Redd for å virke dum

[AnonymBruker]

Ok, dette er muligens et noe sært problem. Jeg er ekstremt redd for å bli oppfattet som dum. Det er så ille at jeg nesten føler det har blitt en fobi. Jeg er ikke spesielt redd for å dumme meg ut ved å gjøre noe teit eller flaut generelt, men jeg er kjempe redd for å f.eks. ikke kunne svaret på akademiske spørsmål, skrive dårlig, regne feil etc.  Jeg er m.a.o. redd for å bli oppfattet som mindre intelligent og/eller kunnskapsløs. Dette gjelder i alle sosiale sammenhenger uavhengig om det er folk jeg kjenner godt eller helt fremmede mennesker jeg aldri kommer til å ha noe mer med å gjøre. Jeg har tatt en rekke IQ-tester og vet jeg har en IQ godt over normalen. Jeg leser ekstremt mye, tar en prestisjeutdannelse og har stort sett bare Aer. Så jeg vet jeg ikke er dum. Jeg er bare så utrolig redd for at noen tror jeg er det. Hvis jeg sier noe litt dumt eller feil kan jeg gå å kverne på dette i ukevis, til og med årevis etterpå. Det er helt PATETISK. Det virker kanskje som jeg er i midten av tenårende, men jeg er faktisk i midten av tyveårene. Jeg gir jo fullstendig f* i folks IQ, og synes strengt tatt IQ-tester er både oppskrytt og unødvendig i de fleste sammenhenger. Skjønner ikke hvorfor jeg er så opphengt i dette, men jeg har hatt det slik så lenge jeg kan huske. Det ser ikke ut til å bli noe bedre med årene heller, snarere tvert i mot

Noen som har/har hatt en lignende frykt? Hvordan kan jeg slutte å tenke så mye på dette?

Anonymkode: 687f6...8f4

[Ciara]

Som med andre fobier: Eksponeringsterapi. Du må øve deg på å være spontan, skyte fra hofta når du uttaler deg. Erfare at det ikke gjør så mye å dumme seg ut i blant.

Kanskje er det slik at det å være intelligent og kunnskapsrik er en viktig del av identiteten og selvbildet ditt? Det er jo ikke så rart om du er vant til det, men fører til at fallhøyden blir større. Desto viktigere å øve seg 

[AnonymBruker]

Hei. Ja, kjenner meg litt igjen. Har en slags frykt, eller engstelse, for at jeg skal gjøre ting som fører til at andre oppfatter meg som mindre intelligent. Jeg liker rollen som den smarte, som den som alltid sitter på de gjennomtenkte svarene osv. Den som tar ting kjapt, som ser logikken i ting kjappere enn andre. Det er nok en av de egenskapene som definerer meg som meg. På både godt, men dessverre også, vondt.

Jeg har nok kommet til en slags selverkjennelse med tanke på hvorfor jeg er slik. Jeg merker at selv om jeg har lett for å akseptere andre mennesker slik de er, er venner og går godt i lag med alle type mennesker, så har jeg en tendens til å se ned på andre menneskers manglende intelligens. Ser ned på mennesker jeg oppfatter som "enkle". Selv om jeg, fortsatt, "egentlig ikke bryr meg noe om det". Har flere nære venner jeg innerst inne ser på som ganske stokk dumme. Jeg aksepterer dem jo, men samtidig så bærer jeg på følelsen av at "jeg er glad jeg ikke er som dem".

Er også oppvokst i et hjem der både mor og far har vært snare med å kommentere "dumskap" hos andre mennesker. Folk på tv som kommer med "dumme" uttalelser osv. Alltid opplevd hvordan mor og far snakker dem ned. "Herregud for et kjøtthue, for en idiot han fyren der er". Lurer mer og mer på om noe av frykten min for å oppfattes som dum, og tildels også at jeg har lett for å definere andre som "dumme", kommer litt av nettopp det.

 

Hvorfor jeg sier dette? Jo, fordi jeg har kommet frem til at - for min del i hvert fall, hvis jeg skal slutte å dømme meg selv på denne måten, slutte å frykte å bli oppfattet som enkel/mindre intelligent, så tror jeg først jeg må slutte å være så dømmende ovenfor andre mennesker. At frykten rundt hvordan jeg selv er redd for å bli oppfattet, speiler seg i måten jeg ser (ned) på andre mennesker.

Anonymkode: 1eb11...197

[minister-mio]

Jeg kjenner meg litt igjen i dette. F. Eks når jeg ser i ettertid jeg har hatt skrivefeil på kg.. Men verre irl egentlig

[AnonymBruker]

Ja, jeg kjenner meg igjen. Jeg har alltid oppfattet meg selv som sosialt uattraktiv, lite interessant og trodd selv at jeg er ganske dum. Det ble nærmest en besettelse for meg å ta høyere utdanning for å få papirer på at jeg faktisk ikke er dum. Det hjalp en stund, men å gjemme seg bak papirer, titler og annen fasade gikk ikke i lengden og jeg gikk rett i veggen og havnet i kjelleren. Jeg har visst unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse. Sier ABOLSUTT IKKE at det gjelder deg, men for meg falt det noen brikker på plass. Nå har jeg en helt annen forståelse for "dumheten min". Det som før var min sannhet "jeg er dum" er ikke lenger like sann Jeg forstår også at det er ulogisk å tenke at man er dum når man så åpenbart ikke er det, men når det går så langt at det faktisk blir et problem så ville jeg tatt det på alvor. Er det noen du kan prate med om dette? Tenker egentlig profesjonell hjelp, men det spørs jo helt på deg som person hva du ønsker og hvor stort problemet ditt er. Sånne tanker kan ha et hav av opphav vil jeg tro. 

Uansett, det er hvertfall ikke unormalt å tenke sånn om seg selv, men det betyr ikke at det er sant Du er garantert ikke dum! 

Anonymkode: 0311f...1f8