Har dere tenkt på at et samlivsbrudd kan være like vondt som at den andre dør?

[AnonymBruker]

Min venninnes samboer døde for en stund siden og det har fått meg til å tenke en del på hvor annerledes man behandler folk som blir alene ved dødsfall vs alene ved samlivsbrudd. Jeg antar begge deler er like vondt for den som sitter igjen, dersom man blir forlatt uten at man ønsker det selv.

Min venninne får ekstremt mye sympati og har aldri vært så populær i sosiale medier som nå, aldri før har så mange likt innleggene hennes på Facebook og Instagram, uansett hva de handler om. Det er fantastisk å se hvor mye støtte hun får. Virkelig. Men hva med de som har blitt flyttet fra/forlatt, mot sin vilje? Hvorfor gir man ikke sympati og støtte i like stor grad? Egentlig ganske rart..

Kanskje t o m et samlivsbrudd kan være vel så vondt, hvis man opplever at den man elsker kanskje bedrar en og gjør en vondt med vilje? Jeg vet ikke hva som er vondest og det må nødvendigvis ikke måles opp mot hverandre, men jeg synes det er et tankekors at det er så mye mer legalt å sørge ved et dødsfall enn ved et samlivsbrudd og at vi rundt behandler folk så ulikt. Min venninne kan skrive et Savner deg-innlegg på Facebook og få enormt med sympati, men hadde man gjort det over en utflyttet samboer/kone/mann, ville man blitt sett på som en tulling. Tror jeg.

Det samles også inn penger til min venninnes barn, som skal spares til kjøp av førerkort o l i framtiden. Flott! Men strengt tatt, forsikringspengene etter samboeren gjør at hun nå er den eneste i venninnegjengen som er gjeldsfri og hun har desidert mest penger i måneden å rutte med, også der det er to forsørgere i familien.. Jeg unner dem dette, men igjen er det et tankekors, hvordan man løper til og støtter i en type livskrise, men ikke i en annen.

Jeg tror ikke nødvendigvis ikke det er familier som har opplevd dødsfall som har det tøffest. Dette innlegget er IKKE ment som kritikk, men er an slags filosofering over livet.

 

Anonymkode: 9a550...261

[AnonymBruker]

Ja, det har jeg ofte tenkt på, og sett, men ser ikke at det burde vært annerledes heller egentlig. Hvis man er nær familie eller venn støtter man jo den som er forlatt privat i sorgen, men man kan gjerne ikke skrive støtte-erklæringer offentlig i hytt og pine, da det er en annen part inne i bildet, og kanskje barn. Det blir mer komplekst. 

Men den som blir ufrivillig forlatt er mer alene i sorgen (familie og andre har jo ikke mistet vedkommende), det forventes at man skal gå videre og legge det bak seg rimelig fort, sørge i årevis er ikke akseptabelt, og man får ofte vel så store økonomiske problemer i tillegg.

Anonymkode: 48c84...f64

[AnonymBruker]

Har tenkt de samme tankene som deg. Spesielt siden jeg for noen år siden opplevde at mannen jeg var gift med, bare forsvant i utroskap og ga knapt lyd fra seg. Jeg og ungene hadde det helt forferdelig og jeg visste aldri hva jeg skulle svare folk som kom og spurte hva som foregikk. Jeg blei også sykmeldt fra jobben og orket ikke si hvorfor. At jeg tilslutt så ut som et spøkelse, er ingen overdrivelse. Så den gangen tenkte jeg faktisk på at hvis mannen min hadde forulykket, så ville folk kommet med trøst og blomster til meg og ungene.

Anonymkode: b7746...773

[Druid]

Det er nærmest umulig å vurdere fra utsiden hvem som fortjener støtte og sympati etter ett samlivsbrudd.

Å identifisere seg med gjenlevende er mye enklere.

 

[AnonymBruker]

Har vært gjennom ett helvete pga x jeg har barn med.

vil si at jeg har ønsket han død flere ganger.Det hadde ærlig talt vært mye lettere og takle for både meg og felles barn.

Anonymkode: e8e4d...a1f

[AnonymBruker]

3 timer siden, Druid skrev:

Det er nærmest umulig å vurdere fra utsiden hvem som fortjener støtte og sympati etter ett samlivsbrudd.

Å identifisere seg med gjenlevende er mye enklere.

 

Vet ikke helt jeg. Er vennen din knust etter et samlivsbrudd, støtter man vel uansett?

Anonymkode: 9a550...261

[minister-mio]

Jeg hadde heller ønsket at kjæresten min kunne gå fra meg å leve et langt lykkelig liv enn at han dør fra meg nå. Jeg syntes det er rart dere sidestiller noe så endelig og grusomt som døden med samlivsbrudd

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det har jeg ofte tenkt på, og sett, men ser ikke at det burde vært annerledes heller egentlig. Hvis man er nær familie eller venn støtter man jo den som er forlatt privat i sorgen, men man kan gjerne ikke skrive støtte-erklæringer offentlig i hytt og pine, da det er en annen part inne i bildet, og kanskje barn. Det blir mer komplekst. 

Men den som blir ufrivillig forlatt er mer alene i sorgen (familie og andre har jo ikke mistet vedkommende), det forventes at man skal gå videre og legge det bak seg rimelig fort, sørge i årevis er ikke akseptabelt, og man får ofte vel så store økonomiske problemer i tillegg.

Anonymkode: 48c84...f64

Dette er akkurat sånn jeg har følt det! Har en venninne som har mistet sin mann. Hun fikk all verdens støtte og hjelp fra alle rundt seg. Mannen hadde livsforsikring og gjeldsforsikring, slik at hun ble sittende igjen med god råd. Jeg har blitt forlatt til fordel for en annen, og opplevde en del støtte i starten. Økonomien er helt på bånn. og nå en stund etterpå mener alle jeg bør være ferdig med dette og gå videre.

Samlivsbrudd er sorgen ingen sender blomster til....

Anonymkode: 1b858...8d2

[AnonymBruker]

For min mors del er jeg ikke i tvil om at det hadde vært lettere om min far døde enn at han gikk fra henne på den måten han gjorde. 

Anonymkode: eca8c...b8a

[AnonymBruker]

Det er naturligvis ikke like lett å vise støtte når man har to levende parter på hver sin side...der det i tillegg ofte er mye grums og klandring og skyldfølelse. Enklere når den ene er død, men kun når det er en ren død. Ved selvmord blir folk veldig rare igjen. Det er lettere å identifisere seg med å miste noen på et uforventet vis. Ingen negative følelser der.

Anonymkode: 6bc93...972

[AnonymBruker]

4 minutter siden, mini-mio skrev:

Jeg hadde heller ønsket at kjæresten min kunne gå fra meg å leve et langt lykkelig liv enn at han dør fra meg nå. Jeg syntes det er rart dere sidestiller noe så endelig og grusomt som døden med samlivsbrudd

Det sier vel kanskje noe om at du ikke forstår at et samlivsbrudd kan være like, om ikke vel så, vondt som døden for den som opplever det. 

Anonymkode: 9a550...261

[minister-mio]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det sier vel kanskje noe om at du ikke forstår at et samlivsbrudd kan være like, om ikke vel så, vondt som døden for den som opplever det. 

Anonymkode: 9a550...261

Ja, det tror jeg du har rett i. Jeg kan ikke tenke meg at å vite at personen du elsker skal leve uten deg er vondere enn at personen du elsker ikke skal leve.

[Betti]

Nå ønsker jeg ingen av delene, men hadde mannen min fortalt meg at jeg ikke var den rette og bedt om skilsmisse hadde verden min gått i grus. Alt vi har bygget opp nå for ingenting. Jeg tror det hadde vært like vondt som om han hadde gått bort og jeg aldri skulle få mulighet til å fikse forholdet på noen som helst måte. Tanken på å måtte starte på nytt blir vondt uansett hvilken måte jeg ikke har min kjære på.

[Druid]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke helt jeg. Er vennen din knust etter et samlivsbrudd, støtter man vel uansett?

Anonymkode: 9a550...261

Jepp, men da er det vennen din. I ett opplegg der to går fra hverandre er det som regel 4 venner og 40 bekjente. I forhold til avdøde er det ofte 60 bekjente som viser oppmerksomhet

[AnonymBruker]

Jeg har prøvd begge deler. Både partner som begikk selvmord og å bli flyttet fra etter et lengre forhold. Selv on førstnevnte var overlegent det vondeste, var det også det som etterhvert var lettest å forholde seg til, fordi døden er så absolutt. At partneren rett og slett ikke elsker deg lenger er en annen type smerte. Jeg vet faktisk ikke om det går an å sammenligne de to, bortsett fra at begge deler bør anerkjennes som livskriser og at sorg er en helt legitim reaksjon i begge sammenhenger.

Anonymkode: fc2e3...fe9

[Djungelvrål]

Jeg har opplevd begge deler og JA det er like vondt. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har prøvd begge deler. Både partner som begikk selvmord og å bli flyttet fra etter et lengre forhold. Selv on førstnevnte var overlegent det vondeste, var det også det som etterhvert var lettest å forholde seg til, fordi døden er så absolutt. At partneren rett og slett ikke elsker deg lenger er en annen type smerte. Jeg vet faktisk ikke om det går an å sammenligne de to, bortsett fra at begge deler bør anerkjennes som livskriser og at sorg er en helt legitim reaksjon i begge sammenhenger.

Anonymkode: fc2e3...fe9

Skjønner at det er ulik type smerte, men jeg tipper likevel du fikk mest sympati ved selvmordet? Det var liksom litt av det som var poenget... Et selvmord et vel mer traumatiserende, vil jeg tro, enn et mer "hverdagslig" brudd og eller et mer naturlig dødsfall, men kan det være at du opplevde selvmordet var tøffest fordi det skjedde først? Jeg tror kanskje det kan være lettere å deale med et brudd når det skjer for andre, tredje, fjerde gang i livet, at man har litt erfaring, litt uavhengig av hvilken måte det skjer på. Mulig jeg tar feil og mulig folk tar det ulikt.

Anonymkode: 9a550...261

[AnonymBruker]

Skilsmisse og brudd er den stille sorgen. Er der selv. Forlatt etter mange år sammen. Man mister mannen man elsker. Familien hans og halvparten av barna når de skal være hos faren. Man må se sin elskede flørte og snakke om andre kvinnfolk. Høre han er på tinder. Se han bor på mobilen. Smiler og har det så fint. Selv er man vrak. Går ned i vekt. Blir depeimert og mister livsgnisten. Var han død så ville det kommet blomster. Folk hadde forstått sorgen og savnet. Nå er det ikke bare savnet, men sjokket og sjalusien som river i en når en ikke var bra nok. Fin nok. Kjekk nok. Smart nok. Man blir et annet menneske. Man kjemper hver dag. Ser på facebook om forlovelser og fødsler. Igjen sitter en alene i en alder av 39 år. Jeg tør aldri elske noen igjen.

Anonymkode: fa506...6ae

[kvinneguide]

Hvis min mann hadde gått bort så hadde kjærligheten vår vart evig. Uten tro på kjærlighet har man tapt.

[Dr. A. Kula]

Liker ikke å sammenligne ulike livskriser. Hvor går grensen? Å miste jobben kan for noen være vel så traumatisk. Selv å miste sin kjære, enten som følge av død eller brudd, gir så personlig ulik reaksjon at det egentlig ikke er hendelsen i seg selv som betyr noe, men omstendighetene rundt og hvor traumatisk dette oppleves for den berørte som betyr noe.

Selv har jeg vært skånet fra å få statusen endret fra gift til enkemann eller skilt, men har opplevd flere  dødsfall i nære relasjoner, samt kjærestebrudd i ungdomstiden med påfølgende selvskading som resultat. Har heller ikke selv opplevd å miste jobb, men opplevd hvordan det kan påvirke den som rammes og de rundt.

Men synes det er fint TS setter fokus på at én livssituasjon kan medføre like store traumer som en annen, og at vi som utenforstående da kan være mer obs på at personer som kommer i en slik situasjon gjerne kan trenge samme oppmerksomhet som om situasjonen var en annen. Det er lite produktivt å være "misunnelig" på at den ene situasjonen gir en type reaksjoner som ikke den andre trigger (synes HI bærer noe preg av det). Derfor er det bra å sette fokus på emnet og fokusere på at ulike hendelser kan medføre ulike reaksjoner, deriblant traumer og sorgreaksjoner, altså ikke bare ved dødsfall (som jo også kan frembringe feks lettelse, på lik linje med et samlivsbrudd).