Bror med asperger (obs noe langt)

[AnonymBruker]

Det hele startet når jeg var 15 år gammel. Jeg har bestandig unngått sosiale situasjoner, begrenset vennskap, foretrukket å pusle med mine egne interesser for meg selv, alltid følt meg litt annerledes. Mamma var som ung veldig sosial ved siden av skolen og innen idrett, i motsetning til meg. Jeg var på den tiden en hormonell tenåring og vi kranglet en god del, men kranglene endte ofte opp med at jeg ikke var sosial og at hun var bekymret for meg. Hun satt meg opp til timer med en psykolog som jeg snakket med i ca. et halvt år om hvorfor jeg likte best å være alene, tidligere vennskap, osv. 
Denne psykologen fikk etter hvert en mistanke av at jeg hadde asperger og etter jeg hadde fylt 16 spurte hun om dette var noe jeg ville gå videre med (mao bli utredet på bup), jeg tenkte joda at det kanskje var en gyldig årsak til hvorfor jeg foretrakk å pusle med ting for meg selv, kanskje mamma ville godta det. Siden jeg var fylt 16 trengte jeg heller ikke å fortelle om utredningen til foreldrene mine så de visste ingenting om psykologens mistanker. 
Samtidig som dette foregikk hadde skolen til broren min kontaktet foreldrene mine på grunn av mistanke til konsentrasjonsproblemer. Han fikk med en gang i regi av skolen utredning på bup, der de etter en stund kom frem til at han hadde asperger. Da foreldrene mine fikk høre det gråt mamma og lurte på hva hun hadde gjort galt. Hun lurte også i en periode på om jeg også hadde asperger etter å ha lest noen brosjyerer fra bup, men gikk ikke videre med dette. Jeg fortalte psykologen at broren min nettopp hadde fått diagnosen asperger og foreldrene mine slet med å ta inn informasjonen, da rådet hun med til å avslutte utredningen min. Hun begrunnet dette med at jeg hverken slet eller hadde problemer (veldig skoleflink og pliktoppfyllende), mens broren min slet i en mye større grad med sosiale relasjoner og blant annet skolearbeid. Det var viktig at broren min fikk den oppfølgingen og oppmerksomheten han trengte fra foreldrene mine, og for foreldrene mine sin del så var dette det lureste jeg kunne gjøre. 
En konsekvens av diagnosen til broren min gjorde at "presset" om å prestere som lå fordelt på oss som søsken ble kun lagt over på meg. Det var kun jeg som skulle få en akademisk utdannelse nå, det var bare jeg som måtte være sosial, nordsjørittet som broren min skulle gjøre før han ble 20 skulle jeg nå gjennomføre, nå var jeg den som skulle få verktøy til jul og bursdag. Broren min måtte ikke stresses så da gikk det heller utover meg. 
Nå i dag holder jeg på å fullføre sisteåret på videregåendeskole. Jeg stresser noe enormt å grunn av alle forventningene foreldrene mine har satt til meg og jeg føler meg nærmest påtvunget til å oppfylle dem med tanke på broren min. Mamma maser fremdeles om at jeg må være sosial selv om de gangene jeg er ute er jeg sosial kun for hennes skyld, jeg har det ikke gøy. For ikke en god stund siden hadde hun og jeg enda en krangel om at jeg måtte være mer ute og ikke være som broren min, men da fortalte jeg henne at psykologen jeg før gikk til hadde mistanker om at jeg kunne ha samme diagnose, da ble sur og avviste dette blindt. Hun kunne da ikke ha to barn med denne diagnosen, det gikk ikke. 

 

Innlegget hadde egentlig ingen mening bak det, men jeg har holdt på dette lenge og følte for å slippe det ut. Kanskje vil det redusere noe av stresset jeg føler, kanskje jeg oppfører meg egoistisk i denne saken, kanskje moren min har rett. Ikke vet jeg, men jeg blir iallefall bestandig såret hver gang hun hinter til at jeg må forandre meg. Jeg føler meg ikke akseptert som den jeg er, og det er ikke greit. 

Anonymkode: 7a082...c93

[ajarRun]

Stakkar liten :/

[AnonymBruker]

For det første er jeg svært overrasket over at din psykolog avsluttet utredningen av deg -fordi- din bror fikk diagnosen. Det er dermed større sannsynlighet for at du har samme diagnose, men ikke nødvendigvis i samme grad. Du er kanskje høytfungerende, mens broren din sliter mer. Jeg vil si det er kritikkverdig av psykologen din å muligens frarøve deg god behandling og tilrettelegging av hensyn til din mor. 

Det sagt, så mener jeg du burde be om ny utredning hos en annen psykolog. Kanskje får du svar på noen av de tingene du lurer på. Det er mulig du ikke har noen diagnose, men er en introvert person som har lite sosialt behov. Mange personer er slik, uten at det er problematisk. Det problematiske er din mors uttalelser og forventninger. Ingen barn blir slik som foreldrene håpet. Man får det barnet man får og skal ikke pålegge et barn å være noe det ikke er. 

Jeg kjenner ikke funksjonsnivået ditt, men har du vurdert å flytte for deg selv? Da slipper du din mors innblanding og ønsker. Det er bedre for deg å velge selv hvor sosial du vil være og hva du vil gjøre med livet ditt. Du begynner å bli voksen nå. 

Anonymkode: 0494b...b4f

[AnonymBruker]

Jeg blir sint og frustrert på dine vegne både når det gjelder psykologen som avsluttet utredningen som var i gang og over din mor/dine foreldre som presser deg slik. Jeg syns det er merkelig at psykologen bare "ditcher" deg - du var hennes pasient og var der for å få hjelp.

Du sier ikke så mye om din far; er han og mora di helt på linje her med skuffelse over "mislykket asbergersønn" og at du skal oppfylle alle de drømmer og planer de har på vegne av sine barn? Har du andre slektninger du kan få litt støtte fra? Besteforeldre eller tante/onkel? Hvis foreldrene dine maser om ting som Nordsjørittet som du nevner, så får du bare rolig si at det har aldri vært verken din plan eller din drøm, de får evt gjennomføre det selv.

Ellers så får du bare gjøre ditt beste når det gjelder skolegang så du har et godt grunnlag for å bygge videre på. Og det du bygger videre med, skal gjenspeile DINE interesser. Flytt hjemmefra når du er ferdig med videregående og blir student. Du har ikke lenge igjen å bo hjemme. Du kan på eget initiativ be om utredning siden den forrige ble avblåst, med ny saksbehandler. Dette dersom du mener du ville få noe ut av det for egen del, gjennom for eksempel tilrettelegging, lengre enn normert tid på studier eller bare for å kunne ha en likesinnet gruppe å søke støtte hos.

Anonymkode: fc67d...35f