Frivillig innleggelse, erfaringer, tips og råd?

[AnonymBruker]

Noen som har lagt seg inn frivillig før? 

Psykologen mener jeg bør legge meg inn for å få hjelp. 
Sliter med sosial angst, depresjon og mulig en eller annen spiseforstyrrelse (men ikke fått noe diagnose). 

Jeg er redd, skeptisk og ikke minst usikker! 
Hva skjer der? Hvordan er dagene? Hva hvis jeg bryter sammen, hva skjer? Hva skjer hvis jeg sier nei, ser psykologen på det som om at jeg er vrang, og ikke vil bli frisk? Hvor lenge skal jeg være der? Hvis jeg bryter sammen og får panikk, kan jeg da få lov til å gå hjem? Om så i noen timer, eller er jeg fanget der? 

Jeg får litt panikk kjenner jeg, for jeg vet ikke hva jeg går til, eller hva slags konsekvenser det får! Altså, om jeg får barn om 5 år, kan barnevernet komme å ta barnet fordi jeg har vært innlagt på psykiatrisk avdeling? Kan dette hjemsøke meg i 10-15 år? Altså at jeg er "frisk" og sluttet med medisiner, men kan barnevernet komme inn og ta barnet mitt, fordi jeg har vært innen DPS i et par år, gått på medisiner og attpåtil vært innlagt? Åpner dette døren for psykologen, hvor hun kan tvinge meg til å legges inn senere, siden nå er det frivillig men neste gang blir det tvunget innleggelse? 
Hva med husleien? Hvordan skal jeg gjøre det?

Har sagt at jeg ønsker mer informasjon neste timen. Får litt panikk og angsten sier "SI NEI!". 
 

Anonymkode: df7ef...b06

[Gjest supernova_87]

Det er utrolig synd at man skal være så redd for ettervirkningene av innleggelse og behandling i psykiatrien (som at barnevernet skal ta barnet om 5 år) at man ikke vil ta i mot hjelp. Nei, barnevernet kan ikke ta fra deg barnet ditt på grunnlag av at du har vært psykisk syk og tatt ansvar for dette med å oppsøke hjelp. Det kommer an på din helse på tidspunktet du får og har barn. 

Jeg tror egentlig det er mindre sannsynlighet for tvungen innleggelse ved senere tidspunkt hvis du er frivillig nå. Det viser at du selv er interessert i å bli bedre, og evner å se når du har behov for hjelp. Tvungen innleggelse skal ganske mye til. 

Hvis du bryter sammen, så bryter du sammen. Det er ofte nettopp derfor man skal være på sykehus, fordi man har det veldig vondt og trenger noen rundt seg. Du kan bruke miljøpersonalet til å støtte deg hvis du bryter sammen. Du har ditt eget rom og kan trekke deg tilbake dit. Det er fullstendig lov å bryte sammen på DPS døgn. 

Du er ikke fanget på DPS døgn. Dersom du er frivillig innlagt kan du til en hver tid skrive deg ut og forlate avdelingen. Dere kan dog bli enige om rammer for din innleggelse, som at du ikke skal forlate området, eller skal bli i nærområdet. Men dette er rammer som skal hjelpe deg, og ikke fange deg. Den eneste muligheten til at du blir fanget er om du blir innlagt på tvangsparagraf, eller at du prøver å forlate avdelingen med hensikt å ta ditt eget liv, (om du er fare for deg selv eller andre), da blir du holdt igjen på noe som heter nødrett. 

Hvis du har problemer med å få betalt husleien fordi du er innlagt, kan du få hjelp av sosionom på avdeling til å kontakte NAV som kan hjelpe deg med dette. 

Jeg skjønner at det høres skummelt ut, og det er det kanskje i begynnelsen, men det er miljøpersonale der som du kan snakke med, og du kan fortelle at du synes det er skummelt, og er usikker på hva som skal skje, og hva det egentlig betyr. Men et sykehusavdeling er der først og fremst for å hjelpe, og være til nytte, passe på. Det er ikke for å skremme, eller fange, men å bidra til bedring hos pasientene. Det er mennesker der som vil hjelpe deg. 

Hva tenker du selv? Kunne det vært godt å bli innlagt litt, få litt mer hjelp. Få roe ned, stoppe opp, og få tid til å ta seg inn igjen? At det var mennesker rundt deg som kunne hjelpe deg?

Edit: postkassa mi er åpen om du har behov for noen å skrive til! 

Endret 12. november 2015 av Rainstorm

[AnonymBruker]

(....)

Jeg skjønner at det høres skummelt ut, og det er det kanskje i begynnelsen, men det er miljøpersonale der som du kan snakke med, og du kan fortelle at du synes det er skummelt, og er usikker på hva som skal skje, og hva det egentlig betyr. Men et sykehusavdeling er der først og fremst for å hjelpe, og være til nytte, passe på. Det er ikke for å skremme, eller fange, men å bidra til bedring hos pasientene. Det er mennesker der som vil hjelpe deg. 

Hva tenker du selv? Kunne det vært godt å bli innlagt litt, få litt mer hjelp. Få roe ned, stoppe opp, og få tid til å ta seg inn igjen? At det var mennesker rundt deg som kunne hjelpe deg?

Edit: postkassa mi er åpen om du har behov for noen å skrive til! 

Tusen takk for et langt og detaljrikt svar.

Jeg føler jo selv at jeg klarer meg. For jeg er en person som aldri avlyser noe, aldri. Jeg har aldri kommet for seint til noe i mitt liv. Psykologen mener jeg er alt for pliktoppfyllende. Jeg klarer å si nei til venner og familie. Men om NAV vil ha et meningsløs møte så sier jeg ikke nei. Sier fastlegen at jeg skal inn dit vær uke og si "Hei, jeg lever, har ikke tatt mitt eget liv enda, ikke fått noen selvmordstanker enda, hade". Så gjør jeg det. Gjorde dette vær uke i noen måneder. Psykologen kontaktet fastlegen og sa at det var høyst unødvendig og at de møtene ga meg ingenting positivt. Så det ble heldigvis stoppet. 
Jeg føler på en måte at jeg "må" alt. Bare det å puste er noe jeg må, føler jeg ikke har noe å si om min egen hverdag og liv lengre. Fra i morgen til 30. November så har jeg 7 avtaler, også kommer familie og venner utenom. I desember har jeg 9 avtaler planlagt så langt, og det blir mer. Også i November blir det mer, for ting blir avtalt ukentlig og noe blir avtalt flere måneder i forveien. Foreldrene mine er redd for at jeg er sykere enn det jeg sier og viser. Noe som er sant, for jeg klarer bare ikke å la de bekymre seg unødvendig. 

Jeg skriver ned avtaler og alt jeg skal ned på et notat på pc'en. Det står punktvis nedover, og det eneste jeg klarer å fokusere på er å komme meg nedover den listen. 
Den listen er aldri tom. 
Føler jeg jobber hardt, bruker all min energi for å få ned den listen over avtaler. Men fjerner jeg et punkt så kommer det to til. 

Det å legge meg inn, også må jeg ringe rundt og avlyse, og slette hele planen.. det skremmer meg. 
For den har ikke vært tom på to år. Det er alltid noe jeg gruer meg til, noe jeg må planlegge. Jeg er ufattelig sliten, har ikke ord. Har verken tid til å spise eller tenke. Jeg spiser en gang om dagen, og det har vært det samme i 11 dager i strekk nå. En tine yoghurt, jordbær. De siste 4-5 månedene har jeg ikke klart å spise, har ikke lyst på noe, har ikke tid til å lage normal mat. Har så vidt tid til å kjenne at jeg er sulten, for jeg har tusen tanker i hodet. Kaster opp ukentlig en periode for jeg spiste ikke på 4-5 dager, glemte helt å spise! Når sultfølelsen er borte fordi jeg føler ingenting lengre, du har verken tid eller energi til å lage mat eller spise, så er det lett å glemme sist man spiste. Men har fokusert på dette de siste tre ukene og har klart å spise en yoghurt vær dag. I dag hadde jeg en hamburger fra burger king, for psykologen ga meg i lekse å spise noe annet enn yoghurt. Jeg kastet opp, det ble for mye for magen min. Den er jo vandt til en liten yoghurt! Skal prøve igjen i morgen. I løpet av de siste 4 månedene så har jeg spist maks 7-8 måltid (som ikke er yoghurt). Enten så lagde noen andre maten, venner på besøk, familiemiddag osv, eller så har jeg prøvd å lage noe selv også kastet det opp igjen. 
Dette er største grunnen til hvorfor psykologen vil at jeg skal legge meg inn. Fokusere 110% på angsten og depresjonen for en gang skyld. Og få hjelp med kostholdet, for det er helt på kjøret. 

Jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal gjøre av meg lengre. 
Mitt mål for dagen er å komme meg igjennom det som står på planen. De få dagene jeg har "fri" så bryter jeg sammen, tar 4-6 sovetabletter og sover meg igjennom det. Så er det på'n igjen dagen etter. Og slik går det dag inn og dag ut. 
Føler jeg bør legge meg inn, få kontroll over hverdagen igjen, få tid til å tenke og spise. 
Men det er skummelt, for jeg vet jo ikke om det får konsekvenser senere, hva som skjer der, hvordan dagene blir, hvordan familien min reagerer (de er imot innleggelse og har advart meg mot det helt siden jeg oppsøkte hjelp).. Det er så usikkert, nytt og skummelt! Er redd for å knekke sammen, at jeg ikke klarer noe så stort og tungt. Jeg klarer så vidt å komme meg igjennom dag for dag. 

Jeg har lyst til å legge meg inn uten å si det til noen. Spesielt ikke si noe til familien min. 
Men jeg har to hunder, vennene mine jobber fulltid og har egne dyr, så de kan ikke passe dem. Det er kun mamma og pappa som kan passe de, men det betyr at jeg må fortelle de om innleggelsen! Og det tørr jeg ikke. 

Tror jeg bare må legge det på is for nå. Fokusere på det jeg må igjennom innen neste time. Så får jeg prøve å finne så mye informasjon jeg kan om frivillig innleggelse. Skal ha et møte med de som jobber på den avdelingen, så kanskje jeg får noen svar som gjør valget lettere. For jeg vil, jeg vet jeg må, men jeg er livredd!  Det å si nei er det tryggeste, men ikke det smarteste. Vet at jeg ikke kan fortsette slik som nå, men det er kjent og trygt. 

ts

Anonymkode: df7ef...b06

[Gjest supernova_87]

Tusen takk for et langt og detaljrikt svar.

Jeg føler jo selv at jeg klarer meg. For jeg er en person som aldri avlyser noe, aldri. Jeg har aldri kommet for seint til noe i mitt liv. Psykologen mener jeg er alt for pliktoppfyllende. Jeg klarer å si nei til venner og familie. Men om NAV vil ha et meningsløs møte så sier jeg ikke nei. Sier fastlegen at jeg skal inn dit vær uke og si "Hei, jeg lever, har ikke tatt mitt eget liv enda, ikke fått noen selvmordstanker enda, hade". Så gjør jeg det. Gjorde dette vær uke i noen måneder. Psykologen kontaktet fastlegen og sa at det var høyst unødvendig og at de møtene ga meg ingenting positivt. Så det ble heldigvis stoppet. 
Jeg føler på en måte at jeg "må" alt. Bare det å puste er noe jeg må, føler jeg ikke har noe å si om min egen hverdag og liv lengre. Fra i morgen til 30. November så har jeg 7 avtaler, også kommer familie og venner utenom. I desember har jeg 9 avtaler planlagt så langt, og det blir mer. Også i November blir det mer, for ting blir avtalt ukentlig og noe blir avtalt flere måneder i forveien. Foreldrene mine er redd for at jeg er sykere enn det jeg sier og viser. Noe som er sant, for jeg klarer bare ikke å la de bekymre seg unødvendig. 

Jeg skriver ned avtaler og alt jeg skal ned på et notat på pc'en. Det står punktvis nedover, og det eneste jeg klarer å fokusere på er å komme meg nedover den listen. 
Den listen er aldri tom. 
Føler jeg jobber hardt, bruker all min energi for å få ned den listen over avtaler. Men fjerner jeg et punkt så kommer det to til. 

Det å legge meg inn, også må jeg ringe rundt og avlyse, og slette hele planen.. det skremmer meg. 
For den har ikke vært tom på to år. Det er alltid noe jeg gruer meg til, noe jeg må planlegge. Jeg er ufattelig sliten, har ikke ord. Har verken tid til å spise eller tenke. Jeg spiser en gang om dagen, og det har vært det samme i 11 dager i strekk nå. En tine yoghurt, jordbær. De siste 4-5 månedene har jeg ikke klart å spise, har ikke lyst på noe, har ikke tid til å lage normal mat. Har så vidt tid til å kjenne at jeg er sulten, for jeg har tusen tanker i hodet. Kaster opp ukentlig en periode for jeg spiste ikke på 4-5 dager, glemte helt å spise! Når sultfølelsen er borte fordi jeg føler ingenting lengre, du har verken tid eller energi til å lage mat eller spise, så er det lett å glemme sist man spiste. Men har fokusert på dette de siste tre ukene og har klart å spise en yoghurt vær dag. I dag hadde jeg en hamburger fra burger king, for psykologen ga meg i lekse å spise noe annet enn yoghurt. Jeg kastet opp, det ble for mye for magen min. Den er jo vandt til en liten yoghurt! Skal prøve igjen i morgen. I løpet av de siste 4 månedene så har jeg spist maks 7-8 måltid (som ikke er yoghurt). Enten så lagde noen andre maten, venner på besøk, familiemiddag osv, eller så har jeg prøvd å lage noe selv også kastet det opp igjen. 
Dette er største grunnen til hvorfor psykologen vil at jeg skal legge meg inn. Fokusere 110% på angsten og depresjonen for en gang skyld. Og få hjelp med kostholdet, for det er helt på kjøret. 

Jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal gjøre av meg lengre. 
Mitt mål for dagen er å komme meg igjennom det som står på planen. De få dagene jeg har "fri" så bryter jeg sammen, tar 4-6 sovetabletter og sover meg igjennom det. Så er det på'n igjen dagen etter. Og slik går det dag inn og dag ut. 
Føler jeg bør legge meg inn, få kontroll over hverdagen igjen, få tid til å tenke og spise. 
Men det er skummelt, for jeg vet jo ikke om det får konsekvenser senere, hva som skjer der, hvordan dagene blir, hvordan familien min reagerer (de er imot innleggelse og har advart meg mot det helt siden jeg oppsøkte hjelp).. Det er så usikkert, nytt og skummelt! Er redd for å knekke sammen, at jeg ikke klarer noe så stort og tungt. Jeg klarer så vidt å komme meg igjennom dag for dag. 

Jeg har lyst til å legge meg inn uten å si det til noen. Spesielt ikke si noe til familien min. 
Men jeg har to hunder, vennene mine jobber fulltid og har egne dyr, så de kan ikke passe dem. Det er kun mamma og pappa som kan passe de, men det betyr at jeg må fortelle de om innleggelsen! Og det tørr jeg ikke. 

Tror jeg bare må legge det på is for nå. Fokusere på det jeg må igjennom innen neste time. Så får jeg prøve å finne så mye informasjon jeg kan om frivillig innleggelse. Skal ha et møte med de som jobber på den avdelingen, så kanskje jeg får noen svar som gjør valget lettere. For jeg vil, jeg vet jeg må, men jeg er livredd!  Det å si nei er det tryggeste, men ikke det smarteste. Vet at jeg ikke kan fortsette slik som nå, men det er kjent og trygt. 

ts

Anonymkode: df7ef...b06

Men hvorfor i alle dager er familien din i mot innleggelse? Vil de ikke at du skal få hjelp? 

Utifra det jeg leser så virker det tydelig at du har alt for mye til å håndtere det helt på egen hånd, og det er godt å lese at du har en psykolog som virker å bry seg så mye, og virkelig ønsker å hjelpe deg. Det høres ut som du egentlig føler at du kunne trenge en pause, og det kan du få om du blir innlagt en stund. Jeg tror ikke du kommer ut av noen av disse problemene, når du ikke en gang har tid til å stoppe opp for å puste skikkelig, og ikke tenke. 

"Don't confuse being comfortable with being happy." Det er som du sier, det er kjent og vanlig, og virker trygt, men det er samtidig destruktivt. Det at du vil og vet at du må, husk på det. Husk at du vil selv ta i mot behandling, du vil ta i mot hjelp, og det er en god ting. Hva er du livredd for? Klarer du å fortelle deg selv at noen av livredd-følelsene kommer fra angsten, og angst er noe som er sykt og ikke rasjonelt? Det kan hjelpe meg når det kommer til angst, å minne meg på at det er noe sykt, og ikke bunner i frykt for noe som jeg burde frykte. 

Det er utrolig synd om din familie skal hindre deg i å ta i mot den hjelpen du trenger, og den hjelpen du ønsker. Tror du ikke de ønsker deg ditt beste? Har du noen gode venner evt. som kan hjelpe deg i denne perioden? 

Når det kommer til alle avtalene du må avlyse så er dette også ting som du kan få hjelp til på avdelingen. 

Hva kunne hjulpet deg? Hva er du mest redd for når det kommer til å legge seg inn? 

Jeg ønsker deg alt vel. Nå vet jeg ikke så mye om din situasjon egentlig, men bare utifra det jeg leser her så virker det tydelig at du er syk og trenger hjelp til å få til en endring. Du er destruktiv og på noen måter farlig for deg selv. Å ta slike overdoser på sovetabletter (jeg tolket 4-6 sovetabletter som det?), det kan bli farlig i lengden, man tenker kanskje at man kan ta en større og større dose. Da er det bedre å komme til trygge omgivelser og få sove jevnlig der, slappe av, gjøre helt andre ting en periode, og deretter være klar til å ta tak i problemene. Det jeg tror, og jeg er kun mannen i gata, ikke lege eller psykolog eller ekspert, men jeg tror du hadde hatt godt av å bli litt passet på, og ha noen mennesker rundt deg som kan hjelpe deg i denne tiden du har foran deg nå. 

[00:01]

Jeg vil berømme Rainstorm for gode svar til deg TS. Som Rainstorm og helt sikkert psykologen din også har påpekt, ser det ut til at du har behov for en pause. Du sliter deg ut med alt du "må". Om man skal dra det helt ned, er det eneste du og et hvert annet menneske "må" å spise, sove og puste. Du sliter med alle de tingene. Alt det andre du har på kalenderen din kan avlyses eller flyttes. Men om du ikke spiser, sover eller puster vil det en dag ta livet av deg. Derfor mener jeg du helt klart bør takke ja til en frivillig innleggelse. Du trenger å skjermes fra omverdens krav og bare fokusere på det helt grunnleggende. 

Som Rainstorm skriver, er det rammer rundt en frivillig innleggelse. Blant annet at du kan skrive deg ut selv når som helst. Be om en gjennomgang av disse rammene og forholdene på den avdelingen psykologen vil henvende deg til, om du føler deg tryggere da. Fortell hva du bekymrer deg for slik at psykologen kan gi deg svar på alt du lurer på. 

Når det gjelder familien din bekymrer det meg at de ikke ønsker at du skal få den beste behandlingen som tilbys. Hvorfor er de imot innleggelse? De vet jo ikke alt om deg og hvordan du har det. De har heller ikke kunnskap om behandling, om de ikke selv er psykiater, lege eller psykolog? Hadde de nektet deg innleggelse på sykehus om du hadde kreft eller hatt komplikasjoner som gravid? Neppe. Dette handler nok i stor grad om uvitenhet og frykt for stigmatisering. Dette er deres tanker og problemer de må håndtere. Du skal kun fokusere på deg selv og det som er best for deg. Kjenner du at det hadde vært godt med en pause, godt med hjelp til å håndtere alle "må"-ene, godt å lære seg å sove uten pillehjelp, godt å ha et normalt forhold til mat, ja, da bør du absolutt tenke på tilbudet fra din psykolog.

En del av din terapi vil nok være å lære å si nei. Det ser ut til at du tar på deg alt for mye. Som psykologen din sier; du er ekstremt pliktoppfyllende. Det er fint å holde det man lover, og fint å være en man kan stole på. Men det er ikke godt for noen om dette sliter deg ut. En god øvelse på å si nei og markere egne grenser, er å si til familien din at du tar et valg om å få hjelp og på den måten sier "nei" til deres ønsker. 

[AnonymBruker]

(....)

Jeg ønsker deg alt vel. Nå vet jeg ikke så mye om din situasjon egentlig, men bare utifra det jeg leser her så virker det tydelig at du er syk og trenger hjelp til å få til en endring. Du er destruktiv og på noen måter farlig for deg selv. Å ta slike overdoser på sovetabletter (jeg tolket 4-6 sovetabletter som det?), det kan bli farlig i lengden, man tenker kanskje at man kan ta en større og større dose. Da er det bedre å komme til trygge omgivelser og få sove jevnlig der, slappe av, gjøre helt andre ting en periode, og deretter være klar til å ta tak i problemene. Det jeg tror, og jeg er kun mannen i gata, ikke lege eller psykolog eller ekspert, men jeg tror du hadde hatt godt av å bli litt passet på, og ha noen mennesker rundt deg som kan hjelpe deg i denne tiden du har foran deg nå. 

Bare sånn for å si det, 6 tabletter er maksdosen. Jeg bruker å ta 2-3 til vanlig. 6 er maks og tar de ikke samtidig. Jeg tar 2 om gangen, også tar jeg 2 til etter et par timer hvis jeg ikke får sov. 8 er den egentlige maks grensen, men jeg sier 6 for da vet jeg at jeg aldri tar for mange ved et uhell. Tar jeg mer enn 2 så skriver jeg ned dose og klokkeslett i en notatblokk som ligger ved siden av sovetablettene. Jeg sliter med å sovne på grunn av tankekjør, så jeg kan gå å sette meg på PC'en, lese bok, gå en tur eller bare går å tar to tabletter til. Er oppe å går minst 10 ganger om kvelden, for jeg sliter sånn med å sove. Men har jeg ingenting dagen etter så er 2 tabletter nok og jeg sovner som en stein  

Har tatt 11 tabletter ved et uhell, for jeg fikk ikke sove og var maks desperat på å sove. Gikk bra, kastet opp, kaldsvettet og skalv i noen timer. Men gikk bra. Derfor skriver jeg nå ned hvis jeg tar mer enn 2-3. Du kan ta maks 8 i løpet av 13 timer. 
Men min grense er 6. Får jeg ikke sove etter 6 stk så gir jeg opp. 

Det er nå snakk om å legge meg inn i Januar. Altså søke om innleggelse nå, men ikke bli innlagt før i Januar. 
Psykologen vil helst så fort som mulig, men Januar går også bra. Var hennes ide om Januar. Da får jeg tid til å fullføre avtalene, også får jeg bare droppe å lage nye avtaler, frem til innleggelsen. 
Jeg skal nå spise minst ett normalt måltid om dagen. Hvis jeg ikke klarer det så må jeg legges inn så fort som mulig. 
Har skrevet handleliste og ukesmeny. Skal kjøpe inn flere lette og enkle måltider. 

Foreldrene mine ser på innleggelse som om at jeg er svak. At jeg ikke er i stand til å ta vare på meg selv. At jeg er hjelpesløs. Det å legge seg inn selv er ihvertfall negativt. Da er man oppmerksomhets syk. Har et søskenbarn som sliter med det samme som meg, og har hørt alt den dritten mamma og pappa har sagt om henne. Hun har lagt seg inn selv minst 5 ganger i år, og mamma og pappa prater dritt om henne, psykolog, innleggelse og angst. De mener at hun bare later som at hun har angst, for å få oppmerksomhet. De mener at angst er noe man kan for selv, at det er en sykdom man lett kan fake. De mener at angst finnes ikke, man er bare sjenert også later man som at det er ille. Det å oppsøke psykolog viser at man er svak eller oppmerksomhets syk. Antidepressiva gjør at folk blir dumme, trege, zombier og neddopet så mye at de ikke fungerer i hverdagen. Pappa mener han ser det med en gang at noen går på antidepressiva. Jeg gikk på det i 8 måneder før de fikk vite om det, de ante ingenting. Da låste mamma seg inn i leiligheten min og fant tablettene mine. Hun mente at jeg løy om hvor mye penger jeg får i Arbeidsavklaringspenger. Hun var fast bestemt på at man får 5000kr i måneden, ikke 11 000. Hun mente jeg jobbet svart og latet som at jeg var syk for å motta støtte fra NAV, for ingen får så mye penger fra NAV mente hun. Så hun låste seg inn for å sjekke mine private brev. 
De sier aldri sånt om meg, mens jeg er der. Men så klart, da tenker jeg jo.. "er det virkelig slik de tenker om meg også?". 

Jeg ønsker ikke at foreldrene mine skal ta del i behandlingen. For å være ærlig; De drar meg ned enda mer. Psykologen er enig og tante er den som blir varslet hvis jeg f.eks prøver å ta livet mitt eller noe. Altså når pårørende må varsles. Mamma vet ikke at tante står som pårørende. Tante vil ikke si noe til henne heller. 
Jeg takler ikke å dra på besøk dit lengre, for de prater dritt om søskenbarnet mitt hele tiden. Hva er egentlig forskjellen, vi begge har jo angst.. Når de sier slikt om henne og angst generelt, så må de jo mene det om meg også. De sier det bare ikke til meg face to face. 

Ikke misforstå, mamma og pappa er fantastiske foreldre. Men når det kommer til psykiske lidelser så har de ufattelig mange fordommer. Derfor ønsker jeg å bli innlagt uten at de får vite om det. Ikke fordi jeg skammer meg, men fordi jeg orker ikke å høre på all den dritten de lirer utav seg. Broren min gikk på antidepressiva og var alkoholiker i flere år, uten at foreldrene våre viste noen ting. Det er fordi mamma og pappa er så skamfull når det kommer til psykiskeproblemer. Hele familien min tror at jeg går skole, fordi mamma og pappa har løyet til alle sammen. Kun tante som vet sannheten, og det vet ikke mamma og pappa. 
Jeg havnet hos NAV fordi mamma nektet å hjelpe meg med å betale for psykolog timer, jeg var da 17 år og fylte 18 noen måneder etter jeg begynte hos psykolog. Jeg hadde valget mellom å slutte eller å dra til NAV, og da valgte jeg NAV fordi jeg trengte hjelp for angsten og depresjonen. Flyttet ut like etter fordi all den gnålingen og dritt slengingen dro meg ned psykisk. Ei venninne måtte få mine private brev til sin adresse, for mamma leste posten min. Så derfor var det best at jeg flyttet ut. 
Jeg vil helst fortelle mamma minst mulig, for jeg orker ikke å sitte der å bli usikker på om at det å søke hjelp er det rette eller ei. Jeg orker ikke å sitte der å forklare meg, når hun nekter å høre. 

ts
 

Anonymkode: df7ef...b06

[Gjest supernova_87]

Uff, nå sitter jeg her med tårer i øynene. Jeg blir så sint på dine vegne! 

Du sier at foreldrene dine er fantastiske foreldre, men, og jeg mener ikke å si dette for å være slem, men de er ikke det. Foreldre som fornekter sin datter og sønns sykdom, som legger på byrden hos noen som allerede har for tungt å bære. Kjære du, det skal ikke være sånn. Disse tingene du beskriver, jeg kan ikke respondere på alt av dem, fordi hver og en av de greiene er bare feil. Å lese posten din, å dømme deg, å si at du lyver, alle de tingene er bare så feil! Og til sammen virker det helt forferdelig! Din mor har ingen respekt for at du er et eget individ når hun bryter disse grensene. 

Det virker forferdelig å ikke bli trodd av sin egen familie på den måten, og jeg skjønner godt at med foreldre som det her så bryter deg deg ned. Det er godt å lese at du har tanten din i det minste. Bruk henne som en støttespiller, og prøv å ikke tro på det foreldrene dine sier. 

Det er sterk å se seg selv nok til å forstå når man har behov for hjelp. Det er mye bedre enn at man venter til man er så syk at noen andre må bestemme for en. Det er en positiv greie å kunne se dette selv, og å tørre å ta det ansvaret og skaffe seg selv hjelp, enten det er psykolog eller innleggelse. Dette gjelder også for fysisk sykdom. Hvis noen hadde brekt foten så ville de blitt sett på som dum om de ikke gikk til legen for å få operert eller gips. At man da skal bli sett på som svak som tar tak i sine psykiske problemer, det er jeg fullstendig uenig med. Det er sterkt å akseptere ovenfor seg selv at man har blitt så syk at man trenger mer hjelp. 

Du lurer ikke NAV. Ikke tro på moren din når hun sier ting som dette. Du får den økonomiske hjelpen du får fordi du har behov for den. 

Ja, jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive til deg, men jeg vil bare virkelig virkelig si at de fordommene som dine foreldre har blir det mindre og mindre av i samfunnet, og jeg synes det er helt feil måten de behandler deg og dømmer deg. Hør heller på tanten din og psykologen din, og på dine egne meninger. Det virker som du er ganske balansert med tanke på meninger rundt dette. 

Tror du du greier å vente til januar? Eller har du behov for hjelpen her og nå? 

Det er bra det med sovemedisinen, og det samme med at du har skrevet ukesmeny og handle liste. Bra jobba! 

Hvis du føler du trenger det, som jeg skrev i posten min lengre oppe, så er det bare å skrive en PM til meg, i dag eller neste uke, eller når du måtte trenge det. Helt sant. 

[AnonymBruker]

(...)

En del av din terapi vil nok være å lære å si nei. Det ser ut til at du tar på deg alt for mye. Som psykologen din sier; du er ekstremt pliktoppfyllende. Det er fint å holde det man lover, og fint å være en man kan stole på. Men det er ikke godt for noen om dette sliter deg ut. En god øvelse på å si nei og markere egne grenser, er å si til familien din at du tar et valg om å få hjelp og på den måten sier "nei" til deres ønsker. 

Alt du sier gir så mye mening. 
Og det med mamma og pappa; Jeg tror de er så imot behandling, fordi de vet ingenting om hvordan det er å ha angst, hva det går ut på. Mamma er veldig opphengt i fasaden, alt skal se så perfekt ut fra utsiden. Hus, barn, to biler, hytte, syden turer 3 ganger i året, alle barna har utdanning og jobb. 
Alt er løgn. De lever på kreditt, pappa drikker alt for mye (men ikke alkoholiker), søsteren min er et hasjvrak fra en annen verden og naver fordi hun ikke orker å jobbe, broren min har droppet utav skolen fire ganger og sliter med å få seg jobb, fordi han møter aldri opp og når han møter opp så gjør han ikke jobben sin. Hunden for 20 000 fra champion foreldre er en blanding de kjøpte på finn.no til 2 tusen! ALT er løgn og bedrag. 
Ingen vet om dette, ikke en gang tante! Og mamma og tante prater om alt, tante bor i etasjen under mamma, de møtes vær dag. De har lagd løgner på våres vegne, sier at hun jobber der, han går den og den linjen på den skolen. Alt er bare løgn, fordi mamma er så opphengt i fasaden og det å virke så flott og fantastisk fra utsiden. 

Det med angsten kan være fordi de er redd? Ikke vet nok om det, at det ødelegger fasaden hvis det kommer ut? Ikke vet jeg. De vil meg ikke noe vondt tror jeg, de liker bare ikke at jeg blander meg inn i DPS. De mener det kommer til å forfølge meg resten av livet. At jeg blir nektet barn i fremtiden, ikke får en jobb på grunn av det etc. De vil at jeg skal jobbe, få meg et liv også jobbe med angsten og alt alene på fritiden. 
De ble tilbudt å komme på et møte med psykologen da jeg først startet opp. Hvor psykologen skulle forklare hva angst er og hva det gjør med deg, og hva slags behandlingstilbud det finnes og slike praktiske ting. Mamma og pappa satt å sa at de skulle kjefte henne full, fordi hun var for ung og uviten til å behandle meg (hun er i 40 årene, men mamma tror hun er ung). Jeg fikk en lekse en gang, den gikk ut på at når jeg ute i butikken så skal jeg velge en farge, også skal jeg telle alt som har den fargen. Ta rød f.eks, ser jeg et skilt med rød skrift så blir det en, rosin eske er rød og da blir det to etc. Det er jo genialt! For hele den "leken" er jo til fordi du skal løfte blikket, ta det rolig, se deg rundt og se på detaljene. Det jeg gjør når jeg er i butikken, er å finne det jeg skal ha så fort som mulig, og løp ut før jeg gjør noe dumt å driter meg ut offentlig. Hvis jeg ikke kommer meg ut fort nok så får jeg panikk angst, klarer ikke ukjente butikker, for jeg må planlegge ruten på forhånd. 
Men denne leksen fikk meg til å se opp og se på omgivelsene, det er jo genialt! Får jeg panikkangst i butikken så tenker jeg "Ok, blå, se etter blått", og da er jeg så fokusert på "leken" at jeg glemmer angsten! Det er virkelig det beste psykologen har lært meg, bruker det hele tiden. 
Dette fortalte jeg mamma og hun mente det var idiotisk, tåpelig, bortkastet tid og energi. Hun mente at psykologen ikke kan jobben sin, når hun ber en pasient om å telle alt som er rødt, det er jo latterlig. Så dette skulle hun ta opp på det møte. Det møte ble avlyst, for jeg nektet å sitte der å høre på at mamma og pappa kjefter hun full for å hjelpe meg. Psykologen var enig, fikk noen ark ang angst og slikt som jeg skulle gi videre, men de kastet mamma så fort hun fikk de i hånden, nektet å lese det for det var bare "tull og svada" (hennes ord). Har prøvd å forklare hvordan jeg har det, men hun nekter å høre. "det er jo bare å ta deg sammen så går det bra". Hvis det var så enkelt så hadde jeg gjort det får flere år siden

Så alt er så komplisert! Jeg vil bli innlagt, jeg trenger det, men det er skummelt og alt det der. Også har jeg mamma og pappa i bakhodet som snakker dritt om alt som har med psykisk helse å gjøre. Vurderer å ringe onkel å høre om han kan passe hundene, for han bor på gård og har passet de før. Men... da må jeg fortelle han om angsten og slikt. Han tror jeg går skole for det har pappa fortalt han. 
Jeg vil helst ikke si noe til mamma og pappa, for jeg makter ikke å høre på all den dritten tiden før jeg kommer inn dit. Jeg har ikke energi til det. Kan gjerne fortelle de det etter at jeg er ferdig, men orker ikke å sitte der å grue meg til jeg ser de igjen, alle telefonene, klaging og drittslenging, de møter opp uanmeldt for å møte psykolog etc. 

ts

Anonymkode: df7ef...b06

[AnonymBruker]

Uff, nå sitter jeg her med tårer i øynene. Jeg blir så sint på dine vegne! 

Du sier at foreldrene dine er fantastiske foreldre, men, og jeg mener ikke å si dette for å være slem, men de er ikke det. Foreldre som fornekter sin datter og sønns sykdom, som legger på byrden hos noen som allerede har for tungt å bære. Kjære du, det skal ikke være sånn. Disse tingene du beskriver, jeg kan ikke respondere på alt av dem, fordi hver og en av de greiene er bare feil. Å lese posten din, å dømme deg, å si at du lyver, alle de tingene er bare så feil! Og til sammen virker det helt forferdelig! Din mor har ingen respekt for at du er et eget individ når hun bryter disse grensene. 

Det virker forferdelig å ikke bli trodd av sin egen familie på den måten, og jeg skjønner godt at med foreldre som det her så bryter deg deg ned. Det er godt å lese at du har tanten din i det minste. Bruk henne som en støttespiller, og prøv å ikke tro på det foreldrene dine sier. 

Det er sterk å se seg selv nok til å forstå når man har behov for hjelp. Det er mye bedre enn at man venter til man er så syk at noen andre må bestemme for en. Det er en positiv greie å kunne se dette selv, og å tørre å ta det ansvaret og skaffe seg selv hjelp, enten det er psykolog eller innleggelse. Dette gjelder også for fysisk sykdom. Hvis noen hadde brekt foten så ville de blitt sett på som dum om de ikke gikk til legen for å få operert eller gips. At man da skal bli sett på som svak som tar tak i sine psykiske problemer, det er jeg fullstendig uenig med. Det er sterkt å akseptere ovenfor seg selv at man har blitt så syk at man trenger mer hjelp. 

Du lurer ikke NAV. Ikke tro på moren din når hun sier ting som dette. Du får den økonomiske hjelpen du får fordi du har behov for den. 

Ja, jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive til deg, men jeg vil bare virkelig virkelig si at de fordommene som dine foreldre har blir det mindre og mindre av i samfunnet, og jeg synes det er helt feil måten de behandler deg og dømmer deg. Hør heller på tanten din og psykologen din, og på dine egne meninger. Det virker som du er ganske balansert med tanke på meninger rundt dette. 

Tror du du greier å vente til januar? Eller har du behov for hjelpen her og nå? 

Det er bra det med sovemedisinen, og det samme med at du har skrevet ukesmeny og handle liste. Bra jobba! 

Hvis du føler du trenger det, som jeg skrev i posten min lengre oppe, så er det bare å skrive en PM til meg, i dag eller neste uke, eller når du måtte trenge det. Helt sant. 

Takk for gode ord.
Før trodde jeg blindt på det mamma og pappa sa til meg. Første psykologen sa var at jeg måtte flytte ut. For jeg måtte gå bak ryggen deres, finne på løgner for å skjule medisiner, måtte ha antidepressiva i en tom d-vitamin boks også måtte jeg kaste eskene i søppeldunken til naboen. Vennene mine måtte motta brev fra DPS, ja jeg måtte skjule alt som hadde med behandlingen å gjøre.  
Første dagen i min egen leilighet, jeg knakk fullstendig sammen. Den følelsen.. var både skummel og herlig. 
Nå må jeg ikke lyve og snike meg rundt, jeg er jo voksen, 22 år for svarte. Jeg må ikke fortelle mamma noe som helst. 
Jeg har kommet langt de siste to årene. Jeg har ikke hatt panikkangst på 21 dager! Jeg har en kalender hvor jeg skriver det ned, og det går lengre og lengre i mellom. Jeg setter meg små mål for dagene, f.eks gå på butikken, gå en tur i skogen, besøke ei venninne etc. Nå er målene å spise ett måltid om dagen. 

Jeg er ikke den eneste som skjuler ting fra mamma og pappa. Søsknene mine gjør det også. Søsteren min (ikke hun som driver på med narkotika) har slitt med depresjon i flere år, flyttet ut da hun var 17 år fordi hun klarte ikke å bo der. Hun ble utsatt for voldtekt av en eks kjæreste og tok abort for hun ble gravid. Mamma og pappa vet ingenting om voldtekten for hun var 19 da det skjedde og mamma og pappa måtte ikke bli varslet. Hun har gått på antidepressiva i flere år, de siste årene har hun blitt friskere å jobber nå 100%. Mamma vet ikke at hun fikk arbeidsavklaringspenger en periode, mamma vet ikke at hun gikk til psykolog en periode. Fordi hun ikke vil si noe, for hun vet hvor dømmende mamma og pappa er når det kommer til psykiske lidelser. 
Jeg synes det er så ufattelig trist at vi ikke kan fortelle mamma og pappa ting. 
Når det kommer til narkotika og alkohol, det kan vi prate med de om. Det tar de på alvor og det var de som fikk søsteren min til å få hjelp fra en avrusningsklinikk. Hun var 17 da hun startet, så de kunne legge henne inn mot hennes vilje. 

Jeg har jo søsknene mine som jeg kan snakke med. Hadde det ikke vært for de, så hadde jeg aldri klart å oppsøke hjelp. De var med meg til fastlegen, første NAV møtet og psykologtimen. Mamma og pappa vet det ikke, for da hadde de fått skylden for at jeg nå ødelegger livet mitt.
Men de sliter med sitt, så jeg har ikke så lyst til å bry de med mine problemer. Det er jo det man har KG til 

Jeg har nå bestemt meg; Jeg skal legge meg inn, skal be psykologen om å sende henvendelse neste uke når jeg har time. Må få mer informasjon for å ikke grue meg så ufattelig mye. I morgen skal jeg skrive ned det jeg vil ha svar på. For hvis jeg gruer meg så kan det hende jeg ombestemmer meg. Jeg må spørre onkel om han kan passe hundene. Skal hør om tante kan være med meg dit, for å hjelpe meg å fortelle han om situasjonen. Dette er faren til søskenbarnet mitt som sliter med angst btw. Så han forstår dette med angst og støtter søskenbarnet mitt, noe mamma og pappa synes er latterlig og masse annet negativt. 

Jeg må bare hoppe i det. Og hvis det går skeis så får jeg skrive meg ut, og prøve igjen senere. Jo mer informasjon jeg får fra psykologen, jo lettere blir det. Herregud jeg skjelver, men jeg skal gjøre det! Jeg må gjøre det. 
Tusen takk for hjelpen! Skal lagre denne og fortelle dere hvordan det gikk hos psykologen og møte neste uke. 
Gruer meg, men vet at det er det beste for meg og min helse. Jeg må få hjelp, og det er ikke noe galt med det.
Nå skal jeg gå meg en tur med hundene, også prøv å sove. Før det er på'n igjen i morgen.

TS

Anonymkode: df7ef...b06

[00:01]

Alt du sier gir så mye mening. Og det med mamma og pappa; Jeg tror de er så imot behandling, fordi de vet ingenting om hvordan det er å ha angst, hva det går ut på. Mamma er veldig opphengt i fasaden, alt skal se så perfekt ut fra utsiden. Hus, barn, to biler, hytte, syden turer 3 ganger i året, alle barna har utdanning og jobb. 
Alt er løgn. De lever på kreditt, pappa drikker alt for mye (men ikke alkoholiker), søsteren min er et hasjvrak fra en annen verden og naver fordi hun ikke orker å jobbe, broren min har droppet utav skolen fire ganger og sliter med å få seg jobb, fordi han møter aldri opp og når han møter opp så gjør han ikke jobben sin. Hunden for 20 000 fra champion foreldre er en blanding de kjøpte på finn.no til 2 tusen! ALT er løgn og bedrag. 
Ingen vet om dette, ikke en gang tante! Og mamma og tante prater om alt, tante bor i etasjen under mamma, de møtes vær dag. De har lagd løgner på våres vegne, sier at hun jobber der, han går den og den linjen på den skolen. Alt er bare løgn, fordi mamma er så opphengt i fasaden og det å virke så flott og fantastisk fra utsiden. 

Det med angsten kan være fordi de er redd? Ikke vet nok om det, at det ødelegger fasaden hvis det kommer ut? Ikke vet jeg. De vil meg ikke noe vondt tror jeg, de liker bare ikke at jeg blander meg inn i DPS. De mener det kommer til å forfølge meg resten av livet. At jeg blir nektet barn i fremtiden, ikke får en jobb på grunn av det etc. De vil at jeg skal jobbe, få meg et liv også jobbe med angsten og alt alene på fritiden. 
De ble tilbudt å komme på et møte med psykologen da jeg først startet opp. Hvor psykologen skulle forklare hva angst er og hva det gjør med deg, og hva slags behandlingstilbud det finnes og slike praktiske ting. Mamma og pappa satt å sa at de skulle kjefte henne full, fordi hun var for ung og uviten til å behandle meg (hun er i 40 årene, men mamma tror hun er ung). Jeg fikk en lekse en gang, den gikk ut på at når jeg ute i butikken så skal jeg velge en farge, også skal jeg telle alt som har den fargen. Ta rød f.eks, ser jeg et skilt med rød skrift så blir det en, rosin eske er rød og da blir det to etc. Det er jo genialt! For hele den "leken" er jo til fordi du skal løfte blikket, ta det rolig, se deg rundt og se på detaljene. Det jeg gjør når jeg er i butikken, er å finne det jeg skal ha så fort som mulig, og løp ut før jeg gjør noe dumt å driter meg ut offentlig. Hvis jeg ikke kommer meg ut fort nok så får jeg panikk angst, klarer ikke ukjente butikker, for jeg må planlegge ruten på forhånd. 
Men denne leksen fikk meg til å se opp og se på omgivelsene, det er jo genialt! Får jeg panikkangst i butikken så tenker jeg "Ok, blå, se etter blått", og da er jeg så fokusert på "leken" at jeg glemmer angsten! Det er virkelig det beste psykologen har lært meg, bruker det hele tiden. 
Dette fortalte jeg mamma og hun mente det var idiotisk, tåpelig, bortkastet tid og energi. Hun mente at psykologen ikke kan jobben sin, når hun ber en pasient om å telle alt som er rødt, det er jo latterlig. Så dette skulle hun ta opp på det møte. Det møte ble avlyst, for jeg nektet å sitte der å høre på at mamma og pappa kjefter hun full for å hjelpe meg. Psykologen var enig, fikk noen ark ang angst og slikt som jeg skulle gi videre, men de kastet mamma så fort hun fikk de i hånden, nektet å lese det for det var bare "tull og svada" (hennes ord). Har prøvd å forklare hvordan jeg har det, men hun nekter å høre. "det er jo bare å ta deg sammen så går det bra". Hvis det var så enkelt så hadde jeg gjort det får flere år siden

Så alt er så komplisert! Jeg vil bli innlagt, jeg trenger det, men det er skummelt og alt det der. Også har jeg mamma og pappa i bakhodet som snakker dritt om alt som har med psykisk helse å gjøre. Vurderer å ringe onkel å høre om han kan passe hundene, for han bor på gård og har passet de før. Men... da må jeg fortelle han om angsten og slikt. Han tror jeg går skole for det har pappa fortalt han. 
Jeg vil helst ikke si noe til mamma og pappa, for jeg makter ikke å høre på all den dritten tiden før jeg kommer inn dit. Jeg har ikke energi til det. Kan gjerne fortelle de det etter at jeg er ferdig, men orker ikke å sitte der å grue meg til jeg ser de igjen, alle telefonene, klaging og drittslenging, de møter opp uanmeldt for å møte psykolog etc. 

ts

Anonymkode: df7ef...b06

Det er tungt å lese hvordan du har det. Men det som gir meg troen på deg er at du klarer å se at verden er større enn foreldrene dine. Det finnes flere versjoner av "sannheten", og som du har erfart prøver foreldrene dine å leve opp til noe som ikke er sant i det hele tatt. De strever etter å beholde en fasade og fordi de selv vet at virkeligheten ikke samsvarer med det de prøver å gi inntrykk av, begynner de å kontrollere deg og søsknene dine også. 

Du skriver ikke nøyaktig hvor gammel du er, men som jeg forstår er du over 18. Altså regnes du som en voksen. Da er det på tide å agere som en voksen også. Du alene har ansvar for ditt liv og dine valg. Dine foreldre har ansvar for sine valg. De kan prøve å bestemme over deg, men du er i din fulle rett til å bestemme selv og gjøre det du mener er best for deg. De har rett og slett ingen fullmakt eller råderett over deg lengre. Et forsiktig råd fra meg vil være å begynne å begrense informasjonen du gir dem. Du har ingen rapporteringsplikt til foreldrene dine, ergo kan du servere dem den sannheten du selv velger. Din mor har ingen rett til å låse seg inn til deg eller sjekke posten din. Hun bryter seg inn på din "eiendom". Dette skal du ikke godta. I og med at din mor (særlig) bedriver denne form for kontroll, ville jeg valgt å ikke informere henne om planene dine fremover, utover det aller nødvendigste (at du "reiser bort" en periode og ikke kan nås på telefon f.eks.). Omadresser gjerne posten til noen du stoler på mens du er borte. Her gjelder det å ta tilbake kontrollen over livet ditt. Snakk med onkelen din om hundepass, så har du det viktigste på plass før januar kommer. 

Det virker som du stoler på psykologen din og det er bra. Hun gir deg alternativer til det livet du lever nå, som i stor grad ser ut til å være kontrollert av foreldrene dine. Jeg tror det kan være sunt å utforske hva dette alternativet vil innebære for deg. Hvorfor ikke skaffe deg en egen oppfatning av hva det er å være innlagt, i stedet for å høre på foreldrene dine? Hvorfor ikke gripe denne muligheten til å stå på egne ben? 

Ut ifra det du forteller ser det ut til at det er en sammenheng mellom din mors kontroll og dere barnas liv. Hver enkelt av dere har taklet oppveksten på ulikt vis, og dessverre har det ikke gått så veldig bra med noen av dere. Å måtte ty til rusmidler er ofte et tegn på at det er noe i livet man ikke takler, og det samme er f.eks kontroll over matinntak. Men du skal vite at dette er IKKE deres feil! Dere har levd under omstendigheter som ikke er bra for barn, og gjør deres beste for å klare å håndtere livet etter evne.

Du er så heldig å få hjelp, og det skjønner jeg virkelig at du trenger. For du har det ikke lett, og du trenger støtte for å finne din vei i livet. Livet skal være så veldig mye mer enn angst og redsel. Se bare hvor lite som skulle til for at du i dag klarer å takle en tur i butikken! Det kan bli så veldig mye bedre, og jeg tror du har det i deg til å klare å styre skuta i riktig retning. Men du må løsrive deg fra foreldrene dine og lære deg å stå på egne bein. Ta i mot all den hjelpen du kan få.

[Gjest supernova_87]

Takk for gode ord.
Før trodde jeg blindt på det mamma og pappa sa til meg. Første psykologen sa var at jeg måtte flytte ut. For jeg måtte gå bak ryggen deres, finne på løgner for å skjule medisiner, måtte ha antidepressiva i en tom d-vitamin boks også måtte jeg kaste eskene i søppeldunken til naboen. Vennene mine måtte motta brev fra DPS, ja jeg måtte skjule alt som hadde med behandlingen å gjøre.  
Første dagen i min egen leilighet, jeg knakk fullstendig sammen. Den følelsen.. var både skummel og herlig. 
Nå må jeg ikke lyve og snike meg rundt, jeg er jo voksen, 22 år for svarte. Jeg må ikke fortelle mamma noe som helst. 
Jeg har kommet langt de siste to årene. Jeg har ikke hatt panikkangst på 21 dager! Jeg har en kalender hvor jeg skriver det ned, og det går lengre og lengre i mellom. Jeg setter meg små mål for dagene, f.eks gå på butikken, gå en tur i skogen, besøke ei venninne etc. Nå er målene å spise ett måltid om dagen. 

Jeg er ikke den eneste som skjuler ting fra mamma og pappa. Søsknene mine gjør det også. Søsteren min (ikke hun som driver på med narkotika) har slitt med depresjon i flere år, flyttet ut da hun var 17 år fordi hun klarte ikke å bo der. Hun ble utsatt for voldtekt av en eks kjæreste og tok abort for hun ble gravid. Mamma og pappa vet ingenting om voldtekten for hun var 19 da det skjedde og mamma og pappa måtte ikke bli varslet. Hun har gått på antidepressiva i flere år, de siste årene har hun blitt friskere å jobber nå 100%. Mamma vet ikke at hun fikk arbeidsavklaringspenger en periode, mamma vet ikke at hun gikk til psykolog en periode. Fordi hun ikke vil si noe, for hun vet hvor dømmende mamma og pappa er når det kommer til psykiske lidelser. 
Jeg synes det er så ufattelig trist at vi ikke kan fortelle mamma og pappa ting. 
Når det kommer til narkotika og alkohol, det kan vi prate med de om. Det tar de på alvor og det var de som fikk søsteren min til å få hjelp fra en avrusningsklinikk. Hun var 17 da hun startet, så de kunne legge henne inn mot hennes vilje. 

Jeg har jo søsknene mine som jeg kan snakke med. Hadde det ikke vært for de, så hadde jeg aldri klart å oppsøke hjelp. De var med meg til fastlegen, første NAV møtet og psykologtimen. Mamma og pappa vet det ikke, for da hadde de fått skylden for at jeg nå ødelegger livet mitt.
Men de sliter med sitt, så jeg har ikke så lyst til å bry de med mine problemer. Det er jo det man har KG til 

Jeg har nå bestemt meg; Jeg skal legge meg inn, skal be psykologen om å sende henvendelse neste uke når jeg har time. Må få mer informasjon for å ikke grue meg så ufattelig mye. I morgen skal jeg skrive ned det jeg vil ha svar på. For hvis jeg gruer meg så kan det hende jeg ombestemmer meg. Jeg må spørre onkel om han kan passe hundene. Skal hør om tante kan være med meg dit, for å hjelpe meg å fortelle han om situasjonen. Dette er faren til søskenbarnet mitt som sliter med angst btw. Så han forstår dette med angst og støtter søskenbarnet mitt, noe mamma og pappa synes er latterlig og masse annet negativt. 

Jeg må bare hoppe i det. Og hvis det går skeis så får jeg skrive meg ut, og prøve igjen senere. Jo mer informasjon jeg får fra psykologen, jo lettere blir det. Herregud jeg skjelver, men jeg skal gjøre det! Jeg må gjøre det. 
Tusen takk for hjelpen! Skal lagre denne og fortelle dere hvordan det gikk hos psykologen og møte neste uke. 
Gruer meg, men vet at det er det beste for meg og min helse. Jeg må få hjelp, og det er ikke noe galt med det.
Nå skal jeg gå meg en tur med hundene, også prøv å sove. Før det er på'n igjen i morgen.

TS

Anonymkode: df7ef...b06

Å du! Jeg er så stolt over deg! Du kommer til gode konklusjoner. Og du gjør mye bra med tanke på å ta vare på deg selv. Det er godt å lese, det er godt å lese at du vil ta tak i dette, og at du ser at dine foreldre tar feil. 

Du er verdifull, vet du det? Det er du. Og du er sterk. Du er sterk som klarer å stole på din egen vurdering i stedet for dine foreldres vurdering. 

Kanskje søsknene dine kan være litt til støtte likevel. Jeg vet at uansett hvor langt nede jeg var, så ville jeg likt å vite hvordan søsknene mine hadde det, og så hadde jeg gjort det jeg kunne utifra den situasjonen jeg var i for å støtte dem. 
Bruk tante og onkel, de virker som gode støttespillere for søskenbarnet ditt, og virker som har gode holdninger og kan hjelpe deg, og støtte deg på veien. 

Jeg heier på deg! Jeg bare sitter her med tårer i øynene, fordi det er kjipt hvordan du har det, fordi jeg er sint på foreldrene dine, men også nå fordi jeg synes du er så flink. Du sa tidligere at du var livredd med tanke på å legge deg inn, og likevel nå kommer du til konklusjonen at du skal gjøre det likevel. Du er modig! 
Husk at du har mye å komme med. Livet ditt skal bli mer enn sykdom og behandling. Det skal bli så utrolig mye mer. Du skal bli frisk, og da kan livet ditt bli fullt av muligheter. En dag! En dag skal du legge deg om kvelden med et smil om munnen, og glede deg til den neste som kommer, det tror jeg på! Kanskje du ikke tror det, men da skal jeg tro ekstra sterkt for deg! 

Gigantisk virtuell klem om du vil ha en!  

[AnonymBruker]

(...)

Du er så heldig å få hjelp, og det skjønner jeg virkelig at du trenger. For du har det ikke lett, og du trenger støtte for å finne din vei i livet. Livet skal være så veldig mye mer enn angst og redsel. Se bare hvor lite som skulle til for at du i dag klarer å takle en tur i butikken! Det kan bli så veldig mye bedre, og jeg tror du har det i deg til å klare å styre skuta i riktig retning. Men du må løsrive deg fra foreldrene dine og lære deg å stå på egne bein. Ta i mot all den hjelpen du kan få.

Alt det du skrev, har psykologen sagt også. 
Jeg vet jo selv at jeg er voksen nå, jeg bestemmer selv. Er 24  
Derfor jeg vil spørre onkel om han kan ta hundene, for ellers så er det kun mamma og pappa som kan passe de. Pappa er ufør så han er hjemme allikevel. Passer søsknene mine sine hunder og katter støtt og stadig. 
De har hunder selv også, så to små chihuahuaer er som fjert i vinden hjemme hos dem  
Men da må jeg fortelle de hvor jeg skal, og hvorfor jeg trenger hundpass. Derfor jeg vil spørre onkel først, også får mamma og pappa være siste utvei. De kan gjerne få vite det i ettertid at jeg har vært innlagt. Men vil helst ikke si noe før det er over. For da kommer de til å prøve å få meg til å ombestemme meg, komme med svada om fremtiden. F.eks det med barnevernet. 

Det å løs rive meg fra mamma og pappa er så vanskelig. For de kontrollerte alt i livet mitt før. 
Et eksempel; jeg skulle kjøpe meg en sofa til 5000kr (kostet egentlig 8500kr men var på tilbud, sånn super tilbud som kun varer i en dag), fin og flott sofa som jeg forelsket meg i. Mamma var med meg da jeg kjøpte inn ting til leiligheten, fordi jeg ikke hadde bil. Også hadde jeg kun litt under ei uke på å kjøpe inn alt av møbler før jeg fikk nøklene til leiligheten. 
Mamma ringt inn og forandret orderen min, bak min rygg. 
Hun hadde da bestilt opp en stygg sofa til 1500kr. Oppdaget det ikke før pappa monterte sofaen, han hentet den med tilhenger dagen før jeg flyttet inn. 
Jeg ble så forbannet, men mamma mente det var bortkastet penger å kjøpe en så dyr sofa. 
Den sofaen overlevde i ca 8-9 måneder, måtte sendes inn til bytte en gang på grunn av en feil, så måtte jeg vente på nye deler fire ganger fordi den ble ødelagt av ingenting. Hun overtalt søsteren min til å kjøpe en identisk sofa samtidig, hun måtte også kjøpe seg en ny en før ett år hadde gått. De selger ikke den sofaen lengre, på grunn av at den er dritt og bare trøbbel. 
Så kom den sofaen jeg ønsket meg på tilbud igjen, fordi den var på vei ut av sortimanget, kostet da 6000 og noen kroner. Tante var med meg og bestilte den, hjalp meg med å montere den. Mamma ble så klart fly forbannet på meg, for det var jo andre billige sofaer der. 
Den har jeg nå hatt i litt over ett år. Aldri vært inn til reperasjon eller byttet, aldri bestilt opp deler fordi noe ble ødelagt. Så den sofaen jeg har nå er virkelig verdt de pengene jeg betalte. 

Hun skal kontrollere alt, absolutt alt. Hun har innredet min leilighet og søsknene mine sine. Vi får ikke bestemme fargen på serviset vårt en gang. 
Bytter vi ute noe så kan du banne på at hun legger merke til det. Hun kritiserte komfyren min, "billig søppel" kalte hun den. Den kjøpte jeg da jeg var med tante, for jeg var sur på mamma på grunn av sofaen. Så hun ble med meg ut og kjøpte noen av hvitevarene.
Vet du meg hva, jeg har komfyren i stål, og mamma har den i hvit!! IDENTISK KOMFYR! Men allikevel var min billig søppel. De er samme modell, samme type, eneste forskjellen er fargen, og at mamma kjøpte sin til fullpris mens jeg kjøpte min på tilbud et par år etter henne. 

Så det å rive meg løs fra mamma og pappa er vanskelig. Spesielt mamma, for hun er kronisk kontrollerende. Pappa har blitt bedre nå, han bryr seg ikke stort om slikt. Han er bare negativ om angst og slikt, men nå bryr han seg ikke stort om at jeg går til psykolog. Men det mamma sier er lov og det må vi følge. Derfor føler jeg det blir bare bråk og styr hvis hun får vite om innleggelsen på forhånd. Vet ikke om pappa kommer til å reagere på det. 
Hun vet ikke om sovetablettene heller, hadde hun vist om de så hadde hun gått på veggen. 

Det tar litt tid, det å snu hodet og stole på meg selv og mine avgjørelser. Jeg prøver så godt jeg kan. Får god hjelp fra psykologen. Mamma blir fortsatt sinna hvis jeg går ut å drikker med venninner, uten å fortelle henne om det på forhånd. Men da himler jeg bare med øynene, for det er ihvertfall latterlig. Det er så latterlig at det er komisk. Men hun er sånn mot søsknene mine også, og det bryr jeg meg fint lite om. For det er så latterlig. Forundrer meg ikke om hun skal bestemme fargen på trusene mine en dag. 
Jeg må jo ikke spør om lov til ting, må ikke spørre om lov før jeg kjøper nye gardiner. Selv om at mamma helst vil kontrollere alt og alle, så er jeg ikke pliktig til å opplyse hun om slike ting. Første jeg tenker på når det kommer til små ting som f.eks dagstur til Oslo med venninner, eller dagstur til Sverige, syden tur om sommeren, første jeg tenker på er "jeg må spørre mamma først". Men det er jo helt på trynet, for jeg er voksen og kan bestemme selv. Det tar litt tid å snu tankegangen, men psykologen har sagt at vi skal jobbe med det. Jeg må skrive ned i ei blokk vær gang mamma lager problemer utav ingenting, også diskuterer jeg og psykologen det. For å finne ut hvordan jeg skal klare å få mamma til å slutte med å kontrollere alt. 

Jeg kjøpte en spygrønn håndduk på IKEA en gang.. bare for å irritere mamma. Alle de andre hånddukene mine matcher, for de var det hun som valgte ut for meg. De har forskjellige nyanser av brunt. De største er mørk også jo mindre de er jo lysere blir de. Så jeg kjøpte en stygg, grønn håndduk som jeg henger opp på badet vær gang mamma kommer på besøk. Og hun blir så forbannet og vil brenne den håndduken, for den ødelegger fargene i rommet. Alt er i beig eller brunt på badet mitt, mamma sitt verk  Kjøkkenet er svart og hvitt, stuen er hvit og sølv. Soverommet er hvitt, og all sengtøy er svart/grått siden alt annet er så lyst og hvit. Jeg hater det! For mamma valgte ut alt og planla alt, og det irriterer meg. Og komfyren hater hun, fordi den er i stål og ødelegger fargene på kjøkkenet. Det å kjøpe en komfyr i "feil farge" bare for å gjøre hun sint, det var fader meg verdt det. Altså, hun har matchet og planlagt alt fra stearinlys til sofa, tepper, pynteputer, dokost og håndduker. Alt skal være perfekt, og det gjør meg gal. Det ser jo fint ut, men hater det fordi det minner meg om da mamma bestemte alt til min første leilighet. 
Så jeg er ikke akkurat verdens snilleste datter. Men noen gang blir jeg bare så lei  

TS

Anonymkode: df7ef...b06

[AnonymBruker]

Det er godt at det har skjedd litt fremgang i livet ditt siden sist vi hørte fra deg

Anonymkode: 3243b...fb1

[bib_84]

Ikke rart at moren din ikke vil høre om psykiske lidelser eller behandling, hun er jo psykisk syk selv, men nekter å innse det. Kanskje litt bastant sagt, men det høres iallfall sånn ut. Hun har det sikkert ikke godt med seg selv og det er synd på henne, men du kan ikke lenger lide under hennes tvangstanker og kontrollbehov. Så utrolig godt å lese at du er på rett spor og at du ønsker frivillig innleggelse! Jeg håper du får god støtte fra din onkel og tante (og søsken), og ønsker deg masse lykke til! <3

[AnonymBruker]

Ikke rart at moren din ikke vil høre om psykiske lidelser eller behandling, hun er jo psykisk syk selv, men nekter å innse det. Kanskje litt bastant sagt, men det høres iallfall sånn ut. Hun har det sikkert ikke godt med seg selv og det er synd på henne, men du kan ikke lenger lide under hennes tvangstanker og kontrollbehov. Så utrolig godt å lese at du er på rett spor og at du ønsker frivillig innleggelse! Jeg håper du får god støtte fra din onkel og tante (og søsken), og ønsker deg masse lykke til! <3

Jeg har verken tid eller energi til å finne ut hvorfor mamma er slik. Vet hun er glad i meg, forstår jo at det ikke er så lett for hun også. Kan tenke meg hun føler seg litt hjelpeløs. Så jeg prøver å ikke fokusere så mye på det. Skjuler det jeg kan, for jeg klarer ikke å få høre fra søsteren min at mamma sitter hjem å hylgriner vær kveld, eller få sinte telefoner med spørsmål som "Hva har du gjort/sagt nå?! Mamma og pappa krangler og griner om hverandre". Jeg klarer det ikke. Har ei lillesøster som bor hjemme altså. 

Det beste er å holde mamma utenfor. Pappa går greit, han tar det fint. Det er mamma som vil skjule det for andre, mamma som overreagerer. Men det føles helt feil å si ting til pappa, og be han om å lyve til mamma. Hadde de vært skilt så hadde det vært noe helt annet. Så derfor er det best å ikke si noe til noen av dem. For jeg føler det er frekt gjort av meg å kreve at pappa skal skjule noe for mamma, eller omvendt. 

Gruer meg til å fortelle psykologen om valget mitt, og det å si "send henvendelse" er skremmende. For angsten i meg roper nei, det er nytt og skummelt, jeg vet ikke hva jeg går til. Det å gi ifra meg kontrollen over min egen kropp og mitt liv på den måten er skremmende. Det eneste jeg har hatt å holde meg fast i er tanken på at "jeg har klart meg, helt alene, aldri trengt alvorlig hjelp". Hva har jeg nå? Psykologtimer fast, går på antidepressiva OG vært innlagt? Føles som at jeg har tapt kampen på en måte. At sykdommen har vunnet. 

Har gått frem og tilbake flere ganger. Knekt sammen, jeg har vært sint og lei meg, redd og usikker. 
Men jeg må bare gjøre det. Jeg har ikke noe valg. Har prøvd alt annet og det har ikke funket enda. Jeg faller lengre og lengre ned i depresjonen, har ikke energi til å kave meg opp på overflaten igjen. Det tok alt jeg hadde sist gang jeg var så langt nede. Alle rundt meg sa det samme, "hvordan du overlevd det er et under". Jeg var så nære selvmord som du får det. Det å være så langt nede skremte livskiten utav meg. 
Så jeg må bare gjøre det, hva har jeg å tape på det? Jeg har jo ingenting igjen. Sykdommen har tatt ifra meg alt og alle. 
Håper det møte gjør valget enda lettere, gjør at jeg får den lille dytten som gjør at jeg klarer å si "send en henvendelse om en innleggelse". Er redd for at jeg kommer til å ombestemme meg i siste liten. Men prøver å stille om hodet, å forberede meg mentalt på hva jeg skal si på det møte. 

ts

Anonymkode: df7ef...b06

[AnonymBruker]

Jeg er imponert over hvor reflektert du er! Og selv om du sikkert vet det: behandling, medisiner og innleggelse er ikke en seier for sykdommen, det er en seier for deg! På sykehuset møter du mennesker som ikke ser ned på psykisk syke, som har erfaring med å behandle denne typen lidelser og som har et oppriktig ønske om å hjelpe deg. Å komme seg ut av noe sånt på egen hånd er vanskelig, om ikke umulig, så ta imot all den hjelpen du kan få. 

Skriv ned alt du lurer på, ingen spørsmål er dumme. Jo mer du får svar på, jo mindre skremmende blir det. Visualiser et liv uten sykdom, og bruk det som motivasjon. Skriv et lite motivasjons notat til deg selv som du kan ta frem hvis du begynner å tvile på avgjørelsen din.

Anonymkode: 51993...11e

[AnonymBruker]

Jeg er imponert over hvor reflektert du er! Og selv om du sikkert vet det: behandling, medisiner og innleggelse er ikke en seier for sykdommen, det er en seier for deg! På sykehuset møter du mennesker som ikke ser ned på psykisk syke, som har erfaring med å behandle denne typen lidelser og som har et oppriktig ønske om å hjelpe deg. Å komme seg ut av noe sånt på egen hånd er vanskelig, om ikke umulig, så ta imot all den hjelpen du kan få. 

Skriv ned alt du lurer på, ingen spørsmål er dumme. Jo mer du får svar på, jo mindre skremmende blir det. Visualiser et liv uten sykdom, og bruk det som motivasjon. Skriv et lite motivasjons notat til deg selv som du kan ta frem hvis du begynner å tvile på avgjørelsen din.

Anonymkode: 51993...11e

Takk for gode ord. Når jeg begynner å tvile på meg selv og avgjørelsen så går jeg inn hit og leser. 
Jeg vet det er det beste, jeg vet jeg ikke bør fake frisk lengre, jeg vet at det har ført til at jeg har blitt sykere. Jeg vet så mye. Men angsten er som et stort monster som roper i øret mitt. Og monstere har ropt høyere enn meg i flere år nå. Angsten har styrt livet mitt i så mange år. Det å ta tilbake kontrollen er skummelt, slitsomt og vanskelig. Jeg klarer ikke å se for meg et liv uten angst og depresjon. For angsten og depresjonen har blitt en del av den jeg er. Jeg vet ikke hvem jeg er uten angsten og depresjonen lengre. Jeg viste ikke at jeg slet med noe før i fjor, da jeg fikk diagnosen. Det kom som et lyn fra klar himmel, men samtidig så falt brikkene på plass. Jeg kan få et aha-moment helt utav det blå hele tiden. Ting gir så mye mer mening nå. Det jeg trodde var meg og mine tanker, var vist angsten og depresjonen, jeg viste det ikke da. 

Jeg håper at det møte gjør ting mye lettere. Alt den uvissheten gjør ting tusen ganger vanskeligere. 
Googler til jeg blir blå, for å finne mest mulig informasjon om det å være innlagt. 
Jo mer jeg vet, jo bedre forberedt jeg er, jo lettere blir det. Jeg må sjekke ut ruten fra busstoppet til butikken hvis jeg skal til en ukjent butikk. Samme når jeg skal andre plasser. Har enda ikke klart å dratt inn på en ukjent butikk alene. Jeg må vite hvor inngangen er, hvordan det ser ut, hvordan området rundt ser ut. Hvis jeg ikke får mulighet til å forberede meg så klarer jeg ikke å gjennomføre det. Da får jeg panikkangst på bussen, hopper av bussen og tar første buss hjem. Har jobbet mye med dette med psykologen, ut i praksis altså. Har ikke klart det enda, men en dag skal jeg klarte det! 
Bare det å dra på et stort kjøpesenter uten å vite hvor jeg skal, hva jeg skal ha.. ja da får jeg panikkangst. Jeg legger opp ruten på forhånd, vet hvor jeg skal, vet hvor ting ligger. Er det ikke der jeg husker det er, så leter jeg ikke etter det som en normal person, for da får jeg mer angst. Jeg må inn og ut på sekunder. 

Men.. jeg prøver. Vær dag. Jeg har mine små mål for dagen. I dag var det å gå tur med hunden, og gå en helt ny ukjent rute. Fikk litt panikk da veien gikk en helt annen retning enn det jeg hadde sett for meg. Jeg skulle ikke sjekke google street, jeg skulle bare... gå, som en normal person. Etter at veien forsvant foran meg ved neste sving så snudde jeg og gikk tilbake. Men jeg gikk videre da jeg møtte en hindring, så det er et pluss i min bok ihvertfall 

Så krysser fingrene for at møte gjør ting litt letter ihvertfall. Den tid, den sorg. Må bare prøv å ikke få panikk før den tid. 

ts

Anonymkode: df7ef...b06

[Gjest]

Jeg synes du er sterk og virker løsningsorientert. Ta det som et komplement!

Når det gjelder hva du vil dele med din far og ikke, synes jeg du bør spørre ham om hva han selv ønsker. Kanskje han er interessert i å høre hvordan hans datter har det i grove trekk. Det er kun du som kan bedømme, men kanskje han selv klarer å evne hva som bør eller kan formidles videre til din mor. Skjønner følelsen din ang. å ikke få din far til å lyve, men slik jeg ser det trenger han ikke lyve, men holde tilbake informasjon for din mors eget beste.

Jeg håper du klarer å takke ja til tilbud om innleggelse. Som du skriver, skremte det deg å væære på bunnen, og dette er en mulighet for å unngå dette på nytt. Om de ser på avdelingen at du nyttegjør deg av behandlingen og bruker den konstruktivt til din egen utvikling, kan du lettere bli søkt inn til innleggelse om det skulle bli behov senere.

Jeg sender deg en i natten

[Fantastica]

Jeg håper også du takker ja til innleggelse. Du har det aller beste utgangspunktet for planlagt innleggelse, fordi du er reflektert, motivert og veldig, veldig klar for å jobbe med deg selv. Vær klar over at en innleggelse ikke nødvendigvis vil inneholde målrettet terapi mens du er der, det mest sannsynlige er at du er der for stabilisering. Du trenger å komme inn i en god rytme med søvn, regelmessige måltider og fysisk aktivitet, og et stort poeng vil være å komme bort fra alt stresset med hverdagen, både med alle avtalene dine og ikke minst familien.

Det som er så  bra med innleggelse er at du får hjelp til å takle de følelsene og tankene som oppstår der og da, får du et panikkanfall vet du at det er mennesker der som kan hjelpe deg gjennom anfallet, du trenger ikke stikke av og dra hjem. Da opprettholder du bare de gamle rutinene dine. Du skal lære deg å tenke nytt. Du bør også være klar over at du sannsynligvis vil føle deg verre i begynnelsen av oppholdet, de fleste opplever det at når de får tid til å puste og tør å senke skuldrene så vil forsvaret mot de vonde tankene og følelsene være lavere. Ikke tro at du ikke har utbytte av innleggelsen! Hold ut de dagene, så vil du oppleve at det går fremover igjen. Du klarer det!

Jeg velger å svare under fullt nick nå, så du har muligheten til å kontakte meg hvis du vil prate.

 

[waco]

 

Hva tenker du selv? Kunne det vært godt å bli innlagt litt, få litt mer hjelp. Få roe ned, stoppe opp, og få tid til å ta seg inn igjen? At det var mennesker rundt deg som kunne hjelpe deg?

Edit: postkassa mi er åpen om du har behov for noen å skrive til! 

Har du vært innlagt siden du så voldsomt anbefaler det til andre?

Hva med inntekten hennes? Hvordan skal hun få betalt husleie? Hva med fremtiden? Er det vits å ha innleggelse på CV`en?