitt et stort problem for dere alle? 

Når han oppfører seg på denne måten og gjør sånne ting, så selvfølgelig blir det nevnt! 
 

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts, synes du tuller mye. Forstod deg godt helt frem til du klager over at hun kaller sambo for onkel osv - noen sånne drev pā slik i min fam og var sure om jg var frempå som tante og sure om ikke.....

så vær nå tante og onkel. 

Snakk med anne. "Hei er d greit om jeg sier ifra nå eller? Ol"

Anonymkode: e8f7a...c26

Jeg beklager, men jeg er ikke sikker på om jeg skjønte hva du mente. Setningen er litt vanskelig å forstå og spesielt med forkortelser. Men vi er ikke onkel og tante. Han har vært der i et halvt år! Det er sånn som tar litt lenger tid for oss. Rett og slett.

Anonymkode: cf8ff...cc7

[Gjest SykkelJenny]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

 

TS her!

Ser at mange mener vi er "dårlige" som bare ser på og ikke gjør noe. Jeg vil bare legge til at hun som sagt ikke har vært i familien så lenge at vi føler det er naturlig å snakke om et sånt tema med henne. Det er vanskelig for oss også. 

Tror jeg leste en kommenter her som var noe om hvordan våre barn liksom kunne være så veloppdragende når familien er konfliktsky. Vel dette er ganske vanskelig å ta opp. Dessuten klarer alle andre i familien å oppdra sine egne barn, ikke at våre bare er engler - for barn er barn, men det er forskjell på litt styr en gang i mellom og denne gutten.

Jeg vet ikke hvordan han er på skolen, men jeg har mine mistanker om at han kanskje ikke har så mange venner. Han nevner aldri noen av vennene hans, har ikke en eneste gang hørt om at han er i bursdag eller noe sånn. De hadde heller ikke barnebursdag for han når han hadde bursdag sist (så vidt jeg vet, jeg har jo Anne på snap så får jo med meg det meste som skjer i livet deres). Han driver heller ikke med noe fritidsaktiviteter, noe jeg også stusser litt på - for de fleste barn i den alderen driver jo gjerne med flere aktiviteter.

Men jeg tok rådene deres  Eller i hvert fall halvveis. Vi snakket med foreldrene til samboeren min om det, hvor vi sa ifra at vi faktisk må trekke oss mer og mer unna om ikke noe blir gjort og at dette er veldig vanskelig for oss. Vi ble da enige om at foreldrene hans skulle ta en prat med Anne og broren til sambo, for jeg følte det kanskje var bedre om de sa ifra enn om vi gjorde det. De skulle dit i dag så da ble det vel en prat.
De hadde dog ikke så lyst til å gjøre det fordi hun på en måte ikke er en del av familien. Eller altså, hun har vært der så kort tid! Hun er mer "dama til" enn liksom en av oss enda, for det tar gjerne litt lenger tid enn et halvt år å bli en ordentlig del av familien.

Hvis ikke det hjelper (eller faktisk - løser problemet) så aner jeg ikke hva vi skal gjøre. Da frister det mer å flytte nærmere min familie så vi har familie rundt oss, for det er viktig for oss. Det er stygt å si det men jeg ønsker faktisk at de to skal slå opp sånn at vi får tilbake familien vår. Måten han oppfører seg på har gjort at hverken jeg eller min samboer føler en tilknytting eller lyst til å være med han eller rundt han. Det kan jo ikke være sunt for noen at det er et BARN i familien som ingen liker eller er ordentlig glad i på en måte..

Når han oppfører seg på denne måten og gjør sånne ting, så selvfølgelig blir det nevnt! 
 

Jeg beklager, men jeg er ikke sikker på om jeg skjønte hva du mente. Setningen er litt vanskelig å forstå og spesielt med forkortelser. Men vi er ikke onkel og tante. Han har vært der i et halvt år! Det er sånn som tar litt lenger tid for oss. Rett og slett.

Anonymkode: cf8ff...cc7

Jo mer jeg leser av hva du skriver, jo mer synes jeg synd på denne gutten. 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, SykkelJenny skrev:

Jo mer jeg leser av hva du skriver, jo mer synes jeg synd på denne gutten. 

TS her.

Jeg syntes synd på han selv. Selvfølgelig så er vi jo gode mennesker rundt han, og virkeligheten er litt annerledes enn akkurat hvordan det ser ut her, for vi er koselige med han. Vi leker med han, inkluderer han og forsøker, men det har kommet til et punkt hvor vi rett og slett ikke klarer mer. Jeg VIL like han, jeg VIL være glad i han og jeg VIL ha han med på ferier og i sammenkomster, men som situasjonen er nå så klarer vi rett og slett ikke.

Anonymkode: cf8ff...cc7

[Gjest Mythic]

Unnskyld meg, men dere må være den mest tafatte familien jeg har hørt om på lenge. Der sitter det X antall voksne og lar en 9-åring holde på slik du beskriver, uten at noen tar tak. Det er virkelig mer horribelt enn atferden til dette barnet. Nå har jeg ikke observert dette barnet, men jeg har vært borti liknende tilfeller i jobben min, og der foreligger det diagnoser. Når foreldrene i tillegg ikke ser/nekter å se utfordringene, og ikke tar tak, er det dårlig omsorg, rett og slett.

Barn er ikke selvregulerende, og trenger tydelige rammer og veiledning i livet. Når voksne svikter på det området, får man utagerende barn. Når resten av familien står uvirksomme og ser på, blir det jo katastrofe. Dette barnet trenger voksen veiledning og støtte, og moren trenger opplæring i hvordan dette skal foregå. En av dere må ta ansvar for å hjelpe dette barnet.

[AnonymBruker]

Din kjæreste må prate med sin bror som er sammen med Anne, eller så får din kjærestes foreldre snakke med sin sønn som er sammen med Anne. Og så får bror/sønn ta det opp med Anne. 

Anonymkode: f7e5e...6fc

[AnonymBruker]

Kan ikke hjelpe for det, men jo mer jeg leser dess mer tenker jeg stakkars gutt. 

Kanskje han utagerer slik fordi han blir møtt med hat og utfrysning? 

Her hadde det vært interessant å fått høre "Anne" sin versjon.

 

 

Anonymkode: aa72f...34a

[AnonymBruker]

Tilbyr Anne seg å erstatte det ungen ødelegger? Eller sitter hun bare der og smiler søtt til ham mens han raserer inventaret?

Anonymkode: 21a13...307

[heidifrøkna]

Jeg syntes mange av svarene her er unødvendig kvasse mot TS.

TS er sammen med broren til typen til Anne. Anne har kun vært der i et halvt år. Det er ikke nødvendigvis naturlig for TS å begynne å oppdra barnet til dama til svigerbror liksom. 

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan ikke hjelpe for det, men jo mer jeg leser dess mer tenker jeg stakkars gutt. 

Kanskje han utagerer slik fordi han blir møtt med hat og utfrysning? 

Her hadde det vært interessant å fått høre "Anne" sin versjon.

 

 

Anonymkode: aa72f...34a

Hvorfor hadde det vært interessant å høre Anne sin versjon? 
Sånn som jeg leser det så blir ikke barnet møtt med hat eller utfrysning. Han får jo være med, og han er der jo tydeligvis hele tiden. Hadde familien møtt han med hat og utfrysning så hadde han nok ikke ville vært der eller ønsket å være med å spille. Grunnen til at det er synd på gutten er ikke familien til TS sin feil. Det er faktisk grenser over hvor mye man tåler av andre sine barn, selv om det er tabu.

[AnonymBruker]

Den 1.1.2016 at 9.31, BlendaSensitive skrev:

Herregud, dette er jo forferdelig! Kan jo regne med at ungen er sånn på skolen også. Hadde tatt kontakt med de, om familien er konfliktsky. Lagt det frem som en bekymringsmelding til skolen. Så kan de ta tak i det, om de ikke allerede har gjort det.

For meg virker det som at det er mer enn vanlig uoppdratt unge. Men bare min spekulasjon altså.

 

Men. Familien din (samboer sin) MÅ jo si ifra! Om det er vanskelig med Anne, så snakk med hennes samboer, din manns bror. Hva sier han til dette, hvordan reagerer han når gutten holder på?

Tar du kontakt med skolen vil du kun få beskjed om å ta det opp med riktig instans: barnevernet. 

"Filletanter" som ringer skolen og er bekymret om oppdragelsen ville bare vært fullstendig feil.

Anonymkode: 9a7d9...20a

[Gjest morhjertegod]

For det første, denne gutten har en diagnose. Man oppfører seg ikke slik, selv om foreldrene har gjort en dårlig jobb. En gutt på ni, vil skjønne og merke at det ikke er akseptabelt å skrike ved bordet. Her trenger foreldrene hjelp, ikke refs. Skulle jeg tippet en årsak,  så ville jeg sakt Adhd, denne gutten har det ikke noe godt. I steden for å skyve de bort, tilby deg støtte og hjelp. Om dere er slitne av denne gutten etter besøk, hvordan tror du foreldrene har det? Be bror ta en prat med bror, be de søke om hjelp gjennom skole og helsestasjon. 

[AnonymBruker]

Det jeg hadde gjort, er å irettesette ungen hardt, foran mora. Hadde jeg vært der når ungen skulle leke med fyrverkeri inne hadde jeg blitt så forbanna, tatt tak i ungen og sagt strengt at sånt gjør man ikke, og at han får ikkE tulle noe mer med fyrverkeri foran meg, da får han heller være inne. Hvis han hadde tulla mer med fyrverkeri etter det hadde jeg sendt ham inn, så kunne mora tatt seg av grininga hans. Da hadde jeg i hvert fall gitt beskjed om MINE grenser, og ingen kan ta meg på det. Om det er greit for mora at ungen leker med fyrverkeri, ja, da får de heller stikke langt vekk fra meg.

Hadde også gjort det om ungen bråka og ødela ting foran meg. Hadde sagt at JEG blir sliten av dette bråket, og jeg ser at han og hun og de også blir det, ta hensyn. Hadde bare vært fint om mora hadde spurt meg om det senere, da hadde jeg forklart. Hvis ikke håper jeg hun hadde tatt et hint.. Jeg nøler ikke med å irettesette unger når de trår over MINE grenser i mitt hus eller i mitt nærvær når alle andre klarer å oppføre seg. Hva den ungen gjør når jeg ikke ser eller hører den, bryr jeg meg ikke noe om. Men unger har ikke noe vondt av å lære folkeskikk, uansett hvem det kommer fra.

Anonymkode: a77d0...458

[AnonymBruker]

Angående skolen er det ikke noe vits å kontakte de. De er nok fullt klar over problemet, men om ungen blir irettesatt og får melding hjem, anmerkning, whatever, så er det jo opp til mora hva hun vil gjøre med den anmerkningen. Jeg tenker meg at hun er en sånn mor som SYNTES SYND på ungen sin når han har fått kjeft på skolen. Og det er jo først og fremst hun som har ansvar for oppdragelsen her. 

Anonymkode: a77d0...458

[AnonymBruker]

Men kjære deg TS. Hvorfor sier du ikke i fra om dette til foreldrene? Eller er liker du vennskap der man snakker bak ryggen? Det er nettopp det dere gjør. Fy, det er dere som skulle hatt en kraftig knips på øret.

Anonymkode: 077ba...b9f

[AnonymBruker]

Den ‎01‎.‎01‎.‎2016 at 2.28, AnonymBruker skrev:

Dette er veldig vanskelig  Har en nevø som er litt på samme måte, riktignok uten diagnose da, men mye er likt. Moren har en tendens til å tenke hun har fri når hun er på besøk, forventer da at besteforeldre og tanter/onkler tar over virker det som. Utrolig slitsomt. En gang jeg holdt på å lage middag til hele familien, kom mor og sønn tidlig. Skulle tro at hun da tok litt ansvar for ungene (jeg har også tre som lekte fint og rolig til sistnevnte kom), men hun satte seg bare ned for å trykke på mobilen. Da jeg senere oppdaget at gutten hadde tegnet utover en hel vegg på loftstuen, holdt jeg på å eksplodere. Moren skulle selvfølgelig komme å hjelpe meg med å male, men det glemte hun fort.

Nå er gutten snart tenåring, men fremdeles gjør han en del ugagn. Det tristeste er at besteforeldrene er så utslitt pga denne ungen, som de passer myyyye, at det knapt har energi igjen til mine.

 

Anonymkode: f7385...b42

[AnonymBruker]

Den 1/1/2016 at 21.08, AnonymBruker skrev:

TS her.

Jeg syntes synd på han selv. Selvfølgelig så er vi jo gode mennesker rundt han, og virkeligheten er litt annerledes enn akkurat hvordan det ser ut her, for vi er koselige med han. Vi leker med han, inkluderer han og forsøker, men det har kommet til et punkt hvor vi rett og slett ikke klarer mer. Jeg VIL like han, jeg VIL være glad i han og jeg VIL ha han med på ferier og i sammenkomster, men som situasjonen er nå så klarer vi rett og slett ikke.

Anonymkode: cf8ff...cc7

Altså..

Nå er det slik at man som voksen rundt barn i sin familie er en omsorgsperson. og at man som voksen har et ansvar for å SE et barn. OG det vil si å se på barnet. Snakke med barnet. " Ole, hør på meg litt nå. Det er ikke lov å kaste tallernener i huset mitt. Her bruker vi ORD. Kan du fortelle hvorfor du kastet den?"

 

Dere må jo ordne opp i dette med at moren vil dere skal være tante og onkel når dere selv ikke vil ha tittelen, for i bunn og grunn så går det utover barnet! Sånt er jo utrolig slitsomt. "Hei, jeg syntes det var veldig trivelig at du ønsker at vi skal være tante og onkel for Ole. Men vi tenkte at vi kunne vente litt med tante og onkel titler til vi har blit bedre kjent."  

Anonymkode: e8f7a...c26

[Norbertine]

Tråden er ryddet for personangrep og svar til disse.

Alice i Eventyrland, mod