Blandede følelser om studiet

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er førsteårsstudent på medisinstudiet. Dette er noe jeg har arbeidet hardt for og jeg har lenge vært fast bestemt på at det er dette jeg vil. Nå sitter jeg med litt blandede følelser. Fagene er rimelig tørre i starten, men jeg er klar over at dette er noe en bare må gjennom de første årene før en kan slå seg løs på de mer spennende fagene. Bekymringen min ligger heller på praksisen. De to første årene er vi i allmennpraksis med pasientkommunikasjon som hovedfokus. Dette innebærer at vi skal øve på å ta opp en god sykehistorie (med andre ord ikke en full konsultasjon med undersøkelse og annet). Hver samtale blir filmet og analysert etterpå. Sannheten er at jeg gruer meg litt til hver gang og jeg synes ikke det er særlig gøy. Jeg blir helt utmattet etter en slik dag og jeg sitter og gruer meg til neste gang. Jeg tror det først og fremst er filmingen og analyseringen etterpå som gjør det hele ubehagelig, men allmennpraksis er nok heller ikke en arena jeg trives i, særlig ikke det nivået vi er på. Alt dette får meg til å tvile på hele studievalget, men samtidig tenker jeg at alle disse følelsene jeg har er forbundet med noe jeg ikke ønsker å drive med senere. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til disse følelsene. 

Grunnen til at jeg poster dette her er at jeg ikke har noen jeg kan snakke med om disse følelsene. Jeg føler ikke at dette er noe en kan ta opp med andre medstudenter. Er det noen andre her som har en lignende erfaring som meg? Det kan gjerne være på et annet studieløp. Jeg lurer litt på om jeg muligens skal henvende meg til noen kontaktpersoner på fakultetet for å sortere tankene litt. Er det noen som har gjort dette før? Hvis så, hvor nyttig var det? 

 

 

 

Anonymkode: ea3d0...a99

[AnonymBruker]

Kanskje du rett og slett ikke passer til yrket?

Hva med andre utdannelser? Juss?

Anonymkode: d5c32...9ec

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du rett og slett ikke passer til yrket?

Hva med andre utdannelser? Juss?

Anonymkode: d5c32...9ec

Som nevnt ønsker jeg verken å arbeide med basalfag eller innenfor allmennpraksis, som er hovedtyngden de to første årene, etter endt studium. Det er flere spesialiseringer jeg kunne tenke meg å arbeide innenfor. Forskning er også en retning jeg antakeligvis kommer til å ønske å gå. 

Takk likevel for at du stiller slike kritiske spørsmål. Det er gjerne slike spørsmål man prøver å unngå, men som man likevel bør konfrontere. Jeg er temmelig sikker på at jeg er egnet til å bli lege, men allmennpraktiker passer jeg nok ikke til. Jeg trives heller ikke med det. Det er flere andre fagområder jeg heller ikke trives med, men ettersom praksisen er så nært påvirker det meg nok i større grad. 

 

Anonymkode: ea3d0...a99

[AnonymBruker]

I et slikt langt studium er det enkelte ting man ikke liker og noen ting man både finner vanskelig og ubehagelig. Men så lenge du har et mål om noe du ønsker å gjøre og som du har realistiske forventninger om, så synes jeg ikke det som er tidsbegrenset og en mindre del av studiet burde stanse deg.

Jeg synes at det er veldig bra at de tar denne biten så alvorlig at de filmer og analyserer, for pasientene sin del. 

Anonymkode: 34ed5...6b8

[Kvark22]

 

 

Den 29.12.2015 at 16.27, AnonymBruker skrev:

Hei!

Jeg er førsteårsstudent på medisinstudiet. Dette er noe jeg har arbeidet hardt for og jeg har lenge vært fast bestemt på at det er dette jeg vil. Nå sitter jeg med litt blandede følelser. Fagene er rimelig tørre i starten, men jeg er klar over at dette er noe en bare må gjennom de første årene før en kan slå seg løs på de mer spennende fagene. Bekymringen min ligger heller på praksisen. De to første årene er vi i allmennpraksis med pasientkommunikasjon som hovedfokus. Dette innebærer at vi skal øve på å ta opp en god sykehistorie (med andre ord ikke en full konsultasjon med undersøkelse og annet). Hver samtale blir filmet og analysert etterpå. Sannheten er at jeg gruer meg litt til hver gang og jeg synes ikke det er særlig gøy. Jeg blir helt utmattet etter en slik dag og jeg sitter og gruer meg til neste gang. Jeg tror det først og fremst er filmingen og analyseringen etterpå som gjør det hele ubehagelig, men allmennpraksis er nok heller ikke en arena jeg trives i, særlig ikke det nivået vi er på. Alt dette får meg til å tvile på hele studievalget, men samtidig tenker jeg at alle disse følelsene jeg har er forbundet med noe jeg ikke ønsker å drive med senere. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til disse følelsene. 

Grunnen til at jeg poster dette her er at jeg ikke har noen jeg kan snakke med om disse følelsene. Jeg føler ikke at dette er noe en kan ta opp med andre medstudenter. Er det noen andre her som har en lignende erfaring som meg? Det kan gjerne være på et annet studieløp. Jeg lurer litt på om jeg muligens skal henvende meg til noen kontaktpersoner på fakultetet for å sortere tankene litt. Er det noen som har gjort dette før? Hvis så, hvor nyttig var det? 

 

 

 

Anonymkode: ea3d0...a99

Hvorfor kan du ikke ta opp dette med andre medstudenter? Tror neppe du er alene om å føle det slik. Eller kansje en studierådgiver? Du har jo en haug med forskjellige muligheter med en slik utdannelse! Kan jeg spørre hvorfor du ville studere  medisin i utgangspunktet?

Endret 23. mai 2016 av Kvark22

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I et slikt langt studium er det enkelte ting man ikke liker og noen ting man både finner vanskelig og ubehagelig. Men så lenge du har et mål om noe du ønsker å gjøre og som du har realistiske forventninger om, så synes jeg ikke det som er tidsbegrenset og en mindre del av studiet burde stanse deg.

Jeg synes at det er veldig bra at de tar denne biten så alvorlig at de filmer og analyserer, for pasientene sin del. 

Anonymkode: 34ed5...6b8

Tusen takk for svar! Du har nok helt rett, og jeg har vel mistet veien litt ettersom alt det vi driver med det første (og det andre) året er noe jeg ikke trives med og/eller passer til. Jeg får vel heller prøve å karre meg tilbake igjen og se hva det var som trakk meg til yrket i det hele tatt. 

Det er jeg også helt enig i. Selv om jeg (og mange andre) finner det ubehagelig med filming og analysering er det kjempenyttig for å øke kvaliteten på pasientkommunikasjon. 

Anonymkode: ea3d0...a99

[AnonymBruker]

Studerer selv juss og har oppdaget at det er mange juss-studenter som har sine tvil til tider. Tror det er ganske vanlig, men de fleste jobber seg gjennom de tingene de liker. Du er nok ikke den eneste medisin-studenten med tvil. Det er et langt studium og noen ganger kan målet virke fjernt. 

Anonymkode: 34ed5...6b8

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Kvark22 skrev:

 

 

Hvorfor kan du ikke ta opp dette med andre medstudenter? Tror neppe du er alene om å føle det slik. Eller kansje en studierådgiver? Jeg fikk veldig mye ut av å snakke med studierådgiveren på fakultetet vårt. Igjen, du er ikke den første som har tvilt på studievalget ditt. Tar en 6-årig profesjonsutdannelse selv og det er definitivt deler ved utdannelsen jeg ikke liker/har interesse for, men det er helt vanlig. Det betyr ikke at du har valgt feil, hvis det likevel ikke er den retningen du har tenkt å jobbe med etter studiet. Du må bare komme deg gjennom. Du har jo en haug med forskjellige muligheter med en slik utdannelse! Kan jeg spørre hvorfor du ville studere  medisin i utgangspunktet?

Det er nok garantert andre som også føler det slik, men de holder nok disse følelsene for seg selv slik som jeg gjør. Jeg føler dette er et litt tabubelagt område å si man ikke trives med eller passer til, og jeg stoler heller ikke på noen så godt enda at jeg tør å åpne meg på denne måten. Jeg har gjort det litt forsiktig med en av de som står meg nærmest da jeg har fått noen av de samme vibbene fra henne, men samtalene streifer bare overflaten. 

Takk for betryggende og motiverende ord! Det hjelper veldig mye.  Jeg er ganske bestemt på at jeg skal ta kontakt med studierådgiver eller en annen kontaktperson etter juleferien. 

Svaret på yrkesvalget mitt er vel ganske sammensatt, men enkelt forklart går det ut på interesseområde, ønskede arbeidsmetoder og hva jeg selv er flink til. Jeg synes det er spennende å se hvordan kroppen er bygd opp og hva som skjer, og ikke minst hva man kan gjøre, når kroppen ikke fungerer slik som den skal. Problemløsning og å fordype seg i et fagfelt er noe jeg liker og er dyktig i. Muligheten til å arbeide på så mange forskjellige måter og på tvers av ulike fagområder er også noe jeg finner attraktivt med yrket. Motivasjonen min bak yrkesvalget er nok mest rettet mot medisin som akademisk felt. 

Anonymkode: ea3d0...a99

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Studerer selv juss og har oppdaget at det er mange juss-studenter som har sine tvil til tider. Tror det er ganske vanlig, men de fleste jobber seg gjennom de tingene de liker. Du er nok ikke den eneste medisin-studenten med tvil. Det er et langt studium og noen ganger kan målet virke fjernt. 

Anonymkode: 34ed5...6b8

Takk for betryggende ord!

Anonymkode: ea3d0...a99

[AnonymBruker]

Uansett hvor du skal jobbe når du er ferdig må du være i stand til å ta opp en god sykehistorie, stille de rette spørmålene og få pasienten til å fortelle. Det er helt essensielt for å kunne diagnostisere og behandle pasienter, uansett om det er allmennmedisin eller andre fagfelt. På første året har du heller ikke kunnskapen til å diagnostisere og behandle pasienter. Du skal være glad studiet ditt tar grunnleggende ferdigheter på alvor, det gjør det mye lettere for deg senere. Det er aldri gøy å bli studert, analysert og kritisert, men det er noe alle helsefagstudenter må gjennom, hvordan skal man ellers bli bedre? Sikkert andre studenter som heller ikke syns det er så lett, så tar du det opp finner du nok støtte.  For øvrig syns jeg det er lett bekymringsverdig at du etter å ha studert et halvt år rakker voldsomt ned på et fagfelt og mener det er for lavt nivå for deg, litt liten selvinnsikt vitner det om.

Anonymkode: 74256...b2a

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uansett hvor du skal jobbe når du er ferdig må du være i stand til å ta opp en god sykehistorie, stille de rette spørmålene og få pasienten til å fortelle. Det er helt essensielt for å kunne diagnostisere og behandle pasienter, uansett om det er allmennmedisin eller andre fagfelt. På første året har du heller ikke kunnskapen til å diagnostisere og behandle pasienter. Du skal være glad studiet ditt tar grunnleggende ferdigheter på alvor, det gjør det mye lettere for deg senere. Det er aldri gøy å bli studert, analysert og kritisert, men det er noe alle helsefagstudenter må gjennom, hvordan skal man ellers bli bedre? Sikkert andre studenter som heller ikke syns det er så lett, så tar du det opp finner du nok støtte.  For øvrig syns jeg det er lett bekymringsverdig at du etter å ha studert et halvt år rakker voldsomt ned på et fagfelt og mener det er for lavt nivå for deg, litt liten selvinnsikt vitner det om.

Anonymkode: 74256...b2a

Som nevnt er jeg klar over viktigheten i dette, men det endrer ikke det faktumet at jeg synes opplegget er ubehagelig. Jeg er ikke uenig i opplegget, tvert imot, men jeg er usikker på hvordan jeg skal forholde meg til følelsene jeg har til dette. 

Det sistnevnte synes jeg er rimelig drøyt å hevde. Jeg har verken rakket ned på fagfeltet eller skrevet at det er for lavt nivå for meg. Allmennpraksis er et fagfelt jeg ikke trives i eller passer til. Det er en ærlig sak. 

Anonymkode: ea3d0...a99

[Astrum]

Dersom du studerer i Oslo, kan jeg nevne at ingen tenker tilbake på filmingen og analyseringen i første semester som "høydepunktet" i studiet. Du er sikkert, som de fleste andre, like klar over hvor viktig denne delen er for alle som har tenkt å jobbe klinisk (med pasientkontakt). Jeg forstår godt at det ikke gjør det mye morsommere!

Det er også riktig at fagene i begynnelsen av studiet av mange oppleves som tørre. Trøsten er at dette blir betydelig bedre etter hvert. Igjen, dersom du studerer i Oslo, vil du sannsynligvis føle at fagene blir mer "relevante" (med fare for å snakke upassende om basalfagene) i løpet av 4.- eller 5.-semester (eller hva modulene i det nye studieløpet heter).

Hvis du ikke liker allmennmedisin, vil du imidlertid ikke like det som tilsvarer 10.-12.-semester heller. I 10. har man allmennmedisinsk praksis, der man flere ganger blir vurdert av en allmennlege i anamneseopptaket, mens fagene er minst like relevante i 11.-12.-semester. Dessuten opplever nok mange å bli litt mettet for informasjon (og noen også utmattede) mot slutten av studiet.

Det er vanskelig å gi deg noe fasitsvar på hva du bør gjøre. Jeg hadde kanskje benyttet meg av studentvelferdstilbudet som finnes der du studerer -- for eksempel kan du ta kontakt med en SiO-rådgiver, hvis du studerer i Oslo. Hvis du finner ut at studiet ikke passer for deg, hadde jeg forsøkt å finne meg noe annet tidlig, slik at du ikke har dedikert flere år til noe du egentlig ikke trives med. Man får jo som kjent ikke en grad etter eksempelvis tre år med studier på profesjonsstudiet i medisin.

[AnonymBruker]

44 minutter siden, Astrum skrev:

Dersom du studerer i Oslo, kan jeg nevne at ingen tenker tilbake på filmingen og analyseringen i første semester som "høydepunktet" i studiet. Du er sikkert, som de fleste andre, like klar over hvor viktig denne delen er for alle som har tenkt å jobbe klinisk (med pasientkontakt). Jeg forstår godt at det ikke gjør det mye morsommere!

Det er også riktig at fagene i begynnelsen av studiet av mange oppleves som tørre. Trøsten er at dette blir betydelig bedre etter hvert. Igjen, dersom du studerer i Oslo, vil du sannsynligvis føle at fagene blir mer "relevante" (med fare for å snakke upassende om basalfagene) i løpet av 4.- eller 5.-semester (eller hva modulene i det nye studieløpet heter).

Hvis du ikke liker allmennmedisin, vil du imidlertid ikke like det som tilsvarer 10.-12.-semester heller. I 10. har man allmennmedisinsk praksis, der man flere ganger blir vurdert av en allmennlege i anamneseopptaket, mens fagene er minst like relevante i 11.-12.-semester. Dessuten opplever nok mange å bli litt mettet for informasjon (og noen også utmattede) mot slutten av studiet.

Det er vanskelig å gi deg noe fasitsvar på hva du bør gjøre. Jeg hadde kanskje benyttet meg av studentvelferdstilbudet som finnes der du studerer -- for eksempel kan du ta kontakt med en SiO-rådgiver, hvis du studerer i Oslo. Hvis du finner ut at studiet ikke passer for deg, hadde jeg forsøkt å finne meg noe annet tidlig, slik at du ikke har dedikert flere år til noe du egentlig ikke trives med. Man får jo som kjent ikke en grad etter eksempelvis tre år med studier på profesjonsstudiet i medisin.

Takk for utfyllende svar. Jeg studerer ikke i Oslo, men studiemodellene er jo nokså like på de forskjellige studiestedene. Etter 4. semester ser det ikke ut til at jeg ser allmennmedisin igjen før 11. semester med 6 uker ute i praksis i kommunehelsetjenesten. Jeg tror og håper at opplevelsen blir noen hakk bedre når filming og analysering utgår samt at jeg har en sterkere faglig bakgrunn og er mer dreven på pasientkommunikasjon. At pasientkommunikasjon er så nytt og ukjent bidrar nok også til at jeg synes det er litt ubehagelig nå. Allmennmedisin er ikke noe jeg vil trives med i lengden, men over en kort periode bør det vel være gjennomførbart. 

Jeg skal ta kontakt med en studierådgiver etter juleferien. Denne tråden har hvertfall bidratt til at jeg ser på det med et litt større perspektiv. Jeg må likevel finne ut om dette kun gjelder allmennpraksisen og basalfagene eller om det faktisk er av større omfang. Jeg håper det kun er det førstnevnte. Da er jeg fast bestemt på at jeg skal komme gjennom det. 

Anonymkode: ea3d0...a99

[Astrum]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for utfyllende svar. Jeg studerer ikke i Oslo, men studiemodellene er jo nokså like på de forskjellige studiestedene. Etter 4. semester ser det ikke ut til at jeg ser allmennmedisin igjen før 11. semester med 6 uker ute i praksis i kommunehelsetjenesten. Jeg tror og håper at opplevelsen blir noen hakk bedre når filming og analysering utgår samt at jeg har en sterkere faglig bakgrunn og er mer dreven på pasientkommunikasjon. At pasientkommunikasjon er så nytt og ukjent bidrar nok også til at jeg synes det er litt ubehagelig nå. Allmennmedisin er ikke noe jeg vil trives med i lengden, men over en kort periode bør det vel være gjennomførbart. 

Jeg skal ta kontakt med en studierådgiver etter juleferien. Denne tråden har hvertfall bidratt til at jeg ser på det med et litt større perspektiv. Jeg må likevel finne ut om dette kun gjelder allmennpraksisen og basalfagene eller om det faktisk er av større omfang. Jeg håper det kun er det førstnevnte. Da er jeg fast bestemt på at jeg skal komme gjennom det. 

Anonymkode: ea3d0...a99

Lykke til! Håper du finner ut hva du ønsker å gjøre.

[bobleplast123]

Jeg er medisinstudent på 5. året som har hatt akkurat de samme tankene som deg da jeg var i starten av studiet. Vi hadde litt lite praksis i starten av studiet, og jeg visste ikke helt hva jeg gikk til. Jeg er sjenert som person, og syntes det var vanskelig å ta opp en sykehistorie når jeg ikke satt på kunnskapen som trengtes for å stille de riktige spørsmålene. Spesielt filming var ubehagelig fordi vi måtte vise de frem i grupper. Jeg ble også ganske sliten av dette, og gruet meg. Jeg kom da frem til at jeg måtte bare komme meg igjennom studiet og turnustjenesten, for deretter å spesialisere meg innen noe med lite slik type pasientkontakt, eks patolog. Jeg syntes fagene om organfunksjon og sykdommer var morsomme, og jeg kunne fortsatt ikke tenkt meg noe annet studie enn medisin.

Men jeg skal fortelle deg en ting: Det blir bedre! Jeg har etter over 4 år opparbeidet meg kunnskap om sykdomslære og behandling, og jeg har nå nylig hatt lange praksisperioder på sykehus, legevakt og i allmennpraksis, der jeg har jobbet hver dag med pasienter: sykehistorie, undersøkelse, diagnostikk og plan for behandling, samt jobbet med innlagte pasienter på sykehus. Når man jobber med disse tingene hver eneste dag går det ikke lang tid før man har opparbeidet seg en trygghet på seg selv, jeg er ikke lengre nervøs når jeg snakker med pasienter, og når jeg treffer flere pasienter med hjertesvikt så vet jeg hva jeg skal spørre om, og hvilke undersøkelser jeg skal gjøre. Det er også utrolig spennende når man skal snakke med pasienter som kommer til legevakta med helt uavklare porblemstillinger, da må man bare spørre om alt mulig rart før man kan peile seg inn på mer spesifikke spørsmål. Å snakke med pasienter har plutselig blitt helt utrolig gøy!! Planen om å bli patolog har jeg helt kastet fra meg, jeg skal jobbe med pasienter, enten på sykehus innen en indremedisinsk spesialitet, eller som allmennlege.

Jeg synes ikke du skal stresse så mye over at du synes pasientkontakt er skummelt nå, det blir bedre når du får litt mer kunnskap, og det er nok flere enn du tror i klassen din som synes det er like skummelt som deg! (det er ikke akkurat noe folk roper ut at de synes).

[AnonymBruker]

Heisann!

Du må ikke tro at du er alene om å grue deg til allmennpraksis, det tror jeg de fleste studentene gjør. I hvert fall noen ganger. Det er ikke noe gøy å sitte å analysere seg selv og andre på video når man er helt fersk i gamet. Det er kleint og man føler seg dum og klønete når man snakker med pasienter om "hvordan det går på hjemmebane" når pasienten er der for å snakke om den vonde tåa si. Og pasientene som ofte forventer at du skal kunne litt, men du sitter der og har bare lært sitronsyresyklusen. De fleste studentene på mitt kull innrømmer nå (flere år etter andreklasse) at allmennpraksis er meget oppskrytt. En bruker mye tid på noe som har begrenset læringsutbytte. Medisinstudiet på NTNU er ganske kjedelig de to første årene, det blir mye gøyere i tredje:) Hold ut til da! Da blir fagene mye gøyere og det er først da en egentlig får bruk for konsultasjonskartet. Vær ærlig med de rundt deg, så skal du nok få se at flere på kullet ikke synes allmennpraksis er så mye å skryte av og at biokjemi er kjedelig. Det blir for øvrig litt mer interessant nå som du skal inn i semester IB. Anatomi er mer spennende enn det du har hatt til nå! 

 

Lykke til

Anonymkode: 0ac7b...bd5

[AnonymBruker]

Hei, har ingen tips eller råd, men starter på medisin på UiO om et par dager nå. Interessant å lese hvordan studenter har det.

Vil ikke spore av tråden din, men må bare spørre nå som jeg har sjansen-- hvordan er arbeidsmengden første året? 

Anonymkode: 39800...0b4

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, har ingen tips eller råd, men starter på medisin på UiO om et par dager nå. Interessant å lese hvordan studenter har det.

Vil ikke spore av tråden din, men må bare spørre nå som jeg har sjansen-- hvordan er arbeidsmengden første året? 

Anonymkode: 39800...0b4

Det gjør jeg og!  Snakkes da  

Anonymkode: 42f34...1f2

[Astrum]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, har ingen tips eller råd, men starter på medisin på UiO om et par dager nå. Interessant å lese hvordan studenter har det.

Vil ikke spore av tråden din, men må bare spørre nå som jeg har sjansen-- hvordan er arbeidsmengden første året? 

Anonymkode: 39800...0b4

Arbeidsmengden i de ulike semestrene oppleves svært forskjellig fra student til student. Personlig synes jeg det første året bestod av en del ren pugg (i hvert fall til eksamen), men med en helt grei arbeidsmengde. 3. semester var verre. Deretter går det litt opp og ned, avhengig av hvordan man takler det mer kliniske perspektivet. Kliniske fag oppleves av enkelte som mer overflatiske enn basalfag hva angår pugg, men til gjengjeld stiller disse høyere krav til forståelse, resonnement og utøvelse av klinisk skjønn.

Lykke til!

Endret 31. desember 2015 av Astrum

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det gjør jeg og!  Snakkes da  

Anonymkode: 42f34...1f2

Anonymkode: 39800...0b4