Jeg ble paralysert av frykt...

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke å slutte å tenke på det. 
For ei uke siden så jeg ei lita jente bli påkjørt. Jeg sto like ved og så alt som skjedde. Men da jenta ble påkjørt så sto jeg der bare. Paralysert av frykt. Begynte så å skjelve og da jeg kom hjem knakk jeg fullstendig sammen. Hyperventilerte og fikk ikke tilbake kontrollen over kroppen.

For 6 år siden var jeg i en alvorlig bilulykke. Dette har satt sine spor. Hold på å miste pappa og søsteren min i ulykken. 
To år etter ulykken var jeg vitne til en dødsulykke. Satt på bussen og så alt som skjedde. Fikk samme reaksjon som i forrige uke. For etr par måneder siden opplevde jeg en neste ulykke. En trailer holdt på å skvise oss imellom seg og rekkverket på E6. Igjen, samme reaksjon.

Hvorfor skjer dette? Hvorfor miste jeg full kontroll og blir paralysert?! 
Det var ingenting jeg kunne ha gjort da jenta ble påkjørt. Det var foreldrene sin feil, for de lot en 3 åring løpe rundt uten tilsyn. De sto ved inngangen og røyket. Jenta lekte på andre siden av veien. Passerte en høy murvegg også kom det ei bil i gangfart. Barnet løp rett inni bilen, men ble ikke skadet. Smellet, lyden gjorde at jeg ble helt paralysert av frykt. 

Hvorfor skjer dette? Hvorfor mister jeg kontrollen og blir paralysert. Og når jeg kommer hjem knekker jeg fullstendig sammen! 

 

Anonymkode: 34651...e16

[altflyter]

Mennesker har ulike måter å håndtere situasjoner på, og du er overhodet ikke den eneste til å reagere sånn  Du har vel hørt om Fight, Flight, Freeze? Du går inn i sistnevnte kategorien slik som veldig, veldig mange andre. Selv går jeg inn i "fight" og er en sånn som griper inn umiddelbart, og jeg er veldig heldig som har den reaksjonen. Det har ingenting med å være flink/normal/unormal å gjøre. Det er bare det at vi reagerer forskjellig og ingenting av det gjør oss til bedre/verre mennesker.

Du får rett og slett sjokk og så kommer følelsene etterpå. Jeg har også vært borti noen ulykker hvor jeg hjalp til, og jeg måtte faktisk få gjenfortalt hva som skjedde en gang, fordi jeg gikk inn i en slags kombinasjon av fight og freeze... hodet koplet ut, og jeg hjalp til, men husket lite av det før jeg brøt sammen da det hele var over.

Uansett. Nå bare babler jeg. Reaksjonen din er fullstendig normal  Og veldig forståelig med tanke på hva du har opplevd

[AnonymBruker]

Under første ulykken så koblet jeg ut. Husker svært lite, men jeg ringte ei venninne og hylgråt, sa at jeg ikke kom meg hjem og hun måtte kom å hente meg. Jeg var hysterisk. En mann på stedet tok telefon og forklarte hun hva som hadde skjedd. Så tok jeg telefon, sa ikke hade eller noe, ringte mamma og hylgråt. Husker ikke at jeg pratet med mamma en gang. 

Det første jeg gjorde etter krasjet var å gå motsatt vei. Jeg måtte hjem, det sa jeg om å om igjen. Holdt på å bli påkjørt av en annen bil, fordi jeg gikk midt i veien. 
Så snudde jeg meg og så pappa i vraket, dekket av blod. Da ble jeg hysterisk og sto å ropte etter hjelp og prøvde å rive opp døren, pappa satt fast i flere timer. 

En av de som kom med ambulanse skulle gi meg beroligende via sprøyte. Da ropte jeg "JEG HAR DA SKRUF FOR FAEN". 
Bak på boksen sto det noe om dette før. Så jeg kastet snusen på han og hoppet utav ambulansen, satt meg i vraket og sa til pappa "du må kjøre meg hjem, jeg må hjem, du må kjøre" om å om igjen, helt til noen kom å løftet meg utav bilen. 

Så våknet jeg opp på sykehuset dagen etter. Husker krasjet, at jeg så at vi krasjet, så ble det svart.. også var jeg på sykehuset. Alt over + mer ble jeg gjenfortalt av familien, vitner på stedet, politiet, sykepleierne som hadde pratet med ambulanseteamet og venninnen min som jeg ringte. Noe av det har kommet tilbake i seneretid, slet med mareritt og flashback, og det jeg trodde var en drøm, var ekte minner som har kommet så smått tilbake. F.eks det å høre en setning som "hey du" i en viss tonefall kan gi meg flashback til da en mann ropte det etter meg, og løp etter meg da jeg var på vei til å gå hjem (som tar 4 timer med bil ). Lukt og lyd kan også trigge flashback fra ulykken, og drømmer. Tok en stund før jeg fant ut av det var minne, og ikke fantasi. 
Jeg hadde løpt rundt med brukket arm uten å vite det. Jeg var dekket av blod, men la ikke merke til det. Jeg var i sjokk. Jeg gjorde og sa mye rart som ikke henger på greip.  

Det med jenta så var det jo 4 andre der som hjalp hun. Tror ikke de la merke til at jeg var der en gang. 
Dødsulykken så jeg på avstand, fordi jeg satt på bussen. Bussjåføren sa overhøytaleren at foreldrene måtte pass på ungene, for ulykken var alvorlig. Vi hørte smellet og alle reiste seg opp. Flere var i nærheten, så bussen kjørte bare videre. 

ts

Anonymkode: 34651...e16

[altflyter]

Under første ulykken så koblet jeg ut. Husker svært lite, men jeg ringte ei venninne og hylgråt, sa at jeg ikke kom meg hjem og hun måtte kom å hente meg. Jeg var hysterisk. En mann på stedet tok telefon og forklarte hun hva som hadde skjedd. Så tok jeg telefon, sa ikke hade eller noe, ringte mamma og hylgråt. Husker ikke at jeg pratet med mamma en gang. 

Det første jeg gjorde etter krasjet var å gå motsatt vei. Jeg måtte hjem, det sa jeg om å om igjen. Holdt på å bli påkjørt av en annen bil, fordi jeg gikk midt i veien. 
Så snudde jeg meg og så pappa i vraket, dekket av blod. Da ble jeg hysterisk og sto å ropte etter hjelp og prøvde å rive opp døren, pappa satt fast i flere timer. 

En av de som kom med ambulanse skulle gi meg beroligende via sprøyte. Da ropte jeg "JEG HAR DA SKRUF FOR FAEN". 
Bak på boksen sto det noe om dette før. Så jeg kastet snusen på han og hoppet utav ambulansen, satt meg i vraket og sa til pappa "du må kjøre meg hjem, jeg må hjem, du må kjøre" om å om igjen, helt til noen kom å løftet meg utav bilen. 

Så våknet jeg opp på sykehuset dagen etter. Husker krasjet, at jeg så at vi krasjet, så ble det svart.. også var jeg på sykehuset. Alt over + mer ble jeg gjenfortalt av familien, vitner på stedet, politiet, sykepleierne som hadde pratet med ambulanseteamet og venninnen min som jeg ringte. Noe av det har kommet tilbake i seneretid, slet med mareritt og flashback, og det jeg trodde var en drøm, var ekte minner som har kommet så smått tilbake. F.eks det å høre en setning som "hey du" i en viss tonefall kan gi meg flashback til da en mann ropte det etter meg, og løp etter meg da jeg var på vei til å gå hjem (som tar 4 timer med bil ). Lukt og lyd kan også trigge flashback fra ulykken, og drømmer. Tok en stund før jeg fant ut av det var minne, og ikke fantasi. 
Jeg hadde løpt rundt med brukket arm uten å vite det. Jeg var dekket av blod, men la ikke merke til det. Jeg var i sjokk. Jeg gjorde og sa mye rart som ikke henger på greip.  

Det med jenta så var det jo 4 andre der som hjalp hun. Tror ikke de la merke til at jeg var der en gang. 
Dødsulykken så jeg på avstand, fordi jeg satt på bussen. Bussjåføren sa overhøytaleren at foreldrene måtte pass på ungene, for ulykken var alvorlig. Vi hørte smellet og alle reiste seg opp. Flere var i nærheten, så bussen kjørte bare videre. 

ts

Anonymkode: 34651...e16

Det er sikkert forferdelig av meg å le, men jeg klarte ikke la være når du skrev akkurat det  

Men det høres ut som en forferdelig opplevelse. Det er overhodet ikke rart at du syntes ulykker er vanskelig. Det er tøft for alle og enhver, men du har blitt utsatt for et alvorlig traume. Å måtte se noen man er glad i på den måten må være helt grusomt. 

Skadet du deg også? Og gikk det bra med faren og søsteren din? Du gikk åpenbart inn i en veldig tøff sjokktilstand. Ingen normale mennesker hadde taklet slike opplevelser på en god måte. Alle ville opplevd dette som traumatisk og jævlig.

Jeg får veldig vondt av deg. Har du snakket med noen om alt som har skjedd av det slik at du får jobbet deg igjennom det? Traumeterapi? Nå er jeg overhodet ingen psykolog, men det høres litt ut som om du har tegn på PTSD.

Vil bare sende deg en god klem  

[AnonymBruker]

Det er sikkert forferdelig av meg å le, men jeg klarte ikke la være når du skrev akkurat det  

Men det høres ut som en forferdelig opplevelse. Det er overhodet ikke rart at du syntes ulykker er vanskelig. Det er tøft for alle og enhver, men du har blitt utsatt for et alvorlig traume. Å måtte se noen man er glad i på den måten må være helt grusomt. 

Skadet du deg også? Og gikk det bra med faren og søsteren din? Du gikk åpenbart inn i en veldig tøff sjokktilstand. Ingen normale mennesker hadde taklet slike opplevelser på en god måte. Alle ville opplevd dette som traumatisk og jævlig.

Jeg får veldig vondt av deg. Har du snakket med noen om alt som har skjedd av det slik at du får jobbet deg igjennom det? Traumeterapi? Nå er jeg overhodet ingen psykolog, men det høres litt ut som om du har tegn på PTSD.

Vil bare sende deg en god klem  

Jeg lo selv da ambulansepersjonalet fortalte meg det  Jeg fikk også panikk da vi satt i ambulansen. Vi kjørte i ca 5 minutter bort til helikopteret. Og da fikk jeg panikk og løp tilbake til bilen, for jeg hadde glemt å låse bilen. 
Ufattelig rar ting å henge seg oppi! 
Pappa ville ha et møte med politiet, en fra ambulanseteamet og få informasjon,for alle husket ingenting. Han fikk illebefinnende og krasjet i bergveggen. Han er frisk nå og mistet ikke lappen, for sykdommen ble ikke oppdaget før etter ulykken.
Verken jeg, pappa eller søsteren min husket hva som skjedde. Vi husker nå, flere år senere, litt her og der. F.eks jeg husker at lille søsteren min satt i baksete helt paralysert. Hun sa ingenting, hun bare satt der. Det er små ting som har kommet tilbake via flashback og drømmer. Men det første året så var alt helt svart. Ingen husket noe. 

Jeg fikk det mest psykisk. Men brakk armen og indre blødningen. Lungen kollapset da vi var i helikopteret. 
Pappa er ufør på grunn av skadene og søsteren min fikk det kun psykisk. Hun tørr ikke å kjøre opp til bil. 
Jeg turte ikke å sitte på bil på flere år, først nå i år at jeg kan sitte i en bil uten å få panikk eller oppleve ubehag. Skjer det noe brått og uventet så blir jeg lettere skjelven, men får ikke panikk som før. Kan ha noe med det at jeg nå har begynt å ta førekortet selv. 
Også er det takket være mamma og pappa som tvang meg til å sitte på en uke senere. Jeg fikk panikk og hyperventilerte, men mamma nektet å la meg gå utav bilen. På grunn av dette så klarer jeg nå å sitte i en bil uten å få panikk. Kan også sitte på til pappa uten å være redd. Altså i flere år så gjorde jeg alt jeg kunne for å unngå bil, men mamma og pappa tvang meg til å sitte på så ofte som mulig. Fikk panikk og følte ubehag, det er først nå i år at jeg klarer å sitte i en bil og slappe av. Jeg klarer ikke å sove i bil, så avslappet blir jeg ikke. Men det blir vell en dag det også. 

Det preger ikke hverdagen min på samme måte lengre. Kan få flashback av lukter og lyder. Det er en sang jeg ikke kan høre på, for da får jeg skikkelig flashback. Det er som om at jeg er tilbake på åstedet. For den sangen ble spilt på radioen da vi krasjet, og det spilte fortsatt etter at bilen var most. Pappa fikk panikk en gang, og han forsto ikke helt hvorfor. Vi sto heldigvis på en parkeringsplass. Han husket ikke sangen, men fikk allikevel en reaksjon av den. Så den sangen klarer jeg ikke den dag i dag, får panikk hvis jeg hører den på radioen i bilen. 
Men som det med jenta, det er så rart at jeg reagerer så sterkt, så mange år senere... Så rart at jeg blir helt paralysert også så fort jeg kom hjem så kollapset jeg helt. 
Det jeg reagerte mest på var lyden. Lyden av at jenta ble påkjørt og lyden av bilen som bråbremset. Får hjertebank hvis jeg hører en bil som bråbremser, for det er den lyden vi hørte rett før det smalt. Ikke fordi pappa bremset, han var bevisstløs. Men lyden kom fra bilen som lå bak oss.

Har ikke gått til en psykolog. For jeg vet ikke om det er mulig å fikse det. Det har jo blitt bedre med årene. 

ts

Anonymkode: 34651...e16

[altflyter]

Jeg lo selv da ambulansepersjonalet fortalte meg det  Jeg fikk også panikk da vi satt i ambulansen. Vi kjørte i ca 5 minutter bort til helikopteret. Og da fikk jeg panikk og løp tilbake til bilen, for jeg hadde glemt å låse bilen. 
Ufattelig rar ting å henge seg oppi! 
Pappa ville ha et møte med politiet, en fra ambulanseteamet og få informasjon,for alle husket ingenting. Han fikk illebefinnende og krasjet i bergveggen. Han er frisk nå og mistet ikke lappen, for sykdommen ble ikke oppdaget før etter ulykken.
Verken jeg, pappa eller søsteren min husket hva som skjedde. Vi husker nå, flere år senere, litt her og der. F.eks jeg husker at lille søsteren min satt i baksete helt paralysert. Hun sa ingenting, hun bare satt der. Det er små ting som har kommet tilbake via flashback og drømmer. Men det første året så var alt helt svart. Ingen husket noe. 

Jeg fikk det mest psykisk. Men brakk armen og indre blødningen. Lungen kollapset da vi var i helikopteret. 
Pappa er ufør på grunn av skadene og søsteren min fikk det kun psykisk. Hun tørr ikke å kjøre opp til bil. 
Jeg turte ikke å sitte på bil på flere år, først nå i år at jeg kan sitte i en bil uten å få panikk eller oppleve ubehag. Skjer det noe brått og uventet så blir jeg lettere skjelven, men får ikke panikk som før. Kan ha noe med det at jeg nå har begynt å ta førekortet selv. 
Også er det takket være mamma og pappa som tvang meg til å sitte på en uke senere. Jeg fikk panikk og hyperventilerte, men mamma nektet å la meg gå utav bilen. På grunn av dette så klarer jeg nå å sitte i en bil uten å få panikk. Kan også sitte på til pappa uten å være redd. Altså i flere år så gjorde jeg alt jeg kunne for å unngå bil, men mamma og pappa tvang meg til å sitte på så ofte som mulig. Fikk panikk og følte ubehag, det er først nå i år at jeg klarer å sitte i en bil og slappe av. Jeg klarer ikke å sove i bil, så avslappet blir jeg ikke. Men det blir vell en dag det også. 

Det preger ikke hverdagen min på samme måte lengre. Kan få flashback av lukter og lyder. Det er en sang jeg ikke kan høre på, for da får jeg skikkelig flashback. Det er som om at jeg er tilbake på åstedet. For den sangen ble spilt på radioen da vi krasjet, og det spilte fortsatt etter at bilen var most. Pappa fikk panikk en gang, og han forsto ikke helt hvorfor. Vi sto heldigvis på en parkeringsplass. Han husket ikke sangen, men fikk allikevel en reaksjon av den. Så den sangen klarer jeg ikke den dag i dag, får panikk hvis jeg hører den på radioen i bilen. 
Men som det med jenta, det er så rart at jeg reagerer så sterkt, så mange år senere... Så rart at jeg blir helt paralysert også så fort jeg kom hjem så kollapset jeg helt. 
Det jeg reagerte mest på var lyden. Lyden av at jenta ble påkjørt og lyden av bilen som bråbremset. Får hjertebank hvis jeg hører en bil som bråbremser, for det er den lyden vi hørte rett før det smalt. Ikke fordi pappa bremset, han var bevisstløs. Men lyden kom fra bilen som lå bak oss.

Har ikke gått til en psykolog. For jeg vet ikke om det er mulig å fikse det. Det har jo blitt bedre med årene. 

ts

Anonymkode: 34651...e16

Jeg kan ikke forestille meg hvordan dette må ha vært for deg, men jeg tror jeg ville gått til fastlegen og bedt om en henvisning til en psykolog. Hva har du å tape? Du er jo åpenbart fortsatt preget av dette selv om det er lenge siden. Jeg har selv opplevd traumer for mange år siden, og det går an å jobbe seg igjennom det. Ting som har vært kan aldri bli ugjort, men det kan bli mindre altoppslukende. Det kan bli litt lettere. Hadde du vært min venn, så tror jeg at jeg nærmest hadde dradd deg med meg til fastlegen for å få den timen...

Kanskje ting hadde blitt lettere. Vet at det er lett å tro det er umulig, for jeg sa nøyaktig det samme. Det er ingen garanti at det som funket på meg vil fungere på deg, men jeg ville gitt det en sjanse  

[Mynona]

Tråden er ryddet for personangrep.

Mynona, mod.