Omsorgssvikt i barndommen

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg lenger. Fikk anbefalt å skrive ned tanker og følelser, men føler ikke det hjelper hvis jeg ikke skriver "til noen".. 

De siste par ukene har det vært mange utfordringer. Jeg sliter en del med angst, depresjon, spiseforstyrrelser og posttraumatisk stress... I dag veltet lasset. Jeg var hos psykologen min, som jeg ikke har vært hos på 2 uker, alt var "spart opp" for å legge det frem hos psykologen. I og med at psykologen lå bak skjema og jeg måtte rekke en buss, fikk jeg bare 20 minutter istedenfor de 45 jeg pleier å ha. Da rakk vi ikke annet enn å gå gjennom utredningen som jeg nettopp er ferdig med.. Jeg trengte ikke noen for å minne meg på alle de traumatiske opplevelsene mine igjen, ikke nå!

Har kontaktet flere offentlige instanser for hjelp, men føler meg ikke sett og forstått.. Føler på et vis at alt koker ned til omsorgssvikten jeg ble utsatt for i barndommen. 

Jeg føler meg ikke sett.. jeg føler meg ikke viktig.. føler ingen bryr seg når jeg har det som verst, fordi jeg er utrøstelig.. det er ingen i verden som kan hjelpe meg, fordi jeg er så "ødelagt" av barndommen min. Det ER noen som bryr seg, men de kan ikke gi meg det jeg trenger, for det er noe jeg skulle fått når jeg var barn,.. Noe jeg ikke fikk. Kjærlighet...Jeg føler meg teit, fæl og rett og slett dum som tror at noen kan bry seg om meg.. Det var det jeg ble fortalt som barn: "DUM som trodde at noen kunne bry seg om meg og hjelpe meg".. av min egen forelder! 

Alt jeg vil ha er en klem og et omsorgsfullt smil som sier "jeg skjønner deg og jeg er her for deg".. Det hadde hjulpet - masse! Det er bare det at når jeg begynner å prate kommer tårene og de greier jeg ikke å stoppe.. så alt kommer ut litt hulter til bulter og litt utydelig. Nå føler jeg meg tom av gråt.... tom innvendig og tankene om at verden hadde blitt et bedre sted dersom jeg ikke var her kommer snikende på.. men jeg tørr ikke spørre flere om hjelp nå! Bare i dag har jeg bedt 5 personer og instanser om hjelp og ingen har skjønt hva jeg trenger eller hvordan jeg har det.. Bare at jeg ikke har det bra, og fått et klapp på skulderen om at dette ordner seg med tiden, som alt annet... 

Det er bare så vondt... Vondt å trenge andre mennesker så sårt.. Vondt å spørre om hjelp og enda vondere å ikke få den hjelpen jeg trenger. 

Nå er jeg bare tom.. vet ikke hva mer jeg skal skrive her... men da har jeg i alle fall skrevet og føler meg kanskje litt bedre.. 

Anonymkode: ff42f...a79

[AnonymBruker]

Sender deg en klem

Har du noen venninner du kan snakke med? Kanskje et søsken eller flere som har opplevd det samme som deg? Kanskje dere kan prøve å få hjelp sammen, siden dere sliter med det samme? Jeg har aldri vært i denne situasjonen, men håper det ordner seg for deg

 

Anonymkode: 1d67d...8e9

[AnonymBruker]

Tusen takk <3 

Tørr ikke snakke med venninnene mine om dette.. jeg vet de vil forstå, men prøver å skille mellom hva jeg snakker med psykolog om og hva jeg snakker med venninnene mine om Bare fordi det er så mye som er ganske ille å snakke om...

Søskenene mine har ikke samme perspektiv som meg siden jeg var den eneste som også ble utsatt for fysisk og psykisk vold utenfor hjemmet i tillegg, så jeg har vært mer "mottakelig" for omsorgssvikten fra mor og far enn de.. Har heller ikke noe nært forhold til verken søsken eller andre i familien...

Anonymkode: ff42f...a79

[AnonymBruker]

Det virker som du har vært utsatt for emosjonell vold fra dine foreldre, eller har jeg misforstått? Emosjonell vold har vist seg å være den type vold som gir mest skadevirkninger, dette har forskning vist. Jeg ville ringt til psykologen og bedt om å få en krisetime før uken er omme! Hvis du bor i en by kan du også ringe til legevakten og be om å få samtale med psykiater, en slik time kan du få på dagen. Han/ hun vil kunne hjelpe deg slik at du får rask hjelp av de rette instanser og hjelpe deg til å føle deg litt mer samlet før du får krisetime hos psykologen :-) .

Anonymkode: 8b833...fd6

[Gjest Mythic]

Hvis du vil skrive med noen, så send meg en PM. Jeg jobber med barn, og kan kanskje ha noe å bidra med som kan gi deg litt hjelp.

[RompeRusk]

Du kan gjerne skrive en melding hit også, om du tror det kan hjelpe

[AnonymBruker]

Kjære TS.

Jeg har det sånn som du, jeg vil bare bli sett og elsket for den jeg er. Mine foreldre ga meg det jeg trengte av mat og tak over hodet, men jeg ble totalt oversett ellers. Mine meninger telte ikke, mine følelser ble aldri møtt, jeg skulle helst skape minst mulig bry. Jeg ble usynlig til slutt. Alle følelser ble holdt innenfor skallet, alle meninger ble passivitet. Jeg ble en stor knute av innestengte følelser. Og det var forferdelig mye usikkerhet. Hvorfor liker de meg ikke? Hva må jeg gjøre for å være bra nok? Dette har resultert i et enormt behov for å bli sett i mine kjæresteforhold. Og dessverre at jeg har en tendens til å please istedet for å gi klart uttrykk for egne behov. Jeg har vært ut og inn av depresjoner og føler et enormt nederlag de gangene jeg ikke blir hørt. Føler igjen det er min skyld og at jeg gjør noe feil. Men så har jeg merket at de gangene jeg faktisk blir sett blomstrer jeg som bare det. Det er så utrolig lite som skal til. Og jeg har lært meg at min indre dialog er viktig. Hva jeg sier til meg selv avgjør hvordan dagen blir. Om ingen andre ser meg må jeg i alle fall ikke glemme å se meg selv! Minne meg på hva som er bra med meg og vise de sidene til andre. Slutte å være usynlig. 

Du trenger ikke å glemme fortiden din, men du må ikke se på deg selv som et offer. Ja, du ble utsatt for noe som absolutt ikke var bra, men det var før. I dag trenger ikke å være likedan, og fremtiden påvirker du selv. Nå er du selv din viktigste støtte. Ta vare på det lille barnet inni deg. Se og aksepter følelsene som henger igjen, men ikke overgi deg. 

Anonymkode: 3c1b7...5e5

[AnonymBruker]

Den 10. november 2015 at 23.35, AnonymBruker skrev:

Kjære TS.

Jeg har det sånn som du, jeg vil bare bli sett og elsket for den jeg er. Mine foreldre ga meg det jeg trengte av mat og tak over hodet, men jeg ble totalt oversett ellers. Mine meninger telte ikke, mine følelser ble aldri møtt, jeg skulle helst skape minst mulig bry. Jeg ble usynlig til slutt. Alle følelser ble holdt innenfor skallet, alle meninger ble passivitet. Jeg ble en stor knute av innestengte følelser. Og det var forferdelig mye usikkerhet. Hvorfor liker de meg ikke? Hva må jeg gjøre for å være bra nok? Dette har resultert i et enormt behov for å bli sett i mine kjæresteforhold. Og dessverre at jeg har en tendens til å please istedet for å gi klart uttrykk for egne behov. Jeg har vært ut og inn av depresjoner og føler et enormt nederlag de gangene jeg ikke blir hørt. Føler igjen det er min skyld og at jeg gjør noe feil. Men så har jeg merket at de gangene jeg faktisk blir sett blomstrer jeg som bare det. Det er så utrolig lite som skal til. Og jeg har lært meg at min indre dialog er viktig. Hva jeg sier til meg selv avgjør hvordan dagen blir. Om ingen andre ser meg må jeg i alle fall ikke glemme å se meg selv! Minne meg på hva som er bra med meg og vise de sidene til andre. Slutte å være usynlig. 

Du trenger ikke å glemme fortiden din, men du må ikke se på deg selv som et offer. Ja, du ble utsatt for noe som absolutt ikke var bra, men det var før. I dag trenger ikke å være likedan, og fremtiden påvirker du selv. Nå er du selv din viktigste støtte. Ta vare på det lille barnet inni deg. Se og aksepter følelsene som henger igjen, men ikke overgi deg. 

Anonymkode: 3c1b7...5e5

For et nydelig innlegg! Jeg ser at tråden er nokså gammel, men jeg ville likevel si takk! <3

Så håper jeg det går bedre med deg også, TS!

Anonymkode: 7de9b...497