Gå til innhold

"Hater" gravide


Gjest anonym

Anbefalte innlegg

Gjest Skammer meg

Hei, dette vil jeg helst være anonym med... Har vært gravid, men mistet, og merker at jeg ikke har funnet ut av følelsene mine ennå, flere måneder etterpå... Ser mange gravide rundt meg (både folk jeg kjenner, og folk jeg treffer i forbindelse med jobben), og merker at jeg går helt i svart når jeg ser dem. Sier masse stygge ting til dem inni hodet mitt (aldri høyt, naturligvis), og kjenner at jeg er helt rasende. Dette er vanskelig å forholde seg til - tenker jo på meg selv som en raus og hyggelig person, men det stemmer altså absolutt ikke. Aborten var en grusom opplevelse, som jeg ikke unner min verste fiende, kan jeg si - og jeg mener det på en måte. Men samtidig føler jeg at jeg skulle ønske det var hvem som helst, bare ikke meg... Til og med ei nær venninne som er gravid - ofte tenker jeg at jeg hater henne (gjør vel ikke det, egentlig, i hvert fall ikke uten hermetegn...). Jeg blir skremt, og lurer på om jeg blir helt gal... Og hvor lenge skal jeg ha det sånn?? Er det noen av dere som kjenner dere igjen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hmmm...

Har nok ikke hatt det helt som deg,selv om jeg også har mistet og var prøver lenge,men jeg kan forstå at noen reagerer slik...og du er nok ikke alene heller,utfra det jeg har lest andre steder. (Jeg ble for eksempel ganske så sint etter å ha vært i første jentekveld etter min SA, og alt de snakket om var barn...)

Har du noen du kan snakke med om dette? Mann,venninne,mor eller om nødvendig lege/psykolog?

Eller kanskje du kan skrive ned det du føler rundt dette og på en måte kvitte deg med det/skrive det av deg på den måten. Eller "snakke" med andre på nettet i samme situasjon? Både på FUB sine sider og på SM kan du treffe mange som har opplevd å miste..

En annen ting,TTT=ting tar tid...

Det tar tid å bearbeide en slik vond opplevelse.Hvor lenge kan ingen si,men jeg tror ikke du har godt av å gå rundt med disse negative følelsene innestengt.Rasjonelt sett så vet du jo at det ikke er riktig å "hate" alle gravide,men det stopper deg ikke fra å ha disse vonde følelsene.Du bør prøve å få bearbeidet følelsene dine på en eller annen måte før de ødelegger for mye for deg... Dessverre finnes ikke noe fasit svar her.Men det som er viktig er jo at du selv ser at det blir feil,og vil gjøre noe med det...

:klem: til deg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forstår litt hva du mener...Kjenner avogtil litt av det samme selv, men kanskje ikke så sterkt som du beskriver det.

Enig med Tilde..du bør få hjelp til å bearbeide disse tankene og følelsene, det er for mye å skulle gå og bære på i tillegg til sorgen over å ha mistet et barn!

Jeg har mistet flere ganger selv, og det er klart at de første månedene etterpå har jeg vært utrolig sårbar. Det at andre er gravide oppleves som blodig urettferdig, og jeg synes til tider at det må da være grenser for hvor opptatt enkelte kan bli av seg selv og magen/barnet sitt..men samtidig så har jeg selv vært gravid, jeg har født et barn, men har ikke fått beholde noen av dem, så jeg vet at når du står i situasjonen så er det ingenting annet som betyr noe enn barnet du bærer på.

Det er tungt å skulle bruke mye krefter på å holde inne aggresjon og bitterhet, så jeg håper at du kan få hjelp av legen din eller kanskje også en psykolog til å få bearbeidet det du bærer på! Ønsker deg alt godt, og lykke til! Husk å fortelle oss hvordan det går med deg!

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Hat er jo et veldig sterkt ord å bruke da. Jeg forstår at du er trist og lei og at det ikke blir lett når man ser alle disse gravide som sprader rundt med magen sin. Synes også du bør prate litt ut om det jeg kanskje.

Lykke til videre og håper at det snart blir din tur.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Skammer meg fremdeles

Hei, og takk for svar! Det hjelper å høre at det i hvert fall finnes noen som ikke synes jeg burde sperres inne ;)

Må vel si at det går litt opp og ned, og jeg startet denne tråden i vill desperasjon, da alle de verste følelsene bare smalt tilbake etter en ganske bra periode. Jeg vil så gjerne være ferdig med dette her... Men dere har naturligvis helt rett, alle tre - jeg må finne noen å snakke skikkelig ut med, for det blir ikke borte av seg selv. Men det er vanskelig - sorg er jo liksom lov, mens raseri og "hat" (la oss for all del beholde anførselstegnene, jeg vet jo at det ikke er ordentlig hat det er snakk om her) er så stygt og forbudt og farlig. Og så får alle de vanskelige følelsene meg til å tvile på hvor egnet jeg egentlig er som mor - følelsesmessig labil som jeg er... Men veien går ikke utenom, så jeg må vel bare streve meg gjennom det. Og jeg skal nok klare det til slutt! Takk skal dere ha, Tilde og Madden og Limbo!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...