Skilte foreldre/besteforeldre, barnedåp, jul osv...

[Bondefruen]

Som overskriften sier, jeg har skilte foreldre, tre barn og dette blir alltid ett evig drama! 
Jeg er så lei, så uendelig lei. 

Min mor var utro over ett par år, og skilte seg tilslutt veldig spontant fra min far. Hun løy flere ganger til oss alle, om alt mulig. Dette er nå fire år siden, og jeg flyttet selv ut rett før skilsmissen for å begynne på skole.
I dag har jeg tre barn med min mann. 
Og hver gang det er bursdag og andre festligheter er det alltid en diskusjon. Far og mor kommer ikke godt over ens, men de kan være sammen "med litt avstand". Mor vil ikke komme på ting om hun ikke får ta med sin nye mann. Og far kommer ikke om hennes nye mann blir med. Jeg mener jo at mamma er skyld i at det har blitt som det ble, og jeg har mest kontakt med min far, som tross alt stiller opp for oss og selv tar iniativ for å ha ett god forhold til oss.
Mor derimot prioriterer sin mann før alle, hun er veldig overfladisk og ikke slik som vi kjenner henne fra tidligere. Min bror bor bare hos vår far, han er endel yngre enn meg. Mor kom heller ikke i min brors konfirmasjon, noe som er veldig sårt for han enda, tre år etter. I vårt bryllup i fjor vinter var mor der, og da fikk også mannen hennes bli med, og satt ved hovedbordet med oss. Jeg følte ikke at det var naturlig, men mor tvingte seg til å få sitte sammen med han. Hun tvinger sin mann på oss, selv sier han at han ikke bryr seg om oss barna hennes. 
Jeg vil så gjerne ha ett godt forhold til min mor, men når jeg må velge mellom henne og far er far alltid første prioritet, fordi han bryr seg virkelig om oss og støtter oss. Jeg finner ingen støtte i mor. Jeg føler jeg har prøvd mye for å bygge opp forholdet vårt, men jeg klarer det ikke helt.. Fordi hun er ikke den jeg kjenner fra før... Nå skal vi snart ha barnedåp for vår yngste sønn, og igjen er det en diskusjon fra hennes side hvorfor ikke han er invitert, og hvor forbanna dårlig gjort det er fra vår side... Hun vil ikke lage noe krangel ovs, men det er jo akkurat det hun  gjør, HELE TIDEN. Jeg bruker så mye krefter på dette hver gang det er noe, gidder blant annet ikke feire min egen bursdag, for det er ikke verd dette oppstyret. Jeg har forklart så magne ganger at jeg må sette de nærmeste først, hun og far, de blir invitert til ting. Men hun er så egoistisk og tenker ikke på annet enn seg selv og godtar ikke at hun blir invitert alene... 

Drømmer bare om en mor som er tilstede, som støtter oss og er der sammen med oss og spesielt barnebarna. Jeg har insett at den moren får jeg aldri så lenge hun er sammen med den mannen, fordi han egentlig driter i oss. Jeg skjønner bare ikke hva som har skjedd med henne.. Og det er så utrolig sårt enda.... Må bare få det ut... 
Tar i mot erfaringer med takk  
 

[Calleia]

Din mor og far er skilt. De lever nå hvert sitt liv. Din mor har giftet seg med ny mann, som også er endel av hennes og deres familie. Din far derimot nekter å komme på noe som han er med på... Og du er bitter på din mor på grunn av samlivsbruddet.

Det er ganske mange faktorer inne i bildet her, som gjør det vanskelig. Jeg ville faktisk anbefalt deg å kontakte FVK for en samtale mellom dere barna og foreldrene. De har sikkert gode råd å komme med, med tanke på hvordan man kan løse slike sammenkomster. 

 

[Gjest Dwight]

Mine søsken og jeg har også samme greie, bare at far er den som skilte seg og som har vært våres støttekontakt. Vi har sagt det enkelt; den som hever stemmen, den som sutrer og den som nekter å komme for andre kommer, er ikke lenger invitert. Med mindre det er min fars eller min mors bursdagsfest så er de ikke midtpunktet. 

[AnonymBruker]

Samme opplegget med mine foreldre, bare omvendt. Jeg har gitt mamma full vetorett på når pappa skal inviteres og ikke, og nye dama hans inviteres aldri. Pappa gjør ikke en dritt for oss, så jeg skjønner ikke hvorfor vi skulle ta hensyn til han. Mamma gjør alt for oss og er den sviktede part, hun skal få slippe at vi tvinger henne til å forholde seg til han og dama hans.

Anonymkode: 2ed60...fb6

[AnonymBruker]

Min far var mye utro da jeg var barn/ungdom, og det førte til et veldig vondt og opprivende brudd mellom mine foreldre (samt ganske ugreie tilstander i heimen, perioden før bruddet). Da jeg var tenåring var jeg mye sint på faren min for det han hadde gjort mot min mor og oss som familie. Samme periode utviklet han et... anstrengt forhold til alkohol, for å si det på den måten.

Nå er jeg voksen. En del av den modningsprosessen har vært at jeg har måtte innse at pappa er pappa og Per er Per (min far heter Per). Jeg har måtte klare å skille de rollene, og samtidig blitt nødt til å se mine foreldre som tredimensjonale mennesker og ikke bare rollene "pappa", "mamma", "voksenperson", "arbeidstager". Jo eldre jeg blir jo mer ser jeg meg selv i BÅDE min mor og min far. De er mennesker med feil og mangler slik som alle andre, også meg selv. 

Det min far gjør som Per (utroskap, drikking), er ikke nødvendigvis representabelt for hans rolle som "min far/pappa". For meg har det vært avgjørende at jeg har klart å skille rollene hans og ikke bare se på han som Pappa, men et helt menneske 

 

Anonymkode: 02b89...334

[Calleia]

Min far var mye utro da jeg var barn/ungdom, og det førte til et veldig vondt og opprivende brudd mellom mine foreldre (samt ganske ugreie tilstander i heimen, perioden før bruddet). Da jeg var tenåring var jeg mye sint på faren min for det han hadde gjort mot min mor og oss som familie. Samme periode utviklet han et... anstrengt forhold til alkohol, for å si det på den måten.

Nå er jeg voksen. En del av den modningsprosessen har vært at jeg har måtte innse at pappa er pappa og Per er Per (min far heter Per). Jeg har måtte klare å skille de rollene, og samtidig blitt nødt til å se mine foreldre som tredimensjonale mennesker og ikke bare rollene "pappa", "mamma", "voksenperson", "arbeidstager". Jo eldre jeg blir jo mer ser jeg meg selv i BÅDE min mor og min far. De er mennesker med feil og mangler slik som alle andre, også meg selv. 

Det min far gjør som Per (utroskap, drikking), er ikke nødvendigvis representabelt for hans rolle som "min far/pappa". For meg har det vært avgjørende at jeg har klart å skille rollene hans og ikke bare se på han som Pappa, men et helt menneske 

 

Anonymkode: 02b89...334

Kjempebra innlegg. Tenk om flere kunne tenke slik!

[AnonymBruker]

Kjempebra innlegg. Tenk om flere kunne tenke slik!

da jeg for mange år siden gråt min nød på et forum slik TS gjør nå, var det en bruker som ba meg se foreldrene mine  nytt lys. Jeg tror faktisk ordene hun brukte var "en del av å bli voksen er å innse at foreldrene dine ikke bare er Mamma og Pappa, men hele mennesker". 

Jeg håper det jeg har skrevet kan være til hjelp, TS. Det å endre tankegang har gitt meg mye ro. Jeg kranglet med og var sint på min far i ti år, ofte gikk det flere måneder mellom vi hadde kommunikasjon (og da var det i beste fall hei/hade under familiemiddager). Nå er det helt naturlig å ringe hverandre for å småprate om vær og vind. Jeg gikk nettopp gjennom en livskrise, og noe av det første jeg gjorde var å ringe pappa for å ha en skulder å gråte på og spørre Per om råd. 

 

Anonymkode: 02b89...334