Snakke med barn om selvmord

[AnonymBruker]

En jeg har hatt mye kontakt med i mine yngre år har nettopp tatt sitt eget liv og jeg er usikker på hvordan jeg skal snakke med min 8-åring om dette. Det går såpass inn på meg at det er opplagt at noe har skjedd, og dette kommer til å være et samtaletema i familien en stund framover, så jeg ønsker ikke å prøve å holde det skjult. Jeg synes det er viktig at barn får delta i voksnes følelsesliv (til en viss grad). Jeg har en fornuftig og trygg 8-åring, og han har ikke møtt personen dette gjelder. Selvmord synes jeg er et vanskelig tema å snakke om til barn, det er skremmende og nok vanskelig å forstå. Noen med erfaringer på området? 

Anonymkode: 0cb45...eb0

[AnonymBruker]

Dette bør du snakke med en helsesøster eller lege/psykolog om synes jeg (selv om du er voksen). 

Anonymkode: 11765...f56

[AnonymBruker]

Les denne. Den er nyttig. https://www.med.uio.no/klinmed/forskning/sentre/nssf/tidsskrift/2000/nr2/Raundalen.pdf

Magne Raundalen og Atle Dyregrov har skrevet mye om dette. 

Søk på dem eller Senter for krisepsykologi. Der finner du råd. 

Anonymkode: 5596d...735

[AnonymBruker]

Vanskelig... Trenger du å si at personen har tatt livet sitt? Hvis 8-åringen ikke har noe forhold til vedkommende, men "bare" merker at du er trist og nedfor, så kan du vel si at en du kjenner har dødd og at du er lei deg for det? Trenger du si noe om dødsmåten?  Jeg syns det er skummelt å skulle forklare små barn om psykisk helse; kan liksom ikke si "han var så trist og lei seg at han døde", uten å risikere at barnet tror man kan dø av å være trist.

Anonymkode: 2c105...fa7

[snurk]

Jeg husker når jeg gikk på barneskolen, var kanskje 8-9 år, så tok en av lærerne sitt eget liv. Vi fikk det faktisk forklart ganske rett frem, at personen det gjaldt hadde slitt med smerter lenge og hadde det veldig vondt og hadde derfor valgt å ikke leve mer (noe i den duren). Dette er neppe "pedagogisk" nok for dagens barn, men jeg tok ihvertfall ikje noe skade av det. Jeg syntes bare det var veldig merkelig, alt med døden. Vi snakket litt om det i klassen sammen med læreren vår, også tegnet vi. Jeg tror nok mange barn har lettere for å snakke om døden enn vi voksne har, kanskje du bare skal prøve deg frem litt forsiktig å se det ann hvordan barnet reagerer?

[AnonymBruker]

Ekspertene sier man kan snakke med barn om alt, så lenge det er tilpasset deres modenhetsnivå. Sjekk ut ovennevnte link. "Tankesykdommer og ryddemaskiner" kan være gode ord å bruke. Og klart vektlegge at det er veldig sjeldent med selvmord, og at det å være trist ikke er farlig. 

Anonymkode: 5596d...735

[SiMa]

Jeg er enig i at du ikke skal holde det skjult for barnet ditt. Du skal heller ikke overlesse barnet med informasjon det ikke ønsker/ber om. Fortell at en du kjenner er død, og at du derfor er lei deg. Gi barnet mulighet til å stille spørsmål, og svar etter beste evne. Kan hende barnet lurer på hva den døde het, hva dere gjorde sammen, hvorfor du er lei deg hvis det er lenge siden du snakket med personen.

Når det gjelder selvmord er det vanskelig å si hva du skal svare. Min erfaring er at barn lurer på veldig konkrete ting. Hvordan, ikke hvorfor. Hvordan tok personen selvmord? Hvis det for eksempel var en overdose piller si at personen tok kjempemange piller, mange flere enn det vi bruker når vi er syke. (Understrek at det var kjempemange, for å unngå at barnet blir redd for å ta paracet når det har feber. Hvis spørsmålet om hvorfor dukker opp må du bare si at du ikke vet, det gjør du jo ikke, men at personen hadde en sykdom som gjorde han veldig, veldig lei seg, og at han til slutt ble så sliten av det at han ikke orket leve lenger. (Jeg har god erfaring med å forklare angst og depresjon som sykdommer som gjør at personen blir veldig lei seg eller er veldig redd for ting som ikke er farlige.) Oppfølgingsspørsmålet har vært om barn kan få den sykdommen, og da har jeg sagt nei. Og forklar at verken du eller faren, tanter, onkler eller besteforeldre har denne sykdommen (eller hvis de har den, at de ikke er så syke, at de får god hjelp, at det ikke er noen grunn til å bekymre seg.) Begrepet tankesykdommer kan være nyttig å bruke. Uansett hva du sier, vær ærlig.

[Gjest Rux]

Jeg vokste opp med en psykisk syk far som prøvde å ta livet sitt mange ganger, riktignok uten å noengang lykkes. Mamma var alltid åpen ovenfor oss og forklarte oss hva som foregikk, og det er jeg utrolig glad for. Barnet ditt har ikke vondt av å høre av kameraten din tok livet sitt. Fortell gutten din at mamma er lei seg fordi en venn hadde det så vanskelig at han ikke ville leve lenger, og at han derfor valgte å ta livet sitt. Enten kommer gutten din til å si OK og ikke tenke så mye mer over det, eller så kan han ha en haug med spørsmål sånn som mange barn har rundt det meste. Svar på spørsmålene hans. Selvfølgelig må man ha et visst filter, men det er bare fint at barn vet at slike ting skjer. Kanskje en dag har gutten din en klassekamerat som mister mamma eller pappa pga selvmord, og mens mange andre har blitt "skjermet" for dette tidligere kan sønnen din si at han kjenner til dette. 

[AnonymBruker]

Jeg har snakket i flere år med barnet mitt om mennesker som sliter med sykdom inni hodet. Feks. om vi ser noe på nyhetene, at noe fælt har skjedd, noen som har drept noen e.l. så har vi igjen snakket om at noen blir så syke at de ikke forstår at de gjør noe galt, og de kan tro ting som ikke stemmer. For et par år siden fortalte jeg barnet (nå ti år) om min venninne som tok livet sitt for femten år siden. Jeg var rett frem, fortalte at hun antakelig ble så syk i hodet at hun ikke orket å leve lenger. Jeg brukte anledningen til å fortelle at derfor er det viktig å ha gode venner og familie man tør å snakke med, for det å ha noen å snakke med kan gjøre så vi får hjelp før vi blir så syke. 

For meg er det naturlig å snakke med barnet om nesten alt, men forteller det da på et nivå barnet forstår. Jeg ser ikke hvorfor man skal holde noe hemmelig, barn er ekstremt mye mer tolerante enn vi voksne er, og hvis vi fra de er små forteller de litt om hvorfor mennesker er forskjellige og hvorfor mennesker reagerer på forskjellige måter, så vil de beholde mer av toleransen frem til voksen alder.

Anonymkode: 292ca...5eb

[AnonymBruker]

Tror ikke jeg hadde fortalt om det til en 8-åring, og jeg har opplevd å miste nære på en slik måte. Selvmord har en viss smitte-effekt, ved at man får ideen og den ideen skaper veldig mange tanker. I tillegg ser man muligheten, utveien, på et helt annet vis enn før når det kommer tett på. Det er også noe med det, at ting er ikke helt bra, når folk faller rundt en. 

Det er noe helt annet når det faktisk skjer, enn når folk truer med det i åresvis, da blir mange nærmest immun til slutt. Det er også noe helt annet når det er veldig nært enn når det er fjernt, da er det noe som skjer med andre.

Den problematikken som mennesker går gjennom før et selvmord, kan knapt voksne sette seg inn i, og i alle fall ikke et barn. 

Så jeg ville vært svært varsom. 

 

Anonymkode: 12ed9...7e6