selvskadning

[AnonymBruker]

Jeg har noen spørsmål, og et lite "problem". 

Litt om min historie. 
Har drevet på med selvskading siden jeg var 5-6 år. Jeg får blackout og mister full kontroll over meg selv og mine tanker. For meg er arr en stor frykt jeg har, for arr er noe alle ser. Da ser folk at jeg er svak og syk.
Har klart meg fint, armer, lår, mage og overarmen. Ikke noe som roper "Jeg er selvskader", kun små arr her og der som kan lett bortforklares. Har kun rispet opp huden litt, ble ikke arr selv om at noen ble store og dype. Før i tiden fikk jeg sjeldent arr. 
Familien min vet at jeg sliter med angst og depresjon. Men de vet ikke hvor ille det er.  De vet jeg er syk, men tror jeg klarer meg greit. Vil ikke slippe de inn, i frykt for å bli tvunget til å flytte hjem igjen. 
Skammen, det er det som har stoppet meg. Jeg skammer meg, jeg er flau, jeg vil ikke være syk! 

Men så møtte jeg veggen. Drakk en del vodka, fikk blackout. Jeg går rundt på tå i mitt eget hjem, i frykt for at mamma, pappa eller broren min skal komme på uventet besøk. Det er alltid noen her, vær dag! Jeg går rundt i singlet hjemme, noe jeg har gjort siden jeg var liten, enten singlet eller t-skjorte, de har spurt meg hvorfor jeg alltid har på meg hettegenser vær gang de kommer på besøk. Jeg har bortforklart det med at jeg fryser. Jeg fryser aldri, det vet de. 20- ute, jeg sover med sommerdyne og vinduet åpent, jeg elsker kulde. 
Får panikk vær gang noen ringer på døren. For jeg må først ta på meg genseren, så få tak i hunden slik at hun ikke løper ut, også åpne døren. Åpner jeg for seint så får jeg ikke åpnet hoveddøren via callingen, og de må da ringe på igjen, og da får jeg spørsmål "hvorfor åpnet du ikke? hva gjorde du?" også det med hettegenseren. 
Psykologen vet ingenting heller. Tørr ikke å fortelle henne det. 

Jeg er så sliten! Sliten av å må skjule armen min. 
Er sint på meg selv for å ha gjort dette, for arr er noe jeg ikke kan skjule for alltid! 
Har litt lyst til at mamma eller pappa skal oppdage arrene, slik at jeg blir fri igjen! Fri til å slappe av i mitt eget hjem.

Så til mine spørsmål;

- Hvordan fant dine nærmeste ut om selvskadingen?
- Hvordan reagerte de?
- Hvordan fant de det ut? 
- Fortalt det til psykolog?
- Hvordan sa du det?
- Hvordan reagerte psykologen? 

Anonymkode: fe553...581

Innlegget er redigert for selvskadingsmetoder,
ninuska_, adm

Endret 30. desember 2015 av ninuska_

[AnonymBruker]

Snakk med psykologen din om dette. Du er syk. Snakker du ikke med psykologen din om dette vil psykologen din heller ikke kunne hjelpe deg til å bli frisk.

Anonymkode: 359da...139

[lunamuna]

Jeg fortalte dem det, og viste dem forsiktig mine oppkuttede armer. Jeg husker ikke reaksjonen tydelig - men det minnet om skuffelse. Kanskje var de litt såret også. Nå er mine foreldre noen jeg faktisk har kuttet ut i livet mitt (bl.a pga deres væremåte), så jeg vet ikke om deres reaksjon kan tas med her. 

Jeg har fortalt det til alle mine behandlere. Jeg har hatt flere, noen i tenårene, noen senere. Det har vært relevant for behandlingen, og jeg er nå stort sett "frisk" fra den slags. 
Behandleren tok det helt med ro. Støttet, og spurte litt forsiktig rundt det. 

Jeg håper du tar mot til deg, for det vil gjøre alt lettere når "katta er ute av sekken". Lykke til videre. 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, lunamuna skrev:

Jeg fortalte dem det, og viste dem forsiktig mine oppkuttede armer. Jeg husker ikke reaksjonen tydelig - men det minnet om skuffelse. Kanskje var de litt såret også. Nå er mine foreldre noen jeg faktisk har kuttet ut i livet mitt (bl.a pga deres væremåte), så jeg vet ikke om deres reaksjon kan tas med her. 

Jeg har fortalt det til alle mine behandlere. Jeg har hatt flere, noen i tenårene, noen senere. Det har vært relevant for behandlingen, og jeg er nå stort sett "frisk" fra den slags. 
Behandleren tok det helt med ro. Støttet, og spurte litt forsiktig rundt det. 

Jeg håper du tar mot til deg, for det vil gjøre alt lettere når "katta er ute av sekken". Lykke til videre. 

Jeg vet jo at jeg bør si det. Derfor håper jeg egentlig at de ser det selv, enn at jeg må brette om ermene og vise det. 
Da jeg var 13 så ble jeg tvunget til å stå naken for mamma og pappa i en periode. En lærer varslet de om at jeg virket deprimert, noe jeg var, og skjulte. De mistenkte selvskading, for dem så var depresjon i ung alder på grunn av oppmerksomhet. For å få mer oppmerksomhet så kuttet man seg. De nektet for at jeg var syk i 15 år. 
Det er det nærmeste jeg har opplevd med å bli fersket. 

Har vært ett par ganger hvor jeg har brukt ulykker til å skjule det. F.eks da jeg syklet meg av og skrapet opp armen. Hvem kom til å legge merke til ett par ekstra sår? Eller da jeg falt ned en trapp, hvem kom til å merke ett par ekstra blåmerker? 
Brukte ulykker til å skjule det. 
Mamma har spurt ett par ganger, men jeg har nektet. Dette er godt over 10 år siden da. 

Det er så vanskelig!
Skulle ønske foreldrene mine og psykologen kunne å lese tankene mine. Da hadde det vært så mye enklere. 

ts

Anonymkode: fe553...581

[Gjest Mats]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har noen spørsmål, og et lite "problem". 

Litt om min historie. 
Har drevet på med selvskading siden jeg var 5-6 år. I starten var det det at jeg slo hodet i veggen til jeg kastet opp. 
Så begynte jeg å klype og stikke neglene i huden også litt senere; slå knyttneven inn i en murvegg. 
Begynte så smått å kutte meg på ungdomskolen, men frykten for arr ble for stor. Kutter kun hvis jeg er langt, langt nede. Altså døden-nær, så ille må det være. Jeg får blackout og mister full kontroll over meg selv og mine tanker. For meg er arr en stor frykt jeg har, for arr er noe alle ser. Da ser folk at jeg er svak og syk.
Har klart meg fint, armer, lår, mage og overarmen ble kuttet. Ikke noe som roper "Jeg er selvskader", kun små arr her og der som kan lett bortforklares. Har kun rispet opp huden litt, ble ikke arr selv om at noen ble store og dype. Før i tiden fikk jeg sjeldent arr. 
Familien min vet at jeg sliter med angst og depresjon. Men de vet ikke hvor ille det er. De vet ikke at jeg har sittet på gulvet på kjøkkenet med en kniv mot strupen min. Omringet av piller og alkohol, klar til å gjøre slutt på alt. Flere ganger. De vet jeg er syk, men tror jeg klarer meg greit. Vil ikke slippe de inn, i frykt for å bli tvunget til å flytte hjem igjen. 
Skammen, det er det som har stoppet meg. Jeg skammer meg, jeg er flau, jeg vil ikke være syk! 

Men så møtte jeg veggen. Drakk en del vodka, fikk blackout. Våknet opp omringet av blod. 7 dype kutt i armen. Har stelt de bra, men det ble arr. Jeg går rundt på tå i mitt eget hjem, i frykt for at mamma, pappa eller broren min skal komme på uventet besøk. Det er alltid noen her, vær dag! Jeg går rundt i singlet hjemme, noe jeg har gjort siden jeg var liten, enten singlet eller t-skjorte, de har spurt meg hvorfor jeg alltid har på meg hettegenser vær gang de kommer på besøk. Jeg har bortforklart det med at jeg fryser. Jeg fryser aldri, det vet de. 20- ute, jeg sover med sommerdyne og vinduet åpent, jeg elsker kulde. 
Får panikk vær gang noen ringer på døren. For jeg må først ta på meg genseren, så få tak i hunden slik at hun ikke løper ut, også åpne døren. Åpner jeg for seint så får jeg ikke åpnet hoveddøren via callingen, og de må da ringe på igjen, og da får jeg spørsmål "hvorfor åpnet du ikke? hva gjorde du?" også det med hettegenseren. 
Psykologen vet ingenting heller. Tørr ikke å fortelle henne det. 

Jeg er så sliten! Sliten av å må skjule armen min. 
Er sint på meg selv for å ha gjort dette, for arr er noe jeg ikke kan skjule for alltid! 
Har litt lyst til at mamma eller pappa skal oppdage arrene, slik at jeg blir fri igjen! Fri til å slappe av i mitt eget hjem.

Så til mine spørsmål;

- Hvordan fant dine nærmeste ut om selvskadingen?
- Hvordan reagerte de?
- Hvordan fant de det ut? 
- Fortalt det til psykolog?
- Hvordan sa du det?
- Hvordan reagerte psykologen? 

Anonymkode: fe553...581

De fant ferske kutt en gang jeg tok litt for mye rus og måtte på sykehus. 

Mamma ble livredd, broren min sint. 

De fant meg liggende på gulvet og så ferske kutt på armen. Hadde t-skjorte på meg.

Har sagt det til psykolog ja

Jeg sa jeg har skadet meg selv for jeg føler meg ikke verdt nok i denne verden, jeg har også prøvd å ta livet mitt. 

Hun tok det rolig og sa jeg kan snakke om det når jeg vil, hun skulle ikke presse meg og komme med for mange spørsmål. Hadde det vert en idiot som kom med mange spørsmål så hadde jeg ikke snakket om det.  

Det føles mye bedre når det finnes noen å snakke med om det. Blir liksom lettere i hele kroppen.

Endret 28. desember 2015 av Mats

[Jolene]

Fortell dette til psykologen, eventuelt skriv det ned på et ark som du leverer til henne. Fortell også foreldrene dine dette. De er der, dersom du slipper dem inn. Jeg skulle ønske at jeg hadde gjort det i sin tid, men jeg tenkte som deg. Derfor oppfordrer jeg deg nå til å snakke med dem om hvordan du har det. For jeg vet så altfor godt hvordan det er å gå med skammen og byrden av dette alene

[Avalon]

Kjære Trådstarter

Jeg må dessverre stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få.

 

Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og netttjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

 

Det skal også være et psykiatritilbud i alle landets kommuner. Hvis du ringer din kommunes servicetorg eller ser på hjemmesiden til hjemkommunen din, skal du finne info om dette. Her skal man kunne få noen å snakke med og hjelp videre.

Lykke til!

Avalon, mod