Juger vi som sier at vi trives?

[Gjest gjest1]

Jeg leste i ett eller annet ukeblad nylig at vi som skryter av singellivet og sier at vi trives sånn juger!

Juger vi??

Jeg juger ikke! Jeg TRIVES som singel, og vil per dags dato ikke ha det annerledes.

makan til generalisering!! :evil:

[aline]

selvfølgelig er det folk som trives med å være singel!!

I perioder trives vel mange med å være single?

jeg har vært der, men savner nå en kjæreste. Men likevel så trives jeg da med tilværelsen. Jeg misstrives jo ikke, selv om jeg gleder meg til å treffe mannen jeg skal dele livet med.

[Aida]

Det er bare tull.

Sannsynligvis skrevet av

1) Misfornøyde single

2) Hyperlykkelige samboere blottet for empati

[Daria]

I så fall lyver jeg så jeg tror det selv...

Selvsagt er det perioder man føler gresset er grønnere på den andre siden, men sånn er det da uansett hvilken situasjon man er i.

Sier forresten dette bladet noe om hvorfor vi ikke trives? Så jeg vet hva jeg må begynne å være misfornøyd med... :-?

[Gjest gjest1]

:-? Jeg tror ikke jeg leste hele stykket, men det var altså ei singel jente i tjueårene et sted som mente at de som sa de trivdes med det, jugde. Det var noe med at å være travel også forbindes med å være populær. Var det i KK tro? Hmmm....

[aline]

ja, og ei singel jente i 20årene sitter med fasiten på hvordan alle andre FØLER?????

latterlig spør du meg.

[Gjest Anonymous]

jeg har kjæreste, men har vært singel i lange perioder før det. må innrømme at det er fint å være sammen med noen - det gir trygghet og stabilitet i tillegg til at man liksom er forelska jamt over... Men jeg trivdes godt som singel også, jeg, og ville aldri bytta bort det å styre sitt eget liv og i større grad ha muligheten til å finne ut hva jeg selv ville, med en eller annen annenrangs kjæreste (og det måtte han ha vært, den førsterangs mannen møtte jeg ikke før jeg gjorde...).

Skal innrømme at jeg begynte å bli småfrustrert etter å ha vært helt singel i hmm... over halvannet år(var det ikke enda lenger?) , men dette skyldtes også at jeg vanket i et lite studentmiljø med få menn (og venner), og etterhvert ble overbevist om at jeg aldri skulle treffe noen... Dessuten bød ikke miljøet på så mange andre stimuli heller...

[Gjest gjest1]

Noen av oss som har vært i lange forhold og med barn får kanskje ikke like lett det savnet av en mann heller? Jeg vet ikke... jeg vet bare hvordan jeg føler selv. Mitt liv er fullt av tre mer eller mindre voksne barn, og jeg føler rett og slett ikke at jeg har verken tid, overskudd eller behov for en mann. Jeg har jo venninner og kolleger, hva skal jeg med en mann?

Jeg hater nye forhold og alt det medfører. Jeg liker ikke å være forelsket, og jeg liker ikke at folk "krever" tiden min. Men som sagt; sikkert fordi jeg ikke er alene selv om jeg er singel.

Kunne selvfølgelig ønsket at barna hadde en stor og sterk og dritstreng far som kunne avlaste meg litt når det stormer som verst, og/eller som kan dele utgiftene mine med meg, men det blir liksom noe annet. Det har jo ikke noe med kjæresteforhold å gjøre.

[Gjest Anonymous]

ja, jeg lyver når jeg sier jeg liker å være single... kan ikke fordra det, men gidder ikke klage om det til alle og enhver.. derfor later jeg som regel som -og er like blid!

[Gjest Singel tjei]

Er vel forskjell på å være 20 år og singel - og å være 40 år og singel............

Jeg er 40 - og har aldri hatt et langvarig forhold.

Savner inderlig noen å være glad i - noen som er glad i meg - og noen å dele med.

Men det betyr jo ikke at jeg mistrives hele tiden da......

Man har da andre ting enn kjæreste å være opptatt av!

[Carmen_]

Jeg trivdes som singel den første tiden.

Men etterhvert ble jeg utålmodig...

Nei selvfølgelig lyver ikke ALLE om det

[Gjest Laban ikke innl.]

Jeg var singel i tre år og elsket det. Jeg tror det avhenger veldig av om man har andre single venner, om man bor i by eller ikke (tror det er morsommere å være singel i byen, flere å date, flere steder å gå ut på, lett å få nye venner osv) og kanskje alder også; jeg var singel fra 23 til 26.

Så ble jeg stormforelsket og vips var det farvel til singellivet. Synes ikke livet endret seg så dramatisk, men følelseslivet blir annerledes; som kjæreste er man mer stabil, mens singellivet er oppturer og nedturer. Savner oppturene...

[Gjest gjest1]

Savner noen å være glad i og som er glad i meg, var det en som sa litt over her.

Jeg er kanskje litt rar jeg - jeg føler ikke noe behov for at noen skal være glad i meg.... jeg har det liksom helt greit sånn som det er.

Vet det er vanlig at man trenger bekreftelse på egen verdi i form av oppmerksomhet og gaver og ord og sånt, men det har jeg aldri hatt..

Er jeg fryktelig sær, eller?

Har aldri skjønt meg på de jentene/damene som hele tiden spør kjæresten om han er glad i dem.... hvorfor må de spørre om det hele tiden?? Er han ikke sammen med deg da?

[aline]

- jeg føler ikke noe behov for at noen skal være glad i meg.... jeg har det liksom helt greit sånn som det er.

Vet det er vanlig at man trenger bekreftelse på egen verdi i form av oppmerksomhet og gaver og ord og sånt, men det har jeg aldri hatt..

det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom disse tingene altså. vet ikke om det var ment slik heller, men jeg er en av de som savner en å være glad i og en som er glad i meg. men det er fordi jeg ønsker en tosomhet, ikke fordi jeg trenger bekreftelse eller oppmerksomhet for å føle meg "hel".

jeg vet ellers hvordan du har det, det er først de siste månedene jeg faktisk har savnet noen, eller følt ett behov for å ha noen å dele livet med.

[Gjest Gjest]

Jeg trives i den grad at jeg velger å være singel selv - hadde jeg gått for den første og beste og ikke følt noe for han kunne jeg sikkert ha gjort det, men det ville jeg jo ikke ha trivdes med. følgelig venter jeg heller til den rette dukker opp.

Har aldri hatt noe langvarig eller i overkant seriøst, men så er jo jeg også det mest kresne som finnes da

Er jo positive og negative sider med enhver for, enten man er singel eller i et forhold, og inntil mannen med stor M kommer ruslende stortrives jeg som singel - om ikke annet er det jo alltids festlig å få med seg alle de teite kranglene til venninner i forhold da - klaging over manglende bistand i hjemmet fra den maskuline part osv.

[Gjest Anonymous]

Om man trives som singel tror jeg har sammenheng med hvor gammel man er, hvor lenge man har vært singel, og hvordan man har det på andre områder; vanner, familie, jobb osv.

Selv er jeg relativt erfaren på området; har vært singel i 7 år med unntak av småforhold. Før det var jeg i et 5 år langt forhold. Jeg er 32 år og det føles annerledes enn å vere 29 faktisk. Nå er jeg mye mer fokusert på å etablere meg og få en god og stabil tilværelse. Jeg har reist, bodd i utlandet, festet mye(!), bodd i kollektiv, utdannet meg og fått endel jobberfaring. Og jeg har kost meg mye. I store deler av min singeltid har jeg elsket det å være singel, og jeg har sett at det er mange som sliter i fohold og hvet at det å finne en mann ikke er svaret på alt. Men nå har jeg begynt å savne den godheten og tryggheten jeg opplevde i det forholdet jeg hadde. Noen å planlegge fremtiden med. Og jeg kan bli irritert på veninner som kun har vært single i korte perioder, føler at de mangler totalt singelerfaringen. Men jeg har mange veninner i samme båt som meg og vi har det utrolig gøy sammen og er flinke til å gjøre fritiden innholdsrik. Av og til spøker vi om å adoptere hvert vårt barn og bli en storfamilie uten menn

[Gjest Kenneth]

Jeg leste i ett eller annet ukeblad nylig at vi som skryter av singellivet og sier at vi trives sånn juger! Juger vi??

Helt sikkert en del som juger. Nå har jeg ingen psykologikunnskaper utover normalen, men man skal vel ikke se bort fra at mange skryter på seg lykke, mens de i virkeligheten er bortimot sørgmodige. Ittno unormalt i det, når man tenker seg om.

Det er en kommentar fra filmen "American Beauty" som brente seg fast hos meg : "Never underestimate the power of self-denial". Personlig synes jeg det er knakande godt sagt :-)

En digresjon/parallell : Hvis du spør en person som egentlig vil bo på Majorstua, men som p.g.a. økonomien må bosette seg på Romsås, hva han/hun mener om stedet, vil han/hun sannsynligvis svare at "jeg trives der". Selv om vi ikke er fornøyd, forsøker vi heller å manipulere oss selv, fremfor å plages med noe som ikke så lett lar seg forandre.

[Gjest gjest1]

En digresjon/parallell : Hvis du spør en person som egentlig vil bo på Majorstua, men som p.g.a. økonomien må bosette seg på Romsås, hva han/hun mener om stedet, vil han/hun sannsynligvis svare at "jeg trives der". Selv om vi ikke er fornøyd, forsøker vi heller å manipulere oss selv, fremfor å plages med noe som ikke så lett lar seg forandre.

Hehe... jeg kunne godt tenkt meg å bo på Frogner eller deromkring dersom jeg ikke hadde barn. Men jeg trives faktisk veldig godt på Kolbotn - og det er ikke noe jeg tøyser med ass