Blandede følelser om studiet

[AnonymBruker]

16 timer siden, bobleplast123 skrev:

Jeg er medisinstudent på 5. året som har hatt akkurat de samme tankene som deg da jeg var i starten av studiet. Vi hadde litt lite praksis i starten av studiet, og jeg visste ikke helt hva jeg gikk til. Jeg er sjenert som person, og syntes det var vanskelig å ta opp en sykehistorie når jeg ikke satt på kunnskapen som trengtes for å stille de riktige spørsmålene. Spesielt filming var ubehagelig fordi vi måtte vise de frem i grupper. Jeg ble også ganske sliten av dette, og gruet meg. Jeg kom da frem til at jeg måtte bare komme meg igjennom studiet og turnustjenesten, for deretter å spesialisere meg innen noe med lite slik type pasientkontakt, eks patolog. Jeg syntes fagene om organfunksjon og sykdommer var morsomme, og jeg kunne fortsatt ikke tenkt meg noe annet studie enn medisin.

Men jeg skal fortelle deg en ting: Det blir bedre! Jeg har etter over 4 år opparbeidet meg kunnskap om sykdomslære og behandling, og jeg har nå nylig hatt lange praksisperioder på sykehus, legevakt og i allmennpraksis, der jeg har jobbet hver dag med pasienter: sykehistorie, undersøkelse, diagnostikk og plan for behandling, samt jobbet med innlagte pasienter på sykehus. Når man jobber med disse tingene hver eneste dag går det ikke lang tid før man har opparbeidet seg en trygghet på seg selv, jeg er ikke lengre nervøs når jeg snakker med pasienter, og når jeg treffer flere pasienter med hjertesvikt så vet jeg hva jeg skal spørre om, og hvilke undersøkelser jeg skal gjøre. Det er også utrolig spennende når man skal snakke med pasienter som kommer til legevakta med helt uavklare porblemstillinger, da må man bare spørre om alt mulig rart før man kan peile seg inn på mer spesifikke spørsmål. Å snakke med pasienter har plutselig blitt helt utrolig gøy!! Planen om å bli patolog har jeg helt kastet fra meg, jeg skal jobbe med pasienter, enten på sykehus innen en indremedisinsk spesialitet, eller som allmennlege.

Jeg synes ikke du skal stresse så mye over at du synes pasientkontakt er skummelt nå, det blir bedre når du får litt mer kunnskap, og det er nok flere enn du tror i klassen din som synes det er like skummelt som deg! (det er ikke akkurat noe folk roper ut at de synes).

Takk for så godt svar! Det er alltid godt å høre erfaringer fra andre som har vært i samme situasjon. Jeg kjenner meg veldig igjen i det første avsnittet. Det er derfor veldig betryggende å lese resten av innlegget ditt. Jeg håper jeg erfarer det samme.  Du har nok rett i det siste også. Jeg føler meg litt alene med disse følelsene, særlig når jeg er på en gruppe som synes opplegget er ganske gøy, men det er vel flere i min situasjon. 

 

 

Anonymkode: ea3d0...a99

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Heisann!

Du må ikke tro at du er alene om å grue deg til allmennpraksis, det tror jeg de fleste studentene gjør. I hvert fall noen ganger. Det er ikke noe gøy å sitte å analysere seg selv og andre på video når man er helt fersk i gamet. Det er kleint og man føler seg dum og klønete når man snakker med pasienter om "hvordan det går på hjemmebane" når pasienten er der for å snakke om den vonde tåa si. Og pasientene som ofte forventer at du skal kunne litt, men du sitter der og har bare lært sitronsyresyklusen. De fleste studentene på mitt kull innrømmer nå (flere år etter andreklasse) at allmennpraksis er meget oppskrytt. En bruker mye tid på noe som har begrenset læringsutbytte. Medisinstudiet på NTNU er ganske kjedelig de to første årene, det blir mye gøyere i tredje:) Hold ut til da! Da blir fagene mye gøyere og det er først da en egentlig får bruk for konsultasjonskartet. Vær ærlig med de rundt deg, så skal du nok få se at flere på kullet ikke synes allmennpraksis er så mye å skryte av og at biokjemi er kjedelig. Det blir for øvrig litt mer interessant nå som du skal inn i semester IB. Anatomi er mer spennende enn det du har hatt til nå! 

 

Lykke til

Anonymkode: 0ac7b...bd5

Dette var veldig fint å lese, og lett å kjenne seg igjen i. Tusen takk!  

Anonymkode: ea3d0...a99

[AnonymBruker]

Jeg tenker det ikke er så rart at du føler ubehag når dere blir filmet og analysert. Men jeg tror det er en nyttig erfaring. Tenk bare på hvordan du/dere virker på pasienten. Jeg studerer psykologi og vi lærer bl.a litt om hvordan man som fagperson kan skape avstand eller nærhet til en pasient. En lege har litt av den samme "makten" når de møter pasienter. Kanskje særlig med eldre mennesker som forventer at legene "kan alt". Derfor tror jeg filmingen og analysen er viktig og nyttig. Hold ut ubehaget og delta aktivt og konstruktivt i analysene. I tilleg kan du se for deg pasienter med psykiatriske problemstillinger som ofte føler på det samme ubehaget. Man blir analysert og føler et veldig ubehag når man skal fortelle en fremmed om alt det rare man opplever og føler. 

Se på alt du opplever og lærer som nyttig, selv slike ting som dette som oppleves som ubehagelig. Det er ikke farlig og jeg syns det kan være en fin ting å ta opp med medstudenter. Jeg er sikker på det er flere som kjenner på dette. Og du og andre vil helt sikkert oppleve noe lignende senere i studiet, f.eks at dere ikke føler dere kompetente (ennå) og satt i situasjoner dere føler dere ikke har kontroll over. Det er også en del av å være medisinstudent og lege. 

Som sagt, prøv å hold ut og se frem til de årene dine favorittmerker dukker opp. Man må kunne det grunnleggende før man går høyere opp i gradene. Lykke til! 

Anonymkode: d8494...359

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker det ikke er så rart at du føler ubehag når dere blir filmet og analysert. Men jeg tror det er en nyttig erfaring. Tenk bare på hvordan du/dere virker på pasienten. Jeg studerer psykologi og vi lærer bl.a litt om hvordan man som fagperson kan skape avstand eller nærhet til en pasient. En lege har litt av den samme "makten" når de møter pasienter. Kanskje særlig med eldre mennesker som forventer at legene "kan alt". Derfor tror jeg filmingen og analysen er viktig og nyttig. Hold ut ubehaget og delta aktivt og konstruktivt i analysene. I tilleg kan du se for deg pasienter med psykiatriske problemstillinger som ofte føler på det samme ubehaget. Man blir analysert og føler et veldig ubehag når man skal fortelle en fremmed om alt det rare man opplever og føler. 

Se på alt du opplever og lærer som nyttig, selv slike ting som dette som oppleves som ubehagelig. Det er ikke farlig og jeg syns det kan være en fin ting å ta opp med medstudenter. Jeg er sikker på det er flere som kjenner på dette. Og du og andre vil helt sikkert oppleve noe lignende senere i studiet, f.eks at dere ikke føler dere kompetente (ennå) og satt i situasjoner dere føler dere ikke har kontroll over. Det er også en del av å være medisinstudent og lege. 

Som sagt, prøv å hold ut og se frem til de årene dine favorittmerker dukker opp. Man må kunne det grunnleggende før man går høyere opp i gradene. Lykke til! 

Anonymkode: d8494...359

Tusen takk for fin tilbakemelding!

Anonymkode: ea3d0...a99

[AnonymBruker]

Hei du

Jeg har sittet med veldig mange av de samme tankene som deg. Jeg er ganske sikker på at vi studerer samme sted. Jeg synes at de to første årene var vanskelige, og hadde veldig blandede følelser. Som deg hadde jeg også jobbet veldig hardt for å komme inn, og skuffelsen ble derfor ekstra stor når jeg følte at jeg ikke strakk ordentlig til. Husk at allmennpraksis er en veldig kunstig situasjon. Du har ingen kunnskaper om sykdommene, og vet ikke helt hva du skal spørre om. Med denne usikkerheten i bunn, så skal man fokusere på det psykososiale, og jeg følte det ofte kunne bli litt slik at man intervjuet pasientene om deres privatliv, uten at man nødvendigvis fikk så mye utbytte av det. Man kjenner jo ikke pasientene fra før, og møter dem én gang, og skal helst spørre om masse personlig. Det er jo lettere for en allmennlege som følger dem opp over tid. Jeg ble ofte veldig stresset av at jeg ikke kom på ting å spørre om, fordi jeg hadde få forutsetninger for å forstå sykdommene deres. Jeg synes også dette med filmingen var vanskelig. Heldigvis ble jeg ganske komfortabel med gruppen min etterhvert, og det hjalp på. Jeg vil bare at du skal være klar over at de aller fleste har nok akkurat disse tankene! Og det er fælt når man allerede er flink pike og har forventninger om at alt skal gå helt perfekt. Ting kan ikke være helt perfekt, man må bare gjøre det beste ut av det og ta lærdom av det som kanskje ikke gikk så bra. På det studiet vi går, er folk veldig flinke. Både faglig og sosialt, og det er lett å føle at "alle" kommer til å bli en mye bedre lege enn deg. Dette er veldig tabu å snakke om, men jeg tror nok at veldig mange sitter med akkurat disse tankene. Det gjorde hvertfall jeg. Så ikke mist motet fullstendig siden du ikke er helt perfekt, du trenger ikke være det. Du sier jo selv at du ikke vil bli allmennlege (i likhet med meg, hehe), så du trenger jo ikke å mestre denne kunstige situasjonen fullstendig for å bli en god lege. Det hjelper ihvertfall meg å ha en slik innstilling, om at man bare må ta det som det kommer, og gjøre det beste ut av det. 

Som mange andre her har påpekt: det blir sykt mye bedre de senere årene. I 3 klasse begynner moroa med uketjeneste, og det er noe helt annet! Pasientsituasjonene blir helt annerledes, her er det fokus på symptomer og sykdommer, og jeg føler det er en mye mer realistisk situasjon. Da er det også lettere å trekke inn det psykososiale som faktisk er relevant, i stedet for å "intervjue" pasienter om deres samlivsforhold osv, uten at man nødvendigvis trekker noe nyttig ut av det.

I tillegg må jeg påpeke at det er ekstremt vanlig å være usikker på studiet sitt. Jeg holdt på å droppe ut etter 2. klasse, jeg hadde fått ny studieplass og alt. Men jeg bestemte meg for å gi 3. klasse et forsøk, og jeg angrer ikke et gram på det! Selvfølgelig kan det jo hende at du finner ut at du heller vil satse på noe annet som passer deg bedre, men ikke mist helt motet uansett  Ting ordner seg til slutt. Og i bunn og grunn, så er det ikke sånn at man er "skapt" for et yrke, man velger det jo selv underveis. Man har jo ofte den oppfatningen av at man må "finne" den rette utdanningen, men i realiteten tror jeg det er mer det at man selv må bare bestemme hva som er rett for deg, og at man egentlig har mange rette alternativer. 

Håper noe av dette hjalp litt. Hvis du vil snakke, så bare si ifra så kan jeg sende deg en pm  Du er hvertfall ikke alene om å ha alle disse tankene!

Anonymkode: cc8dc...ef7

[AnonymBruker]

Den 31. desember 2015 at 16.31, AnonymBruker skrev:

Hei du

Jeg har sittet med veldig mange av de samme tankene som deg. Jeg er ganske sikker på at vi studerer samme sted. Jeg synes at de to første årene var vanskelige, og hadde veldig blandede følelser. Som deg hadde jeg også jobbet veldig hardt for å komme inn, og skuffelsen ble derfor ekstra stor når jeg følte at jeg ikke strakk ordentlig til. Husk at allmennpraksis er en veldig kunstig situasjon. Du har ingen kunnskaper om sykdommene, og vet ikke helt hva du skal spørre om. Med denne usikkerheten i bunn, så skal man fokusere på det psykososiale, og jeg følte det ofte kunne bli litt slik at man intervjuet pasientene om deres privatliv, uten at man nødvendigvis fikk så mye utbytte av det. Man kjenner jo ikke pasientene fra før, og møter dem én gang, og skal helst spørre om masse personlig. Det er jo lettere for en allmennlege som følger dem opp over tid. Jeg ble ofte veldig stresset av at jeg ikke kom på ting å spørre om, fordi jeg hadde få forutsetninger for å forstå sykdommene deres. Jeg synes også dette med filmingen var vanskelig. Heldigvis ble jeg ganske komfortabel med gruppen min etterhvert, og det hjalp på. Jeg vil bare at du skal være klar over at de aller fleste har nok akkurat disse tankene! Og det er fælt når man allerede er flink pike og har forventninger om at alt skal gå helt perfekt. Ting kan ikke være helt perfekt, man må bare gjøre det beste ut av det og ta lærdom av det som kanskje ikke gikk så bra. På det studiet vi går, er folk veldig flinke. Både faglig og sosialt, og det er lett å føle at "alle" kommer til å bli en mye bedre lege enn deg. Dette er veldig tabu å snakke om, men jeg tror nok at veldig mange sitter med akkurat disse tankene. Det gjorde hvertfall jeg. Så ikke mist motet fullstendig siden du ikke er helt perfekt, du trenger ikke være det. Du sier jo selv at du ikke vil bli allmennlege (i likhet med meg, hehe), så du trenger jo ikke å mestre denne kunstige situasjonen fullstendig for å bli en god lege. Det hjelper ihvertfall meg å ha en slik innstilling, om at man bare må ta det som det kommer, og gjøre det beste ut av det. 

Som mange andre her har påpekt: det blir sykt mye bedre de senere årene. I 3 klasse begynner moroa med uketjeneste, og det er noe helt annet! Pasientsituasjonene blir helt annerledes, her er det fokus på symptomer og sykdommer, og jeg føler det er en mye mer realistisk situasjon. Da er det også lettere å trekke inn det psykososiale som faktisk er relevant, i stedet for å "intervjue" pasienter om deres samlivsforhold osv, uten at man nødvendigvis trekker noe nyttig ut av det.

I tillegg må jeg påpeke at det er ekstremt vanlig å være usikker på studiet sitt. Jeg holdt på å droppe ut etter 2. klasse, jeg hadde fått ny studieplass og alt. Men jeg bestemte meg for å gi 3. klasse et forsøk, og jeg angrer ikke et gram på det! Selvfølgelig kan det jo hende at du finner ut at du heller vil satse på noe annet som passer deg bedre, men ikke mist helt motet uansett  Ting ordner seg til slutt. Og i bunn og grunn, så er det ikke sånn at man er "skapt" for et yrke, man velger det jo selv underveis. Man har jo ofte den oppfatningen av at man må "finne" den rette utdanningen, men i realiteten tror jeg det er mer det at man selv må bare bestemme hva som er rett for deg, og at man egentlig har mange rette alternativer. 

Håper noe av dette hjalp litt. Hvis du vil snakke, så bare si ifra så kan jeg sende deg en pm  Du er hvertfall ikke alene om å ha alle disse tankene!

Anonymkode: cc8dc...ef7

Så fint at denne tråden trakk til seg andre på høyere kull!  Når jeg stiller spørsmål rundt dette til de som har vært gjennom det åpner de seg vanligvis ikke på denne måten (naturlig nok), så jeg setter veldig pris på at du deler erfaringene dine. Jeg føler meg ikke like håpløs lenger, og det kjennes godt at andre har opplevd det samme som meg. Da skal jeg prøve å ikke la denne usikkerheten styre meg. Jeg føler det er litt tabubelagt å snakke om dette som medisinstudent, og jeg hadde egentlig forventet å få en del krasse svar her inne. Responsen er overraskende bra og jeg er veldig glad for at jeg lagde denne tråden.  

Da skal jeg holde ut og prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Det er helt riktig som du sier at man ikke trenger å gjøre alt perfekt hele tiden, og at man må ta det litt som det kommer. Dette er jeg helt elendig på, men jeg skal prøve å bli flinkere på dette. Jeg er også veldig enig med deg i det du skriver om utdannings-/yrkesvalg. 

Tusen takk for så gode ord fra deg og dere andre! 

Anonymkode: ea3d0...a99

[AnonymBruker]

Den 30. desember 2015 at 16.27, AnonymBruker skrev:

Hei!

Jeg er førsteårsstudent på medisinstudiet. Dette er noe jeg har arbeidet hardt for og jeg har lenge vært fast bestemt på at det er dette jeg vil. Nå sitter jeg med litt blandede følelser. Fagene er rimelig tørre i starten, men jeg er klar over at dette er noe en bare må gjennom de første årene før en kan slå seg løs på de mer spennende fagene. Bekymringen min ligger heller på praksisen. De to første årene er vi i allmennpraksis med pasientkommunikasjon som hovedfokus. Dette innebærer at vi skal øve på å ta opp en god sykehistorie (med andre ord ikke en full konsultasjon med undersøkelse og annet). Hver samtale blir filmet og analysert etterpå. Sannheten er at jeg gruer meg litt til hver gang og jeg synes ikke det er særlig gøy. Jeg blir helt utmattet etter en slik dag og jeg sitter og gruer meg til neste gang. Jeg tror det først og fremst er filmingen og analyseringen etterpå som gjør det hele ubehagelig, men allmennpraksis er nok heller ikke en arena jeg trives i, særlig ikke det nivået vi er på. Alt dette får meg til å tvile på hele studievalget, men samtidig tenker jeg at alle disse følelsene jeg har er forbundet med noe jeg ikke ønsker å drive med senere. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til disse følelsene. 

Grunnen til at jeg poster dette her er at jeg ikke har noen jeg kan snakke med om disse følelsene. Jeg føler ikke at dette er noe en kan ta opp med andre medstudenter. Er det noen andre her som har en lignende erfaring som meg? Det kan gjerne være på et annet studieløp. Jeg lurer litt på om jeg muligens skal henvende meg til noen kontaktpersoner på fakultetet for å sortere tankene litt. Er det noen som har gjort dette før? Hvis så, hvor nyttig var det? 

 

 

 

Anonymkode: ea3d0...a99

Går også førsteåret på medisin og føler det samme som deg. Liker heller ikke filmingen, men må vel bare stå på og så håper jeg at det blir bedre etterhvert!

Anonymkode: 1a690...d48