Hva synes dere om denne problemstillingen?

[AnonymBruker]

Var en annen tråd her, men istedenfor å kuppe den så lager jeg min egen. Det handler jo mye om å være alene på nyttårsaften nå..
Pga mange omstendigheter de siste årene har det blitt til at jeg og samboeren alltid er alene på nyttårsaften. Vi koser oss sammen vi, det er ikke det og er ikke så trist for at jeg ikke blir bedt på fest til venner. Men det som er trist er at vi har søsken som igjen feirer med sine respektive samboeres søsken og ikke gir en antydning engang til at de ønsker at vi var på noen av stedene, det gjør vondt. Det er når det kommer til de aller nærmeste jeg blir tankefull.. Hvorfor er ikke vi gode nok liksom?
Hva synes dere? Blir jeg for "lei meg"? Er jeg for "hårsår"?

Anonymkode: c958a...b2a

[Ananas.]

Tja.. Signaliserer du ovenfor dem at du ønsker at dere skal være sammen da? Om du ikke gjør det, så er dere jo egentlig "like", selv om det kanskje er et større savn for deg. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Ananas. skrev:

Tja.. Signaliserer du ovenfor dem at du ønsker at dere skal være sammen da? Om du ikke gjør det, så er dere jo egentlig "like", selv om det kanskje er et større savn for deg. 

Akkurat nyttårsaften skal jeg være ærlig å si at jeg ikke har "turt" å spørre om for jeg er så redd for svaret for jeg blir så lei meg Men jeg signaliserer ihvertfall betraktelig utover hele året ellers at jeg ønsker at vi skal ha mer kontakt.. De sier bare at ja da, de skal bli flinkere, men det ender som regel opp med at jeg er den som stort sett tar initiativet hvis vi treffes uansett.. Huff, det er ikke noe deilig følelse og føle seg så lite verdt og sett og ikke minst interessant.. Vi er snille, greie mennesker som alltid stiller opp og det er vondt å føle på at vi ikke er interessante nok i hverdagen.

Anonymkode: c958a...b2a

[AnonymBruker]

"

Akkurat nyttårsaften skal jeg være ærlig å si at jeg ikke har "turt" å spørre om for jeg er så redd for svaret for jeg blir så lei meg  "

 

Jeg synes du høres litt "stakkarslig" ut. Du sier du er redd for svar, men allikevel høres det ut som om du allerede har bestemt deg for at svaret vil være nei fordi dere ikke er bra nok. Og med det velger du å selv invitere til fest. Du sitter på gjerdet og forventer å bli sett/inkludert. Det fungerer ikke slik i livet. Man må engasjere seg, invitere, inkludere, våge og man må tåle de avvisninger som kan komme. 

Anonymkode: 5b934...d16

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

"

Akkurat nyttårsaften skal jeg være ærlig å si at jeg ikke har "turt" å spørre om for jeg er så redd for svaret for jeg blir så lei meg  "

 

Jeg synes du høres litt "stakkarslig" ut. Du sier du er redd for svar, men allikevel høres det ut som om du allerede har bestemt deg for at svaret vil være nei fordi dere ikke er bra nok. Og med det velger du å selv invitere til fest. Du sitter på gjerdet og forventer å bli sett/inkludert. Det fungerer ikke slik i livet. Man må engasjere seg, invitere, inkludere, våge og man må tåle de avvisninger som kan komme. 

Anonymkode: 5b934...d16

velger du selv å IKKE invitere skulle det stå.

Anonymkode: 5b934...d16

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Var en annen tråd her, men istedenfor å kuppe den så lager jeg min egen. Det handler jo mye om å være alene på nyttårsaften nå..
Pga mange omstendigheter de siste årene har det blitt til at jeg og samboeren alltid er alene på nyttårsaften. Vi koser oss sammen vi, det er ikke det og er ikke så trist for at jeg ikke blir bedt på fest til venner. Men det som er trist er at vi har søsken som igjen feirer med sine respektive samboeres søsken og ikke gir en antydning engang til at de ønsker at vi var på noen av stedene, det gjør vondt. Det er når det kommer til de aller nærmeste jeg blir tankefull.. Hvorfor er ikke vi gode nok liksom?
Hva synes dere? Blir jeg for "lei meg"? Er jeg for "hårsår"?

Anonymkode: c958a...b2a

Skjønner problemstillingen, vi har det litt sånn i vår familie også.

Vi var alltid de som tok initiativ, sa aldri nei, har vært imøtekommende over mange år og egentlig diltet etter store deler av familien som viser null til ingen interesse for oss og som dere føler vi egentlig at vi bare er i veien og blir invitert når det er helt åpenbart at det blir for gale om ikke vi også blir invitert til tilstelninger. Resten er sammen og koser seg nett som det er, men vi blir ikke invitert med i det gode selskap og må "mase" om vi også kan få komme.

Etter en god del år med å føle det samme som dere, men har nå bare kommet frem til at vi gidder ikke å bry oss. Vi finner glede i de som finner glede i være sammen med oss og gidder ikke forsøke å komme de i familien som virker å synes det bare er plagsomt at vi også er en del av samme familie i møte annet enn på våre egne premisser og når og hvordan vi selv velger.

Det er bare en tanke som setter seg det der at man på død og liv må må være slekta/familien bare fordi de er familie. Folk burde generelt bli flinkere til å tenke at sånn trenger det ikke alltid å være.

Anonymkode: dbc0d...022

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

"

Akkurat nyttårsaften skal jeg være ærlig å si at jeg ikke har "turt" å spørre om for jeg er så redd for svaret for jeg blir så lei meg  "

 

Jeg synes du høres litt "stakkarslig" ut. Du sier du er redd for svar, men allikevel høres det ut som om du allerede har bestemt deg for at svaret vil være nei fordi dere ikke er bra nok. Og med det velger du å selv invitere til fest. Du sitter på gjerdet og forventer å bli sett/inkludert. Det fungerer ikke slik i livet. Man må engasjere seg, invitere, inkludere, våge og man må tåle de avvisninger som kan komme. 

Anonymkode: 5b934...d16

Når man igjen og igjen ber seg selv til hverdager og helger for å få sett noe til dem så blir det dessverre sånn.. At man til slutt blir skeptisk... Jeg engasjerer meg, er den som hele tiden prøver å dra ting i land og da ønsker man til slutt å bli litt sett tilbake.

 

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner problemstillingen, vi har det litt sånn i vår familie også.

Vi var alltid de som tok initiativ, sa aldri nei, har vært imøtekommende over mange år og egentlig diltet etter store deler av familien som viser null til ingen interesse for oss og som dere føler vi egentlig at vi bare er i veien og blir invitert når det er helt åpenbart at det blir for gale om ikke vi også blir invitert til tilstelninger. Resten er sammen og koser seg nett som det er, men vi blir ikke invitert med i det gode selskap og må "mase" om vi også kan få komme.

Etter en god del år med å føle det samme som dere, men har nå bare kommet frem til at vi gidder ikke å bry oss. Vi finner glede i de som finner glede i være sammen med oss og gidder ikke forsøke å komme de i familien som virker å synes det bare er plagsomt at vi også er en del av samme familie i møte annet enn på våre egne premisser og når og hvordan vi selv velger.

Det er bare en tanke som setter seg det der at man på død og liv må må være slekta/familien bare fordi de er familie. Folk burde generelt bli flinkere til å tenke at sånn trenger det ikke alltid å være.

Anonymkode: dbc0d...022

Huff, føler med deg, men da er vi ihvertfall flere i samme båt selvom det egentlig ikke hjelper noe.. Det skulle jo gått to-veis. Alle har like mye ansvar for å ta tak i og ønske å være sammen. Det som er det snåle her er at når vi først er sammen så ser det ut til at alle egentlig trives veldig godt med det og vi har det koslig, det er derfor jeg blir usikker.. Men good for you at du har greid å sette foten ned og slippe problemstillingen fra hodet ditt

Anonymkode: c958a...b2a