Hvorfor så mange alenemødre?

[siina]

Hei igjen, og spesielt til Sissi.

Jeg ser at innlegget ditt i stor grad var et forsøk på å kommentere innlegget mitt. Men for at jeg i det hele tatt skal bry meg om å kommentere meningene dine, ser jeg gjerne at du LESER innlegget. Jeg sa ikke at mor ALLTID er slem, heller ikke at mor ALLTID er ute etter å gjøre penger på å være alene med barna. Jeg sa at det HENDER. Jeg sa ingenting om å bli kvitt den ekle moren, det var det du som sa. Men det virker som du heller vil bli kvitt den ekle faren?

Som gjest 10.27 sier er ikke poenget å fjerne noen av omsorgspersonene. Men det hadde ikke gjort noe å lagt til en hjelpende hånd så også den som ikke bor sammen med barnet kan bli mer tilgjengelig.

-siina-

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Mitt anliggende er BARNAS rettigheter - ikke fars (eller mors for den del).

Jeg har etterhvert lang erfaring med systemet (rettssystem, familievernkontorer, dels barnevernet, ol). Med den angivelige morsvennlige lovgivningen, med favoriseringen av mødre. Beklager - jeg kjenner meg ikke igjen. Ikke favoriseres mor, og ikke ivaretas barnas beste (og dette betyr ikke at mors beste = barnas beste). FARS rettigheter er de som er viktigst hele veien!

Selvsagt satte jeg ting på spissen i mitt forrige innlegg, men det var rett og slett fordi denne tråden igjen er et eksempel på en diskusjon med utgangspunktet: mor er i bunn og grunn vond og vanskelig, tenker kun økonomi og er overhode ikke interessert i sine barns beste.

Det vil ikke bli en god debatt om hva og hvordan man kan gjøre situasjonen best for barna etter et brudd/i en situasjon hvor foreldrene ikke lever sammen når utgangspunktet er en massiv mistenkeliggjøring av mødrene!

[Mortie]

Jeg var ikke ute etter å dømme alle landets kvinner nedenom og hjem. Men ønsker å sette fokus på lovverket og systemet som finnes i dette landet når det gjelder barn og omsorg. Håpet er at jeg kunne få se flere kvinner som er enig i at sånn systemet er i dag, ikke er til det beste for barna.

Utgangspunktet i dag ER at moren får omsorgsretten "automatisk". Uansett årsak til bruddet mellom foreldrene, uansett hvor god eller dårlig omsorgsperson hun er, (eller pappa er), uansett om hun velger å flytte barna vekk fra både pappa og deres vante miljø.

Ved et samlivsbrudd må moren tilby og godta delt omsorg, faren er altså ganske maktesløs i utgangspunktet.

Mange fedre vet dette, og føler denne maktesløsheten selv mens de fremdeles lever i et parforhold til moren.

Hvis et forhold fungerer dårlig:

Så vet moren at hun mister mannen ved et evnt brudd. Men han kan jo ganske lett erstattes. Positivt er det at hun får bedre økonomi på kjøpet.

(Ikke som alenemor uten jobb, men som i eksempelet mitt ovenfor)

Far derimot vet at han mister kona OG barna, i tillegg vet han at han må betale et urimelig høyt bidrag og dermed få store vansker med å etablere seg på nytt og komme videre i livet.

(For han ville det bli mest attraktivt å finne ei alenemor, som mottar barnebidrag, slik at økonomien kommer i "balanse" igjen!?! )

Slik systemet er i dag begynner skeivfordelingen allerede ved fødselen; er foreldrene gifte får faren automatisk foreldrerett (ansvarsrett) ovenfor barnet, uansett om han er biologisk far eller ikke. Er de ikke gift, må han egenhendig søke om det, på eget formular som han selv må vite om og ordne med folkeregisteret.

Ved samlivsbrudd mister faren omsorgsretten automatisk, uansett hvem som har gjordt hva for at forholder ryker.

Går han til fylkesmann eller til rettsak, kan ikke noen av de instanser dømme delt omsorgsrett, de må dømme full omsorg til EN av forelderne.

Mao skal faren overhodet få omsorgsrett til barna sine, må han bevise at moren er udugelig som omsorgsperson, og overta HELE omsorgsretten.

Hvorfor er ikke utgangspunktet delt omsorg?

De tilfeller der det er vold, sykdom eller omsorgssvikt slik at dette ikke var til det beste for barnet, er vel forhåpentligvis i mindretall?

INGENTING i dagens system er tilrettelagt for delt omsorg, ei heller den nye bidragsloven som kommer neste år.

MOREN får automatisk barnetrygd for en ekstra når hun har omsorgen. Blir omsorgen delt, må foreldrene DELE barnetrygden med halve til hver. Den ene ekstra forsvinner!

MOREN får automatisk 20 dager "barns sykdom" i året ovenfor arbeidsgiver. Faren ingen. SELV ved delt omsorg!

Da må faren selv få dette bevist med en skriftlig godkjenning av moren!

Nok en gang, det er ikke mødre og kvinner jeg vil sette fokus på, det er systemet.

Alle systemer og lover som kan være fordelaktige for en enkelt gruppe, vil bli utnyttet av enkelte. Menn hadde ikke vært noe bedre hvis de satt med maktposisjon i dette temaet!

[Mortie]

PS!

Jeg selv har en sønn på 7 år, som jeg og x'n har delt omsorg for.

Min nye samboer har en datter på 4 år, som hun og hennes x har delt omsorg for.

Jeg betaler kun et lite bidrag for å oppveie forskjellen i våres inntekter.

Min samboer mottar IKKE bidrag, fordi hun synes det er for dumt å kreve, når de deler omsorgen 50/50.

Det jeg setter fokus på her er altså ikke i frustrasjon over min egen situasjon! Men fordi jeg har lært systemet å kjenne gjennom egne erfaringer, og funnet det urettferdig, urimelig, kjønnsdiskriminerende, og viktigst av alt: IKKE av hensyn til barna og deres beste.

Trenger ikke barn både mor og far da?

Jeg hadde det, og trengte det.

Sønnen min sier det samme.

Samboeren min sier det samme.

Datteren til samboeren min sier det samme.

Halvparten av barna som vokser opp i dette landet er skilsmissebarn, de fleste av dem får veldig lite samvær med faren sin i oppveksten.

Er det bra?

Bør det komme en lovendring som stopper den utviklingen?

[Gjest Anonymous]

Sissi.... jeg fatter ikke dette jeg....... hvis det er FARS rettigheter som det fokuseres på slik du påstår.... hvordan i alle verden kan det da være så skjev fordeling?

Jeg blir skremt når du hevder at du ikke kjenner dette igjen i forhold til dine erfaringer.... jeg mener....les det monie skriver etter ditt siste innlegg og fortelle meg hvor han tar feil hen.

Og igjen...... maiken sitt inlegg sist skulle jeg gjerne ha sett din komentar på, hvorfor vil du ikke svare på dette?

[Gjest Anonymous]

Helt enig med Mortie!

Dette er helt feil, og en alvorlig sak for fremtiden som våre politikere burde ta tak i, og stoppe!

Jeg selv er alenemor, har vært det i 10 år, og kjenner meg desverre igjen i det Mortie skriver.

Jeg fikk bedre økonomi og mange flere muligheter etter at jeg kastet ut barnefaren. Jeg fikk hjelp og støtte til utdanning, førerkort på bil, barnehage og avlastning. Hadde jeg fortsatt å bo sammen med barnefaren, ville jeg ikke hatt råd til noe av det!

Så for meg ble de økonomiske fordelene ved å være alenemor faktisk noe jeg vurderte som positivt ved å flytte ut. To av mine datidens venninner fulgte mitt eksempel når de så mulighetene jeg fikk.

Som 20 åring tenkte jeg ikke lenger..........

Systemet slik det er idag, oppfordrer unge (umodne) mødre til å utnytte dets muligheter. De som ikke tror det skjer de er enten blinde og døve, eller har en naiv tro på menneskeheten.

Selvfølgelig er det ikke bare dans på roser og være alenemor. Men jeg ser ihvertfall INGEN grunn til at de behøver å syte.

[Annie]

Hva i de tilfeller hvor mor nekter en far og se barnet, men allikevel mottar barnebidrag og barnetrygd, morstrygd og alt hva det nå kalles?

Hva med far i det tilfellet?

Min eks-mann var samboer med en dame som brukte p-piller. Sa HUN. At hun ikke tok pilla, men var ute etter å bli gravid for så å få enda mere penger "glemte" hun å si i fra til han.

Så det som måtte skje skjedde. Hun ble gravid og stakk fra min eks. (helt ok for meg at hun stakk, eller hadde ikke jeg fått min hjerteknuser. Som vi forresten har DELT omsorg for)

Hun ga heller ikke beskjed om når hun skulle ha barnet (les: føde) noe han fikk beskjed om når gutten var født og han prøvde å besøke dem på sykehuset. Han ble nekta av familien hennes og henne selvfølgelig. Han skulle jo ikke ha noe med gutten og gjøre, bare BETALE!

Han gikk derfor til det skritt og gikk rettens vei for å få samvær med sin egen sønn. Noe han fikk medhold i, mot at samværet skulle skje på et nøytralt sted, med barneværnet tilstede. Igjen OK for han, selvom det er en lite naturlig situasjon. Dette skulle jo bare være for en liten stund uansett.

Helt til han gjorde den bommerten at han tok med seg SIN famile som også ville se/hilse på sitt nye barnebarn/nevø. Da gikk mor fullstendig fra konseptene og boikottet videre samvær.

NY rettsak!

I den andre rettsaken var jeg inne i bildet. Vi var forlovet og hadde leilighet med plass til denne gutten som nå var blitt 4 år og som ikke hadde sett sin far på 3 1/2 år.

Psykiater var inne i bildet og skulle gjøre en vurdering av både min eks og meg og moren til gutten. Både min eks og jeg kom ut av det som "godkjent" for systemet som pappa og stemor for barnet. Moren derimot hadde i mellomtiden pådratt seg "psykiske problemer" og mente at om vi skulle ha sønnen, få se sønnen ville det "tippe" for henne og da ville det i bunn og grunn gå utover guttungen igjen.

Igjen ble rettens avgjørelse at vi skulle få samvær med gutten, men mot at de (min eks og moren til gutten) skulle gå til mekling. Noe hun igjen boikottet. Hva gjør man da? Vi prøvde å få i stand en ordning uansett. Hadde hørt at man kan få bot om man boikotter samvær, at man i enkelte tilfelle kan få politiet til å hente barnet osv. Men hva godt gjør det for barnet? Bli hentet av enten politi eller andre fremmede? Et barn kan få traumer av mindre enn det.

Så vi lot saken bero og ringte og spurte om vi kunne komme og levere bursdagsgaver til gutten? Joda, under tvil kunne JEG komme. Ikke pappaen. Hun orket ikke se han. JEg reiste dit, (vi bor i samme by) og leverte gavene og ble mottatt av en mor som står og feier trappa ute for å passe på å være ute når jeg kommer sånn at ikke gutten skal få hvite hvem han får gaver fra. (Det virket i hvertfall sånn. Han kom nemlig ut på trappa og spurte hvem jeg var og hvorfor jeg hadde med gaver og til hvem de var. Han fikk beskjed om "å komme seg inn det var kaldt ute" dette var en VARM dag i november.) Da gutten hadde gått inn fikk jeg beskjed om at til jul kunne vi sende gavene med posten. Hun ville ikke at vi skulle komme dit med dem.

Etter det har vi ikke hatt noe kontakt med gutten. Man resignerer og gir opp.

Det egentlige spørsmålet mitt her er nå: Skal fedre eller mødre for den sakens skyld betale bidrag? Er det virkelig rettferdig?

Mødre kan så avgjort være drittsekker. Jeg har veldig mye erfaring på akkurat det. Derfor ville jeg også at min eks og jeg skulle ha delt foreldrerett. Datteren vår fortjener å ha like mye samvær med oss begge!!! Det er ikke barna det skal gå utover i et brudd!!

[tingeling]

likestillingen har gjort store fremskritt, men det vil ikke være reell likestilling før både men og kvinner har like rettigheter på alle områder!

[Gjest Anonymous]

:o

Mortie: "Du generaliserer så det holder !!!"

Hvorfor det ? Hva ligger egentlig bak ?

Det har ikke slått deg at det kan være andre grunner til at man plutselig blir alene-mor da ? :-?

Jeg for min del mistet mannen min etter et par år - - i en ulykke.

Dette valgte jeg ikke selv. Det var en hard tid, men også utrolig lærerik på mange måter.

I disse årene som jeg var alene - - jobbet jeg 80% stilling, samtidig som jeg fikk meg en ny utdannelse. Jeg skal ikke si det var bare lett, men jeg klager heller ikke. Jeg føler meg derimot priviligert på flere måter jeg.

I samme periode traff jeg mennesker i tilsvarende situasjon som meg, de hadde også opplevd å miste sin livsledsager. Enten ved sykdom, ulykke, drap eller selvmord. Blant disse var det faktisk flest menn. For det FINNES

alene-fedre også forstår du...

Og jeg husker dette godt: Til felles for de aller fleste av disse alene-forsørgerne var at de hadde ikke spesielt god råd !!!

Så det må være enkeltstående tilfeller du her snakker om...

Ingen av oss hadde forresten samboere. Vi prioriterte barna. Deretter jobb eller utdannelse. Vi hadde ikke tid til å ha et kjærlighetsliv.

For min del hadde jeg heller ikke lyst. Jeg sørget virkelig i flere år. Dessuten har jeg ikke lett for å forelske meg. Og i tillegg hadde jeg en flott mann, pappaen til sønnen min, desverre varte det ikke så lenge...Men minnene vedvarte !

:blunke:

Dette var ikke ment som et "sutre-innlegg", snarere tvert i mot. Å sutre har aldri vært min stil.

Det går faktisk ann å komme seg ovenpå når ALT ser som mørkest ut.

Både følelsesmessig og økonomisk. Det gjelder bare å ikke gi opp !!!

Og for all del: Unngå å la seg bryte ned av fordømmende og negative mennesker. Det fins ALLTID en vei opp. Det gjelder bare å finne den !!!

Jeg måtte bare legge inn dette svaret på ditt innlegg. For du provoserte

meg ved å opptre så GENERALISERENDE som du gjorde !!!

Husk at det som oftest fins mere i et menneskes liv enn det du kan se med det blotte øye. Det finnes mange skjebner blant oss. Livene deres kan inneholde tragedier som er vanskelig for oss andre å forestille oss.

Hvis vi da ikke har erfart det selv. Hus det !!! 8)

Ha det bra.

Venus. :kgsmil:

[Venus]

Hei igjen.

Beklager, jeg datt visst ut her oppe, det var slettes ikke meningen å være anonym gjest.

Jeg står altså ved innlegget ovenfor her.

I tillegg Mortie: Du kan jo ikke legge ansvaret på alene-forsørgere m.h.t. lovverket og systemet her i landet !!! DET blir jo helt feil. Men forøvrig: Alle har selvfølgelig like stor rett til sine meninger, uansett hva disse nå måtte være. Men man må regne med motbør når man ytrer dem, for det finnes mange måter å se ting på. Spesielt om det er selvopplevd !!!

Venus, igjen...

[Gjest Ikke innlogget Cassandra]

Jeg orket ikke lese alle innleggene, så unnskyld meg hvis jeg nå sier noe som har blitt sagt.

Men jeg FATTER IKKE hvorfor dårlige fedre og dårlige mødre skal trekkes inn i debatten omkring skjev fordelingene mellom foreldre. Selv om TI fedre stikker fra sitt ansvar som far, hvorfor skal DET gå utover fedre som vil men ikke får? Hvorfor skal TI mødre som nekter far samvær brukes som eksempel på alle landets mødre?? Reglen må vel være grei vel...?? Gode foreldre stiller opp for barna sine, dårlige foreldre gjør det ikke. Og det mener jeg er en helt annen debatt!!

Høsten 2003 trer det i kraft nye bidragsordninger. Det vil si at en pappa som ikke bor sammen med barna sine vil betale bidrag etter hvor mye han har barna sine. Dess mer han har dem, dess mindre bidrag skal han betale. Mors inntekt skal også legges til grunn når bidrag skal fastsettes. Endelig!!

Jeg er så klart enig i at begge foreldre skal bidra når det gjelder barna, både av tid og penger, men i dag er forskjellen dramatisk! Det bør ikke være slik at far (eller mor hvis far har omsorgen) skal måtte forsake alle gleder i livet fordi han betaler bidrag!!

Heldigvis skal det endres på nå!!

Til slutt vil jeg bare igjen få påpeke at jeg har sett gjentatte ganger på KG at når en far skriver inn om sin sorg over å ikke få være sammen med barna sine, og at han nærmest går "konkurs", så blir han pepret med "jammen alle de fæle mennene som ikke vil ha noe med barna sine å gjøre"... og jeg mener at DE mennene DET gjelder..... vel... det skal faktisk ikke gå utover de fedre som vil og kan. Stort sett er mor og far like kompetente, og mor EIER ikke barna sine!! It takes two to tango!! Og en far har like mye rett på å få være en stor del av barna sine som mor har! I utgangspunktet... til en av dem viser seg uskikket. DA først kan vi snakke om likestilling!!

[Mortie]

Til Venus:

Hva mener du med at jeg generaliserer?

Hvis du kun leste tema-overskriften kan jeg forstå deg, men tråden her er IKKE å ta alenemødre, eller fedre. Jeg har også skrevet om min egen situasjon som et PS til alle som måtte tro jeg er en bitter fraskilt trebarnsfar med dårlig økonomi.

Min bror har vært aleneforsørger for sin datter i 14 år, og min kusine mistet samboeren sin i en bilulykke og sitter igjen med to barn, hvor den ene er nyfødt.

Jeg hadde en jobb hvor jeg også fikk innsyn i manges skjebner, så jeg mener absolutt ikke å ta alle over en kam!

OG mitt innlegg begynner med ET EKSEMPEL!

Jeg bare setter søkelyset på hva som er fullt mulig med dagens lover og regler, og spør om det fortsatt bør være sånn?!

[Mortie]

Til Cassandra:

VELDIG BRA!

Du har tydeligvis forstått poenget i tråden her.

Og satt ord på en del av de synspunkter jeg selv sitter med.

TAKK!

Men den nye bidragsordningen er desverre ikke så mye å skryte av.

Riktignok virker den mer rettferdig, men er redd den i mange tilfeller vil virke mot sin hensikt. Som du skriver vil den forelder som har samværsrett få redusert bidrag etter en dagsats. NOEN vil da kjempe for at bidragsyter få se barna minst mulig, for å motta høyest mulig bidrag.

I tillegg bortfaller muligheten for å avskrive dette på skatten, og det er heller ikke lenger "kvantumsrabatt" når man har flere barn. I dag er bidraget 11%av bruttoinntekt for 1.barn, 18% for to, 27% for tre, osv. Med den nye loven skal det regnes bidrag for hvert enkelt barn.

Det dårligste synes allikevel jeg er, at loven anno 2003, IKKE nevner et ord om delt omsorg! Og da mener jeg 50/50, uten at den ene må være hovedforsørger og at den andre bare får samværsrett.

Uansett, beregningsgrunnlaget ifølge den nye loven er mer rettferdig, og det er et skritt i riktig retning.

[Gjest ikke innlogget Cassandra]

Jeg var slett ikke klar over de nye reglene slik du beskriver dem, men jeg HAR tenkt på at loven gir rom for at vanskelige foreldre kan bli enda vanskeligere for (som du skriver) å motta enda mer bidrag.

Det er ganske utrolig hvordan foreldre forskjellesbehandles av systemet. I følge barneloven skal man jobbe utfra barnas beste, men det nytter lite når de andre lovene som regulrerer blant annet samvær og bidrag ikke går hånd i hånd...

Jeg forstår at brudd kan være vanskelige med mange såre og bitre følelser. Men jeg kan ikke forstå foreldre som bruker barna sine som midler i en voksen kamp. Barn skiller ikke mellom mor og far, de er like glad i begge foreldrene sine. Og den forelderen som nekter barna sine det gjør ubotelig skade på barna sine.

Det er DETTE som må ligge til grunn for disse debattene. Vi må skille ut sær tilfeller hvor mor eller far svikter barna sine. DET blir en helt annen sak.

Kjærlighet mellom voksen kan gå over, men kjærligheten til barna våre varer for evig. Det bør være i alle foreldres interesser å gjøre en vond skilsmisse situasjon så enkel som mulig for barna...

[Gjest Anonymous]

Jeg har tenkt litt på dette som noen skriver at det automatisk bør være 50/50 omsorgsfordeling mellom foreldrene etter en skilsmisse. Dette høres jo veldig greit ut i utgangspunktet. Men kan ikke en slik regel også føre til at den ene av foreldrene blir satt i en "tvangsssituasjon", ved å "måtte" bli boende i nærheten av den andre..Hva om man ikke kan det, om man ikke har jobb, noe nettverk, osv. Vet at noen skriver at den som flytter må ta konsekvensen av det; men er det alltid den som flytter som er den "skyldige"...Selvsagt skal barna komme i første rekke, men..Slike tilfeller hører kanskje til sjeldenhetene, og lovverket vil muligens fange opp de "vanskelige" tilfellene. Men jeg tror uansett ikke at et lovverk kan gjøre det lettere for foreldrene å samarbeide om de ikke selv går inn for nettopp det!

[Mortie]

Cassandra; Fremdeles helt enig!

Gjest; Du har rett i at 50/50 fordeling av omsorg krever mye av foreldrene, jeg er selv i den situasjon. Mtp bosted MÅ barnet da gå foran, så for min del betyr det at hvis jeg velger å flytte, velger jeg også vekk omsorgsretten. Mange velger å bo et sted uten familiær tilknytning pga jobb, er det vanskeligere å gjøre det samme for ditt eget barn synes du? Var utgangspunktet delt omsorg ville foreldrene i stor grad bli pålagt å klare det samarbeide!

Samtidig ville foreldrene vite at det ble stilt krav til dem etter et samlivsbrudd også, og at ingen tjente på det økonomisk, DET ville kanskje redde noen barn fra å bli skilsmissebarn?

Enkelte gir kanskje opp litt for lett idag?

Og jeg mener så absolutt det er en større tvangssitusajon i dag, når utgangspunktet er at fedrene blir tvingt til å se barna minimalt, men ofte betale så det svir.

[Gjest Anonymous]

Jeg er selv for delt omsorg, men jeg ville aldri ha "tvunget" noen til dette.

Jeg hører altså selv til den kategorien som jeg har beskrevet ovenfor, jeg vet hvordan det er å bo på et lite sted etter et brudd uten jobb eller nettverk. Jeg vet hvordan det er når mødrene i barnehagen der ungen min går ikke "ser" meg, hvordan du føler at "alle" tror de vet alt, hvordan det føles når all kontakt med svigerfamilin er blitt brutt, osv...Jeg ville aldri ha tvunget eller anbefalt dette til noen, om de ikke selv gikk inn for det! Jeg vet også at et lovpålagt 50/50 omsorgsfordeling ville ha satt meg i en følesesmesssig tvangssituasjon.. Det er jo heller ikke sikkert at det ikke fantes en god grunn til å "skilles" fordi om man velger samarbeid etterpå. Det betyr ikke automatisk at det at det mangler et lovverk gjør at man gjør alt for å skade eksen. Og det er ikke sikkert at det er den som "blir igjen" som har de beste omsorgsevnene...

Jeg vil også si at det er stor forskjell på å bo et sted bare pga jobben, og å bo et sted bare pga ungen. De fleste jobber kan vel utføres uten særlig engasjement, men kan en det med en unge? Og jeg tror neppe noen holder ut i en jobb uten å ha annet nettverk der særlig lenge.

Du skriver at slike lovpålagte 50/50 ville kunne forhindre skilsmisse. Ja, jeg er redd for at det er noe av hovedgrunnen til dette....Og at noen derfor skulle forhindres fra å tjene på dette...Vel, jeg kan være enig i at bidragsreglene kan slå galt ut, men det er da ikke omsorgspersonen som har bestemt reglene.

Jeg vet ikke hvorvidt det kommer til å bli en lovendring på dette feltet, og kanskje er det da bare tull å komme med mine synspunkter...men jeg gjør nå det for det. For jeg føler at jeg faktisk har fått litt erfaring i hva jeg snakker om. Det er imidlertid mange måter å løse dette på, så jeg synes heller ikke at man skal låse seg helt fast....

Jeg lurer også litt på hva som er grunnen til at du "Mortie" engasjerer deg så sterkt i dette. Det høres jo ut som om du og dine har klart å samarbeide bra etter et brudd. Kanskje du kunne forklare oss hvordan dere har greid det? Kanskje det er et eksempel for andre..... :smile:

[Gjest Bettan]

Vel, jeg kan være enig i at bidragsreglene kan slå galt ut, men det er da ikke omsorgspersonen som har bestemt reglene.

Hva har det med saken å gjøre? Poenget er at veldig mange vet at de vil tjene på det sli reglene er nå og utnytter dette til det fulle.

Jeg lurer også litt på hva som er grunnen til at du "Mortie" engasjerer deg så sterkt i dette. Det høres jo ut som om du og dine har klart å samarbeide bra etter et brudd

Jammen godt at noen gidder å engasjere seg, hvis ikke kommer det aldri til å bli like rettigheter for mor å far her. Mor kan gjøre stort sett som hun vil og hevde at hun "kun" gjør det til det beste for sitt barn, mens handlingen hun utfører rett og slett er egoistisk for å hindre far i å se barnet.

Utrolig hvor mange innlegg man kan lese her på Kvinneguiden der en dame har forelsket seg i en ny mann, og plutselig så er nåveærende kjæreste psykotisk etter bruddet når samværet med barna skal avtales.

Nei, på dette området må vi kvinner skjerpe oss, vi har ikke enerett på våre barn.

[Gjest Anonymous]

Vel, jeg har egentlig ikke noe mere å si enn det jeg egentlig har sagt...men jeg vet at man kommer ALLTID mye lenger med (frivillig)samarbeid enn med "tvang".

Og hvordan kan lovregler fullt ut tilfredstille alle etter et brudd...det virker som om uansett hvordan reglene er så kan disse "fravikes", "unnvikes" av den "slemme"....likevel så roper man opp om et "strengere" regelverk.

Grunnen til at jeg spurte Mortie hvorfor han engasjerte seg slik var at han kanskje satt i et "glasshus" selv, og kanskje ikke hadde så lett for å sette seg inn i andres situasjoner...Men det er jo alltid positivt å høre hvordan andre har klart det.

Ps; og jeg har aldri hørt om noen mødre som uten grunn bare driter i barnefaren...men jeg skal ikke underslå at de finnes.

[Gjest Anonymous]

Jeg fikk inntrykk av at Mortie forklarte sin egen situasjon, nettopp fordi han IKKE sitter i glasshus!?

Hadde han vært en av de mange sårede, "survete" mannfolka som følte seg lurt av x'n, sviktet av systemet, og uten rettigheter overhodet ovenfor sine egne barn, hadde mange kvinner reagert med innlegg her for å "ta" han for hans yttringer utfra egne følelser og erfaringer!

Jeg selv har ikke barn (enda), men forstår mannfolkene godt! Mine foreldre er skilt, så jeg så pappa veldig sjelden. Mamma var fra en annen kant av landet og flyttet tilbake dit med meg og broren min etter skilsmissen. Tror nok broren min synes det var enda vanskeligere enn meg, gutter trenger kanskje pappa enda mer enn jenter?!

Uansett, systemet i dag mener ihvertfall jeg er feil! Det favoriserer mamma som omsorgsperson uansett, og gjør det vanskeligst mulig for fedrene og få til delt omsorg.

Utgangspunktet burde vært delt, så fikk heller de som ikke klarte å få det til å fungere måtte benytte mekling eller rettsapparatet til å finne en løsning.

Da ville begge stille likt fra starten.