Egenmelding - panikkangst.

[AnonymBruker]

Jeg har panikkangst, har hatt denne diagnosen siden jeg var barn. Føler jeg fungerer greit i hverdagen, har stiftet familie med mann, barn og hund, har hus, bil, fast jobb..... "Hele pakka" på en måte. Det var nok ingen som trodde at jeg skulle få meg familie og "vanlig" jobb for noen år tilbake.
 

Etter jeg ble gravid første gangen (har 2 barn), så sa jeg til meg selv: Skal aldri la den helv... angsten gå utover barna mine, og det føler jeg at jeg har greid å holdt. Vil ikke at de skal lide pga. mora har en psykisk sykdom.. Det er noen ganger at jeg kjenner angsten ligger å murrer, men den bryter ikke ut.

Det største problemet mitt er i forbindelse med jobb. Har en ganske krevende jobb, med kontakt med andre hele dagen, der jeg ikke har anledning til å trekke meg tilbake. Jeg kan i 2 uker gå å grue meg til en aktuell arbeidsdag, der jeg vet at ditt og datt skal foregå. Bruker enormt mye energi på dette og blir veldig sliten av det. Våkner ofte opp og er kvalm, tenker "tenk hvis...." Når den aktuelle dagen kommer er jeg kjempe kvalm, brekker meg, får løs mage, kaldsvetter, klam og vil bare bort fra situasjonen. Får en slik uvirkelighetsfølelse.. Hvis jeg drar på jobb forfølger angsten med hele arbeidsdagen med nevnte plager.....

Det er veldig ubehagelig, og jeg har pga. dette brukt egenmelding noen ganger. Der og da føles det som det eneste rette, men etter jeg har sendt sms til jobben å fortalt at jeg blir hjemme pga. sykdom, er liksom alt greit igjen etter kort tid. Da slipper jeg unna de aktuelle situasjonene, og angsten forsvinner..

Hva mener andre folk om situasjonen? Er det "greit" å bruke egenmelding eller ser dere på det som skulk og tenker "ta deg sammen" ?

 

Anonymkode: 26b62...2f2

[Viktualia]

Jeg syns først og fremst du bør søke behandling slik at du slipper å ha det vondt i to uker før visse arbeidsdager.

Når dette fører til at du blir så dårlig at du ikke klarer å gå på jobb bør du ta tak i det - for din egen skyld, men også for dine omgivelsers skyld.

Men før det - det er alltid du selv som avgjør om du er i stand til å gå på jobb eller ikke. Hvis du mener du er for syk til å jobbe bruker du egenmelding, det er det vi har den for.

[AnonymBruker]

Går du på noe angstdempende medisiner? Jeg synes det er greit å bruke egenmelding hvis du kjenner at du ikke klarer å gå på jobb. 

Anonymkode: e3378...efd

[AnonymBruker]

Ja, det er greit å bruke egenmelding på dette. Psykdom er også sykdom. Men - du må søke behandling for sykdommen din. Og husk at det over noe tid vil bli et tydelig mønster som viser at du er borte med egenmelding dager du skal gjøre spesielle ting. Og da kan arbeidsgiver begynne å stille spørsmål om du egentlig skofter, og han kan i verste fall ta fra deg retten til å benytte egenmelding.

Anonymkode: e8642...78c

[AnonymBruker]

Og du bør vurdere å skifte jobb til en som er mindre krevende, og hvor du ikke har spesielle oppgaver som gjør deg psyk.

Anonymkode: e8642...78c

[Viktualia]

Og husk at det over noe tid vil bli et tydelig mønster som viser at du er borte med egenmelding dager du skal gjøre spesielle ting. Og da kan arbeidsgiver begynne å stille spørsmål om du egentlig skofter, og han kan i verste fall ta fra deg retten til å benytte egenmelding.

Anonymkode: e8642...78c

Hvis det er dette som skjer - at du svikter når det gjelder - så vil arbeidsgiver ganske raskt oppfatte det. Og du gjør deg svært upopulær. Veldig enig med anonym...78c her.

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har hatt diagnosen panikkangst og kjenner meg ikke helt igjen i beskrivelsen din. Har du fått diagnosen av en psykolog/psykiater? Jeg synes dette høres mer ut som en type sosial angst, men jeg skal ikke stille diagnose på deg, bare tenkte å kommentere det for hvis du ikke har vært hos en behandler, bør du oppsøke en! 😊 

Jeg ble frisk med samtaleterapi hos psykolog. Det er ikke meningen at du skal ha det sånn! 

Ps: panikkangst kommer brått og uventet uten noe som trigger det, altså ingen "hva hvis"-tankegang eller at man gruer seg på forhånd. Det slår ned som "panikkfølelse", som feks følelsen du får etter at du nesten frontkolliderte, osv, men det har ikke vært noen slik hendelse som skulle tilsi en slik panikk. Den kan ikke kontrolles eller at man bestemmer seg for at angsten ikke skal bryte ut i full blomst.. Det eneste som hjalp meg var psykolog 

Anonymkode: d95b6...57a

[AnonymBruker]

Stakkars deg,  har noe av det samme selv, i mindre skala, men vet hvor jævlig det kan være når angst og nervøsitet biter tak i deg. Synes du kan bruke egenmelding, for å svare på spørsmålet ditt. Jeg ser det ikke som skulk og ville ikke tenkt det om en kollega. Når det er sagt, har du snakket med sjefen eller kollegaer om det? Kjenner jo ikke din arbeidsplass,  men kan lønne seg å være åpen om situasjonen i stedet for å være "hun som er syk igjen" uten noen grunn. Det kan utløse angst i seg selv hvis du er redd for hva kollegaer tenker. Kanskje du kan få en ordning hvor du slipper de situasjonene du gruer deg mest til, så får du heller øve deg til å bli sterkere på dette i feks kognitiv terapi? 

Er jo enig med de andre her ang medisiner og behandling,  men har ikke noe veldig til erfaring med at det hjelper. Bytte til en mindre krevende jobb er også et bra tips, bortsett fra at det ikke bare er å bytte jobb, og de fleste jobber er vel krevende...

Anonymkode: eb046...19b

[AnonymBruker]

Du bør snakke med en psykolog om dette. Dette er mulig å behandle. Som du sier går det hele over med en gang SMS til jobben er sendt. Dette kalles unnvikelsesadferd og på sikt vil dette gjøre angsten din større. Du sikrer deg mot noe som i utgangspunktet ikke er farlig, og dermed forsterker du oppfatningen om at det du tror er farlig er kjempefarlig så du må unnvike det. Det er på disse dagene du bør gå på jobb for å utfordre angsten din og se at det faktisk går helt fint. Men med deg på veien kan du få deg en psykolog som hjelper deg å utfordre deg i passelig dose i gangen. Det finnes god og virksom terapi mot dette. Be om eksponeringsterapi. Les det som står i linken under, og se filmen i linken. Det er om eksponeringsterapi.

http://forskning.no/psykiske-lidelser/2015/08/psykologer-inviterer-inn-i-terapirommet

Anonymkode: c5815...d83

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har hatt diagnosen panikkangst og kjenner meg ikke helt igjen i beskrivelsen din. Har du fått diagnosen av en psykolog/psykiater? Jeg synes dette høres mer ut som en type sosial angst, men jeg skal ikke stille diagnose på deg, bare tenkte å kommentere det for hvis du ikke har vært hos en behandler, bør du oppsøke en! 😊 

Jeg ble frisk med samtaleterapi hos psykolog. Det er ikke meningen at du skal ha det sånn! 

Ps: panikkangst kommer brått og uventet uten noe som trigger det, altså ingen "hva hvis"-tankegang eller at man gruer seg på forhånd. Det slår ned som "panikkfølelse", som feks følelsen du får etter at du nesten frontkolliderte, osv, men det har ikke vært noen slik hendelse som skulle tilsi en slik panikk. Den kan ikke kontrolles eller at man bestemmer seg for at angsten ikke skal bryte ut i full blomst.. Det eneste som hjalp meg var psykolog 

Anonymkode: d95b6...57a

Bare en kommentar på dette. 

Jeg kan kjenne meg igjen i beskrivelsen til TS i min samboer, og han har fått dette betegnet som 'panikkangst' av sin fastlege. Så mulig begrepet er litt vidt, eller at det brukes litt feil av flere leger? Jeg vet ikke, men hos han er det i alle fall slik som TS beskriver med 'hva hvis' tankesett og å grue seg til ting. 

Anonymkode: 5d937...473

[AnonymBruker]

Bare en kommentar på dette. 

Jeg kan kjenne meg igjen i beskrivelsen til TS i min samboer, og han har fått dette betegnet som 'panikkangst' av sin fastlege. Så mulig begrepet er litt vidt, eller at det brukes litt feil av flere leger? Jeg vet ikke, men hos han er det i alle fall slik som TS beskriver med 'hva hvis' tankesett og å grue seg til ting. 

Anonymkode: 5d937...473

Jeg tror ikke dere skal henge dere opp i hvilken type angst det er. Behandlingen er stort sett den samme, å utsette seg for det man er redd for, gradvis i en kontrollert setting. Selv panikkangsten har en årsak/utgangspunkt. Man ser gjerne mønster i når man ble redd og knytter det opp imot noe. Det riktige vil uansett være å ta kontakt med fagfolk for å få hjelp til å løse problemet.

Anonymkode: c5815...d83

[AnonymBruker]

Bare en kommentar på dette. 

Jeg kan kjenne meg igjen i beskrivelsen til TS i min samboer, og han har fått dette betegnet som 'panikkangst' av sin fastlege. Så mulig begrepet er litt vidt, eller at det brukes litt feil av flere leger? Jeg vet ikke, men hos han er det i alle fall slik som TS beskriver med 'hva hvis' tankesett og å grue seg til ting. 

Anonymkode: 5d937...473

Ja, tror begrepet brukes litt feil av fastlegene. Legen henviste meg med diagnosen "sosial angst" (som er mer "hva hvis"). Jeg fikk en diagnosen av en psykolog og han forklarte nøye forskjellen og ga meg diagnosen panikkangst. 

Poenget var ikke å stille en diagnose på TS, men at jeg fikk mistanke om at hun ikke har fått behandling for angsten siden jeg ikke kjente meg igjen i panikkangst-beskrivelsen. 😊 Uansett ingen tvil om at det er en angst hun har og jeg håper hun får hjelp for dette! 

Anonymkode: d95b6...57a

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke dere skal henge dere opp i hvilken type angst det er. Behandlingen er stort sett den samme, å utsette seg for det man er redd for, gradvis i en kontrollert setting. Selv panikkangsten har en årsak/utgangspunkt. Man ser gjerne mønster i når man ble redd og knytter det opp imot noe. Det riktige vil uansett være å ta kontakt med fagfolk for å få hjelp til å løse problemet.

Anonymkode: c5815...d83

Jeg hadde som sagt panikkangst og ble frisk uten eksponeringsterapi. Sosial angst krever mer eksponering. 

 

Som jeg skrev over, grunn til at jeg kommenterte det var fordi jeg fikk følelsen av at TS ikke har fått hjelp av psykolog, noe hun absolutt burde! 💛

Anonymkode: d95b6...57a

[bib_84]

Som flere her skriver: søk hjelp og behandling hvis du ikke allerede har gjort det

Så til det du spør om: jeg synes det er helt legitimt å bruke egenmelding når man har angst, men jeg tenker også at det er viktig å snakke med arbeidsgiver og behandler om dette, slik at man kan legge til rette. Kanskje kan noen andre ta over noen av dine arbeidsoppgaver, eller kanskje er det eksponeringsterapi som skal til?

Jeg hadde mye angst for å dra på jobb i en periode hvor jeg slet med utmattelse på grunn av kraftig PMS. Jeg visste ikke at det var PMS som gjorde meg så dårlig, og jeg skjønte heller ikke at det var angst som dukket opp i kjølvannet av det. Ergo snakket jeg ikke med hverken behandler eller arbeidsgiver om problemene mine, og det var utrolig kjipt å være hun som alltid var så mye borte. Iallfall når plagene mine gikk over med en gang jeg varslet jobben om at jeg ikke kom.