Jeg tror jeg angrer på at jeg fikk barn

[AnonymBruker]

Jeg er en jente i slutten av tjueårene som sliter veldig med morsrollen. Jeg har et barn på 3 år. Etter fødselen fikk jeg kraftig fødselsdepresjon - jeg fikk hjelp av familie og far til barnet og etter rundt 1 års tid bedret det seg veldig. Nå kan jeg ha lange gode perioder, men desverre faller jeg alltid tilbake til at jeg er misfornøyd med tilværelsen, jeg trives ikke med livet, jeg føler alt er helt meningsløst, det eneste som gir meg noe følelse av glede er når jeg innimellom har sex (med samme partner, men uten noe kontakt innimellom).. Resten av tiden er alt bare grått og trist, jeg syntes det er kjempeslitsomt med barn, spesielt siden jeg er alene mye med barnet. 

Jeg gruer meg til helger og ferier hvor jeg må være parat for lek hele dagen.. Hva feiler det meg?? Etter 3 år skulle man tro man hadde vent seg til morsrollen? Er jeg oppriktig et kaldt og kynisk menneske? Jeg tror jeg elsker barnet mitt, men jeg klarer ikke glede meg over det..   

Jeg går til psykolog allerede, men tror ikke psykologen helt har fått tak i hvor ille det faktisk er med meg  

hva gjør man i sånne tilfeller? Er det håp for at jeg noensinne vil trives som mamma?

 

 

Anonymkode: e1810...9a4

[AnonymBruker]

Gi det til meg :D 

Anonymkode: 5045f...f1e

[AnonymBruker]

Hva tenkte du om å få barn, før du fikk barn da? Var du veldig positiv til det, eller tenkte du mer i de baner at det spilte ingen rolle? Gledet du deg da du var gravid?

3 år er forferdelig lenge og gruble over man er glad i barnet sitt eller ikke! Barnet har ikke valgt deg, du har valgt barnet. Du må finne en løsning, for hvis ikke vil dette gå utover barnet ditt...  Han/hun valgte ikke dette.

Tror du bør virkelig utdype for psykologen din også.

Anonymkode: f39ed...370

[Tullesnuppa86]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en jente i slutten av tjueårene som sliter veldig med morsrollen. Jeg har et barn på 3 år. Etter fødselen fikk jeg kraftig fødselsdepresjon - jeg fikk hjelp av familie og far til barnet og etter rundt 1 års tid bedret det seg veldig. Nå kan jeg ha lange gode perioder, men desverre faller jeg alltid tilbake til at jeg er misfornøyd med tilværelsen, jeg trives ikke med livet, jeg føler alt er helt meningsløst, det eneste som gir meg noe følelse av glede er når jeg innimellom har sex (med samme partner, men uten noe kontakt innimellom).. Resten av tiden er alt bare grått og trist, jeg syntes det er kjempeslitsomt med barn, spesielt siden jeg er alene mye med barnet. 

Jeg gruer meg til helger og ferier hvor jeg må være parat for lek hele dagen.. Hva feiler det meg?? Etter 3 år skulle man tro man hadde vent seg til morsrollen? Er jeg oppriktig et kaldt og kynisk menneske? Jeg tror jeg elsker barnet mitt, men jeg klarer ikke glede meg over det..   

Jeg går til psykolog allerede, men tror ikke psykologen helt har fått tak i hvor ille det faktisk er med meg  

hva gjør man i sånne tilfeller? Er det håp for at jeg noensinne vil trives som mamma?

 

 

Anonymkode: e1810...9a4

Hei! Det høres for meg ut som om du lider av en depresjon enda. Hva slags behandling fikk du da du hadde fødsels depresjon? Kan du tenke deg å få en time på en klinikk som spesialiserer seg på behandling av fødsels depresjon? Tror kanskje det kan hjelpe, eller så kan det rett og slett hende at du trenger medisiner for å bli bedre. Spør fastlegen din om råd og evt en henvisning. God klem til deg fra meg:)

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva tenkte du om å få barn, før du fikk barn da? Var du veldig positiv til det, eller tenkte du mer i de baner at det spilte ingen rolle? Gledet du deg da du var gravid?

3 år er forferdelig lenge og gruble over man er glad i barnet sitt eller ikke! Barnet har ikke valgt deg, du har valgt barnet. Du må finne en løsning, for hvis ikke vil dette gå utover barnet ditt...  Han/hun valgte ikke dette.

Tror du bør virkelig utdype for psykologen din også.

Anonymkode: f39ed...370

Barnet var ikke planlagt, så det var litt blandede følelser når jeg først fant ut at jeg var gravid. Tror ikke barnet merker noe, jeg er god på å undertrykke følelser og late som/fake at jeg har det bra. Barnet er i hvertfall blid og fornøyd, annet enn trass innimellom, utadvent, godt utviklet osv. Men det er ikke noe god følelse å kjenne en form for likegyldighet ovenfor sitt eget barn, ikke etter over 3 år. 

Hvordan kurerer man dette da? Hvis det er en ekstremt langvarig fødselsdepresjon?:( jeg skal forsøke å legge det frem for psykologen, men er livredd for at han skal tro at jeg forsømmer barnet mitt:/

Anonymkode: e1810...9a4

[LempikasPromise]

Er det god kontakt mellom deg og barnets far? Samarbeider dere godt? Kan det evt være en løsning at barnet bor hos far mesteparten av tiden, og heller innimellom hos deg? Både for din og barnet ditt sin skyld.

Som deg fikk jeg en alvorlig fødselsdepresjon, og det varte omtrent ett år. Men jeg elsker virkelig barnet mitt, kan ikke tenke meg å være borte fra ham mer enn nødvendig, det er det ikke noen tvil i mitt sinn om. 

Du må finne en løsning slik at barnet ditt har det best mulig, du sier at psykologen ikke har helt oppfattet hvor ille det er, men det har nok barnet ditt. De skjønner mye mer enn vi tror.  

Ved neste psykologtime så forklarer du dette til psykologen din, i klartekst. Ikke gi rom for noen misforståelser el.

[Tibbie]

For en kjip følelse og tilværelse! Du er ikke unormal, det er mange som har det sånn.

Kanskje det kan bedres ved å legge noen planer for tiden deres sammen som også du gleder deg til? Vi fleste synes det er kjedelig å være på lekeplassen og å leke med biler på barnerommet hele dagen.

Er du sliten en dag? Sjekk om det går noen småbarnsfilmer på kino, så får du rappa til deg en dupp mens poden storkoser seg. Eller kanskje dere kan se en film hjemme mens han koser seg med godteri? Besøk en bondegård? Lage et kjempestort maleri malt med fingrene deres? Besøk bestemor? Ta en togtur?

Det er mye dere kan gjøre sammen som også du gleder deg til.

Ellers kan du se fram til barnet blir eldre. Det blir mer selvstendig og du trenger ikke være så "barnslig".

Vet ikke om dette hjelper. Bare prøver å sette meg i din situasjon og sett for meg hva som kunne hjulpet for meg

Uansett: 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fortell psykologen hvordan du føler det! Jeg hadde det så før jeg også. Jeg ble så deprimert at jeg ble innlagt. Tok tid å føle ting igjen ,  ikke bare føle så jeg gjør nå forbannet mitt med  også føle meg bra. Du kan snakke med helsestasjon om hjelp. Sønnen min er nå 6.5 år og jeg har en datter på 18 mnd. Jeg er utrolig lykkelig nog jeg elsker barna mine og mannen jeg møtte når jeg kom meg ut av depresjonen. Det er håp, du må finne hvor du kan få hjelp istedenfor å prøve å løse dette selv. Depresjon er altoverskyggende så at du ikke føler at du er glad i barnet ditt nå betyr det ikke at du aldri kommer til å gjøre det!:)

Anonymkode: 515fd...90e

[kisskissbangbang]

Jeg har ikke tid til å verken lese helt nøye eller å skrive mye, men jeg tenkte jeg skulle anbefale deg en bok. Helene Uri - Engel av nylon. 

Google så finner du hva den handler om og utdrag fra boka. 

 

[Carrot]

Først vil jeg gjerne få gi deg en herlig god cyberbamseklem og si at du slett ikke er alene, ikke ha dårlig samvittighet eller la noen tråkke på deg på noen måte fordi du har det slik! 

Så syns jeg den over her som spurte om det kunne være en løsning å la barnet bo en stund hos far hadde en god vinkling, kanskje en time-out er det du trenger? 

Til slutt vil jeg si til alle AB´ere som så lett dømmer, synser og viser manglende innsikt og forståelse; hva med å ta et lite øyeblikk og virkelig forsøke komme ned av den forbanna pidestallen dere sitter på når dere kaster stein i glasshus og innse at det faktisk ikke er slik i verden som dere innbiller dere og at svarene er helt uten substans og basert ene og alene på deg selv og ikke TS ´s vanskelige situasjon! 

[AnonymBruker]

41 minutter siden, LempikasPromise skrev:

Er det god kontakt mellom deg og barnets far? Samarbeider dere godt? Kan det evt være en løsning at barnet bor hos far mesteparten av tiden, og heller innimellom hos deg? Både for din og barnet ditt sin skyld.

Som deg fikk jeg en alvorlig fødselsdepresjon, og det varte omtrent ett år. Men jeg elsker virkelig barnet mitt, kan ikke tenke meg å være borte fra ham mer enn nødvendig, det er det ikke noen tvil i mitt sinn om. 

Du må finne en løsning slik at barnet ditt har det best mulig, du sier at psykologen ikke har helt oppfattet hvor ille det er, men det har nok barnet ditt. De skjønner mye mer enn vi tror.  

Ved neste psykologtime så forklarer du dette til psykologen din, i klartekst. Ikke gi rom for noen misforståelser el.

Tusen takk for innspill. Vi samarbeider godt, og han er masse i bilde, mer enn mange fedre hvor foreldrene fortsatt er sammen tror jeg. (Utrolig nok). Når det stod på som verst var vi inne på tanken om at barnet skulle bo hos far, men det er et eller annet i meg som ikke klarer å gjennomføre den ideen. Føler det er feil, hva vil barnet tenke og oppleve om det og at folk kommer til å tenke sitt. Jeg vet at barn oppfatter mye mer enn vi tror :/ så jeg prøver hardt å skjule det, og har vel tenkt at jeg har lykkes hittil, men vet jo ikke. Skal ta det opp i klartekst neste gang, selv om det er litt vanskelig. TS

Anonymkode: e1810...9a4

[AnonymBruker]

Er du ensom? Er det fordi du kanskje savner mer voksenkontakt i ferier og helger?

Har du venner med barn? Noen som du kan planlegge noen helger i forkant med? Finne på noe sammen med barn, slik at du kan omgås voksne, samtidig som barnet har det gøy med andre barn?

Anonymkode: 57b06...00e

[LempikasPromise]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for innspill. Vi samarbeider godt, og han er masse i bilde, mer enn mange fedre hvor foreldrene fortsatt er sammen tror jeg. (Utrolig nok). Når det stod på som verst var vi inne på tanken om at barnet skulle bo hos far, men det er et eller annet i meg som ikke klarer å gjennomføre den ideen. Føler det er feil, hva vil barnet tenke og oppleve om det og at folk kommer til å tenke sitt. Jeg vet at barn oppfatter mye mer enn vi tror :/ så jeg prøver hardt å skjule det, og har vel tenkt at jeg har lykkes hittil, men vet jo ikke. Skal ta det opp i klartekst neste gang, selv om det er litt vanskelig. TS

Anonymkode: e1810...9a4

Det er godt å høre at han er støttende for deg.  Synes ikke du skal bry deg så mye om hva andre tenker, sett ditt barns velvære foran alt annet. Kanskje klarer du og slappe av litt mer også   Og klart det er vanskelig å ta opp, men samtidig så er det veldig viktig, ikke minst for din egen helse.  Det er ikke meningen at du skal gå og ha det så vondt.  

Når det er sagt, så hender det seg jo at jeg også har dager hvor jeg synes det er litt kjedelig å skulle være "parat" for mini hele dagen, men det er jo bare sånn at innimellom er det godt med en dag for seg selv.  

Mini var jo veldig liten når jeg var så syk, men mitt humør og handlemønster påvirket ham i stor grad.  Jeg trodde også at jeg var kjempeflink til å skjule det, ovenfor alle andre enn han tydeligvis 

 

Jeg ønsker deg lykke til!

 

[AnonymBruker]

Har du noen å lene deg på? Venninner eller familie som har barn som dere kan treffe? Noen som kan avlaste deg/være barnevakt av og til? 

Venninner som kan komme over på kvelden bare for å prate? 

Anonymkode: 1f864...ce0

[AnonymBruker]

Høres ut som du lider av anhedoni, som er et ofte oversett depresjonstegn. Du burde åpne deg for psykoligen slik at vedkommende kan hjelpe deg (og barnet). 

Anonymkode: 71226...c37

[AnonymBruker]

du må være ærlig med psykologen , vis dette! kanskje du trenger antidepresiva, dette er IKKE sånn du skal føle det! så vær ærlig med psykologen så kan du få den hjelpen du MÅ ha

Anonymkode: 19110...1e9

[AnonymBruker]

Det høres ut som du er deprimert fortsatt. Fikk selv fødselsdepresjon. Varte i et års tid. Gikk så gradvis over, at jeg ikke vet helt. Fikk aldri den overveldende morsfølelsen heller. Er glad i min 5 åring, men kjenner meg ikke igjen i andres beskrivelser. For meg var overgangen til å få barn så vanvittig stor. Jeg syntes det var så vanskelig at noen andre skulle komme i første rekke, når jeg hadde behov for å sove/spise/gå på do osv. Og å leke er noe av det kjedeligste jeg kan tenke meg. Hjalp utrolig mye når ungen ble større!! Spesielt de to siste årene nå. Masse lykke til

Anonymkode: ab409...97c

[AnonymBruker]

Ikke si for mye til psykolog hvis ikke du vil ha barnevernet på nakken. 

Anonymkode: d2155...d8d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke si for mye til psykolog hvis ikke du vil ha barnevernet på nakken. 

Anonymkode: d2155...d8d

Ærlig talt, psykologens førsteprioritet er å hjelpe moren, sånn at hun kan ta seg av barnet på en god måte, ikke melde til barnevernet fordi mor kanskje er deprimert. Det skal litt mer til å få barnevernet på nakken. 

Anonymkode: 71226...c37

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ærlig talt, psykologens førsteprioritet er å hjelpe moren, sånn at hun kan ta seg av barnet på en god måte, ikke melde til barnevernet fordi mor kanskje er deprimert. Det skal litt mer til å få barnevernet på nakken. 

Anonymkode: 71226...c37

Nei, det skal det ikke, brukeren som nevnte barnevernet her helt rett. Veldig deprimerte foreldre kan skade barnet, og da snakket jeg ikke om fysiske skader., men psykiske skader som ikke kan reverseres. Barnevernet blir ikke koblet inn for å ta ifra mor omsorgen, men for å ivareta barnets beste og vurdere/evt sette inn hjelpetiltak i samråd med foreldrene. Psykologen er pliktig til å melde i fra, hvis mor er alvorlig deprimert,

Anonymkode: 57b06...00e