Tegn på at jeg snart smeller i veggen?

[AnonymBruker]

Jeg har to små demoner sittende på hver sin skulder om dagen. Og de blir ikke enig.
Jeg føler meg fullstendig utslitt i ene øyeblikket, og full av energi i det neste. Normalt er jeg veldig kreativ, og finner mye egenterapi ved å drive med hobbyen min som er søm. Men ikke en gang det inspirerer lenger. Jeg kan surfe på Pinterest og få masse ideer, men når jeg kommer inn på hobbyrommet mitt, føler jeg meg helt maktesløs og går ut igjen. Og ender opp på sofaen. 

Jeg er blitt stille og mutt. Og tenker negativt.Skikkelige humørsvingninger (det har jeg forsåvidt alltid hatt), og noen ganger gråter jeg uten å vite hvorfor. Jeg takker nei til mer og mer, som sosiale ting, fest og moro. Føler at jeg bare trenger å sove ut en helg, men selv om jeg gjør det, så blir det ikke bedre. Jeg, som normalt er kjent for å være en humørspreder, den morsomme, klovnen i gjengen. Hun er blitt borte...

Bare tanken på jul, matlagning, gaveinnkjøp, gjør at jeg blir helt apatisk. Tingene jeg normalt forbereder til jul klarer jeg ikke å gjennomføre i år. Og igjen, dårlig samvittighet.

Jeg har en jobb jeg elsker, og har vært svært sjeldent vært borte fra den. Har heller ikke lyst til å være borte. Men også der, i et område jeg mestrer svært godt, føler jeg meg maktesløs. Og kjenner også at jeg begynner å bli tiltaksløs. Ikke den samme driven lenger.
Og jeg kjenner på presset.

Jeg har en tenåringssønn som jeg sliter med. Og det spiser meg opp. Konstant dårlig samvittighet, og føler at jeg ikke strekker til. Vi har mange konflikter på hjemmebane. Han er i en alder hvor han ikke skal høre eller ta i mot noen ting. Skolen skjønner knapt hvorfor han gidder å komme, for han er ikke mentalt tilstede i timene. Han vil ikke gjøre lekser, og det blir som regel bråk når han må.
Jeg har prøvd alt jeg kan komme på for å hjelpe. Mase, ikke mase. Belønning, straff. Jeg har møter med skolen, ukentlig kontakt med lærer. Jeg forklarer hvordan det er hjemme, og de prøver å tilrettelegge. Men han er like uinteressert. Han er ikke villig til å gjøre en innsats. Og igjen kommer denne bunnløse maktesløsheten, og jeg er redd for fremtiden hans. Ja, jeg har tenkt å kontakte familievernet for å rådføre meg med dem også. Jeg er alene med han, men har en samboer som gjør så godt han kan.

Jeg kjenner at jeg har mest lyst til å stikke til skogs og bli borte. Har lyst til å skrike til rektor og lærer og hele det forbanna skolesystemet som tror alle passer inn i samme firkantform. Er du trekant, ja da har du et problem. Synd for deg. Eller mora di, som må ta kampen.

Skjønner at jeg burde ta en tur til legen. Men har ikke veldig lyst til å bli sykemeldt. Det tror jeg kanskje bare gjør ting verre.
Og det at alt er så opp og ned gjør det bare enda vanskeligere og forstå. Jeg kan være nede den ene timen, og den neste klarer jeg å peptalke meg selv til å ta meg sammen. Og gjøre de tingene som må gjøres. 

I tillegg har jeg en samboer som blir forsømt pga dette. Og det også tærer på samvittigheten. Men jeg klarer ikke å snu mønsteret!
Lite nærhet, jeg kjenner at jeg ikke orker tanken på noe fysisk i det hele tatt.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget.
Kanskje høre om det er noen andre som har opplevd noe lignende, og evt noen tips for å komme meg ut av det.
Ofte er det lettere å skrive til noen man ikke kjenner. 

Anonymkode: 5fe6f...d4e

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Det høres ut som om du er deprimert. Jeg tror det beste er å først prøve å gå inn i deg selv. Er det noe som ikke har vært bra i barndommen eller livet ditt før? Eller var det noe som skjedde som fikk disse følelsene til å spinne? Prøver du å gjøre alle til lags?
DET blir man sliten, deprimert og lei av.. Hør med fastlegen din og kanskje psykolog?

Jeg har funnet ut at jeg må lære meg å elske meg selv. Man går rundt å skal gjøre ditt og datt for andre, hjelpe alle rundt seg og så glemmer man bort seg selv. Elsker du deg selv? 

Håper du skjønner hva jeg mener Klem og lykke til!

Anonymkode: 1fb79...0f2

[AnonymBruker]

Det kan være. Det er nok en del opp igjennom som jeg bare har taklet ved å bite i meg og tro at jeg er sterk. Og jeg har vært det også. Derfor er det mange (mor og venninner) som henvender seg til meg for hjelp og støtte. Noe som også tapper meg. Jeg føler ikke at jeg har noen å gå til på samme måte. De ser på meg som en som alltid klarer seg, og tenker kanskje ikke over at jeg også bare er et menneske. Men nå tror jeg jeg begeret er fullt for min del. Jeg klarer ikke å være terapeut for meg selv lenger.

I kveld var det nok en episode hjemme med sønnen min. Og jeg kjenner at jeg ikke klarer å takle det lenger. Jeg gjør alt helt feil. Og så blir bare alt 10 ganger verre.

Elske seg selv... Jeg tror ikke jeg har gjort det på en stund. Om jeg noen gang har gjort det.

Gikk du og fikk hjelp til dette, eller klarte du å snu det selv?

Anonymkode: 5fe6f...d4e

[dillyduzit]

Bare vit at du er en god mor. 

Kunne samboeren din tatt med sønnen din bort en helg? Slik at du får litt alenetid med deg selv. Jeg tror du kunne ha godt av en helg hvor du står i fokus på egen velvære, uten å tenke på noen andre i noen få dager. 

Ellers kjenner jeg meg igjen. Husk og minn deg selv på at du er fantastisk for de du har rundt deg, og en god mor. Ta kontakt med en god venninne og di at du trenger litt hjelp. Det er alltid lov.