Frivillig innleggelse, erfaringer, tips og råd?

[waco]

Noen som har lagt seg inn frivillig før? 

Psykologen mener jeg bør legge meg inn for å få hjelp. 
Sliter med sosial angst, depresjon og mulig en eller annen spiseforstyrrelse (men ikke fått noe diagnose). 

Jeg er redd, skeptisk og ikke minst usikker! 
Hva skjer der? Hvordan er dagene? Hva hvis jeg bryter sammen, hva skjer? Hva skjer hvis jeg sier nei, ser psykologen på det som om at jeg er vrang, og ikke vil bli frisk? Hvor lenge skal jeg være der? Hvis jeg bryter sammen og får panikk, kan jeg da få lov til å gå hjem? Om så i noen timer, eller er jeg fanget der? 

Jeg får litt panikk kjenner jeg, for jeg vet ikke hva jeg går til, eller hva slags konsekvenser det får! Altså, om jeg får barn om 5 år, kan barnevernet komme å ta barnet fordi jeg har vært innlagt på psykiatrisk avdeling? Kan dette hjemsøke meg i 10-15 år? Altså at jeg er "frisk" og sluttet med medisiner, men kan barnevernet komme inn og ta barnet mitt, fordi jeg har vært innen DPS i et par år, gått på medisiner og attpåtil vært innlagt? Åpner dette døren for psykologen, hvor hun kan tvinge meg til å legges inn senere, siden nå er det frivillig men neste gang blir det tvunget innleggelse? 
Hva med husleien? Hvordan skal jeg gjøre det?

Har sagt at jeg ønsker mer informasjon neste timen. Får litt panikk og angsten sier "SI NEI!". 
 

Anonymkode: df7ef...b06

Jeg hadde ikke lagt meg inn om noen surte om det. Reis heller på en 10 dagers ferietur så blir du mye sunnere.

Det er en myte å tro at man blir mindre syk av å legge seg inn i noen som helst sted hvor man ikke bestemmer over seg selv.

[Gjest]

Har du vært innlagt siden du så voldsomt anbefaler det til andre?

Hva med inntekten hennes? Hvordan skal hun få betalt husleie? Hva med fremtiden? Er det vits å ha innleggelse på CV`en?

 

Har du vært innlagt?

Nå har det seg slik at selv om man f.eks. får støtte fra NAV, får man også dette når man er innlagt. Selvsagt betaler man husleien sin selv om man er innlagt. Det gjør du jo selv om du drar på ferie i tre uker også.

Innleggelse har ingenting med en CV å gjøre. En CV inneholder sjelden helseopplysninger og jeg ser ingen grunn til hvorfor en innleggelse skal stå på en CV. Hvorfor mener du det er nødvendig? Om du blir innlagt på sykehus pga. blindtarmbetennelse fører du ikke dette opp på CD og av samme grunn fører man ikke opp en innleggelse på psykiatrisk avdeling på CV-en. Helseopplysninger gis kun om det er nødvendig ift. den jobben man søker.

 

Hvor mye har du satt deg inn i når det gjelder psykisk helse og hvordan psykiatrien fungerer? Jeg synes du viser liten innsikt og ingen kunnskap. Ingen beskyldning, bare en høyttenkning og undring i hva du kan tilføre denne tråden.

Endret 15. november 2015 av Erica

[AnonymBruker]

Når man er alvorlig syk er innleggelse det beste. Skal jeg nekte å bli lagt inn på sykehus ved sepsis, bare fordi jeg ikke får bestemme 100% over dagen min selv? Eller skal jeg kanskje dra på ferietur hvis jeg får bukhinnebetennelse?

Folk ass...

Anonymkode: 51993...11e

[Gjest supernova_87]

Har du vært innlagt siden du så voldsomt anbefaler det til andre?

Hva med inntekten hennes? Hvordan skal hun få betalt husleie? Hva med fremtiden? Er det vits å ha innleggelse på CV`en?

Å si at jeg voldsomt anbefaler det til andre blir feil, men jeg svarer TS på bekymringer hun har forbundet med frivillig innleggelse. Jeg blir usikker på om du har lest innleggene til TS, for her drar du opp punkter for henne å bekymre seg over på nytt, men som er irrelevante. Det står ikke på CVen at du har vært innlagt, hun får hjelp til å dekke husleien, og fremtiden? Fremtiden ser kanskje bedre ut om hun får hjelp enn om hun ikke orker mer og gir opp.

Det er ikke en myte at adekvat behandling både for fysiske og psykiske lidelser nan hjelpe. Hvordan ser du for deg at en 10-dagers ferie skal hjelpe TS med matvansker og alvorlig angst? Og hvordan skal hun finansiere det?

Hva skulle jeg personlig ha å vinne på å voldsomt anbefale TS innleggelse, verken jeg har vært innlagt selv eller ikke? Jeg anbefaler TS å lytte til behandleren sin som kjenner henne bedre enn alle oss, og som ønsker henne det beste, og som kan vite noe om hva TS trenger nå. Og jeg anbefaler henne til å tørre å ta imot den hjelpen hun føler selv at hun trenger.

Hva er ditt mål waco, hva ønsker du å oppnå med å svare i denne tråden?

[AnonymBruker]

Ferie? Om det bare var så enkelt du gitt. Det som er problemet med sykdommen, du kan ikke rømme ifra det. Det følger etter det hvor enn du går. Du får aldri "ferie" fra det å være syk. 
Når sykdommen tar over nattesøvnen din, da vet du at du er fucked. Når du våkner opp og kaldsvetter, hyperventilerer og full panikk, fordi du drømte om noen som gir deg angst, ja da vet du at du er fucked.

Jeg har ikke vært på en eneste ferie på 6 år. Sagt nei til utallige sydenreiser, jeg har ikke vært på hytta på 2 år. Hytta er favorittplassen min i hele verden. Før nølte jeg ikke med å si ja til å dra dit. Nå klarer jeg det ikke.
Det å sitte der med 6+ andre personer, uten mulighet til å få tid til meg selv, det er et mareritt. Hvorfor? Jo fordi jeg har ikke energi til å "fake frisk" lengre. Det å putte på et smil og prate svada om vær å vind. Jeg har ikke energi til å holde tilbake angsten, depresjonen og panikk-følelsen lengre. 
Frykten for å knekke sammen foran familien min er for stor.
I går knakk jeg sammen, det skjer utav det blå, mister all kontroll. 
Jeg har vært skade fri i 3 måneder, men i går sprakk jeg. Fikk totalt blackout. Hvorfor? Jeg gikk en tur med hunden, også var det noen drittunger som lo av meg bak ryggen min. Fulle drittunger som slenger med leppa. Hva de sa og gjorde var kanskje ikke noe stort for deg, men for meg ble det for mye. Jeg åpnet meg for første gang til noen, og det krevde mye. 
Mamma som kjefter på meg, fordi jeg aldri vil være med ut å spise på restaurant. 
Frykten for å legges inn, jeg knakk fullstendig sammen og fikk blackout. Ei venninne kom over, så det gikk bra til slutt. 

Tror du virkelig jeg kan reise vekk fra problemene mine?
Jeg har prøvd det før jeg. Satt i New York og fikk panikkanfall daglig. Drømmereisen ble ødelagt på grunn av angsten. Det var da jeg bestemte meg for å oppsøke hjelp. Det var da jeg innså at jeg ikke klarer å rømme fra problemene mine lengre. 

En reise er bortkastet tid, penger og energi. For sykdommen forfølger meg hvor enn jeg er. 
Før kunne jeg koble ut så fort jeg kom hjem. Hjem var mitt trygge sted, jeg har kollapset i gangen alt for mange ganger. Den følelsen av å komme hjem, inn i tryggheten, et sted hvor jeg kan være meg selv og ikke må skjule angsten, det var min ferie. Men ikke nå lenger. Jeg får aldri ferie fra tankene og følelsene lengre.
Jeg er utslitt.

Men en god nyhet. Onkel har sagt ja til å passe hunden. Så nå er alt i boks  Tante skal kjøre meg til DPS den dagen jeg skal legges inn. Hun skal også være med på møtet med psykologen og de fra avdelingen for å få informasjon om det å være innlagt. Hun har også sagt ja til å være den som står som pårørende eller hva de kaller det. Til nå har jeg ikke skrevet opp noen. Altså den personen psykologen kontakter hvis jeg f.eks prøver å ta selvmord eller noe annet alvorlig. Det var hennes idé, det var hun som spurte om jeg kunne skrive opp henne. Hun skjønte med en gang at mamma og pappa ikke står oppført i psykologens papirer, eller at de er så positive ang psykisk helse og psykolog. Hun kjenner jo de bedre enn meg.  
Nå er det bare å vente på det møte.  
TS

Anonymkode: df7ef...b06

[Ymra]

Hei Ts,

Du ville har erfaringer fra folk som har vært innlagt. Jeg har ikke vært det selv, men personer i familien har. Og både de og vi pårørende har veldig gode erfaringer med det. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men det er noe med å få "røsket" opp i ting og ta det med roten, slik at en kanskje kommer raskere ut av det. Det er noe med det å være sårbar og svak, ha noen å lene seg til på en mer intensiv måte enn gjennom det å ha samtaler med psykolog.

Helsepersonellet jeg har møtt på besøk har også vært veldig dyktige, omsorgsfulle og til ordentelig god hjelp.

Nå ser jeg du har bestemt deg, og tenker du både er reflektert og modig. Og jeg ønsker deg alt godt under oppholdet og i tiden som kommer etter det. 

[Gjest]

Men en god nyhet. Onkel har sagt ja til å passe hunden. Så nå er alt i boks  Tante skal kjøre meg til DPS den dagen jeg skal legges inn. Hun skal også være med på møtet med psykologen og de fra avdelingen for å få informasjon om det å være innlagt. Hun har også sagt ja til å være den som står som pårørende eller hva de kaller det. Til nå har jeg ikke skrevet opp noen. Altså den personen psykologen kontakter hvis jeg f.eks prøver å ta selvmord eller noe annet alvorlig. Det var hennes idé, det var hun som spurte om jeg kunne skrive opp henne. Hun skjønte med en gang at mamma og pappa ikke står oppført i psykologens papirer, eller at de er så positive ang psykisk helse og psykolog. Hun kjenner jo de bedre enn meg.  
Nå er det bare å vente på det møte.  
TS

Anonymkode: df7ef...b06

Så bra at du nå har fått ordnet det praktiske rundt pass av hund osv. og veldig bra at du har to i familien som forstår deg og vil hjelpe og støtte deg. Håper du kan støtte deg litt til de i tiden fremover. Jeg synes jeg kan se at de ønsker å hjelpe deg og stille opp for deg. De ser at du strever.

Nei, ferie er ikke tingen. Ferie kan gjøre situasjonen din verre akkurat nå. Om det var meg du siktet til med ferie, mente jeg ikke at du burde ta ferie, men jeg sammenliknet husleiebetalingen med det å være innlagt eller på ferie. En innleggelse er ingen ferie, men en støtte for deg til å komme styrket ut i livet og hverrdagen igjen. Jeg synes du er tøff og modig. Du er voksen og svært reflektert og klarer å se din egen situasjon på tross din unge alder, men det er ikke nødvendigvis et positivt trekk da man ofte blir blir oppfattet som sterk og friskere enn man er. Jeg hadde det slik i perioder selv når jeg før jeg konkluderte med at jeg ikke hadde noe å vinne på det.

Jeg håper du klarer å ta av deg masken på avdelingen. Det er lov å ha det vanskelig når man er innlagt. Det er derfor man er innlagt. Jeg ønsker deg lykke til igjen! Bruk tiden og personalet godt - de er der for deg.

Når du blir innlagt får du som regel et team av pleiere som i hovedsak skal være din kontakt på avdelingen. Teamet består som regel av 3-4 personer. Dette er for at du ikke skal måtte forholde deg til så mange personer. Mot vaktens skift skriver kontakten din en oppsummerende rapport om hvordan du har hatt det. Dette gjøres for at andre som kommer på jobb skal kunne vite hvvordan du har det uten å måtte spørre deg. Du kan be om å få lese rapportene. Dette gjøres sammen med kontakten for at du skal kunne spørre om uklarheter, noe du ikke forstår helt osv.

Det er faste måltider på avdelingen. Der jeg har vært innlagt er det et par dager i uken med undervisning om psykiske lidelser, samtalegrupper og mindfulness. Du oppfordres til å være med på aktivitetene, men selv får jeg totalt panikk av mindfullness og har blitt fritatt for denne.

Jeg vil oppfordre deg til å være sosial med de andre pasientene. Da vil dagene gå raskere og du får dele erfaringer og tanker med andre som er i samme situasjon som deg.

Du kan sende meg en privat melding om du ønsker

Vær stolt over avgjørelsen din! Det å ta tak i problemene mens du fortsatt er ung er den viktigeste investeringen i eget liv og femtid. Se på deg selv som sterk. Det er ikke noe nederlag å bli iinnlagt.

[AnonymBruker]

 

Så bra at du nå har fått ordnet det praktiske rundt pass av hund osv. og veldig bra at du har to i familien som forstår deg og vil hjelpe og støtte deg. Håper du kan støtte deg litt til de i tiden fremover. Jeg synes jeg kan se at de ønsker å hjelpe deg og stille opp for deg. De ser at du strever.

Nei, ferie er ikke tingen. Ferie kan gjøre situasjonen din verre akkurat nå. Om det var meg du siktet til med ferie, mente jeg ikke at du burde ta ferie, men jeg sammenliknet husleiebetalingen med det å være innlagt eller på ferie. En innleggelse er ingen ferie, men en støtte for deg til å komme styrket ut i livet og hverrdagen igjen. Jeg synes du er tøff og modig. Du er voksen og svært reflektert og klarer å se din egen situasjon på tross din unge alder, men det er ikke nødvendigvis et positivt trekk da man ofte blir blir oppfattet som sterk og friskere enn man er. Jeg hadde det slik i perioder selv når jeg før jeg konkluderte med at jeg ikke hadde noe å vinne på det.

Jeg håper du klarer å ta av deg masken på avdelingen. Det er lov å ha det vanskelig når man er innlagt. Det er derfor man er innlagt. Jeg ønsker deg lykke til igjen! Bruk tiden og personalet godt - de er der for deg.

Når du blir innlagt får du som regel et team av pleiere som i hovedsak skal være din kontakt på avdelingen. Teamet består som regel av 3-4 personer. Dette er for at du ikke skal måtte forholde deg til så mange personer. Mot vaktens skift skriver kontakten din en oppsummerende rapport om hvordan du har hatt det. Dette gjøres for at andre som kommer på jobb skal kunne vite hvvordan du har det uten å måtte spørre deg. Du kan be om å få lese rapportene. Dette gjøres sammen med kontakten for at du skal kunne spørre om uklarheter, noe du ikke forstår helt osv.

Det er faste måltider på avdelingen. Der jeg har vært innlagt er det et par dager i uken med undervisning om psykiske lidelser, samtalegrupper og mindfulness. Du oppfordres til å være med på aktivitetene, men selv får jeg totalt panikk av mindfullness og har blitt fritatt for denne.

Jeg vil oppfordre deg til å være sosial med de andre pasientene. Da vil dagene gå raskere og du får dele erfaringer og tanker med andre som er i samme situasjon som deg.

Du kan sende meg en privat melding om du ønsker

Vær stolt over avgjørelsen din! Det å ta tak i problemene mens du fortsatt er ung er den viktigeste investeringen i eget liv og femtid. Se på deg selv som sterk. Det er ikke noe nederlag å bli iinnlagt.

Tusen takk for gode ord, og informasjon om det å være innlagt. 
Skrev det ikke til deg nei, men de andre som diskuterte om jeg bør ta en ferie. 
Ville bare forklare at ja, noen ganger er det nok å komme seg bort i ett par dager, men for meg så funker det ikke. For sykdommen har gått så langt og blitt så stor og sterk at jeg kan ikke rømme ifra det. 

Det å være innlagt er skummelt og det føles som at jeg taper kampen mot sykdommen. 
Men jeg har prøvd alt annet, har utsatt og utsatt diskusjonen om innleggelse. Det ble tatt opp for nesten ett år siden, og da fikk jeg fullstendig panikk og sluttet hos psykolog på dagen. Kuttet ut antidepressiva den dagen også, sluttet på sekundet, sendte inn en del CV'er for å få meg jobb, fikk panikkangst, falt lengre og lengre ned i depresjonen. Så jeg innså fort at ting ble verre og at jeg måtte ha hjelp. Så da var det bare å krype tilbake til fastlegen, fikk sendt inn en henvendelse til DPS også sitter jeg her da   akkurat der jeg var i fjor, bare verre. 
Det å "ta seg sammen og få hodet utav ræva og kom meg uti arbeid" er ikke så enkelt som folk skal ha det til. 

Kjente jeg fikk litt panikk da psykologen nevnte det i forrige uke. Sa nei med en gang, fløy bare utav munnen min, hyperventilerte litt og kom den lange regla om hvor frisk jeg er og ordene "jeg skal sett meg ned og sende ut CV'er i kveld" kom utav munnen min før jeg rakk å tenke meg om. Så hørte jeg ordene "tvangsinnleggelse" og da flippet jeg helt ut og prøvde desperat å få temaet over på noe helt annet. Da timen var over så snudde jeg i døren og sa "kan jeg få mer informasjon om det å være innlagt neste gang?". Og da fikk jeg beskjed om at noen fra den avdelingen skal komme og gi meg informasjon og svare på spørsmål. Hva som kom over meg aner jeg ikke, av en eller annen grunn så fikk jeg til å si det jeg ønsket å si i snart 2 år, altså om å få mer informasjon  
Så fikk jeg enda mer panikk da jeg kom hjem, skulle til å ringe psykologen flere ganger for å avlyse. Men så tenkte jeg på å spørre her, og hvis jeg fikk beskjed om at det å være innlagt ødelegger fremtiden min så skulle jeg avlyse hele greia. Og nå sitter jeg her, går frem og tilbake hele tiden. Men prøver å stille inn hode på å møte opp på det møte, også får jeg ta det derifra.  

Såe, kan ikke akkurat skryte på meg å være så modig og flink. For jeg fikk fullstendig panikk da ordene tvangsinnleggelse kom opp, også har jeg hatt et par mini-panikkanfall de siste dagene  
Derfor jeg vil ha tante der under møtet også, for jeg vet at hun kommer til å pushe meg til å si ja, og det er det jeg trenger. Ett dytt til å gjøre det jeg vil og trenger. Jeg vet jo at det beste er å bli innlagt og få hjelp. Men jeg er for redd og usikker til å tørre å si "Ja" til frivillig innleggelse selv. 

ts

Anonymkode: df7ef...b06

[Gjest supernova_87]

Det er klart at ikke en ferie vil hjelpe deg med problemene dine. (Håper du ikke tolket meg heller til å tro at ferie kunne være nok hjelp.) Du er syk, psykiske lidelser er nettopp det, det er ikke mindre sykdom enn fysiske problemer, og når man sliter sånn som du så har man rett på hjelp, og fortjener hjelp, og du er sterk som tør å ta imot den hjelpen du blir tilbudt. Vit at det at du sliter slik med angsten det er ikke at du er svak, eller dum som har angst, samme med depresjon, du har ikke valgt å ha det sånn! 

Du kan kanskje ikke si det om deg selv, at du er modig og flink, men det sier jeg: du er modig og flink, og sterk. Du tar ansvar for helsa di, for problemene dine, du aksepterer at du ikke er et overmenneske som kan kurere deg selv, og du er villig til å legge deg inn for å ta i mot hjelp fra andre. Det er en god ting. Det er godt å lese at du har alliert deg med tanten og onkelen din! Det er godt å ha noen rundt seg som er der, og som vet hva som foregår. Du tenker at det å legge seg inn er å la sykdommen vinne, men det er det ikke, det er å innse at du har blitt så syk at du trenger mer hjelp, det er å ta grep, og velge å jobbe enda litt hardere. Det er å si til sykdommen "Fuck you, du tror du kan bryte meg fullstendig ned og få meg til å gi opp, og jeg er kanskje nedbrutt men jeg gir ikke opp. Jeg søker hjelp, jeg nekter å la deg vinne." Du er redd for at innleggelse skal ødelegge fremtiden din, men hvilken fremtid da? Den fremtiden der du aldri har fri fra å ha det vondt, der du isolerer deg og ikke har troa på at du kan få det bra igjen? Kanskje innleggelsen kan gi deg flere muligheter for fremtiden? Kanskje den virkelig kan hjelpe. Husk at du er med å bestemme, du skal ikke la dem overkjøre deg der inne, du har lov til å si nei, du har lov til å komme med forslag. 

Du har flere her inne som heier på deg, og som har troa på at du klarer dette! 
Jeg er stolt av deg.  

[Gjest]

Jeg forstår du er ambivalent, men jeg tror også du innerst inne vet hva du bør gjøre, men det er vanskelig å si ja. Jeg har vært der flere ganger og jeg har dessverre ikke turt å si ja og det går så langt at sykdommen tar over og tvangsinnleggelse blir til slutt den tvingende løsningen.

Når du er frivillig innlagt, er det som det blir sagt, du som bestemmer. Du er med på å bestemme behandlingen din og hvordan hverdagen du skal få sagt i fra til personalet at du har det vanskelig. Jeg har problemer med å si i fra at jeg har det vanskeliig og jeg avtalte med personalet at om jeg skulle sitte i en krok de stakk hodet inn på rommet mitt (du kan be om jevnlig tilsyn om de ikke setter det opp selv), visste de at jeg strevde. Noen ganger hjalp det å snakke, noen ganger hjalp det å snakke om noe annet og noen ganger var det nok at noen bare var der.

Du er sterkere i dag enn for ett år siden. Når innleggelse denne gangen ble nevnt, stakk du ikke av, men du ba om informasjon :blomst: Du ser deg selv, ditt behov, din situasjon bedre. Du har vokst i deg selv og din person! Så, nei, du er ikke der du var i fjor.

Her på KG har de fleste støttet innleggelse. Jeg vil anta at de fleste som er imot innleggelse enten ikke selv har vært klare for å motta hjelp eller de har uttalt seg på grunnlag av fordommer og ikke erfaring.

Godt du har din tante

[EvaLena]

Jeg har selv vært innlagt på psykiatrisk, frivillig. Var innlagt i 5 mnd og angrer ikke på det.

Jeg anbefaler deg å ta i mot tilbudet, du kan når som helst skrive deg ut igjen.

Da jeg ble innlagt hadde jeg alene ansvar for 2 barn og BV ble innblandet. Jeg får ikke fullrost BV for den hjelpen jeg fikk i denne perioden. Har aldri mistet omsorgen for barna mine i denne perioden og nå i dag er de voksne og BV er helt ute av bildet. BV kommer ikke til å ta fra deg barn du måtte få senere, så sant du ikke er verre og lege anser deg som uskikket til å være mor. Det tviler jeg på at legen/psykolog kommer frem til.

Har du en form for innenkt, så har du den når du er innlagt også. Dette får du hjelp til på DPS.

Det tullet med at dette vil hindre deg i å få jobb skal du bare se bort fra. Dette skrives IKKE på en CV og ingen har krav på de opplysningene om deg heller.

Jeg var åpen og ærlig mot arb.giver da jeg ble innlagt og fikk enorm støtte. Jeg har den samme jobben i dag.

Jeg vil samtidig anebefale din mor å få profesjonell hjelp. Ut ifra det du skriver så er hun syk.