Hvordan kom dere over depresjonen

[Gjest Unknown]

Kommet inn i et mørkt hull hvor ingenting blir bedre og ting heller ikke blir verre, og føler ikke at jeg blir frisk på en stund heller (slitt i 4 år fra eller til nå.. Kommer tilbake hver gang jeg gjør fremgang) såå, hvordan kom dere dere ut av det?

Vet ikke helt hvorfor jeg har det så ille heller

[dillyduzit]

Jeg har ikke noe godt svar til deg, men vit bare at du ikke er alene. 

[Gjest morhjertegod]

Jeg har eller ingen fasit, skulle ønske jeg hadde, men sender over en klem.

[Gjest Unknown]

Jeg har ikke noe godt svar til deg, men vit bare at du ikke er alene. 

Jeg er så utrolig sliten, jeg har ikke ord. Jeg går på vgs og bare ser alt gå rett til en viss plass, klarer ingenting.. Sender deg en klem og håper du får det bedre med tiden!

Jeg har eller ingen fasit, skulle ønske jeg hadde, men sender over en klem.

Sender en klem tilbake!

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe godt svar til deg, men vit bare at du ikke er alene. 

Vet at dette er ment som en trøst, men hva med når det ikke hjelper? 

Er forresten ikke TS.

Anonymkode: 6aa29...ed1

[dillyduzit]

 

Jeg er så utrolig sliten, jeg har ikke ord. Jeg går på vgs og bare ser alt gå rett til en viss plass, klarer ingenting.. Sender deg en klem og håper du får det bedre med tiden!

Sender en klem tilbake!

Da gjør jeg som terapauten sa jeg burde gjøre; finn fram favorittmusikken, spill den og ikke tenk på noe annet. Ekstremt vanskelig, det skal sies. Noe jeg ser på en liten "letter" i hverdagen er å sette på musikken når jeg dusjer og bare står der. Jeg har egentlig ingen gode ideér, men som jeg pleide å gjøre før når jeg hadde tid, var å fotografere. Det hjalp meg veldig. 

[Poserose]

Første skritt er å oppsøke profesjonell hjelp. Der kan du få verktøy du skal bruke på veien for å bli bedre. 

For min del hjalp det å fortelle til vennene mine at jeg var deprimert. Da slapp jeg å finne på unnskyldninger for hvorfor jeg dro hjem tidlig eller ikke kom i det hele tatt. Jeg fikk også antidepressiva etter ca 6 mnd, det gjorde at jeg fikk nok energi til å begynne å trene, noe jeg tror hjalp veldig.

Og så førte jeg en liten dagbok hvor jeg kort skrev hva jeg hadde gjort den dagen og minst 3 positive ting som hadde skjedd. Det kunne være alt fra at det "ikke er kaldere enn -10 grader" til "var så koselig å spise middag med venner i dag". På den måten tvang jeg meg selv til å lete etter de bra tingene i livet. De fleste dagene hadde jeg jo faktisk ikke problemer med å finne 3 bra ting. Og så kunne jeg gå tilbake å se at jeg faktisk gjorde litt, selv om det ikke føltes sånn. 

Alt dette var ting behandleren min hjalp meg med. Hun fulgte det opp og foreslo hva jeg skulle begynne med. 

Hjalp også å se på det som en fysisk sykdom, for det har jo faktisk med forstyrrelser i hormonbalansen å gjøre. Og fysiske sykdommer kan man bli frisk av!

Jeg vet at det ikke føles som om det kan bli bedre, og at det kanskje føles som at det alltid har vært så ille, men dette varer ikke for alltid! Du må jobbe for at det skal bli bedre, men plutselig en dag er depresjon noe helt fjernt du ikke helt klarer å se for deg hvordan funker. Det opplevde i alle fall jeg. 

[AnonymBruker]

Jeg kom meg opp av gropa ved hjelp av gooood tid, og mange nødvendige endringer i livet. Derog  da trodde jeg ikke det hadde no med omgivelsene mine å gjøre, men det viste seg at "forandring fryder" som man sier...  Flyttet til ny leilighet, kuttet ut noen venner som tømte meg eller som jeg følte jeg måtte holde en maske til, startet på klatrekurs med Aktiv på Dagtid  som ga mestring og ny selvfølelse etterhver, startet på Yoga som ga mer ro i sinnet og sådde et lite livskorn i meg.
Var også medisinert i perioder men det gjorde meg bare værre. 7 år nå og har endelig begynt å føle meg levende igjen med håp for fremtiden! You can do it too!! Klem!

Anonymkode: 8e3dd...1f2

[Version 2.0]

Svaret er komplisert, og ingen svar er nødvendigvis det riktige svaret. Anyways.... Trening hjelper. Det er ikke en kur, men det hjelper definitivt på stemningsleiet og hormonutslippene. Sunt kosthold hjelper også. Problemet er jo bare at dette er svært vanskelig å gjennomføre eller å holde ved like når depresjonen er som en svær elefant som står oppå deg og holder deg fast. I tillegg kommer jo ofte angsten, og ja, alle vet hvor vanskelig dette kan være i hverdagen. Man ønsker så meget, men får ikke til en dritt. Også føler man seg som en ennå større dritt enn man gjorde tidligere, også bare blir det verre og verre. 

Det som har hjulpet meg best er å gjenkjenne sykdommens symptomer og å akseptere de. Det vil si at selv om jeg helst vil ligge flatt ut på senga ukesvis i strekk, så gjør jeg sjeldent dette, men jeg aksepterer at jeg har lyst å gjøre det. Jeg aksepterer depresjonen og angsten, det er en del av meg. Den kan være svært heavy i perioder, men som regel kommer bedre perioder, og dette vet jeg. Likevel vet jeg at jeg aldri vil bli helt frisk fra dette. 

Det hjelper ekstremt mye å snakke med noen som ikke bare hører på deg, men som også forstår hva det går i. Det hjelper ikke alltid at noen bare lytter, selv om dette selvsagt er bedre enn ingen lyttere ever. Men det å ha noen med såkalt erfaring eller nødvendige kunnskaper, som kan lytte, løfte og motivere deg, eller det beste av alt, bekrefte at det du sier er det noe i, det er gull! Nå er det jo også viktig at denne personen ikke overgår deg med å forsøke å konkurrere om hvem som er mest deprimert. Da forstår de ikke hva du sier eller hva du gjennomgår uansett hvor hardt de tror at de forstår. Det kan for øvrig også hjelpe av og til å snakke med noen som har det verre enn deg selv. 

 

Selvsagt finnes det medikamenter og profesjonell terapi, men det velger jeg å ikke uttale meg om akkurat nå. Vit at vi er mange. For min del hjelper den tanken en god del.  

[Gjest Unknown]

Da gjør jeg som terapauten sa jeg burde gjøre; finn fram favorittmusikken, spill den og ikke tenk på noe annet. Ekstremt vanskelig, det skal sies. Noe jeg ser på en liten "letter" i hverdagen er å sette på musikken når jeg dusjer og bare står der. Jeg har egentlig ingen gode ideér, men som jeg pleide å gjøre før når jeg hadde tid, var å fotografere. Det hjalp meg veldig. 

Er så vanskelig når jeg MÅ opp 6 mandag-fredag, MÅ på skolen før 8 og være til 15, MÅ på jobb, MÅ gjøre lekser, MÅ øve til prøver og sånn fortsetter det. Nå har jeg helt gitt opp, kommer meg såvidt på skolen dessverre... Skal prøve ut tipset likevel, tusen takk!

Første skritt er å oppsøke profesjonell hjelp. Der kan du få verktøy du skal bruke på veien for å bli bedre. 

For min del hjalp det å fortelle til vennene mine at jeg var deprimert. Da slapp jeg å finne på unnskyldninger for hvorfor jeg dro hjem tidlig eller ikke kom i det hele tatt. Jeg fikk også antidepressiva etter ca 6 mnd, det gjorde at jeg fikk nok energi til å begynne å trene, noe jeg tror hjalp veldig.

Og så førte jeg en liten dagbok hvor jeg kort skrev hva jeg hadde gjort den dagen og minst 3 positive ting som hadde skjedd. Det kunne være alt fra at det "ikke er kaldere enn -10 grader" til "var så koselig å spise middag med venner i dag". På den måten tvang jeg meg selv til å lete etter de bra tingene i livet. De fleste dagene hadde jeg jo faktisk ikke problemer med å finne 3 bra ting. Og så kunne jeg gå tilbake å se at jeg faktisk gjorde litt, selv om det ikke føltes sånn. 

Alt dette var ting behandleren min hjalp meg med. Hun fulgte det opp og foreslo hva jeg skulle begynne med. 

Hjalp også å se på det som en fysisk sykdom, for det har jo faktisk med forstyrrelser i hormonbalansen å gjøre. Og fysiske sykdommer kan man bli frisk av!

Jeg vet at det ikke føles som om det kan bli bedre, og at det kanskje føles som at det alltid har vært så ille, men dette varer ikke for alltid! Du må jobbe for at det skal bli bedre, men plutselig en dag er depresjon noe helt fjernt du ikke helt klarer å se for deg hvordan funker. Det opplevde i alle fall jeg. 

Åh, så bra at du har opplevd noe positivt! Skal oppsøke profesjonell hjelp og skal også begynne å skrive ned tre positive ting hver dag, det var kjempesmart! Prøver å ikke se på det som en sykdom i det hele tatt, men det er en så stor del av meg og den jeg er, så klarer ikke å se på meg selv som en frisk person heller..

Jeg kom meg opp av gropa ved hjelp av gooood tid, og mange nødvendige endringer i livet. Derog  da trodde jeg ikke det hadde no med omgivelsene mine å gjøre, men det viste seg at "forandring fryder" som man sier...  Flyttet til ny leilighet, kuttet ut noen venner som tømte meg eller som jeg følte jeg måtte holde en maske til, startet på klatrekurs med Aktiv på Dagtid  som ga mestring og ny selvfølelse etterhver, startet på Yoga som ga mer ro i sinnet og sådde et lite livskorn i meg.
Var også medisinert i perioder men det gjorde meg bare værre. 7 år nå og har endelig begynt å føle meg levende igjen med håp for fremtiden! You can do it too!! Klem!

Anonymkode: 8e3dd...1f2

Kunne virkelig ønske jeg kom meg bort herfra, miljøet her tar knekken på meg. Dessverre har jeg ikke økonomi til det da jeg går Vg1, men hadde vært ufattelig deilig. Bra du har fått det bedre, takk!

Svaret er komplisert, og ingen svar er nødvendigvis det riktige svaret. Anyways.... Trening hjelper. Det er ikke en kur, men det hjelper definitivt på stemningsleiet og hormonutslippene. Sunt kosthold hjelper også. Problemet er jo bare at dette er svært vanskelig å gjennomføre eller å holde ved like når depresjonen er som en svær elefant som står oppå deg og holder deg fast. I tillegg kommer jo ofte angsten, og ja, alle vet hvor vanskelig dette kan være i hverdagen. Man ønsker så meget, men får ikke til en dritt. Også føler man seg som en ennå større dritt enn man gjorde tidligere, også bare blir det verre og verre. 

Det som har hjulpet meg best er å gjenkjenne sykdommens symptomer og å akseptere de. Det vil si at selv om jeg helst vil ligge flatt ut på senga ukesvis i strekk, så gjør jeg sjeldent dette, men jeg aksepterer at jeg har lyst å gjøre det. Jeg aksepterer depresjonen og angsten, det er en del av meg. Den kan være svært heavy i perioder, men som regel kommer bedre perioder, og dette vet jeg. Likevel vet jeg at jeg aldri vil bli helt frisk fra dette. 

Det hjelper ekstremt mye å snakke med noen som ikke bare hører på deg, men som også forstår hva det går i. Det hjelper ikke alltid at noen bare lytter, selv om dette selvsagt er bedre enn ingen lyttere ever. Men det å ha noen med såkalt erfaring eller nødvendige kunnskaper, som kan lytte, løfte og motivere deg, eller det beste av alt, bekrefte at det du sier er det noe i, det er gull! Nå er det jo også viktig at denne personen ikke overgår deg med å forsøke å konkurrere om hvem som er mest deprimert. Da forstår de ikke hva du sier eller hva du gjennomgår uansett hvor hardt de tror at de forstår. Det kan for øvrig også hjelpe av og til å snakke med noen som har det verre enn deg selv. 

 

Selvsagt finnes det medikamenter og profesjonell terapi, men det velger jeg å ikke uttale meg om akkurat nå. Vit at vi er mange. For min del hjelper den tanken en god del.  

Som du sier er det utrolig vanskelig å spise sunt og trene da den store elefanten er i veien, og det stemmer. Matlysten er HELT borte, og trening har ikke vært i tankene mine på aldri så lenge. Energien er ikke der, og jeg er rett og slett helt utbrent(?). Du er sterk, det er ikke jeg. Vil jeg ligge i senga gjør jeg det, jeg kommer meg rett og slett ikke opp og ut for å gjøre det jeg må, som f.eks skole. Jeg snakker mye med venninnene mine som lytter og kommer med gode råd, men skal kontakte profesjonell hjelp!

 

 

Beklager korte svar, er på telefonen så litt slitsomt å skrive laaange svar!

[Poserose]

Åh, så bra at du har opplevd noe positivt! Skal oppsøke profesjonell hjelp og skal også begynne å skrive ned tre positive ting hver dag, det var kjempesmart! Prøver å ikke se på det som en sykdom i det hele tatt, men det er en så stor del av meg og den jeg er, så klarer ikke å se på meg selv som en frisk person heller..

Se på det sånn du føler er mest hensiktsmessig  For meg var det lettere å akseptere at jeg ikke orket alt jeg pleide når jeg så på meg selv som syk. Var også lettere å bli motivert til å gjøre ting som å skrive dagbok, spise regelmessig og trene når jeg så på det som en medisin. 

[Tad]

Er vel egentlig ikke noe fasit svar på dette, men jeg prøvde å holde meg opptatt. Jeg var mye med venner, begynte å trene litt mer og jobbet med skolen. For meg var det mest når jeg var alene på kvelden uten noe å gjøre at jeg kjente mest på det, da jeg var alene med tankene mine. Jeg ble kjent med folk på internett som jeg pratet med og som var i samme situasjon. Synes det var veldig deilig fordi disse personene kjente jo meg ikke utenfor internett, så følte jeg kunne være helt ærlig med dem om alt og de kunne ikke dømme meg basert på andre ting i livet mitt enn det jeg valgte å dele med dem. 

Hjalp meg også utrolig mye at jeg fikk hund. Hadde plutselig en liten valp som var overlykkelig når jeg kom inn døren, som jeg kunne kose med og som jeg følte elsket meg uansett hva jeg gjorde. I tillegg tvang det jo meg til å komme meg ut på tur med henne, og tror jeg selv hadde veldig godt av frisk luft og å få bevege meg litt. 

Omring deg med folk som gjør deg glad. Ta deg tid til deg selv. Gjør ting du liker. Få nok søvn. Få i deg litt mat. Prøv å godta at situasjonen er slik som den er, og at å bli bedre tar tid. Bedre blir du, sakte men sikkert 

[AnonymBruker]

Når det til tider blir for ille bare tar jeg på ørepropper og spiller en musikk som jeg føler for på fullt volum og bare glemmer alt for en stund. Jeg har fortsatt ikke kommet ut av det, selv om det begynner å bli bedre (det blir verre i stressperioder med masse prøver på skolen). I fjor var det jo definitivt verre for da skulka jeg mange timer og ga opp mange fag så jeg fikk dårligere karakterer enn jeg egentlig kunne klart. Jeg skulle ønske jeg kunne hjulpet deg, men det kan jeg ikke for sliter selv. Sender deg en klem og masse lykke til i alle fall<3

Anonymkode: 20fa6...873